onsdag, 16 10 2019

Hele verden vet at NATOs krig mot Jugoslavia er folkerettsstridig og en voldtekt mot FN-pakten. Europeiske makter har ikke gått til militært overfall på en annen suveren europeisk stat siden Hitler-fascismens nederlag i 1945.

tony blairTony Blair - frontfigur for et krigersk sosialdemokrati.

Disse omstendighetene har allerede fått katastrofale menneskelige følger, som svært raskt kan bli enda verre. De militære og politiske konsekvensene er vanskelige å overskue, samtidig som behovet for analyse er påtrengende.

Et altfor lite påaktet aspekt ved krigen, er det moderniserte sosialdemokratiets rolle som krigens politiske redskap og pådriver.

I samtlige europeiske stormakter sitter enten et reint sosialdemokrati eller en koalisjon av sosialdemokrater og såkalte «eks-kommunister» i regjeringsposisjon. Det første gjelder for Storbritannia (Tony Blair) og Tyskland (Gerhard Schröder), det siste for Frankrike (Lionel Jospin) og Italia (Massimo D’Alema). Alle spiller en sentral rolle i det europeiske sosialdemokratiet. Sosialdemokrater styrer statsskuta i 11 av 15 EU-land. Som krigens sosialdemokratiske gallionsfigur sitter  NATOs spanske generalsekretær, spanjolen Javier Solana, en av de gamle høvdingene i det spanske sosialdemokratiet PSOE.

Bildet blir komplett

Men den som kontrollerer avtrekkeren til NATO er sjølsagt USA, som med sine krigsdiplomater Richard Holbrooke og Madelaine Albright sørget for å ta ladegrep og løsne sikringsmekanismen. Og den amerikanske regjering styres som kjent av Bill Clintons Demokratiske Parti, det nærmeste USA kommer et europeisk sosialdemokrati.

Bildet kompletteres av en av de ivrigste krigsaktørene til NATO, den tyrkiske regjeringa til sosialdemokraten Bülent Eçevit, statsministeren som fascistgeneralene har innsatt og som på forhånd har utstedt dødsdommen over PKK-lederen Abdullah Öçalan.

Utviklinga som det europeiske sosialdemokratiet har gjennomgått det siste tiåret, er treffende skildret av den liberale avisa Le Monde Diplomatique, som det er grunn til å gjengi utdrag fra (i Vidar Rekves nynorske oversettelse, hentet fra Ny Tid 9. april 1999):

For sosialdemokratane, som regjerer åleine i dei store europeiske landa, er politikk det same som økonomi, økonomi er det same som finans, og finans, det er det same som marknadane. Det er difor sosialdemokratiet ivrar for privatiseringar og nedbygging av offentleg sektor, og for gigantiske konsentrasjonar og fusjonar i næringslivet. Og godtek å seia frå seg samfunnsansvar. Det er ikkje lenger tale om å ha full sysselsetjing som mål eller å utrydda fattigdommen til beste for dei 18 millionar arbeidsledige og 50 millionar fattige i Den europeiske unionen. Sosialdemokratiet vann den intellektuelle kampen etter Berlinmurens fall i 1989. Dei konservative partia tapte, og dei bur seg no på å gå ut av historia slik aristokratiet blei tvinga ut etter 1789. I det politiske landskapet må venstresida skapast på ny, for plassane til konformismen og konservatismen blir no fylte av sosialdemokratiet, som er den nye, moderne høgresida (3). Opportunisme og fråvær av teori har fått sosialdemokratiet til å godta si historiske oppgåve: å ta opp i seg nyliberalismen. I dag fører sosialdemokratiet krig i Serbia, slik det i morgon vil føre krig mot sosial uro heime, fordi «realismen» krev det. For sosialdemokratiet vil ikkje lenger endra noko som helst, framfor alt ikkje den sosiale orden.

(Ignacio Ramonet, ansvarlig redaktør i Le Monde diplomatique, 25. mars 1999)

Til dette er å si at også liberalere kan ha et skarpt blikk for virkeligheten, i det minste for fliker av den.

