tirsdag, 23 07 2019

Hans Petter Sjøli: Mao, min Mao. Cappelen 2005

Historikeren Hans Petter Sjøli har skrevet bok om AKP (m-l), partiet som borgerskapet elsker å hate.

Spøkelser er skumle, og potensielt farlige, slik Marx og Engels påpekte det i 1848: «Et spøkelse er på ferde i Europa – kommunismens spøkelse. Alle makter i det gamle Europa har forent seg til en hellig hetsjakt mot dette spøkelset...» Og at dette spøkelset var farlig, har vist seg gang på gang opp gjennom historia.

Men spøkelser er ikke like farlige hver gang, og i de tilfellene da dette blir klart, oppstår det en stor lettelse hos borgerskapet. Ikke sjelden gir lettelsen seg utslag i raljerende, av og til hysterisk munterhet.

Denne dobbeltheten i holdninga kommer godt fram allerede i tittelen på historikeren Hans Petter Sjølis bok om AKP (m-l). «Mao, min Mao», med undertittelen «Historien om AKPs vekst og fall», Første ledd henspeiler på en populær serie for barn, mens undertittelen gir assosiasjoner til tyngre verker om store imperier.

Den overflødige revolusjonen

I forordet definerer Sjøli sitt politiske ståsted ved å påpeke hvor overflødig et parti som AKP var: «Revolusjonen var gjennomført. Arbeiderpartiet hadde på mange måter skapt et sosialdemokratisk paradis.» Beskrivelsen av AKP-erne som overflødige urokråker i paradiset er gjennomgående i boka, enten Sjøli tar for seg de partibyggende åra eller partiets innspill i norsk politikk.

Om partidannelsen skriver han blant annet at kampanjen mot høyreavviket i 1975-76 «gjorde sitt til at medlemmene følte at de var på Historiens tog mot en paradisisk destinasjon». Men i kapitlet om AKPs  sjølproletarisering og inntog i fagbevegelsen blir tonen litt annerledes, og om LO-kongressen i 1977 skriver Sjøli: «Episoden markerte for alvor at ML-bevegelsen trådte inn på sosialdemokratenes egen arena.» Så var spøkelset kanskje ikke så ufarlig likevel?

Det er ingen tvil om at AKPs proletariseringskampanje satte spor etter seg i fagbevegelsen og fostra mange dyktige tillitsmenn som utfordra DNAs monopolstilling. Det eksisterende paradiset var kanskje ikke immunt overfor reformer, om det ikke akkurat var noen sosial revolusjon som trua?

Væpna geriljagrupper?

Da AKP på slutten av 70-tallet fant ut at tredje verdenskrig var nær forestående, og at Norge etter all sannsynlighet ville bli okkupert av (det sosialimperialistiske) Sovjetunionen, skjedde det viktige endringer i partiets politikk, især når det gjaldt militærpolitikken. «Forbered folkekrigen» blei det dominerende slagordet.

Sjølis behandling av disse endringene har også skapt - eller rettere sagt gjenoppvekket - endel støy i de borgerlige mediene. Var AKP i ferd med å væpne seg? Blei det i partiets regi oppretta hemmelige grupper som dreiv våpentrening? Sjøli unngår å svare klart ja eller nei - «Kanskje er dette riktig» (at det ikke blei drevet noen som helst form for våpentrening i partiets regi) - men refererer endel rykter og spekulasjoner som kan peke i en slik retning.

Det er ikke merkelig at dette spørsmålet uroer borgerskapet, for blant alle spøkelser er vel forestillingen om en mer eller mindre væpna arbeiderbevegelse noe av det mest skremmende. Vi kan ikke gi våre lesere ny informasjon om hva som skjedde i AKP etter 1976, men det er rimelig trygt å anta at en eventuell våpentrening skjedde helt utafor partiorganisasjonen som sådan.

Den «krigskommunistiske» perioden i AKPs liv kom i ei tid da partiet ellers lot til å være i framgang. Samtidig blei grunnlaget lagt for ei markant krise - eller partiets «fall», som Sjøli ville ha uttrykt det. Her var det også andre faktorer som gjorde seg gjeldende.

Mellom ML og MTT

Fra et kommunistisk synspunkt er Sjølis behandling av AKPs ideologiske grunnlag uklar og forvirrende. Det skyldes ikke minst den iboende tvetydigheten i partiets holdning, som var til stede helt fra start. På den ene sida fantes det en intensjon om å bygge et parti av leninistisk type, dvs. basert på marxismen-leninismen. På den andre sida var partibyggerne nærmest født med en stor kjærlighet til det revolusjonære Kina og Mao Tsetungs tenkning (MTT).

