19 Nov, 2018

Demokratispørsmålet har vært en gjenganger i borgerskapets kampanje mot marxismen og kommunistene i hele vårt århundre. Men borgerskapet sjøl mangler troverdighet som demokratiets fremste forsvarer.

Derfor trenger det handlangere. Etter at marxismen, med sin vitenskapelige og logiske sammenheng, ikke lot seg tilbakevise og nedkjempe som arbeiderklassens ideologi, måtte den angripes «innenfra». Overgangen til kapitalismen s
imperialistiske stadium skapte en sosial basis for opportunismen i et øvre sjikt av arbeiderklassen. Siden har borgerklassen kunnet støtte seg på denne strømninga. 

Eduard Bernstein blir gjerne kalt den første, store reformisten, kjent for sitt «bevegelsen er alt, målet er intet». Etter den russiske revolusjonen, mistet den bernsteinske reformismen mye av sin appell. Opportunismen måtte pakkes 
inn i mer revolusjonær retorikk.


Da imperialismen viste sin aggressive natur omkring 1. verdenskrig, kom
 Karl Kautsky og andre fram på scenen som dens forsvarere. Kautsky var en førende skikkelse og teoretiker i den 2. Internasjonalen. Han prøvde å framstå som fortsatt «marxist» og «revolusjonær», og var derfor farligere enn Bernstein-folkene.
Kautsky framstilte seg først som en slags sentrist og brobygger mellom de åpne reformistene og de revolusjonære marxistene.

Straks etter den russiske revolusjonen utga han en brosjyre med tittelen «Proletariatets diktatur». Argumentene var av typen: Utbytterne er bare noen få og arbeiderne vil nødvendigvis være i flertall. Hva skal vi da med diktatur, når vi
har flertall? Demokratiet må være altomfattende, det er bare nødvendig a bruke
vold i enkelttilfeller, mente Kautsky: «Men et regime som vet at det har folket i ryggen, vil bare bruke vold for å verne demokratiet, og ikke for å ødelegge det.»

Det er dette og mere til Lenin svarer på i sin berømte polemikk mot Kautsky

Siden har mange gått i Kautskys fotspor, og argumentene vi hører i dag er 
nærmest avskrift av hans «allmenne demokratibegrep». Som Kautsky har
etterfølgerne hans anerkjent alt i marxismen, læra om klassekampen osv., bare ikke
læra om proletariatets diktatur – som Lenin kalte kjerna i marxismen.

I Norge kjenner vi en type som Tranmæl, som utbasunerte mengder med
«revolusjonær» retorikk og sto for militant agitasjon. Den samme Tranmæl
akslet oppgaven med å rive DNA løs fra det «udemokratiske» Komintern. Snart
ble han åpen og utilslørt antikommunist. 

Bade i DNA og blant høyreutbryterne i NSA (som mente DNA fortsatt var for revolusjonært), ble tesene om «folkestyre» satt opp imot «diktatur i enhver form», det siste med klar adresse østover. Så seint som på 30-tallet distanserte DNA seg fortsatt fra det «ufullkomne» borgerlige demokrati, samtidig som de erklærte at «partiet vil sette alle krefter inn for å slå tilbake» eventuelle reaksjonære forsøk på statskupp osv. Men altså ikke noe arbeiderdiktatur!

Om vi glemmer tidsforskjellen og datidas mate ii uttrykke seg på, er programformuleringene fra 30-tallets sosialdemokrati svært sammenfallende med
programformuleringene til både RV, NKP og til dels også AKP i dag. 

I den unge Sovjetstaten raste klassekampen mellom de som ville sikre det som var oppnådd og gå videre på den ene sida, og «venstre»- og høyrefolk som Trotsky og Bukharin på den andre, som ville la kapitalismen utfolde seg ettersom
 Sovjetunionen angivelig ikke var modent for sosialismen, og aldri ville holde stand aleine.

Etter seieren over nazismen i 2. verdenskrig, dukket nye opportunistiske teorier fram, begrunna i alliansen mellom Sovjetunionen og de demokratiske kapitalistlanda. Noen av dem fikk betydning, både i vest og i øst. Formannen for USAs kommunistiske parti, Earl Browder, «oppdaga» i 1944 at det ikke lenger var antagonisme mellom sosialismen og de vestlige demokratiene, det skulle Teheran-forhandlingene og siden Jalta-møtene ha bevist … Følgelig mente han også at kommunistpartiet ikke lenger hadde noen rolle i å forberede revolusjon i USA.


Jugoslavia og Albania frigjorde seg uten hjelp fra den sovjetiske Røde Armé, skjønt Jugoslavia fikk massive forsyninger fra britene da krigen gikk mot slutten.
Tito fikk en høy stjerne i den unge sosialistiske leiren, og brukte posisjonen for alt den var verdt. Kort etter frigjøringa lanserte Tito sine teorier om en «antibyråkratisk» statsmakt, en «human» sosialisme, altså i motsetning til den som hadde eksistert i Sovjetunionen.

Han gikk åpent ut mot proletariatets diktatur og en sterk klassestat, begrunna med en blanding av anarko-syndikalistiske ideer og en forskrudd partiteori som førte til at partiet slutta å være et utadvendt parti; det skifta navn og ble i realiteten styrt av UDB (det hemmelige politiet). De jugoslaviske ledernes forsøkte å profilere seg som et moderne alternativ til den «dogmatiske» formen for sosialisme, i første rekke representert ved Sovjetunionen. I 1948 ble titoistene stempla av Informasjonsbyrået av de kommunistiske partiene (Kominform).


