torsdag 22 april 2021

Mosaikk kosmonaut soviet artefactsMosaikk av kosmonaut, Dinskaja, Moskva. Illustrasjonsfoto fra Soviet Artefacts.

Den marxist-leninistiske bevegelsen må dra lærdom av den historiske erfaringen for å unngå gjentakelse av feilene og vite hvordan vi skal orientere oss i fremtiden.

Oktoberrevolusjonens seier i Russland i 1917, ledet og organisert av Lenin og bolsjevikpartiet, markerte en milepæl i menneskehetens historie. For første gang overtok de undertrykte klassene – arbeidere og bønder – makten i et land, opprettholdt den og begynte å bygge opp et alternativt system til kapitalismen. Sosialismen var ikke lenger bare et prosjekt som ble beskrevet i bøker av Marx og Engels; den ble en realitet. Derfra spredte bolsjevikrevolusjonen seg til utlandet og begeistret alle verdens arbeidere, mens den skremte borgerskapet, som så sin makt og sine privilegier truet.

Revolusjonen sto snart overfor enorme vanskeligheter. Å bygge sosialismene ville ikke bli en enkel oppgave. Russland var et stort land med enorme menneskelige og materielle ressurser, men svært lite utviklet. Dessuten seiret ikke arbeiderklassens revolusjon i andre, mer teknisk og økonomisk avanserte land, og sosialismen måtte bygges i ett land.

Kampen mot byråkratiet

Et av de problemene som bolsjevikene måtte hanskes med allerede i begynnelsen var byråkratiets utvikling. Den sovjetiske staten ble nødt til å bruke embetsmenn fra tsarregimet i sin administrasjon, og da staten kom til å kontrollere økonomien oppsto det også et kommunistisk byråkrati. Lenin var alltid alvorlig bekymret over dette, og forsøkte med alle midler å sikre at dette byråkratiet sto til tjeneste for arbeiderne og ikke satte seg over dem. Faktisk hadde Kommissariatet for arbeider- og bondeinspeksjonen, som Stalin ledet frem til 1922, nettopp som oppgave å sikre at administrasjonen fungerte korrekt og at byråkratiske avvik ble unngått.

I sine siste skrifter anbefalte Lenin at 50 prosent av medlemmene i sentralkomitéen skulle være arbeidere som ikke hadde sittet en lang periode i den sovjetiske ledelsen. Det var hans svar på et foruroligende spørsmål som han behandlet i en artikkel om «Det nasjonale spørsmålet» diktert til sine sekretærer 31. desember 1922, der han sa:

«Det sies at det var behov for et samlet apparat. Hvor kom denne forsikringen fra? Kom den ikke fra det samme russiske apparatet som vi overtok far tsarismen og salvet lett med sovjetisk olje? ... Som jeg påpekte i et av de foregående avsnittene i min dagbok, er det apparatet vi kaller vårt faktisk stadig ganske fremmed for oss; det er et borgerlig og tsaristisk sammensurium, og vi har ikke hatt noen mulighet til å kvitte oss med det i løpet av de siste fem årene, uten noen hjelp fra andre land, og siden vi det meste av tiden har vært opptatt med militære forpliktelser og kampen mot hungersnød.» (1)

I lys av disse ordene er det tydelig at det byråkratiske spørsmålet var et tilbakevendende tema siden begynnelsen av revolusjonen. Innføringen av planøkonomi fra 1928, med statlig ledelse av hele økonomien, økte størrelsen på byråkratiet, noe som krevde større revolusjonær årvåkenhet. Selv om vi ikke kan fastslå dette med absolutt sikkerhet her, mener vi at en del av den politiske volden som den sovjetiske staten brukte mellom 1936 og 1939 skyldtes dette forsøket på å kontrollere et statsapparat hvor det ble startet sammensvergelser for å sette en stopper for oppbyggingen av sosialismen og fjerne Stalin fra partiledelsen. Alle disse sammensvergelsene mislyktes, og sosialismen ble en realitet som omdannet Sovjetunionen til en økonomisk og vitenskapelig stormakt. Stalins korrekte politikk ble bevist under andre verdenskrig, da Sovjetunionen spilte hovedrollen i å beseire nazismen.

