onsdag, 13 11 2019

labyrint

Kommunismen har igjen blitt et hett tema, fordi partiet Rødt på sitt landsmøte i mai var på nippet til å fjerne sin siste programreferanse til K-ordet.

Til borgerlighetens forargelse sørget et solid landsmøteflertall for at ordet ble stående. I en tid der kommunisme blir brukt som et skjellsord, har det betydning at et stortingsparti fremdeles holder den opp som et ideal, sjøl om referansen var indirekte: «Det var dette Karl Marx kalte kommunisme.»

Vedtaket skjedde imidlertid mot partiledelsens vilje. Ivar Espås Vangen, medlem av Rødts internasjonale utvalg, slår et slag for Kommunismens relevans i en lengre artikkel på radikalportal.no  Han er opptatt av å vise hva kommunismen burde innebære, og påpeker at et klasseløst samfunn med felleseie er den eneste løsninga på dagens økokrise – og formodentlig de andre krisene. For å illustrere hvordan kommunisme virker i praksis, viser han til våre gratis folkebibliotek og hvordan det militærindustrielle komplekset i USA «ga oss internett».

Vangens poeng er at begge deler, folkebibliotekene og internett, ble skapt «utenfor rammene som profittjaget skaper» og derfor står som eksempler på kommunisme. Samtidig illustrerer eksempelbruken en manglende forståelse av den borgerlige klassestatens funksjon under kapitalistiske produksjonsforhold.

Staten som felleskapitalist

Når det amerikanske forsvarsdepartementet satte av enorme forskningsmidler til å utvikle internett for å sikre militære kommunikasjonslinjer, så skjedde det riktignok utenfor de rammene som profittjaget skaper i strengt akkumulasjonsmessig forstand. Men det er nettopp slike massive investeringer den borgerlige staten sørger for i egenskap av å være felleskapitalist. Noen sånne investeringer kan også være nyttige for folket, for eksempel infrastruktur. Mer typisk er at de kommer de kapitalistiske monopolenes profittjag og det militærindustrielle kompleks til gode.

Folkebibliotekene oppsto i Norge som del av den folkelige, kulturelle og nasjonale uavhengighetskampen på 1800-tallet. Det fremadstormende borgerskapet hadde den gangen klasseinteresser som sammenfalt med arbeidernes og bøndenes når det gjaldt å utvikle en nasjonal kultur, som del av den unge norske statens overbygning. Siden har bibliotekene vært aktivt forsvart av arbeidsfolk i byen og på landet, mens borgerklassen ikke lenger ser nytteverdien.

Pedagogisk kan slike eksempler brukes til å forklare hva fellesgoder handler om, men dette er på langt nær tilstrekkelig til å forklare kommunismens nødvendighet, dens vesen eller hvordan vi i det hele tatt kan nærme oss et klasseløst samfunn.

Visse mer eller mindre universelle tjenester er realiserbare også under kapitalismen. Noen av dem fordi kapitalistene har klassemessig interesse av det (for eksempel statlig støtte til allmennkringkastere, kulturtiltak og pressestøtte som bidrar til å sikre borgerskapets ideologiske monopol), andre fordi en sterk arbeiderklasse i gitte faser av den historiske klassekampen har klart å framtvinge universelle rettigheter på forskjellige velferdsområder.

De offentlige tjenestene avhenger av skatter fra et overskudd i produksjonen (og grunnrente), en produksjon som er styrt av borgerskapet. Følgelig er spørsmålet om eiendomsretten til produksjonsmidlene, hvem som skal ha kontrollen over produksjonen, helt grunnleggende. Den klassen som kontrollerer produksjonen, kontrollerer også den samfunnsmessige reproduksjonen. Og en forutsetning for å kontrollere produksjonen og reproduksjon av arbeidskrafta (utdanning, helse osv.) og de rådende tanker (kultur, propaganda, skolevesen, kirke osv.) er kontroll over statsmakta.

Det setter også rammene for demokratiet under kapitalismen. Det er skapt en illusjon av at næringslivet har fått lov til å drive sin virksomhet, til alles beste, innenfor rammene av hva folket har bestemt med sin stemmeseddel hvert fjerde år. Det er dessverre få som ser at borgerskapet ikke bare styrer hva vi driver med i arbeidstida, men at det også styrer staten.

Den kapitalistiske statsmakta garanterer borgerskapet «retten» til å rappe det samfunnsmessige overskuddet i form av profitt. Sosialismen handler omvendt om den fellesstyrte forvaltninga av dette samfunnsmessige overskuddet for å «tilfredsstille befolkningens stadig voksende materielle og kulturelle behov … på grunnlag av den nyeste teknikk» (Stalin). Første bud for den sosialistiske staten er å frata borgerskapet eiendomsretten over produksjonsmidlene. Inntil alle samfunnsklasser er borte, må det være flertallets diktatur som styrer gjennom arbeiderklassen og dens nærmeste allierte.

