Så har vi nok en debatt omkring Stalin og «fundamentalisme» gående, denne gang med Hans I Kleven som opphavsmann. Ettersom Kleven så avgjort ikke mangler teoretisk ballast, er det desto mer trist at heller ikke han hever seg vesentlig over det tarvelige debattnivået som har preget 'venstresidas' behandling av dette emnet i flere tiår. Det er bare ordbruken som skiller ham fra en av AKPs tidligere ledere, som i et radiointervju for noen år siden konsist fastslo at «Stalin var en drittsekk».
Noen kritisk vurdering av Krustsjov og hans "sosialdemokratisering" av SUKP, vil Kleven imidlertid ikke vite av fordi dette har han hørt før "fra en bestemt retning og gruppering her på berget som vi ikke bør settes i bås med". Samtidig etterlyser han mer saklighet i debatten!
Det hersker ingen tvil om at det skjedde overgrep i Stalins tid, også vilkårlige og urettmessige. Malenkovs meget sjølkritiske beretning til den 19. partikongressen vedgår dette i klartekst. Det som kjennetegnet Sovjetunionen, særlig etter krigsavslutninga i 1945, var at klassekampen i stigende grad ble ført i og gjennom byråkratiet og statsorganene, og i mindre grad gjennom arbeiderklassens politiske mobilisering. Dette må sees i lys av den utrolig vanskelige situasjonen i gjenoppbyggingsfasen etter krigen, hvor også en meget stor del av de mest klassebevisste og erfarne kommunistene hadde gitt sine liv ved fronten. Det teoretiske og ideologiske nivået i partiet var under pari. Sjøl om han var blitt gammel, kan Stalin uansett klandres for ikke å ha mobilisert arbeiderklassen slik beretninga fra den 19. partikongressen i 1952 ga all mulig grunn til:
"I partiorganisasjonene forekommer ennå at kritikkens og sjølkritikkens rolle i partiets og statens liv blir undervurdert og at de som framfører kritikk utsettes for forfølgelser og represalier. Ikke sjelden kan man støte på funksjonærer som ustanselig skriker om sin hengivenhet til partiet, men som i virkeligheten ikke tolerer kritikk nedenfra, dysser den ned og hevner seg på kritikkens utøvere. Det forekommer ikke så rent få tilfelle der den byråkratiske innstillinga til kritikk og sjølkritikk har påført partiet stor skade, har kvalt partiorganisasjonenes intiativ, undergravd ledelsens autoritet blant partimedlemmene og gjort at byråkraters og innbitte partifienders skadelige vaner har slått rot i enkelte partiorganisasjoner."
Og fra samme beretning:
"Hovedbristen består i at visse ledere ikke foretar utvalget av kadre etter politiske kvalifikasjoner og dugelighet, men på bakgrunn av slekt- eller vennskapsforhold eller fordi de kommer fra samme bygd. Det forekommer ikke sjelden at ærlige og kunnskapsrike personer, som ikke tolererer og skarpt vender seg mot manglene og slik forårsaker ubehag for ledelsen, blir satt til side med et eller annet påskudd og erstattes med personer av tvilsom verdi eller som er uegnet for vervet, men anvendelige og bekvemme for visse ledere. Gjennom ei slik tilsidesetting av partilinja ved utvalg og utnevnelse av kadre, oppstår det i mange organisasjoner et kotteri av personer som gjensidig svarer for hverandre og som stiller sine gruppeinteresser over partiets og statens interesser".
Disse to utdragene fra kongressberetninga er typiske for den sjølkritiske tonen, og gir oss i dag et godt innblikk i to vesentlige forhold for enhver videre diskusjon: For det første at tilstanden i stat og parti var usunn, byråkratiet og partifiendene var i ferd med å konsolidere seg. For det andre at ledere som Malenkov, Stalin og Molotov var blitt oppmerksomme på farene, og at de med høylytte advarsler til kongressen forsøkte å oppmuntre kritikerne og avsløre karrieristene.