Kursjusteringer innafor rammene av imperialismens strategi 

Sosialdemokratiets «nye» rolle dreier seg i virkeligheten om kursjusteringer innafor rammene av den europeiske (herunder den tyske, britiske, franske osv.) imperialismens strategi, slik vi skrev i samband med avsettinga av den tyske finansminister Oscar Lafontaine, som fåfengt gjorde anstrøk til å smette inn elementer av tradisjonell, men akk så avleggs, sosialdemokratisk skatte- og fordelingspolitikk (se Friheten nr.....  ).

Sosialdemokratiets rolle som innbitt forsvarer av den eksisterende borgerlige orden er i seg sjøl intet nytt. Det var de sosialdemokratiske lederne, med noen enkelte unntak, som stemte for krigskreditter og uttalte seg for «forsvar» av de imperialistiske «fedreland», og som i stedet for å kjempe imot den imperialistiske krigen ble dens tro soldater, propagandister og lovprisere. Det var ingen ringere enn sosialdemokratiets førere som forrådte den tyske revolusjonen og som ti år etter badet Berlins gater i blod 1. mai 1929.

Sosialdemokratiet bærer et tungt ansvar for fascismens frammarsj, på samme vis som sosialdemokratisk renkespill i en rekke land – blant annet Norge – var utslagsgivende for innlemmelsen i NATO, USAs antikommunistiske jernneve og leilendingskontrakt for Vest-Europa. Siden, helt opp til denne dag, har det europeiske sosialdemokratiet vært lokal organisator av etterretnings- og overvåkingsvirksomhet mot egne borgere, framfor alt rettet mot kommunister, sosialister og kampbevisste arbeidsfolk. Det gjaldt også det mest «radikale» av alle de sosialdemokratiske partiene, de svenske Socialdemokraterna, som drev dobbeltspillet som USAs spionasjeapparat og utenrikspolitisk «USA-kritiker» til perfeksjon.

Gamle Komintern-analyser blir som nye

Den historiske svarte tråd blir tydelig når vi går tilbake til for eksempel Den Kommunistiske Internasjonalens sjette kongress (1928), og dens beskrivelse av de sosialdemokratiske ledernes lakeitjenester for imperialismen. Beskrivelsen Komintern-programmet gir av sosialdemokratiets forskjellige ansikter er også lettfattelig, om vi eksempelvis ser på dagens norske forhold og inkluderer SV i «faderhuset»:

«For systematisk å gjennomføre denne kontrarevolusjonære politikken opererer sosialdemokratiet med begge sine fløyer: den høyre, åpent kontrarevolusjonære fløyen er delaktig i og fører underhåndsforhandlinger og umiddelbar forbindelse med borgerskapet, mens den «venstre» fløyen har til oppgave å lure arbeiderne på raffinert vis. «Venstresosialdemokratiet› som spiller med pasifistiske og iblant t.o.m. revolusjonære fraser, opptrer faktisk imot arbeiderne, i særdeleshet i særskilt kritiske øyeblikk (de engelske “uavhengige” og de “radikale” lederne for de engelske fagforeningenes generalråd under generalstreiken i 1926); Otto Bauer & Co. under oppstanden i Wien m.fl.) og er derfor de sosialdemokratiske partienes farligste fraksjon. I det sosialdemokratiet tjener borgerskapets interesser innen arbeiderklassen og helt går inn for klassesamarbeid og koalisjon med borgerskapet, tvinges det likevel i visse perioder til å opptre som opposisjonelt parti og t.o.m. tilsynelatende forsvare proletariatets klasseinteresser i den økonomiske kampen bare for derigjennom å vinne tillit hos en del av arbeiderklassen og seinere så mye mer skammelig å forråde arbeiderklassens bestående interesser, særlig under avgjørende klassestrider.
Sosialdemokratiets hovedrolle går nå ut på å undergrave proletariatets enhet, som er nødvendig i kampen mot imperialismen. I det sosialdemokratiet splitter og oppløser den proletariske kampens enhetsfront mot kapitalen er den imperialismens fremste støttepunkt  arbeiderklassen. Det internasjonale sosialdemokratiet av alle sjatteringer, II Internasjonale og dens faglige filial, Den faglige internasjonalen i Amsterdam, har slik blitt det borgerlige samfunnets reserve og dets sikreste vern.» (Fra Kominterns program, kapittel II, 2. Den revolusjonære krisa og det kontrarevolusjonære sosialdemokrati – her oversatt fra svensk)

