For 60 år siden var 2. verdenskrig endt med seier for de allierte i kampen mot nazismen og fascismen. Den store alliansen mellom Sovjetunionen og vestmaktene hadde utspilt si rolle, og konturene av nye konflikter blei tydelige.
I de siste fire åra av 2. verdenskrig sto vestmaktene sammen med Sovjetunionen for å nedkjempe den tyske nazi-imperialismen. For den vestlige imperialismen var dette på sett og vis en mesallianse, ettersom en helst hadde sett at krigen blei et oppgjør mellom det nazistiske Tyskland og det sosialistiske Sovjetunionen. I stedet blei det krig i Vest-Europa, og Hitlers Tyskland hadde lagt under seg mesteparten av det europeiske fastlandet og tatt strupetak på Storbritannia før det gikk til angrep på Sovjetunionen.
Paradoksalt nok falt det på en av Vestens ledende anti-kommunister, Storbritannias statsminister Winston Churchill, å besegle alliansen med Sovjetunionen. Men, som Churchill sjøl sa: «Om Hitler gjorde invasjon i helvete, ville jeg i det minste legge inn et godt ord for djevelen når jeg talte i Underhuset.»
I og med at Tyskland i 1945 var beseira, eksisterte ikke forutsetningene for alliansen lenger. Tvert imot sto den vestlige imperialismen overfor et Sovjetunionen som trass i enorme tap måtte antas å komme politisk og militært styrka ut av krigen. Ikke minst åpna imperialismens totale sammenbrudd i Øst-Europa for opprettelsen av sosialistiske og Sovjet-vennlige stater. Allerede i de siste krigsåra viste det seg tegn til motsigelser og gryende konflikter mellom de allierte.
Potsdam-konferansen
Sommeren 1945 – dvs. etter den tyske kapitulasjonen, men før den japanske – fant det sted en konferanse mellom de alliertes tre øverste ledere, Stalin, Churchill og president Truman, i Potsdam utafor Berlin. Konferansen var det siste møtet der det var mulig å glatte over de økende motsetningene mellom de allierte.
Konferansen tok opp spørsmåla om behandlinga av det beseira Tyskland og ordninga av forholda i Øst-Europa etter krigen uten å komme til noen tilfredsstillende enighet. Det var for eksempel enighet om å gjenopprette Polen som sjølstendig stat, men ikke om hvor statens grenser skulle gå. Det var også enighet om å gjenopprette Tyskland som stat og ikke dele opp landet, men det blei delt i fire okkupasjonssoner – sovjetisk, amerikansk, britisk og fransk – som skulle styres av militærguvernører.
Foreløpig skulle det ikke dannes noen tysk regjering. Som følge av disse bestemmelsene blei Tyskland delt i to for mange tiår framover, og resten av det europeiske fastlandet delt i to mellom det kapitalistiske Vest-Europa og det sosialistiske Øst-Europa.
Allerede ved tidligere konferanser var det enighet om at nazismen skulle utryddes og krigsforbryterne stilles for en internasjonal militærdomstol. Denne enigheten blei også bekrefta ved Potsdam-konferansen, og dette var noe vestmaktene ikke kunne komme utenom – hvor mye de enn ønska å slå en strek over fortida og mobilisere Tyskland i kampen mot kommunismen.
Nürnberg-prosessen
Forhandlingene ved den internasjonale militærdomstolen blei åpna i Nürnberg 14. november 1945 med 24 tiltalte fra toppledelsen i nazipartiet, de væpna styrkene og statsapparatet ellers. De tiltalte var sikta for forbrytelser mot freden, mot reglene for krigføring og mot menneskeheten. Retten var sammensatt av dommere fra de samme fire landa som okkuperte Tyskland, og jurister fra disse landa fungerte også som anklagere. De tiltalte hadde tyske forsvarere.
Rettssaken varte i nesten et år, og 30. september 1946 blei de første dommene avsagt. 12 av de tiltalte blei dømt til døden, tre fikk livsvarig fengsel, fire fikk fengselsstraffer på 10–20 år, og tre blei frikjent. En av de tiltalte, Robert Ley, begikk sjølmord før rettssaken begynte, og Hermann Göring tok livet av seg noen timer før han skulle henges. En annen av de dødsdømte, Martin Bormann, var ikke til stede ved rettssaken, men var trolig død allerede. En av de tiltalte, kanonkongen Krupp, var for øvrig blitt løslatt på grunn av dårlig helse.
