De revolusjonære utviklingsprosessene, ikke minst i Latin-Amerika, har aktualisert sosialisme-diskusjonen på verdensplan. For eksempel er Venezuelas Hugo Chavez i ferd med å utvikle det han kaller «det 21. århundrets sosialisme».
For mange var det en overraskelse da Venezuelas president Hugo Chavez i en tale til det femte World Social Forum annonserte at han gikk inn for å bygge sosialisme. Han kalte det han ønsket å utvikle i Venezuela for «Det 21. århundrets sosialisme» og uttrykte korrekt nok, at sosialisme er en nødvendighet for menneskenes overlevelse.
Sånn sett var det et befriende brudd han som vert og vertsland foretok med den konsensusen som hittil hadde rådet innenfor World Social Forum-bevegelsen (en bevegelse under vestlig sosialdemokratisk innflytelse/kontroll) om ikke å sette spørsmål ved hele det kapitalistiske systemet. Det var et brudd med den enkle konstatering av en allmenn nødvendighet om å forbedre verden: En annen verden er mulig.
Med dette åpnet Chavez opp for en problemstilling som presset seg på blant kritikere i antiglobaliseringsbevegelsen og i den anti-imperialistiske bevegelsen: En helt annen verden er nødvendig: En verden uten imperialisme og utbytting – det sosialistiske samfunn.
Men en ting er å pryde seg med det pretensiøse i å være foregangsmann for en «ny og moderne sosialismeideologi», Det 21. århundrets sosialisme, hvor Chavez og Venezuela framstilles som bannerfører for en ny sosialisme. Noe annet er om ideologien i praksis kan leve opp til det den lover. Derfor er det nyttig å se nærmere på innholdet i Chavez’ forestillinger og utviklingsmodell.
Er Chavez’ ideer vitenskapelig begrunnet med basis i marxismen-leninismen? Eller er det snarere snakk om en «populistisk sosialisme» – en ideologi og målsetting som aktuelt står i skarp motsetning til ny-liberalismens forsøk på å kontrollere verden med USA i spissen?
Hva går forestillingen om «Det 21. århundrets sosialisme» ut på?
Med betegnelsen «Det 21. århundrets sosialisme» understreket Chavez ikke bare at sosialismen vil være dette århundrets målsetting og samfunnsform; i hans utgave inngår også en distansering fra de tidligere forsøka på å bygge sosialismen.
Ved å støtte forminga av «et 21. århundrets sosialisme» i Venezuela har Chavez også gjort det klart at denne sosialismen vil være forskjellig fra det «20. århundres sosialisme», som han kaller det. Forskjellig fra den «statssosialismen» som han mener ble praktisert i Sovjetunionen og Øst-Europa både under Lenin og Stalin og under de etterfølgende revisjonistiske lederne (Gregory Wilpert fra Venezuela analysis.com sier at Chavez også mener forskjellig fra Cuba i dag).
I en tale i 2006 uttalte Chavez: «Vi går inn direkte for den Bolivarianske revolusjon i retning sosialisme og følger den sosialistiske veien mot en ny sosialisme, det 21. århundrets sosialisme, som bygger på solidaritet, på brorskap, på kjærlighet, på rettferdighet, på frihet og likhet.» Men også at denne sosialismen ikke er forhåndsdefinert. Men snarere må vi «omforme kapitalismen og bevege oss mot sosialismen, imot en ny sosialisme som må bygges hver dag».
Allerede her er det en del å ta stilling til. Det er faktisk en stor munnfull som blir servert:
Er læren fra Sovjets sammenbrudd at det skulle være behov for en helt ny, «moderne» sosialisme, som kan bygges hver dag i det kapitalistiske samfunnets skjød?
Kan sosialisme endog i det 21. århundre ha den franske borgerlige revolusjonens paroler som ledestjerne?
Kan man snakke om sosialisme hvis det ikke er arbeiderklassen som har makta, og hvis markedsøkonomien er den grunnleggende økonomien?
