I borgerskapets arsenal av bakvaskelser mot det sosialistiske Sovjetunionen, er løgnen om den Røde Hærs angivelige medansvar for massedrapene under Warszawaoppstanden i 1944 en av de mest standhaftige.
Den historiske oppsummeringa av hva som faktisk skjedde viser hvem som hadde ansvaret for katastrofen. Den viser hvordan det polske borgerskapet og godseierne var villige til å ofre hele sin hovedstads befolkning i en desperat kamp for å gjenvinne klasseherredømmet da nazitroppene ble drevet ut av Polen. Det kyniske spillet fra den polske eksilregjeringa i London og dens medhjelpere avslører til fulle hvor «nasjonalt» borgerskapet i virkeligheten er, mens det framgår at den sovjetiske Røde Arme og de kjempende polske troppene gjorde alt som sto i deres makt for å unnsette Warszawas befolkning straks det var klart at katastrofen var uavvendelig.
Et festningsverk
Etter slaget ved Stalingrad snudde krigslykka seg for alvor for Hitlers «uovervinnelige germanere». Den Røde Hær hadde drevet nazitroppene ut av det veldige Sovjetlandet på brei front, og rykket stadig lenger vestover. Sensommeren 1944 sto de ved elva Wisla (Weichsel). Tyskerne hadde oppgitt Polens østlige deler og hadde forskanset seg ved Warszawa. Byen skulle bli et uinntakelig forsvarsskjold, som aldri måtte oppgis.
Forsvarslinjene tyskerne hadde bygd rundt Warszawa var også bortimot ugjennomtrengelige:
«Warszawa-Praga var en befesta grunnstein i det tyske forsvaret. Sør om Warszawa løp forsvarslinjene sammen med elva Wisla. Mot nord dreide se østover i retning Øst-Preussen gjennom vanskelig forserbare sumpmarker langs Narva-elva. "Warszawa-skjoldet" besto av to befesta belter i form av en halvsirkel øst for Praga. Det ytre beltet gikk gjennom en serie av landsbyer opptil ti mil unna. Alle disse var sterke forsvarsverker. Den indre ringen slutta seg omkring sjølve Praga. Mellom disse to sirklene fantes tallrike mellomliggende linjer. Hele området var en labyrint av kanonstillinger av armert betong, breie minefelt, piggtråd og stridsvognsperringer. Alle de forsvarsverkene som våre tropper hadde støtt på fra den sovjetiske grensa opp til Wisla var en barnelek sammenlikna med festningsverkene i Warszawas forsteder.»
Slik beskriver general Marion Spychalski situasjonen. Han var en av lederne for den Første Polske Armé, som kjempet sammen med sovjettroppene.
Militærtaktisk er omringning og knipetangsmanøver den anerkjente framgangsmåten for å innta såpass sterkt befesta sentra. Et frontalangrep vil i tilfelle det skulle lykkes medføre massetap for angrepsstyrkene. Dessuten vil et direkte angrep nødvendigvis påføre sivilbefolkninga enorme lidelser, og legge byområdene i ruiner. Slik resonnerte den Røde Hær, og planla derfor en omgående manøver fra nord mot sør. Den første Polske Armeen var godt underrettet om denne planen da den var konsentrert om Warszawa-avsnittet. Men gjennomføringa av en slik plan krevde tid og forberedelser.
I løpet av ett år hadde sovjetstyrkene gjort enorme framrykkinger. Følgen av dette var samtidig at forsyningslinjene bakover ikke bare var ufattelig lange, men også på det nærmeste uforserbare. Tyskernes tilbaketog etterlot seg sprengte bruer og jernbaner over en strekning på 50 mil. Under slike omstendigheter var den nødvendige offensivkrafta sterkt svekka. Militært er det vanlig å kalkulere forholdet minst 2:1 i angriperens favør som nødvendig for å innta befesta stillinger. Bortsett fra festningsverket Warszawa rådde tyskerne også over uthvilte tropper, bl.a. fire kampberedte stridsvogndivisjoner. Først den 10. september vare de sovjetiske forsyningslinjene såpass restaurerte at en videre framrykking til Praga lot seg gjennomføre.