De byråkratiske misdannelsene forsvant imidlertid ikke fra den sovjetiske staten, og etter Stalins død i 1953 kom de frem. Fra da av begynte det en politisk og ideologisk kamp som førte til seieren for et revisjonistisk byråkrati som oppga de marxist-leninistiske prinsippene, samtidig som de proklamerte troskap til Marx’, Engels’ og Lenins lære for syns skyld.

Den 20. partikongressen

Den første åpne stadfestelsen av revisjonisme var den 20. partikongressen til Sovjetunionens kommunistiske parti (SUKP), som ble avholdt i 1956. Under en lukket sesjon fra 24. til 25. februar holdt partiets generalsekretær Nikita Khrusjtsjov en såkalt hemmelig tale der han fremsatte en brutal kritikk av Stalins ledelse uten bevis eller dokumentasjon. Khrusjtsjov beskyldte Stalin for utallige forbrytelser, for krenkelse av sovjetisk lov, for å fremme en personkult – kort sagt en liste av beskyldninger som fremstilte den bolsjevikiske lederen som intet mindre enn en grusom tyrann. Ikke bare demoraliserte denne talen millioner av kommunister verden over, men den leverte også skyts til borgerskapets antikommunistiske kampanjer. Khrusjtsjov utførte en kriminell handling og begynte på veien som endte med Sovjetunionens kollaps i 1991.

Men den 20. kongressen var mye mer enn den berømte hemmelige talen. Under kongressen ble det godkjent en rekke tiltak som brøt radikalt med leninistiske prinsipper. I motsetning til den leninistiske oppfatningen av de uunngåelige imperialistiske krigene nådde «den 20. kongressen for SUKP den konklusjonen at det under moderne internasjonale forhold er skapt reelle muligheter for å forhindre kriger. Tesen som erklærer uunngåeligheten av kriger i imperialismens stadium, ble formulert av V. I. Lenin på et tidspunkt hvor for det første kapitalismen var et enkelt og altomfattende verdenssystem, og hvor for det andre sosiale og politiske krefter som ikke hadde interesse av krig og som motarbeidet den, var svake og utilstrekkelig organisert, og av den grunn ikke kunne tvinge imperialistene til å gi avkall på krig.

Så lenge imperialismen eksisterer opprettholdes selvsagt det økonomiske grunnlaget for forekomsten av kriger, og derfor må alle fredskrefter forbli årvåkne. Men under disse nye forholdene, hvor den allmektige sosialistiske leiren er dannet, hvor hele folkets bevegelse for fred vokser i alle land, og hvor det er andre stater utenom de sosialistiske landene som er avhengige av fred, er det reelle muligheter for å hindre imperialistene fra å utløse en ny verdenskrig.» (2)

Utrenskning av marxist-leninister

Den 20. kongressen erklærte også at den viktigste oppgaven for Sovjetunionens internasjonale politikk var fred – å fremme fredelig sameksistens. Man gikk tydelig inn for den fredelige og parlamentariske veien til sosialisme. Proletariatets diktatur i Sovjetunionen ble likvidert, og overgangen til kommunisme ble proklamert ved å hevde at sosiale motsetninger praktisk talt var forsvunnet. Kort sagt en politikk som ikke hadde noe å gjøre med den som ble utviklet av Lenin og Stalin, og som innebar en forsoning med imperialismen. For å fullføre det vi kan kalle «den nye kursen», ble det foretatt en utrenskning i ledelsen: Av 19 toppledere, medlemmer og varamedlemmer til presidiet for sentralkomitéen og dens sekretærer ble seks kastet ut av presidiet (Malenkov, Kaganovitsj, Molotov, Sjepilov, Bulganin og Saburov. De første fire ble også kastet ut av sentralkomitéen), og en ble degradert til suppleant til presidiet (Pervukhin). Dessuten ble forsvarsministeren, marskalk Sjukov, fjernet fra stillingen.

Den sovjetiske revisjonismen møtte sterk motstand fra Kinas Kommunistiske Parti og Arbeidets Parti i Albania (APA), noe som ble tydelig på konferansen av 81 kommunistiske partier i Moskva fra 10. november til 1. desember 1960. Talen som ble holdt 16. november av kamerat Enver Hoxha, som ledet APA-delegasjonen, fordømte de khrusjtsjovistiske standpunktene og fastholdt et revolusjonært syn på Stalin:

