Det burde være overflødig å si det, sett på bakgrunn av massedemonstrasjonene i Hellas og Frankrike: Krisa verden står oppe i er langt ifra overvunnet. Den er dessuten grunnleggende annerledes og langt djupere enn de sykliske krisene som har fulgt kapitalismen gjennom flere hundre år.
The Global Economic Crisis, The Great Depression of the XXI Century får fram hvordan den globale økonomiske krisa og den globale fattigdommen henger tett i hop med USAs kriger, innsnevring av demokratiet, masseproduksjon av dollarsedler og sentralisering av kapitalen på enda færre hender enn før. Denne artikkelsamlinga får fram paradokset i at det er de faktorene som bærer bud om mer krise, mer katastrofe og elendighet, som på samme tid holder systemet sammen.
De borgerlige mediene skriver masse om krisa, om konkurser, gjeldsbyrder, nød og elendighet. Men alt er et sett av tilfeldigheter, helt uten forbindelse til de rådende produksjons- og eiendomsforholdene. Nå slipper igjen borgerskapets økonomiske «eksperter» til, og de kan melde at fra nu av vil alt gå så meget bedre. Massearbeidsløshet, sosial nød og nedskjæringsoffensiver – for ikke å snakke om militarisering, undertrykking og krig – framstilles som fragmenter uten innbyrdes sammenheng. Det er som om noen råtne egg og uheldige sammentreff har rammet et egentlig velfungerende og rasjonelt system.
Den slags markedsteologi blir effektivt torpedert av denne boka. De rundt 15 bidragsyterne omfatter ved siden av redaktørene navn som James Petras, John Bellamy Foster, Ellen Brown og Michael Hudson. Innfallsvinklene er forskjellige, men stort sett tar de utgangspunkt i USA og Wall Street som den store kriseutløseren – og kriseprofitøren. Her finner man et vell av fakta og informasjon som vanligvis er godt skjult bak medietåka. Alle forfatterne fører fram argumenter og dokumentasjon som viser at den globale politiske økonomien er et system som beriker et lite fåtall på bekostning av det overveldende flertallet, og at krisa og krisetiltakene vil fortsette og bli verre og hardere for de fattige og for «middelklassen», dersom ikke den utløser massive folkelige protester og krav om forandring.
– En djevelsk sirkelprosess
De gigantiske redningspakkene i USA og i Europa for å holde den lånefinansierte bobleøkonomien gående, produserer i realiteten en enda større boble for framtida. Statene setter seg i stadig større gjeld for å finansiere de voksende budsjettunderskuddene. Det som Chossudovsky her sier om USA, gjelder også i stor grad for Europa:
«Vi har å gjøre med en ond sirkel. Da bankene presset på Finansdepartementet for å støtte dem med en større redningsoperasjon, ble det fra starten av i 2008 tatt for gitt at bankene som kreditorer på sin side ville «støtte» Finansdepartementet i å hanskes med en offentlig gjeld som vokste i rekordfart.
Opinionen blei ført bak lyset. En djevelsk sirkelprosess var satt i bevegelse. USAs regjering finansierer på sett og vis sin egen gjeld: pengene som er overført til bankene blir delvis dekket inn ved å låne av bankene. For å finansiere redningspakka på 1,45 billiarder dollar (en billiard er tusen milliarder, en million millioner) trenger regjeringa å ta opp lån, ved å utstede offentlige gjeldsbrev. Hvem henvender regjeringa seg til? Til bankene. Med andre ord betaler Finansdepartementet for redningspakka til bankene med pengene som bankene låner ut til regjeringa.
Til gjengjeld setter bankene vilkår for hvordan regjeringa skal håndtere den offentlige gjelda. De dikterer hvordan pengene skal brukes. Etter at de har innkassert sine løsepenger pålegger de Finansdepartementet å vise «budsjettansvar». De forlanger massive kutt i offentlige utgifter, noe som betyr enten sammenbrudd eller privatisering av offentlige tjenester. De tvinger fram privatisering av infrastruktur, veier, vann og kloakk, rekreasjonsområder – alt blir lagt på bordet for privatisering.