Den polske motstandsrørsla
Den polske motstandsbevegelsen var delt i flere partisanavdelinger. Det fantes to store partisanhærer i det okkuperte landet. Den ene var Armija Krakowa som lystra eksilregjeringa i London og kjempa imot både nazistene og den Røde Hær. Dens mål var å gjenopprette det gamle polske godseierveldet. Videre fantes Folkehæren eller Armija Ludowa, som var oppretta og leda av Polens Arbeiderparti. Den førstnevnte av disse to frykta russerne like mye som nazistene, og så sine muligheter til å gjenerobre makta svinne i takt med framrykkinga til Røde Hær, Folkehæren så derimot frigjøringstimen nærme seg.
Rykter spredte seg i Warszawa om at Rødehæren forberedte sitt inntog. For den polske eksilregjeringa og den borgerlige motstandsbevegelsen gjaldt det nå om å vinne prestisje på den Røde Hærs bekostning, for å sikre godseierveldets maktposisjoner i den framtidige regjeringa. Sjefen for den polske eksilregjeringa, Mikolajczyk, hadde gitt signalet til sine landsmenn om å forsøke å ta ledelsen for frigjøringa av Warszawa. Den 1. august brøt opprøret ut. Dette opprøret ble satt i verk uten at verken den Røde Hær eller de andre partisanarmeene fikk noe forhåndsvarsel om hva som sto for døra. General Bor Koromowski var den som satte opprøret i scene, trass i omfattende motstand og tvil fra flere hundre polske offiserer som mente at man måtte samordne opprøret med den allierte hæren som sto like utafor Warszawas byporter.
Tilmed blant eksillederne i London rådde det sterkt delte meninger om disse planene. Generalene Anders og Sosnikowski bedømte f.eks. at et opprør «umulig kunne gjennomføres uten støtte utenfra», og stilte seg «absolutt imot en allmenn oppstand». Den polske republikkens eksilpresident Raczkiewicz nedla endatil veto mot å utstede ordren. Men dessverre for seint. Ordren var allerede gitt.
Opprøret tar til
Brått begynte ildgivning og eksplosjoner, som tok kommandanten for Folkehæren i Warszawa fullstendig på senga. Han brukte 48 timer på å slå seg gjennom ganger og kjellervegger før han rakk fram til partisanenes møtested. Tyskerne satte på sin side og helt fra starten av inn et hemningsløst bombardement mot de besatte husa med både fly og artilleri. De satte dem i brann og sprengte husa i filler uten omsyn til at de var fylt av sivile.
Opprøret virka fullstendig planløst. Soldatene til general Bor sloss for å innta bygninger av politisk betydning, som f.eks. rådhuset og politistasjoner. Der skulle de sitte og ta imot den Røde Hær som de åpenbart forventa skulle storme inn hvert øyeblikk som helst. Kampene gikk hovedsaklig for seg i tre bydeler; i sentrumsområdet, i den gamle bydelen og i Zoliborz i det nordlige Warszawa. Ca. 1300 partisaner kjempet i gamlebyen i et lite område med 150000 våpenløse innbyggere. Man anslår at 50.000 personer døde her da området ble utradert av nazistene. Den siste motstandslomma fantes i Zoliborz der i overkant av 2.000 partisaner sloss midt iblant titusener sivile.
Situasjonen var med andre ord helt håpløs for de modige kjemperne. Stadig nekta Armija Krakowa, som kontrollerte partisanenes eneste radio, å opprette samband med den Røde Hær. Etter vedvarende påtrykk fra Folkehæren ente partisanene seg til slutt om å sende ei felles melding til troppene utenfor Warszawa. Men Bor sendte meldinga til London i stedet! Derfor var det Folkehæren som til slutt måtte opprette forbindelse med de polske og sovjetiske troppene på den andre elvebredden på egenhånd. Kontakten ble opprettet den 12. september, etter at Bor sine folk gang på gang hadde fastholdt at tyskerne gjorde det umulig å få sendt en kurér over til den andre sida. Folkehæren sendte to kvinnelige partisaner gjennom byens kloakknett over til den andre sida. Nå som de sovjetisk-polske styrkene var nøyaktig informert, bl.a. om i hvilke bydeler og bygninger kamphandlingene foregikk, kunne de komme til unnsetning. I tida mellom den 14. og den 29. september slapp sovjetiske fly mer enn 10.000 maskingevær, 300 antipanservåpen, 250 bombekastere og tilhørende ammunisjon. Den første natta var det nesten utelukkende proviant som ble droppet. Før dette hadde engelske fly ved tre anledninger gjort forsøk på å bringe inn forsyninger luftveien, men med dårlig resultat. Siden så en ikke mere til dem.