Stalins store prestisje har gitt opphav til subjektivisme når erfaringene fra Sovjetunionen blir undersøkt. Individer blir gjort eneansvarlige for historias gang, noe som strider fullstendig med kravene til marxistisk analyse. Også vi som har ment at Sovjetunionen skifta farge sist på 50-tallet, har hatt subjektivistiske overslag i retning av å knytte de kontrarevolusjonære prosessene ene og alene til Nikita Krustsjovs person. Han opererte naturligvis heller ikke i et politisk vakuum, men i en objektiv økonomisk og politisk virkelighet som ga revisjonismen albuerom. Like fullt er det klart at hans person spilte en vesentlig rolle i den gitte historiske situasjonen. Omvendt var Stalins personlige autoritet en avgjørende bremsekloss for kontrarevolusjonens endelige gjennombrudd.
Verken den objektivistiske betraktningsmåten ("imperialismen var så sterk at sosialismen var sjanseløs uansett") eller den subjektivistiske ("feil person satt i ledelsen"), gir svar som fører til ny erkjennelse og teoretisk klarhet.
40 år er gått siden Krustsjovs palasskupp sommeren 1957. Begivenheten er mindre kjent enn den berykta 20. partikongressen året før, men hadde vel så stor betydning for den videre utviklinga. Gamle bolsjeviker som Molotov, Kaganovitsj, Vorosjilov og Malenkov gjorde et forsøk på å avsette ham som førstesekretær i sentralkomiteens presidium. Men for seint – Krustsjov hadde for lengst sørget for å fjerne titusener av kommunistiske distriktssekretærer til fordel for sine egne proselytter. For sikkerhets skyld lot hans håndplukka marskalker sentralkomiteens bygning omringe av stridsvogner og soldater. Krustsjov, som var kommet i mindretall, ble "gjeninnsatt" i løpet av noen timer.
Molotov ble ofret som utenriksminister, fordi dette var et vilkår renegaten Tito hadde satt for å komme til Moskva og kysse Nikitas hånd. I Polen og i Ungarn, der titoistene drev aktivt intrigespill, satte kontrarevolusjonen alle kluter til. Imperialistene gliste og slipte sine kniver for nye framstøt.
Alt dette hadde fortjent en viss oppmerksomhet fra de som hevder å ville lære av sosialismens erfaringer og Sovjetunionens historie. Ikke for å granske enkeltpersoners hjerte og nyrer, men for å finne ut av hvilke prosesser og krefter som var i bevegelse. Men i stedet befinner den "teoretiskeð debatten seg stadig på et slikt lavmål at det hele dreier seg om hvor mange Stalin skal ha hogget hodet av. Hvis stridens eple skal reduseres til denslags, bør vel noen også undersøke hvor mange liv og personlige skjebner Krustsjov hadde på samvittigheten? Gamle, ærerike kommunister jamvel utenlandske stats- og partiledere ble eliminert av de nye makthaverne i Kreml etter Stalins død. Flere av dem sto Stalin nær politisk og personlig f.eks. Bierut (Polen) og Gottwald (Tsjekkoslovakia). De døde brått og uventet av "forkjølelse" i Moskva. Men denslags har borgerlige historikere aldri vært videre opptatt av.
Noen kommunistisk renessanse vil aldri finne sted før vi finner tilbake til marxist-leninistiske posisjoner og anskuelser, før vi slutter å adoptere borgerskapets historieomskriving og før vi lærer å forstå og beherske den historiske materialismen og den dialektiske metoden. I vår postmodernistiske tid, hvor det visstnok ikke finnes noen "absolutt sannhet" innenfor verken historie eller vitenskap, er det knapt fundamentalismen som utgjør vårt største problem.
Når Kleven allerede for mer enn 20 år sida framhevet det daværende programmet til superreformistene i PCI, faller bitene lettere på plass. I positive vendinger kunne han fortelle at "Italias kommunistiske parti bestemmer f.eks. i artikkel 2 i sine statutter at borgere som godtar partiets politiske program og er villige til å arbeide for å gjennomføre det, kan bli medlemmer av partiet "uansett rase, religiøs tro og filosofisk syn"" (se Vår Partiteori, Ny Dag 1974, s. 132, min uth. J.St.). Hva i huleste skal arbeiderklassen med et "kommunistisk" parti hvor det er revnende likegyldig hvilke briller man skuer verden gjennom? Takke meg til en "fundamentalistisk" optiker når alternativet er prinsippløs eklektisisme.