Samtidig fordømte Nürnberg-domstolen den tyske overkommandoen sammen med fem nazi-organisasjoner som kriminelle. Som et resultat av Nürnberg-prosessen fikk vi også Nürnberg-prinsippene, en definisjon av hva som er krigsforbrytelser.
Alliansen slår sprekker
Mens Nürnberg-prosessen pågikk, blei det stadig mer tydelig at motsetningene mellom imperialismen og Sovjetunionen var for oppadgående igjen. Allerede før Potsdam-konferansen hadde Churchill flere ganger advart mot «jernteppet» som var i ferd med å dele Europa i to, blant annet i et telegram til den nye USA-presidenten Truman i mai 1945.
I mars 1946 holdt Churchill sin berømte «jernteppe»-tale i Fulton i USA, der han foreslo samarbeid mellom Storbritannia og USA for å demme opp for den kommunistiske ekspansjonen. Denne talen førte til et pussig intermesso i Nürnberg, der de tiltalte i krigsforbryterprosessen fikk høre om talen. Ifølge tilstedeværende journalister skal Göring ha utbrutt: «Hva sa jeg! De kommer til å begynne å slåss mot hverandre før dommen er avsagt.» Og Hess skal ha bemerket til Göring: «Du kan ennå rekke å bli Tysklands neste Führer.» Slik gikk det nå likevel ikke.
Men i 1947 blei Truman-doktrinen lansert. Den gikk ut på at USA skulle gi hjelp til nasjoner som «forsvarte seg mot forsøk på undertrykkelse fra væpna minoriteter eller mot utenlandsk press». Den kommunistiske adressa var klar, og Kongressen bevilga penger til Tyrkia og til Hellas, der det foregikk kamper mellom kommunistiske frigjøringsstyrker og regjeringsstyrker.
Den kalde krigen
I 1947 var det skjedd et definitivt brudd mellom de allierte i 2. verdenskrig, og en ny, «kald krig» mellom de imperialistiske maktene på den ene sida og Sovjetunionen og de sosialistiske landa på den andre var et faktum. Det er heller ingen hemmelighet at imperialistiske krefter gjerne ville ha gått til åpen krig mot Sovjetunionen for å nedkjempe sosialismen mens landet ennå var sterkt svekka etter krigen. Men for det krigstrøtte Europa, der folkene dessuten følte sterk takknemlighet overfor Sovjetunionen fordi landet hadde nedkjempa nazismen, var ikke dette noen mulighet.
USA-imperialismen var blitt voldsomt styrka i 2. verdenskrig. Produksjonen var blitt fordobla, og militært var USA sterkere enn noensinne – blant annet med store styrker som kontrollerte Vest-Europa og Stillehavsområdet. USA var blitt den ledende imperialistiske makta og klar til å overta rolla som kapitalismens verdenspoliti, og etter Sovjetunionens definitive sammenbrudd fyller det denne rolla mer aggressivt og brutalt enn noengang tidligere.
- Les også «Seieren over fascismen- arbeidernes og folkenes verk».
Nazismen blei forbudt
Ved Potsdam-konferansen fastslo stormaktene at de nazistiske organisasjonene var kriminelle og derfor måtte forbys. Nürnberg-domstolen opprettholdt dette standpunktet og fordømte alle de nazistiske organisasjonene, som aldri mer måtte få gjenoppstå. Seinere har FNs konvensjon om avskaffelse av alle former for rasediskriminering også tatt med et forbud mot rasistiske organisasjoner, noe som per definisjon rammer nazistiske organisasjoner.
Problemet er de enkelte landas vilje til å håndheve disse bestemmelsene. Ikke lenge etter 2. verdensrigs slutt reiste nynazismen sitt hode igjen i Tyskland, seinere også i flere vesteuropeiske land, blant dem også Norge.
På sitt årsmøte i juni i år henstilte den danske Folkebevægelse Mod Nazisme til regjeringa om å sørge for at internasjonale forpliktelser blir virkeliggjort og overholdt. Vi lar en tilsvarende henstilling gå videre til den norske regjeringa.