I den Røde Hærens leveranser inngikk også fire radiotelegrafister. Det ville betydd at partisanene kunne fått den ønska artilleristøtta samtidig som en bataljon fra den Første Polske Armé krysset elva og inntok ei landstripe. Da de søkte å oppnå kontakt med partisanene fra Armija Krakowa, som kontrollerte området, trakk disse seg unna! Siden ble bataljonen fullstendig utradert av tyskernes artilleri.
Opprøret blir knust
Opprørets tragiske endelikt nærma seg. De forskjellige lederne kom sammen for å bestemme hva som videre skulle skje. Zywiciel, en av Bor sine menn, mente at man burde kjempe til siste mann, mens Folkehærens Szaniawski sto på at man måtte spare dem som ennå var igjen, og slutte deg til den Første Polske Armeen på andre bredden.
Midt under denne diskusjonen dukker oberst Wachnowski fra staben til Armija Krakowa opp. Han har passert de tyske linjene og har med seg ordre om at de skal overgi seg til tyskerne. Bor hadde allerede i forbeioen oppgitt de sentrale bydelene heller enn å ta seg over til de polske styrkene. Etter å ha hørt at Folkehærens styrker ikke hadde til hensikt å gi opp, gikk obersten bort til de tyske stillingene. Så leste Zywiciel opp kapitulasjonsordren. Alle hans yngre offiserer ville heller ta seg over elva til de andre kjempende polakkene, men lot seg til slutt overtale av sin overordnete om at dette var umulig fordi tyskerne kjente kodene deres og at de derfor ikke kunne gjøre regning med å få unnsetning
For Folkehærens vedkommende kunne han meddele at dens medlemmer kom til å bli behandla som fredløse banditter av tyskerne ved en kapitulasjon, mens hans egne folk ville bli krigsfanger.
De gjenlevende fra Folkehæren bega seg over elva på lykke og fromme, der det viste seg at de fikk all den støtten de var blitt lovt. Av de mer enn 3000 som overga seg til tyskerne, og hvorav flertallet sikkert møtte døden, kunne samtlige blitt ført over elva i ly av dekningsilden.
Opprøret var knust etter 63 dager, og det skulle vare helt til den 17.januar 1945 før den Røde Hær og den Første Polske Armé kunne befri et Warszawa som var systematisk rasert av tyskerne,. Av bebyggelsen som boliger, industrier, bruer osv, var 44 prosent helt, 15 prosent delvis og 41 pst. lettere ødelagt. Tilsammen utgjorde dette en ruinhaug av stein, tegl og glass på 29 millioner kubikkmeter. mange av byens avløp var igjentetta av likene til tusener av ihjelsprengte eller gassdrepte mennesker. Av Warszawas førkrigsbefolkning på 1.285.000 innbyggere var det i februar bare 174.000 tilbake. Mer enn 300.000 personer døde under den 63 dager lange oppstanden. 200.000 måtte sette livet til da ghettoen ble tømt, og folk ble fordrevet i alle retninger da raseringa nådde høydepunktet.
Ansvaret for katastrofen
Katastrofen var et endelig faktum. Den var resultat av den polske overklassens desperate forsøk på å gjenvinne makta med hundretusener av polakkers liv som innsats.
Lublin-komiteen, den provisoriske polske regjeringa, tok i 1945 fatt på å bygge det nye Polen på disse ruinene. Denne regjeringa var en koalisjon av kommunistene i Polens Arbeiderparti, sosialistene og Det Nasjonale Bondepartiet. Mikolajczyk, som var leder for dette partiet og statsminister i eksil i London, gikk inn i regjeringa etter at den var omdanna i juni 1945.
Gjennom en folkeavstemning ga det polske folket sin tilslutning til den nye regjeringa og programmet for en omfattende jordreform. Som følge av denne og at landarbeiderne og husmennene nå ble sjøleiende bønder, forsvant det økonomiske klassegrunnlaget for godseiernes makt. London-regjeringas sosiale basis var eliminert som klasse.
Mikolajczyk og partiet hans kom som følge av dette samt det vedvarende presset fra England og USA for å undergrave den folkedemokratiske utviklinga, i stadig mer åpen opposisjon til regjeringa. Han gikk ut i protest og flyktet fra Polen i 1947.
Bearbeidet fra Arbeideren (nr. 4-1984) og det svenske Kommunisten.