«Stalin vart strengt og urettvist fordømt i denne saka av kamerat Khrusjtsjov og det 20. landsmøtet. Kamerat Stalin og arbeidet hans tilhøyrer ikkje kommunistpartiet i Sovjetunionen, Sovjetunionen og det sovjetiske folket åleine, det tilhøyrer oss alle. Kamerat Khrusjtsjov sa i Bucuresti at usemjene ikkje er mellom Kommunistpartiet i Sovjetunionen og Kommunistpartiet i Kina, men mellom Kommunistpartiet i Kina og den internasjonale kommunismen. Nett slik passar det han å seia at avgjerdene på det 20. og det 21. landsmøtet vart godkjende av alle kommunistpartia og arbeidarpartia. På same måten skulle han ha vore så gjæv og fylgjestreng når han seier domen over arbeidet til Stalin, at kommunistpartia og arbeidarpartia i verda fekk høve til å godkjenna det, når rett skulle vera.

Me kan ikkje bruka to slags alnemål, heller ikkje to vekter i denne saka. Så kvifor vart kamerat Stalin fordømd på det 20. landsmøtet utan førehandsdrøftingar med dei andre kommunistpartia og arbeidarpartia i verda? Kvifor vart denne bannlysinga sendt ut heilt brått til kommunistpartia og arbeidarpartia i verda, og kvifor fekk mange brorparti vita det fyrst då imperialistpressa kunngjorde løyndemeldinga frå kamerat Khrustsjov vidt og breidt?» (3)

Partilivet er ikke isolert fra klassekampen

Vi spør oss selv om hva som førte til degenereringen av bolsjevikpartiet, og hva som skjedde i resten av de kommunistiske partiene utenfor Sovjetunionen. Svaret er svært komplekst, og det vi ser på i denne artikkelen er noen observasjoner som skal undersøkes og analyseres nøye.

For det første fungerer ikke et kommunistisk parti i et vakuum. Tvert imot går partiets praksis ut på å etablere et tett forhold til folket, å forstå deres ambisjoner, følelser og sinnstilstand. Men alle disse menneskene er ikke kommunister; det finnes alle slags politiske oppfatninger blant dem. Partiet blir derfor utsatt for svært forskjellig ideologisk påvirkning, og dette virker inn på de kommunistiske medlemmene.

Et annet aspekt vi må ta i betraktning er det kommunistiske partiets klassesammensetning. Arbeidere er oftest i flertall, men partiet inkluderer også intellektuelle fra småborgerskapet, selvstendig næringsdrivende osv. Og til slutt må man ta høyde for at selv når det er ved makten, kan et kommunistisk parti ikke unngå den intense klassekampen som utvikler seg under oppbyggingen av sosialismen. Alt dette avspeilte seg i bolsjevikpartiet og førte til intense debatter og kamp med og mellom fraksjonstendenser. Demokratisk sentralisme kan ikke hindre at den sosiale virkeligheten blir avspeilet i partiets liv. Å ignorere disse tingene er å unnlate å anerkjenne det grunnleggende prinsippet i dialektisk materialisme. Det finnes ingen monolittiske kommunistiske medlemmer. Vi er alle påvirket av kampen mellom motsetninger, av kommunistiske prinsipper, av småborgerlig ideologi og av kulturelle og sosiale fordommer som de herskende klassene har gitt oss.

Å overvinne denne motsigelsen er ingen enkel oppgave. Det kreves politisk og ideologisk trening, militant disiplin og selvkritikk. Dessuten krever det kompromissløs revolusjonær årvåkenhet fra de ledende organene. Dette betyr ikke en inkvisitorisk kontroll over medlemmenes liv, men tvert imot å vite hvordan man oppdager holdninger som går imot – og dermed er skadelige for – partiet.

Dette er noe som har blitt forsømt i kommunistiske partier. Det er viktig å skape gode bånd og relasjoner blant kamerater med gjensidig solidaritet. Det betyr ikke at vi alle skal være venner, men at vi må etablere visse effektive nettverk som gir oss mulighet til å hjelpe en kamerat som er i tvil.