I kommunikéet som i realiteten betydde brudd med Jugoslavia, sto det bl.a.: 

«I innenrikspolitikken forlater lederne av Jugoslavias Kommunistiske Parti arbeiderklassens standpunkt og bryter med den marxistiske teorien om klasser og
klassekamp. De nekter for at at det skjer en vekst av kapitalistiske elementer i landet og benekter følgeriktig at klassekampen tilspisser seg på landsbygda. Denne avvisninga er et direkte resultat av den opportunistiske tesen om at klassekampen ikke skjerpes i perioden med overgang fra kapitalisme til sosialisme, slik marxisme-leninismen lærer, men at den dør bort slik det ble hevdet av opportunistene av Bukharins type, som fremmet teorien om kapitalistenes fredelige innvoksen i sosialismen.»


Alle Kominforms anklager viste seg mer enn riktige. Jugoslavia ble et redskap for imperialistene, og spilte bl.a. en viktig rolle i å organisere oppstanden i Ungarn. 

Av enda større betydning var at Khrusjtsjov kom til makta i Sovjetunionen, og lanserte oppgjøret med «despotiet». Noe av det første han gjorde var å normalisere forbindelsene med Tito og Jugoslavia og «rehabilitere» ungarske
kontrarevolusjonære. Og sjølsagt erstattet Khrusjtsjov begrepet proletariatets diktatur med «hele folkets stat».


I 4-5 år sto de albanske kommunistene aleine på barrikaden mot revisjonismens flodbølge i den kommunistiske bevegelsen. Særlig berømt er Enver Hoxhas tale på Moskva-møtet i 1960. Mao og Kinas Kommunistiske Parti kom først på banen med sitt forsvar for proletariatets diktatur i polemikken mot SUKP midt på 60-tallet. Før den tida hadde også Mao og KKP gått til harde angrep på Stalin (i 1956 og januar 1957), dvs. samtidig med Khrusjtsjovs tirader. Kineserne kritiserte Stalin bl.a. for at russerne hadde vært for harde i sin undertrykking av klassefienden. Mao lanserte «Folkets demokratiske diktatur» og gikk inn for det som ble kalt «langvarig sameksistens og gjensidig tilsyn» med borgerlige demokratiske partier. De «nasjonale» kapitalistene ble lenge etter revolusjonen ansett som en del av «folket», de mottok for sikkerhets skyld ei fast årlig rente av staten, slik at de ikke skulle bli uroa og lage bråk! Reaksjonær propaganda var ifølge Mao ikke sa farlig, det gjaldt bare å «ha fast tiltru til flertallet av folket». Lederne gikk f.eks. inn for å øke opplaget på ei reaksjonær avis fra 2.000 til 400.000 eksemplarer. «Dette er et tilfelle med at et kommunistparti sprer ei avis for imperialismen», sa Mao, og begrunna dette med at det var bra at dette blei spredd, for da ville kommunistene og arbeiderne bli herda. (Mao, Verker i utvalg bd V, VTU, s. 381). Dette var i tråd med politikken med hundre blomster, der Mao også kritiserte de som bare ville ha blomster og ikke tillate ugras (samme sted, s. 370).

Produktivitetsteorien døde ikke med Bukharin. Furubotn lanserte under krigen en norsk avlegger av denne teorien. Etter krigen, i 1949, tok NKP et oppgjør med Furubotn, men ikke med partiets forsoningsvennlighet overfor DNA. Samlingsforhandlingene ble brukt til å knekke NKP, som gjennom dette opportunistiske feilgrepet forspilte partiets sterke stilling og autoritet skapt giennom motstandskampen, og det revolusjonære potensialet som lå i
arbeiderklassen. Partiet la i 1953 fram sitt program om Norges «demokratiske vei» til sosialismen gjennom Stortinget, angivelig begrunna i Norges særskilt fredelige historie, og underforstått et «snillere» borgerskap. I virkeligheten godtok NKP fra dette tidspunktet kamp for reformering av det borgerlige demokratiet, seinere teoretisk «videreutvikla» gjennom teorien om det «antimonopolistiske demokrati», dvs. en klasseallianse som skal sikre en fredelig overgang til sosialismen. Om ikke før, så var denne «teorien» avkledd til skinnet etter kuppene i Indonesia og Chile. Likevel blir den ennå fastholdt av NKP.



På 70- og 80-tallet gikk de sakalte «eurokommunlstene», de franske, spanske og italienske partiene, over i reint sosialdemokratiske posisjoner, samtidig som de opprettholdt sine «kommunistiske» partinavn. Disse partiene tagg om
regjeringsmakt på borgerskapets nåde, de sverget sin uavhengighet til Moskva, og avga til og med løfter om at de ikke skulle tukle med NATO-medlemskapet.

Et fellestrekk for alle disse strømningene har vært å redusere eller fornekte den sosialistiske statsmaktas særlige funksjon og rolle som arbeiderklassens redskap for utøvelse av klassemakt, ei rolle som Marx og Engels klart og tydelig understreka. Demokratiet under sosialismen blir gjort til nøkkelspørsmålet, samtidig som dette «demokratiet» blir tømt for klasseinnhold: Det blir snakket i lange baner om utstrakte friheter for «alle», demokrati for «alle» (eller nesten alle), om at «flertallet skal bestemme» osv. Og det blir like ivrig advart mot statens allmakt.


Men hva er staten?
 Staten er ikke annet enn en maskin en klasse bruker for å undertrykke en annen. (Lenin: Den proletariske revolusjonen og renegaten Kautsky 1918-19) Demokrati er et viktig spørsmål for revolusjonære og kommunister. Det er et virkelig demokrati vi slåss for. Men vi er tross alt marxister, og derfor veit vi at demokrati er et relativt begrep: Så lenge det finnes klasser kan det bare finnes former for klassedemokrati. Og motstykket: klassediktatur.

Innledning på møte i Kommunistisk Forum i Oslo 25. november 1999.

Personvern