Valgresultatet kan ha noe å si for kommunale prioriteringer og forholdet offentlige/private tjenester, men er mest en indikator på opposisjon mot kapitalmakta. Årets kommune- og fylkestingsvalg kan bli et protestvalg.
Marxist-leninistene har alltid påpekt at det borgerlige demokratiet er en tilsløring av de virkelige maktstrukturene i samfunnet. Når det ikke eksisterer noe revolusjonært alternativ, er det et taktisk spørsmål om kommunistene oppfordrer til boikott, til å stemme blankt eller stemme på et mer eller mindre progressivt alternativ.
I dagens politiske situasjon gir boikottoppfordringer ingen mening, mens blanke stemmer ikke er særlig synlige ved et kommunevalg. Ved årets valg kan det være like bra å stemme på partier og felleslister som slåss for progressive og rettferdige saker lokalt. Det finnes en rekke slike kampsaker i de ulike kommunene og vi vil nevne noen viktige eksempler.
Det kommunale sjølstyret er slått fast i grunnloven, men blir konsekvent underminert
Lokalt demokrati og kamp mot sentralisering er en av høstens viktigste saker. Tvangssammenslåing, nedlegging av lokalsykehus og maktforskyvning fra periferi til sentrum er aktuelle saker i mange kommuner og fylker. Det finnes flere alternativer å stemme på, de kan variere fra kommune til kommune.
Avgiftstyranni og nye skatter som rammer urettferdig mobiliserer mange til motstand. Dessverre overlater «venstresida» ofte motstanden mot skatteangrep på arbeidsfolk til den reaksjonære høyresida. Desto viktigere er det å støtte rettferdig motstand mot avgifter som rammer folk flest, så lenge den aktuelle parti- eller protestlista ikke har en tydelig reaksjonær agenda eller uspiselige kandidater. Dette vil igjen variere fra by til by og må vurderes lokalt.
Rovdrift på naturressursene er et av kjennetegnene til kapitalistismen. Utbyggingssaker for næringsliv og infrastruktur avgjøres i hovedsak i kommunene. Partier og lokale lister som slåss mot f.eks. naturødeleggende vindkraftutbygging kan gjøre en forskjell i disse konkrete sakene.
Ansattes arbeidsvilkår og kamp mot sosial dumping. Det trengs partier som stiller krav til offentlige anskaffelser og mot innleie (jf. Telemarksmodellen) og som sier nei til EU og EØS – blant annet fordi EØS undergraver lokaldemokrati og ansattes arbeidsvilkår.
Det kommunale sjølstyret er slått fast i grunnloven, men blir konsekvent underminert av de statlige budsjettrammene og pålagte oppgavene. I tillegg kommer pålegg fra ESA om at kommunene skal betale skatt og moms hvis de på noe vis konkurrerer mot private tjenesteytere. Overkjøring fra statlige organer på infrastruktur og samferdsel er nærmest rutine. På toppen av dette får ikke kommunene en gang bestemme over sin egen eksistens etter at tvangssammenslåing kom inn i vokabularet og ordet «robust» fikk et politisk innhold.
Valgresultatet kan ha noe å si for kommunale prioriteringer og forholdet offentlige/private tjenester, men er mest en indikator på opposisjon mot kapitalmaktas overstyring av demokratiet generelt og lokaldemokratiet spesielt.
I den grad stemmeretten kan brukes til å synliggjøre en protest mot borgerskapet og systempartiene er det bra å gjøre det. Da er de ulike protestpartienes kandidater eneste alternativ. Det kan være EØS-motstandere, bygdelister eller ensakspartier.
Kommunistisk plattform, august 2019.