Lærdom og skolering

Hvis vi vender tilbake til tråden i historien, med den tidligere nevnte kongressen, skled SUKP nedover en revisjonistisk utforbakke på en måte som ikke kunne stoppes. At Khrusjtsjov falt i unåde (4) forandret ikke den politiske situasjonen i landet. Selv om Sovjetunionen fortsatte å være et forbilde for millioner av arbeidere, hadde den slett ingen revolusjonær praksis. Det store flertallet av kommunistiske partier fulgte samme vei som det partiet som i årtier hadde vært det ubestridte forbildet. Men det kom protester innenfra kommunistiske organisasjoner, slik det hadde gjort før og under første verdenskrig. Ærlige kommunister satte spørsmålstegn ved de offisielle beslutningene og endte opp med å bryte med de revisjonistiske partiledelsene. Det var en vanskelig og smertefull beslutning, men høyst nødvendig. I vårt land besluttet kameratene Raúl Marco og Elena Ódena, konsekvente kommunister, å bryte med ledelsen i PCE, og i 1964 ble Spanias kommunistiske parti (marxist-leninistene) grunnlagt.

Oppløsningen av Sovjetunionen i 1991, den såkalte realsosialismens sammenbrudd i Øst-Europa og det sosialistiske styrets fall i Albania var et slag ikke bare for alle kommunister, men for alle de folkelige klassene over hele verden. Borgerskapet lot ikke anledningen gå fra seg til å prøve å begrave kommunismen en gang for alle. Det lyktes ikke, men de klarte å så en antikommunistisk stemning blant arbeiderklassen. Våre partier og organisasjoner, som utgjør CIPOML(5), har en vanskelig og komplisert oppgave foran oss. En av oppgavene våre er å utarbeide en grundig analyse av hva som skjedde i Sovjetunionen mellom 1917 og 1991. Vi må dra lærdom av den historiske erfaringen for å unngå gjentakelse av feilene og vite hvordan vi skal orientere oss i fremtiden.

Med henblikk på CIPOMLs kommende oppgaver foreslår vårt parti at det nedsettes en kommisjon som skal foreta en grundig undersøkelse av Sovjetunionens historie og av de såkalte folkedemokratiene, for å finne de dypere årsakene som førte til degenerering av den sosialistiske staten og den endelige oppløsningen i 1991. Vi mener at denne oppgaven ikke kan utsettes, og den er nødvendig for å imøtegå borgerlig propaganda og for å skolere unge kommunister.

Vi mener også det er vesentlig at alle de marxist-leninistiske partiene arbeider iherdig med politisk og ideologisk skolering av medlemmene sine. Uten teoretisk læring er det ingen revolusjonær praksis. Det betyr selvsagt ikke å huske sitater fra marxismens klassikere, men heller å forstå læren om historisk og dialektisk materialisme og omsette den i praksis. Jo mer skolert i marxismen en kamerat er, jo bedre rustet er han/hun til å stå imot revisjonismen og de herskende klassenes ideologiske propaganda.

Flammen som ble tent i Petrograd i oktober 1917 fortsetter å lyse for oss og viser oss veien. Slutten på Sovjetunionen er ikke slutten på sosialismen. Det er ikke en endelig avslutning, som borgerskapet påstår. En rekke svært komplekse omstendigheter førte til Sovjetunionens sammenbrudd, men vi har en uutslettelig erfaring igjen: Det er mulig å leve uten utbytting, et verdig liv for alle er mulig – et liv hvor solidaritet, verdighet og frihet er de verdiene som utgjør grunnlaget for vår eksistens.

Ganske snart vil millioner av menn og kvinner ta opp kampen; de vil være del av en fornyet kommunistisk hær som vil fortsette med å kjempe frem til den endelige seieren, frem til oppbyggingen av en sosialistisk verden.

Oversatt til norsk fra Enhed og Kamp nr. 4 2020. Mellomtitler er satt til av Revolusjon.

Den ene forfatteren, kamerat Raúl Marco, døde oktober 2020.

Noter:
1) Oversatt fra V. I. Lenin, Collected Works, 4th English Edition. Progress Publishers, Moskva, 1966. Vol. 36 side 606. Brev diktert av Lenin 30.–31. desember 1922.
2) Oversatt fra dansk utgave av artikkelen.
3) Fra Enver Hoxhas tale på møtet med 81 kommunistpartier og arbeiderpartier i Moskva 16. november 1960. Her fra den norske oversettelsen i Enver Hoxha: Albanias kommunistar i kamp mot Khrusjtsjov-revisjonismen. Forlaget Oktober A/S, Oslo 1976. Side 207–208.
4) Khrusjtsjov ble avsatt i 1964 og erstattet med Leonid Bresjnev.
5) CIPOML, eller IKMLPO i norsk forkortelse, Den internasjonale konferansen av marxist-leninistiske partier og organisasjoner.