Denne offentlige gjeldskrisa som er utløst av Wall Street er desto mer alvorlig ettersom den føderale amerikanske regjeringa ikke styrer pengepolitikken. All betjening av offentlig gjeld går gjennom (sentralbanken) Federal Reserve, som har ansvaret for pengepolitikken og handler på vegne av private interesser. Myndighetene som sådan har ingen styringsrett i forhold til pengemengden. Dette betyr at disposisjoner knyttet til offentlig gjeld i bunn og grunn tjener bankenes interesser.»
Til forskjell fra de fleste europeiske sentralbanker er den amerikanske Federal Reserve i virkeligheten et kartell eid av de største bankene på Wall Street, kontrollert av J. P. Morgan og Rockefeller. The Fed framstår som en uavhengig regjeringsinstans, men den gjør som den vil uten innblanding fra Presidenten eller Kongressen. Det er en personalunion mellom bankenes styrerom, sentralbanken og de politiske myndighetene. Typisk er at de samme personene blir skyflet fram og tilbake mellom toppstillinger i sentralbanken og Finansdepartementet, Det internasjonale pengefondet IMF, Verdensbanken og finansgigantene på Wall Street. Obamas finansminister Timothy Geithner har for eksempel vært innom de fleste av disse miljøene.
De færreste vet – eller spør – hvor de gigantiske summene egentlig tar veien. Til bankene, javel. Men bankene plasserer svære beløp i det grå pengemarkedet, i hedgefond og lignende institusjoner som de sjøl i stor grad kontrollerer, men som samtidig er unndratt reguleringer og bestemmelser som bankene sjøl er omfattet av. Når bankene eller kredittinstitusjonene kommer i vansker som følge av finansakrobatikk, er det ofte uklart hvem som egentlig er kreditoren.
Kollapsen i de store investerings- og hypotekbankene har ført til at de gjenværende monopolbankene har kjøpt opp sine konkurrenter for en slikk og ingenting. J. P. Morgan kunne høste inn det fallerte Bear Stearns til en aksjepris av to dollar. Bear Stearns ble handlet for en pris av 159 dollar aksjen to år i forveien.
Virtuelle verdier blir reelle
Fenomenet er slett ikke begrensa til finanssektoren. Storbankene har for eksempel brukt krisa til å gjøre inntog i den kriseramma amerikanske bilindustrien. Bankene forvandler på denne måten de mer eller mindre virtuelle papirpengene om til fast kapital og reelle økonomiske verdier.
«Framtida bærer bud om økonomisk kaos, politiske omveltninger og massefattigdom. Nok en gang svever sosialismens spøkelse over ruinene fra de gamle finansgigantene.» James Petras.
Og regninga for det hele er det vanlige amerikanere, vanlige europeere og folkene over hele verden som får presentert. I form av skatteøkninger så vel som i form av velferdskutt og forestående privatisering av det som har vært sjølsagte offentlige oppgaver og tjenestetilbud.
«Framtida bærer bud om økonomisk kaos, politiske omveltninger og massefattigdom. Nok en gang svever sosialismens spøkelse over ruinene fra de gamle finansgigantene», skriver James Petras, en av bidragsyterne i boka, på side 103.
Men Petras påpeker også en dyster politisk realitet i de store imperialistlanda: «Aldri før i kapitalismens historie har vi hatt ei djup økonomisk krise uten at en alternativ sosialistisk bevegelse, et parti eller en stat samtidig har stått fram som et alternativ. Aldri har stater og regimer vært til de grader og absolutt kontrollert av kapitalistklassen – særlig når det gjelder tilegnelsen av offentlige ressurser.»
Det Canada-baserte nettstedet Global Research har blitt en uunnværlig kilde og kunnskapsbank for den som vil gå bak mainstream-mediene.
ISBN 978-0-9737147-3-9 (416 sider)
Boka har fått svært gode omtaler etter at den ble lansert i Canada. Den kan bestilles fra http://globalresearch.ca eller fra Amazon.