Etter å ha klatret på meningsmålinger og i valg gjennom flere år, ble Sverigedemokraterna (SD) tredje største parti i riksdagsvalget med 17,6 prosent av stemmene. De har også fått mange arbeiderstemmer, hvert fjerde LO-medlem stemte på SD.
Dette er på ingen måte noen stor overraskelse. I hele Europa snur arbeiderne ryggen til det gamle sosialdemokratiet, nå også i den sosialdemokratiske bastionen Sverige. Sossarna har sammen med de andre etablerte partiene frontet en politikk som har ført til redusert velferd, et mer usikkert arbeidsliv og angrep på streikeretten. Dessuten har de vegret seg for å ta tak i problemstillinger som vanlige folk er opptatt av. Høyrepopulister og venstrereformister høster gevinsten. Vänsterpartiet var det svenske valgets andre vinner, med en framgang på 2,2 % til 7,9 prosent.
Det var «utenkelig» for borgerskapets partier å samarbeide med Frp for ganske få år tilbake. I dag sitter Frp i kommandoposisjon.
Det er duket for kaos og skiftende allianser når Sverige skal få ny regjering. Socialdemokraterna, Miljöpartiet og Vänsterpartiet og den åpent borgerlige Alliansen er jevnstore, men ingen av dem har flertall i Riksdagen. Spørsmålet er ikke om, men når og hvordan partiene gradvis drar SD inn i den politiske varmen, stikk i strid med valgløftene. I mellomtida kan Jimmie Åkesson & Co. rolig høste poenger og se hvordan de andre partiene flytter sine posisjoner mot høyre. Sånn sett kan utviklinga bli parallell til den vi har sett med Fremskrittspartiet i Norge. Som vi husker, var det «utenkelig» for borgerskapets partier å samarbeide med Frp for ganske få år tilbake. I dag sitter Frp i kommandoposisjon, og Venstre og Arbeiderpartiet fronter en innvandringspolitikk som er en kloning av den til Frp.
De etablerte partiene her hjemme står like fjernt fra folket som tilfellet er i Sverige. Politikerforakten er stor blant vanlige folk, og den reduseres ikke av de stadige avsløringene av karrierepolitikernes livsførsel. Høyrepopulister og fascister kan lett skylde på innvandrere og flyktninger for alt som går galt. Innvandringen til Sverige har vært omfattende og synlig i bybildet. Samtidig blir arbeidsmarkedet i Sverige mer presset, og arbeidsgivere kan velge og vrake. Partiet har forsøkt å vaske av seg sin nazistiske opprinnelse, samtidig som det fungerer som den polerte fasaden for den organiserte fascismen og rasismen i Sverige.
Partier som Sverigedemokratene tar tak i den berettigede frustrasjonen som finnes hos mange svensker, og gir innvandrere og flyktninger skylda for at «folkhemmet» er i oppløsning. De fungerer som lynavleder for kapital og borgerskap. De vrir folkets sinne vekk fra den egentlige årsaken til svenskenes forverrede kår – borgerklassen og deres maktapparat som sakte, men sikkert demonterer velferden og tyner arbeidsfolk.
Det kapitalistiske systemet og den etablerte orden er i en moralsk og politisk tillitskrise. «Venstresiden» nøyer seg med å moralisere over eller fordømme dem som blir tiltrukket av den fascistiske retorikken, en retorikk som tilsynelatende retter seg mot systemet og makthaverne. Istedenfor å spørre hvorfor folk søker seg mot høyrepopulistiske eller fascistiske bevegelser, opptrer venstresida som systemets hvite riddere. Den nærmest jager folk over i armene på høyrepopulistene, som når vanlige folk blir fortalt at de skal straffes med skatter og bompenger «for å redde miljøet og klimaet». Skjønt heller ikke SD brakte EU-medlemskapet inn i valgkampen som en medvirkende årsak til den svenske velferdsstatens forfall, er det påfallende at SD har langt klarere programformuleringer mot EU enn f.eks. Vänsterpartiets vasne kritikk og ønske om å «vri EU mot venstre»(!).
Georgi Dimitrov stilte spørsmålet: «Hva er kilden til fascismens innflytelse over massene?» Og han svarte slik: «Fascismen lykkes i å trekke massene til seg fordi den på demagogisk vis appellerer til deres mest brennende behov og krav.» Som kommunister har vi en formidabel oppgave foran oss. Vi må avsløre høyrepopulistenes sanne natur og klasseinteressene som ligger bak. Vi må våge å gripe offensivt tak i spørsmål som opptar vanlige folk, men som ofte er tabubelagte i den «politisk korrekte» offentlige debatten. Dessuten må vi vinne gehør for at det kun er sosialismen som kan gi varig forbedring av vanlige folks kår. Får å få til dette må vi bruke et språk folk forstår og aldri møte deres bekymring og frustrasjon med forakt og nedlatenhet.
Redaksjonen avsluttet 15. september 2018.
Lederartikkel i Revolusjon nr. 53.