Forskjellen til i dag, hvor sosialdemokratiet i forskjellige gevanter faktisk er det krigførende parti framfor noe, er at den av Komintern omtalte «venstrefløyen» knapt er til å få øye på. I det norske Arbeiderparti er den usynlig, sjøl LO-toppen koketterer åpent og utilslørt med en åpent borgerlig regjering – og inviterer en krigførende statsminister Bondevik med blod på sine hender til hyggelig fødselsdagstreff for LO.

SV-toppen har gått over til åpent høyresosialdemokratiske posisjoner, anført av Halvorsen, Solheim og Myrvoll, mens venstresosialdemokratiet såvidt ivaretas av ungdommen i SU. Men bare såvidt. Det skal straks sies at SU med sin nye ledelse deltar aktivt i antikrigsfronten. Likevel ville det være en forsømmelse om vi lot være å minne om at SUs daværende internasjonale leder for mindre enn ett år siden skrev blant annet følgende:

«Mange av oss vil reint instinktivt reagere avvisende på en NATO-intervensjon. Men når vi tenker over saken og veit at alternativet kan være folkemord, er det likevel intervensjon vi må velge.» (Thomas Johansen, internasjonal leder i SU i innlegg til Klassekampen den 17. juni 1998)
Kanskje fører den imperialistiske krigen mot Jugoslavia til en oppvåkning og radikalisering blant SU-ungdommen. Men kan ei slik utvikling skje uten et åpent og avgjørende brudd med det pro-imperialistiske moderpartiet? Derom er det grunn til å tvile.

Sosialfascisme?

Krig gjøder grunnen for fascismen. Sosialdemokratisk krig er ikke noe unntak. Den øredøvende NATO-propagandaen, meningsmålinger og bøttevis med falsk humanisme, skal forberede opinionen på at bakkestyrker er neste skritt. Dette er imperialismens «solidaritetsalternativ».

I mellomtida skjerpes årvåkenheten overfor egne borgere i de krigførende landa. Glem Lund-rapporter og «kontroll» med de hemmelige tjenester. Forsvarets etterretningstjeneste vil ikke la Stortinget få innsyn likevel, og POT har plutselig «kommet over» bunkevis med «sideordnede registre» som – ooopps – er fullt oppdaterte. Statsapparatet strammer tommeskruene, det være seg  i form av SIS og SIRENE registrering gjennom Schengensamarbeid, eller i sosialdemokratisk samkvem med fascistiske krefter, som i Bülent Ecevits Tyrkia.

Komintern lanserte på sin 6. kongress tesen om sosialfascisme, en tese som fikk flere uheldige utslag som følge av sekteriske tillempinger  i de nasjonale seksjonene. Det var fordi det ikke alltid ble trukket et skarpt skille mellom den sosialdemokratiske ideologien og dens ledende talsmenn på den ene sida, og massen av sosialdemokratiets tilhengere på den andre. De fleste menige medlemmer av de sosialdemokratiske partiene er oppriktig overbevist om at de gjennom klassesamarbeidspolitikken kan oppnå reformer og et bedre liv under kapitalismen. Gjennom den daglige klassekampen må de sjøl erfare forræderiet til de sosialdemokratiske lederne.

Ved å låne øre til disse lederne - ta for eksempel den mest krigshisserske av dem alle, Tony Blair - må man uvegerlig reise spørsmålet om ikke Komintern allikevel hadde rett. Sosialimperialisme fører logisk til en eller annen form for sosialfascisme. Sjøl borgerlige betraktere er i stand til å fatte det som er alt annet enn fattbart for deler av venstresida. Le Monde-redaktøren sammenfatter det hele, bare med andre ord:  «I dag fører sosialdemokratiet krig i Serbia, slik det i morgon vil føre krig mot sosial uro heime, fordi «realismen» krev det.»

Trykt i Klassekampen 10-06-1999