Demokrati gir bare mening forstått som klassedemokrati.

Demokrati gir bare mening forstått som klassedemokrati innafor rammen av en klassestat som hviler på voldsmakt (politi, domstoler, militærvesen). Klassestaten under kapitalismen kan ta form av enten borgerlig demokrati eller åpent fascistisk diktatur. Også under sosialismen kan klassediktaturet ta mer eller mindre despotisk og voldelig form overfor de gamle utbytterne og kontrarevolusjonære, avhengig av de hjemlige og internasjonale omstendighetene og styrkeforholdet i den vedvarende klassekampen. Den klassen som behersker staten bestemmer også i hvilket omfang og på hvilke områder den lar demokratiet omfatte andre samfunnsklasser. 

Selv om Marx og Lenin inngående har forklart det, sliter mange på venstresida med å begripe at demokrati og diktatur er to sider i et dialektisk samspill, og at den langsiktige opphevelsen av denne motsigelsen betyr at både demokratiet og diktaturet erstattes av en høyere enhet. Da er vi framme ved det Marx kalte kommunisme.

I det klasseløse samfunnet er det ikke lenger slik at en klasse dominerer en annen og beslutter om styringa skal skje gjennom diktat eller om det er mer hensiktsmessig at den eller de undertrykte klassen(e) inntil videre skal innvilges utvalgte demokratiske rettigheter.

Det kan være langt fram til en kommunistisk verden. For å komme til frihetens rike må først mindretallet, borgerskapet, fratas sin makt over flertallet. Det innebærer blant annet at det må fratas retten til å produksjonsmidlene og overskuddet som genereres av de arbeidene massene. De som utfører arbeidet vil i stedet selv avgjøre hvordan overskuddet skal brukes. Arbeiderklassen vil selv overta fabrikkene og styre dem selv. Det betyr at borgerskapet fratas sin demokratiske rett til å eie produksjonsmidler og høste fruktene av andres arbeid. Det handler altså ikke om å gjøre samfunnet «mer demokratisk». Tvert imot vil borgerskapet miste sin viktigste demokratiske rettighet: retten til å utbytte andre.

Et klasseløst samfunn lar seg ikke realisere før sosialismen har seiret og imperialismen har tapt i verdensmålestokk. Først må arbeiderklassen erobre makta og bygge sosialismen i enkeltland eller grupper av land. Denne sosialismen (som er det samme som proletariatets diktatur) er forutsetninga for at vi kan åpne porten til frihetens rike, så motsetningsfylt det enn høres ut for den som tenker statisk. Dette fordi:

  • Gjennom proletariatets revolusjonære diktatur virkeliggjør sosialismen det mest fullkomne demokrati for det arbeidende flertallet.
  • Fullt demokrati for dette flertallet er avhengig av at utbytterklassene blir holdt nede med makt og fratatt alle sine gamle klasseprivelegier.
  • Denne «renselsesperioden» for å bli kvitt restene av kapitalisme, materielt og ideologisk, er det som Marx kalte kommunismens lavere stadium, eller sosialismen.
  • Sosialismen (proletariatets diktatur) har til oppgave å avvikle alle samfunnsklasser, gradvis oppheve forskjellene mellom manuelt og intellektuelt arbeid, mellom by og land, kvinne og mann osv. og endelig legge til rette for at staten i betydningen klassestat (og noen annen betydning av stat eksisterer ikke), dør hen.
  • Staten visner gradvis bort som følge av at klassene er avskaffet. Når det ikke lenger finnes behov for at et flertall undertrykker et mindretall, oppstår andre former for mellommenneskelig samkvem enn det vi kjenner som «demokrati». Demokrati er formell likhet, mens prinsippet for kommunismens høyere fase er «yte etter evne, få etter behov». Dette er noe helt annet enn en formell likhet som stammer fra borgerlig rett.
  • Når kommunismens høyere stadium, det klasseløse samfunn, er en realitet, er også staten og dens demokrati transformert. I et samfunn hvor antagonistiske motsetninger er borte og hele mentaliteten er kollektivistisk, er det ikke lenger behov for formell likhet og flertallstvang mot et mindretall, som er essensen i demokratibegrepet.

