Svein Borgen (1937–2012) var en viktig bidragsyter til Revolusjon. Dette er en av hans stadig aktuelle anlaytiske artikler.
Den borgerlige sosialøkonomien oppsto på slutten av 1700-tallet, i ei tid da kapitalismen og borgerskapet var på kraftig frammarsj, og gjenspeiler den nye verdensanskuelsen og framtidsvisjonene som hørte til denne samfunnsformasjonen.
I 1776 utga skotten Adam Smith verket Wealth of Nations («Nasjonenes Rikdom») som er blitt kalt «industrikapitalismens bibel». Helten i Adam Smiths verk er «det økonomiske mennesket», et vesen som lever av å arbeide og bytte produkter med andre, og som alltid gjør det mest fordelaktige ut av sine muligheter. Ved å gi dette vesenet uhindret handlefrihet, ville det i kraft av «den naturlige orden» i samfunnet føre til det beste for alle og for samfunnet som helhet – ved hjelp av «Guds usynlige hand».
Nesten 100 år seinere tok Karl Marx for seg de borgerlige økonomene og plukka fra hverandre mange av begrepene og de fleste av konklusjonene deres. Han beskreiv dem som «borgerskapets vitenskapelige representanter», og at det for borgerskapet ikke var et spørsmål om hvorvidt en teori var riktig eller ikke, men om hvorvidt den gagna eller skadet kapitalen.
«Kapitalen» skaper en ny økonomisk vitenskap
I sitt hovedverk «Kapitalen» legger Marx grunnlaget for en ny økonomisk vitenskap, den politiske økonomien, en vitenskap som uten fordommer går dypt inn i de grunnleggende vilkåra for den kapitalistiske produksjonsmåten. Her påviser han at det ikke er «det økonomiske menneskets uhemmede virksomhet» som skaper nye verdier i samfunnet, men arbeideren, proletaren, som ved sitt ulønnede merarbeid skaper merverdien som er kapitalistens og borgerskapets eksistensgrunnlag.
I «Kapitalen» slår Marx også hull på en del av de mytene som var rådende innen den borgerlige økonomien – f.eks. at profitten oppstår i markedet ved at kapitalisten kjøper billig og selger dyrt. I denne sammenhengen påviser Marx at det ikke oppstår noen verdi gjennom varebytte, og da sjølsagt heller ikke ved finansielle transaksjoner. Hvis den ene kapitalisten skulle greie å påføre den andre et tap, innebærer det at tap og gevinst oppveier hverandre, og det gir ikke noe annet resultat enn om pengene rett og slett var blitt stjålet. Marx avliva også myten om at det skapes verdier f.eks. innen tjenesteområder som tar sikte på å styrke kapitalistens stilling i konkurransen, på finansmarkedet osv. Men det dreier seg altså om sjonglering med merverdi som allerede er skapt innen produksjonen og distribusjonen.
Marx analyser og forklaringer blei lenge ignorert eller i hvert fall ansett som uvitenskapelige av de borgerlige økonomene. Hans påvisning av at det kapitalistiske systemet var basert på kapitalistenes utbytting av arbeiderklassen, gjorde Marx i seg sjøl suspekt og marxismen til samfunnsfiendtlig, nedbrytende propaganda. Likevel var det også borgerlige intellektuelle som blei påvirka av Marx´s analyser, sjøl om de hevda at de forkasta hans metoder og forklaringer.
Kapitalistisk planøkonomi?
I 1930-åra økte interessen for planøkonomi hos borgerskapet. Bakgrunnen var på den ene sida de fantastiske resultatene som den sovjetiske planøkonomien kunne varte opp med, mens den kapitalistiske verden sank stadig djupere ned i den djupeste depresjonen i si historie. Men enda mer inspirerende var nok eksempelet fra Hitler-Tyskland, der nazistene fikk orden på økonomien og tukt på arbeiderklassen uten å ta smålige hensyn. Det tyske eksempelet viste tydelig at staten kunne gjøre drastiske inngrep i det økonomiske livet uten dermed å oppgi det kapitalistiske systemet.
I praksis blei det den britiske økonomen J.M. Keynes’ tanker som fikk strst innflytelse i det politiske miljøet. Hans oppskrift på kriseløsning var blant annet at staten skulle låne penger og sette i gang tiltak som kunne få hjula i gang og få opp sysselsettinga. Med andre ord: Den statlige felleskapitalisten skulle gå inn og hjelpe til der markedskreftene ikke strakk til. Det var ikke mye til planøkonomi, men noen ganger fungerte det. (Særlig i etterkrigs-Norge fant slike tanker god grobunn, i den såkalte blandingsøkonomien som DNA-regjeringene sto for, og der «planøkonomi» var et nøkkelbegrep.) Seinere, etterhvert som det kapitalistiske systemet kvikna til i 1950- og 60-åra, blei det mindre bruk for statlig regulering og inngrep, og snart var «privatisering» det nye slagordet.
Fra midten av 1950-tallet gikk kapitalismen inn i en ny ekspansjonsperiode som etter hvert gjorde at statsinngrep og regulering gikk over fra å være ndvendig hjelp til å bli unødig innblanding. Nå skulle det økonomiske mennesket og markedskreftene på ny få utfolde seg uhindra. Det blei kalt nyliberalisme, men det var bare kapitalens urgamle toner som blei spilt. (Nyliberalismen går hand i hand med den såkalte globaliseringa, som blant annet innebærer at fordeler og posisjoner som arbeiderklassen hadde erobra noen steder i verden, nå skulle tas tilbake.
Kvasivitenskap
Tanken om at den klassiske sosialøkonomien minner mer om teologi enn vitenskap, har også streifa enkelte borgerlige konomer. (Bl.a. J.K.Galbraith: «Sosialøkonomien har ikke vært en vitenskap, men et nyttig konservativt trossystem som forsvarer denne tro som en vitenskap.»)
Den borgerlige sosialøkonomien er en klassevitenskap, og trass i all god vilje fra enkelte utøvere kan den aldri gi et virkelighetsnært bilde av det økonomiske livet så lenge den står trofast på det kapitalistiske systemets grunn – uten å trenge bakenom mytene og de ideologiske kulissene som tilslører utbyttinga.
Bare den politiske økonomien, slik den blei utvikla av Karl Marx og hans etterfølgere, kan avsløre de økonomiske lovene og mekanismene som styrer kapitalismen og det borgerlige samfunnet. Så lenge sosialøkonomien overser og ignorerer den politiske økonomiens funn og analyser, men tar de bestående produksjons- og samfunnsforholda som gudegitte og absolutte, vil den fortsette å være kvasivitenskap og magi, i likhet med all annen borgerlig samfunnsvitenskap basert på samme fundament.