Men i det lange løp kunne ikke disse motsetningene forenes. Tvetydigheten blei åpenbar etter 1977, da det sosialistiske Albania innleda sitt grunnleggende ideologiske oppgjør med det maoistiske Kina. Etter ei lengre tid med desperate analyser og overveielser, falt partiet definitivt ned på MTT. En fant ut at det hadde skjedd en kontrarevolusjon i Albania, og at en måtte stole på Mao. Som Sjøli korrekt skriver: «AKP-ledelsen brøt offisielt med Albania og klamret seg til det nykapitalistiske Kina.»

Omkring 1980 kan en si at hadde AKP kulminert, og de siste 25 åra er ei historie om desillusjon, frafall og tilbakegang. Sjøli omtaler partiet som en 70-tallsbevegelse der blant annet «tidsånden» spilte ei viktig rolle. Mulig det. Men det er i seg sjøl ingen forklaring på hvorfor en såpass marginal bevegelse kunne sette så stort preg på  den politiske debatten. Kanskje var ikke det sosialdemokratiske paradiset så paradisisk likevel - for den som hadde vyer utover en brutal kapitalisme?

Hvorfor blei det vekst og fall?

Sjøli konkluderer slik: «Kadrene i AKP (m-l) var unge og ubefestede. ML-universet ga opprøret mening og retning. De politiske seirene og den internasjonale situasjonen ga håp om at en lang marsj mot en rettferdig verden var i gang. Men de levde på lånt tid. Boblen sprakk. De var ikke kommunister av legning og overbevisning. ML-prosjektet hadde noe "postmoderne" over seg. Noe teatralsk, performance-aktig.»
Med andre ord: «Gudskjelov, det var ikke så farlig denne gangen heller.»

Rett skal være rett: Sjøli har samlet en god del informasjon, og stort sett behandler han materien mer saklig enn mange andre. Når bildet likevel blir forvirrende og uklart, skyldes det ikke bare det som Sjøli uttrykker med et sukk: «Det gjenstår mye forskning... AKP må for eksempel gjøre sine arkiver tilgjengelige for forskere.» Det finnes også andre og alvorligere feilkilder. En av dem er sjølsagt spøkelsesfrykten som er nevnt ovafor, og så må en ikke glemme at det alltid er den herskende klassen som skriver historia. Sånn sett får en bekrefta noe som knapt er en oppsiktsvekkende nyhet: Historieskriving er ingen objektiv vitenskap.

Sjøli har skrevet ei bok som sikkert har mye lesverdig stoff for den politisk interesserte. Forutsetninga er at en ikke leser den som ei spøkelseshistorie med happy end – men heller som et lærestykke om problemene med å drive kommunistisk virksomhet her i Vesten i seinkapitalismens epoke.

Trykt i Revolusjon nr 32, våren 2006.

Legg til kommentar

Vi oppfordrer til debatt og kritikk, men hold deg til saka og unngå personangrep.


Sikkerhetskode
Vis ny kode

Utvalgte bokomtaler

  • Krig bygd på løgner

    Krig bygd på løgner

    Det er åtte år siden den kriminelle Nato-krigen mot Libya, der norske F-16 slapp nær 600 bomber over landet. I

    Les mer
  • Osvald – storsabotøren Asbjørn Sunde

    Osvald – storsabotøren Asbjørn Sunde

    I oktober 2015 kom boka Osvald – storsabotøren Asbjørn Sunde, av Morten Conradi og Alf Skjeseth. Boka fekk mykje merksemd, vart

    Les mer
  • Sosialist? Javisst!

    Sosialist? Javisst!

    Denne utgivelsen fra Forlaget Revolusjon handler om sosialismen som teori og praksis. Gjennom tekster fra Venezuela, Ecuador, India, Albania og

    Les mer
  • Folkefront mot krise, krig og fascisme

    Folkefront mot krise, krig og fascisme

    Når Forlaget Revolusjon utgir Georgi Dimitrovs beretning til Komintern-kongressen i 1935 på nytt, er det fordi problemstillingene han reiser er

    Les mer
  • Den politiske kristendommen

    Den politiske kristendommen

    Politisk islam hører vi mye om. Dag Hoel skildrer i denne boka dens kristne motstykke: kristensionismen. Boka Armageddon Halleluja er

    Les mer
  • Truslene mot Iran og faren for krig med atomvåpen

    Truslene mot Iran og faren for krig med atomvåpen

    Professor Michel Chossudovsky spør i boka «Towards a World War III scenario» om USAs koordinerte krigsskueplasser i Midtøsten og Sentral-Asia

    Les mer
  • 1