En arbeiderstat med en utvikla planøkonomisk styring er det mest framskredne styringsverktøyet verden har sett. Lengst kom man i Sovjetunionen, inntil utviklinga ble reversert i kapitalistisk retning på 1960-tallet. Rekordarta kornavlinger, teknologiske nyvinninger, kulturell blomstring og en pionerrolle i romfartshistorien taler for seg. Det bør være allmennkunnskap at velferdsfondene ga sosiale rettigheter som gratis barnehager, utdanning, helse osv. på et nivå som ikke en gang de mest vellykka sosialdemokratiene i Vest-Europa klarte å holde følge med i sin iver etter å bevare klassekompromisset på hjemmebane. 

Tenk hva sosialismen kunne oppnå med dagens teknologi!

Dette er ikke romantisering av Sovjetunionens eksempel, for det ble samtidig gjort feil som det er lett å peke på i ettertid, spesielt i åra etter den antifascistiske krigen hvor den hurtige gjenreisningsprosessen ga opphav til en rekke negative fenomener som igjen la grunnlaget for den «fredelige» kontrarevolusjonen etter Stalins død. Her skal vi la ligge at de fleste av disse feilene skyldtes påtvungne omstendigheter fra en hensynsløs imperialistisk fiende, andre skyldtes at sovjetstaten (og enda mer i land som Kina og Albania) ble unnfanget i et samfunn som fortsatt var preget av føydal tilbakeliggenhet.

I den sammenhengen vi drøfter her, burde det ikke desto mindre være et tankekors at de formidable resultatene i SSSR kunne ha vært ufattelig mye større gitt våre dagers teknologiske muligheter. Ta bare potensialet for planmessig økonomisk styring i form av vår tids avanserte kommunikasjonsløsninger for fri og løpende diskusjon mellom planleggere og produksjonskollektivet. Det ville ikke bare ha resultert i enda bedre planer og kontrollmekanismer nedenfra og ovenfra, det ville også blitt langt mindre behov for sentrale dekreter og direktiver, og dermed dårligere vekstvilkår for et nytt (byråkrat)borgerskap. Eller «mindre stat», om man vil.

Borgerskapets historieforfalskning pågår uavbrutt og herskernes ideologiske dominans er nesten total. Derfor er det akutt at vi tilegner oss arbeiderklassens historiske erfaringer om den vanskelige veien en må gå for å nærme seg det klasseløse samfunnet ­– ut fra de forutsetningene som foreligger. Borgerskapet gjør alt de kan for å slette disse erfaringene fra vår kollektive hukommelse, nettopp fordi bygginga av sosialismen i flere land har gitt oss ei verktøykasse full av nyttige redskaper. De fleste av disse redskapene er fortsatt like anvendelige, det som gjelder er at den nye statsmakta veit å bruke dem planmessig og effektivt.

«Realsosialismens brutale historie i det 20. århundre har, sjøl om enkelte ikke vil se det, faktisk ført til omfattende og reell ideologisk nytenkning», skriver Vangen. Blant de som er frenetisk opptatt av å nedvurdere arbeiderklassens største landevinninger, er det vanskelig å få øye på denne nytenkinga. Vangen og mange andre med ham, tipper over i en idealistisk forenkling, formulert som «en realitetsorientering om hva kommunisme burde innebære i dagens politiske situasjon».

«Skulle Marx og Engels ha resonnert som dagens venstreside, ville de ha kassert alle de positive erfaringene fra Pariserkommunen.»

marxDet blir ingen nytenkning og ingen sosialisme av å drømme om et kommunistisk ideal uten at man tar inn over seg erfaringene fra vår epoke. Den som ser seg blind på de negative erfaringene, uten å bygge på og utvikle de positive, har satt seg sjøl og bevegelsen langt tilbake.

Skulle Marx og Engels ha resonnert som store deler av dagens venstreside, ville de ha kassert alle de verdifulle positive erfaringene fra Pariserkommunen, ettersom dette «bandittregimet» (slik Vangen omtaler sosialistiske statsdannelser i det 20. århundre) led et knusende nederlag i det 19. århundre. De gjorde heldigvis det motsatte, ved å hylle de store framskrittene og undersøke hva som måtte korrigeres for å lykkes ved neste korsvei.

«For oss er ikke kommunismen en tilstand som skal opprettes, et ideal som virkeligheten har å tilpasse seg», sier Marx i Den tyske ideologi. «Det vi kaller kommunisme er den virkelige bevegelsen som gjør ende på den rådende tilstand. Betingelsene for denne bevegelsen oppstår ut fra de premissene som allerede eksisterer.»

Når Vangen spør hvordan man bør organisere seg for å jobbe for en slik omfattende systemendring, altså kommunisme, er det opplagte svaret at man må organisere seg kommunistisk, det vil si i en organisasjon organisert etter kommunistiske prinsipper og med revolusjon og kommunisme som mål.

Se også: