20 år og like stri! 20 år er en bra bit av et menneskes levetid, men bare et øyeblikk i historia. Og likevel – hva har ikke skjedd siden 1987? I dette året feira DNA sitt 100-årsjubileum, og samme året døde «landsfaderen» Einar Gerhardsen. Som Revolusjon! skreiv: «På den måten fikk vi en dobbelt markering av at en epoke i norsk historie er ugjenkallelig forbi: Sosialdemokratiets glansperiode, med “velferdsstaten” som slagord og klassesamarbeidet opphøyd til statsreligion».

I 1987 levde Sovjetunionen ennå, men bare så vidt. En verden holdt pusten i spenning ved dødsleiet – kapitalistene og imperialistene i grådig forventning, men enda flere i frykt for hva som kunne skje. (Se artikkel fra 1990 om revisjonismens fallittbo annet sted i bladet).

I 1987 het EU framleis EF, og besto av bare 12 land, men appetitten var sterk og økende. Krisa i 80-åra og den økende konkurransen mellom imperialistmaktene fikk fart på planene om utvidelser og dannelse av en slagkraftig union, med samordna kamp mot den europeiske arbeiderklassen som hovedmål. Det norske borgerskapet var hysterisk av redsel for at Norge skulle bli stående utafor, og tok nærmest seieren i ei ny folkeavstemning på forskudd.

Men nei – i 1994 sa Norge nei på ny. Da var EF blitt EU, og nye land lot seg lokke inn i folden, også i Øst-Europa, der et nytt og fremadstormende borgerskap drømte om å bli med i den vestlige kapitalens slaraffenland, befridd fra sovjetimperialismens overherredømme.

For Europas arbeidende folk blei ikke EU noe slaraffenland. For Unionen var det et hovedmål å tvinge medlemslanda til å føre en «stabil» økonomisk politikk gjennom å redusere statsgjeld og underskuddsbudsjettering – vekk med støtte til utsatte industrier og næringer. I denne politikken for økt arbeidsløshet blei en felles EU-valuta etter hvert et viktig virkemiddel, idet den nasjonale valutaen ikke lenger kunne brukes til å regulere konkurransen mellom landa.

Krisa i 80-åra var også et godt utgangspunkt for sterkere angrep på arbeidernes lønns- og arbeidsvilkår. Ikke minst inspirert av den britiske Thatcher-regjeringas vellykte kamp for å knekke streiker og fagforeninger gikk også det norske borgerskapet til nye angrep på streikeretten og organisasjonsfriheten.

Borgerskapets kamp mot arbeiderklassens livs- og arbeidsvilkår er sjølsagt nærmest permanent. Men på 80-tallet økte iveren etter å svekke og ødelegge arbeidernes faglige organisasjoner. I sitt første nummer skreiv Revolusjon blant annet: «Mens dette for få år sia framsto som en heller håpløs visjon, har kapitalismens krise og sosialdemokratiets uhemma dreining mot høyre åpna nye perspektiver».

Som bakgrunnsmusikk hørtes EUs stadig skarpere angrep på den europeisk fagbevegelsen. I 1999 brukte Revolusjon overskrifta «Fagbevegelsen slåss for livet» om EUs tiltak for å følge opp «Amsterdam-traktatens» målsetting for å samordne den europeiske fagbevegelsen i tråd med EUs rammebetingelser – det vil i praksis si å nedbygge de europeiske «velferdsstatene». Snart kom det også et angrep på den norske arbeidstvistloven og arbeidsmiljøloven, og påvirkninga fra EU var merkbar. Prinsippet om «fri flyt av arbeidskraft» spøkte i bakgrunnen, og retten til fast jobb, retten til kollektive avtaler skulle falle bort til fordel for privat arbeidsformidling og korttidskontrakter. Kampen mot disse angrepa skulle etter hvert bli permanent.

Og så var det oljen. I 1989 skreiv Revolusjon om «OLJEEVENTYRET – et mareritt for arbeidsfolk, et eldorado for monopolkapitalen». Artikkelen slo fast at de negative spådommene om oljeøkonomiens betydning for lengst hadde slått til: Den har betydd bl.a. økte klasseforskjeller, sosial nedbygging og en kraftig styrking av norsk imperialisme. For arbeiderklassen har det bare vært en evig ørkenvandring fra innstramming til innstramming. Slik er det fortsatt. Norsk økonomi er i sin helhet prega av økende skjevhet og større avhengighet av internasjonale forhold. Klagene over «dårlig konkurranseevne» (pga. høye lønninger) og påfølgende utflagging etc. tar aldri slutt. Den magre trøsten skal være at det år om annet blir sluppet ut noen milliarder av den enorme oljepengesekken for å få budsjettkabalen til å gå opp. Verdens rikeste land? Noen er nok blitt rike, men samfunnet blir åpenbart stadig fattigere.I det hele tatt – Revolusjons 20-årige historie er en utmerket gjenspeiling av denne perioden i den feberhete turbokapitalismens epoke. Den viser hvordan motsigelsene nå øker med hittil ukjent fart: Motsigelsene mellom arbeid og kapital, mellom produktivkrefter og produksjonsforhold, mellom folket og herskerklassen, mellom imperialistmaktene og verdens undertrykte folk, mellom de imperialistiske maktene innbyrdes – kort sagt alt som peker mot det kapitalistiske systemets undergang.               

SB  22-02-07