Den sittende regjeringa river ned velferd, faglige, nasjonale og demokratiske rettigheter på vegne av norsk storkapital, EU og USA.
KPML OM STORTINGSVALGET: Åtte år med velferdskutt, krigføring og EU-tilpasning på høygir er mer enn nok. Solberg-regimet, med eller uten Fremskrittspartiet i regjering, har vært en sammenhengende kanonade mot arbeidsfolk og våre økonomiske, faglige og demokratiske rettigheter.
Dette er ei regjering som ikke har nøyd seg med å sy puter under armene på de rike, den har skyflet våre surt opptjente skattepenger inn på bankkontoene deres. Med pandemien som påskudd har den pøst «koronastøtte» ut over storkapitalen, som dermed har økt sine overskudd og gitt aksjonærene ekstra utbytte. På samme tid er arbeidsavklaringspengene krympa og feriepengetillegget for de arbeidsløse tatt vekk.
Dette er ei regjering som også utgjør en direkte fare for demokratiet. Det var med nød og neppe den ikke fikk innført en toårig unntakstilstand og lovhjemmel til å innføre portforbud etter forgodtbefinnende.
Dette er regjering som er fullstendig i lomma på USA og de europeiske monopolene. Hele flyplasser og anlegg blir avhendet til USA og de facto omdannet til amerikansk militært territorium på norsk jord. Når norsk suverenitet ikke blir avgitt til EU i raskt nok tempo, trygler Solberg-regimet EU om å innføre direktiver som vil tvinge kommuner og fylkesting til å utøve forhåndssensur og meldeplikt.
Dette er ei regjering blotta for nasjonale trekk, om vi ser bort fra de «nasjonale» interessene til våpenindustrien, kraftbaronene og de multinasjonale statskonsernene Equinor, Telenor og Statkraft.
Dette er ei regjering som villig stiller seg til disposisjon når USA, NATO eller EU vil gå til krig eller intervensjon mot suverene stater. Norske styrker settes inn som gendarmer og okkupanter i Asia og Afrika, helt inntil de blir jaget på dør, som i Afghanistan.
Derfor sier vi at denne regjeringa må vekk.
STORTINGSVALGET 2021
Noen klassebasert og konsekvent opposisjonsbevegelse finnes ikke. Ingen ny regjering er i sikte som ikke må basere seg på Arbeiderpartiet og Senterpartiet, to varianter av høyresosialdemokratiet. Også et statsråd bestående av Ap og Sp vil bli ei lydig NATO-regjering, likegyldig om den må sikre seg støtte fra SV, MDG eller Rødt.
Men med et aktivt folkelig press kan nye krigseventyr, velferdskutt og de groveste angrepa på faglige rettigheter og arbeidsvilkår bli stansa, eller i det minste satt på pause. Ei ny regjering, om den må basere seg på støtte fra SV og Rødt, vil trolig også prøve å tøye handlingsrommet i EØS-avtalen. Kanskje vil den endog holde løftene om å utfordre EUs tvangstrøye på områder som jernbane, energipolitikk og veitransport. Om det skjer, avhenger helt og holdent av det folkelige presset og et aktivt grunnplan i fagbevegelsen.
Derfor er ei kapitalistisk regjering med utgangspunkt i disse partiene tross alt å foretrekke, nå som arbeiderklassen er i en defensiv situasjon. Trolig vil den også være mer lydhør for folkelig press og motstand, i hvert fall til å begynne med. Like fullt får vi ei kapitalistisk regjering som kommer til å tjene monopolenes interesser, om enn ikke like åpenlyst som den nåværende. En overhengende fare er at fagbevegelse og fredsbevegelse blir forsøkt passivisert og advart mot å motarbeide «vår regjering». Glem ikke lærdommene fra den forrige rødgrønne regjeringa til NATO-sjef Stoltenberg!
Når vi sier ut med Erna-regimet, er det logisk å stemme deretter for å unngå en reprise på valget i 2017. Konkret betyr det å stemme taktisk på det partiet i hvert enkelt fylke som best kan synliggjøre EØS- og NATO-motstanden. En valgboikott gir liten mening. Framfor alt fordi ei slik oppfordring ikke vil bli forstått, gitt dagens bevissthetsnivå i arbeiderklassen.
Dette betyr ikke at vi må ha noen illusjoner om et rødgrønt alternativ, heller ikke blant de potensielle støttepartiene som poserer som venstre. Dersom det blir regjeringsskifte, er det nødvendig uavlatelig å konfrontere de rødgrønne partiene med valgløftene sine, og stille dem til ansvar når de selger dem unna. For det er de allerede i gang med, lenge før en ny regjeringskabal er lagt.
En parlamentarisk vei til sosialismen finnes ikke. Tålmodig må vi gjenta og gjenta at ingen grunnleggende endringer som varig kan trygge lommeboka, velferden, naturen og freden er mulig før arbeiderklassen ruster seg organisatorisk og teoretisk i form av et kommunistisk klasseparti som setter revolusjon og sosialisme på dagsorden.
Kommunistisk plattform (marxist-leninistene) – KPml