Alle tre spørsmål må besvares med et klart nei!
Man kan ikke omforme kapitalismen henimot en ny sosialisme som må bygges hver dag.
Å gjøre dette i Venezuela vil si, når det går som best innenfor borgerlige nasjonale rammer (dvs. innenfor kapitalismens rammer), at man kan forberede folket på den sosialistiske revolusjon, man kan kjempe for helt å frigjøre landet fra imperialismen.
Staten i Venezuela har også en klassekarakter, og det er ikke arbeiderklassen som har makten, men landets nasjonale borgerskap.
Skjer det ikke en sosialistisk revolusjon, vil man heller ikke på lang sikt kunne fastholde og utbygge sine nasjonale posisjoner overfor det imperialistiske uhyret og dets press. Det er en av de store lærdommene fra det 20. århundrets allsidige revolusjonære erfaringer.
Det er ingenting som tyder på at man i Venezuela står umiddelbart overfor den sosialistiske revolusjonen, men man er avgjort i en fase der folkemasser bevisstgjøres om muligheten for å sette seg opp imot imperialismens kontroll og med et styrket ønske om å gå videre for sosial frigjøring.
Som sådan er det en stor inspirasjon ikke minst i det utarma Sør-Amerika, der folkene mener at nok er nok.
Men om Venezuela skal få lov til å forberede den sosialistiske revolusjonen og gjennomføre den, er det flere enn arbeiderklassen og folket som har en mening om i Venezuela. Én ting er å sette seg opp mot imperialismen, noe annet er å legge opp til avskaffing av kapitalismen. Dette vil også nasjonale borgerlige krefter av all makt motsette seg.
En sak er å kalle tingene for «det 21. århundres moderne sosialisme». Noe annet er det hvis man begynner å ta sosialisme bokstavelig.
Chavez og Sovjetunionens sammenbrudd
Chavez mener – i motsetning til den marxist-leninistiske analysen og oppfatninga – at det var «statssosialisme» i Sovjetunionen og Øst-Europa, og at det var en slags byråkrat-sosialisme som brøt sammen, da det raste i 1989. Læren fra Sovjets og Øst-Europas sammenbrudd var følgelig ikke, sånn som de marxist-leninistiske partiene og ikke minst Enver Hoxha for lengst og presist hadde påvist, at Sovjet ved tidspunktet for sammenbruddet var blitt et statskapitalistisk og sosialimperialistisk land der profitten sto i sentrum.
Denne vitenskapelige analysen var i overensstemmelse med virkeligheten – og behovet for en ny revolusjon i Sovjetunionen. Fra og med invasjonen i Tjekkoslovakia i 1968 utviklet Sovjetunionen seg til en (sosial)imperialistisk supermakt. Sammenbruddet var en logisk følge av kapitalismens utvikling og uttrykte overgangen til råkapitalismen.
Men Hugo Chavez mener i likhet med Fidel Castro, at det var snakk om et sammenbrudd for den tidens sosialisme, som altså ikke var bra nok, og ikke et sammenbrudd for et samfunn som hadde gjennomgått en «fredelig kontrarevolusjon» med revisjonistene fra Krustsjov via Bresjnev til Gorbatsjov, som grep makten etter Stalins død og førte landet fram til den åpenlyse kapitalistiske gjenreisinga – den borgerlige kontrarevolusjon oven i kjøpet på den revisjonistiske kontrarevolusjonen.
Den internasjonale marxist-leninistiske kommunistiske bevegelsen ble bygd opp i 60- og 70-åra nettopp i kamp mot oppfatninger om at Sovjet var et ekte sosialistisk samfunn som fortsatte på Lenins revolusjonære vei, og avslørte i stedet dette massive falskneriet.
I dag ser vi også i Danmark at det nye «Kommunistisk Parti»* bygger videre på dette bedraget om at det var sosialismen som brøt sammen i 1989, og ikke en kvasi-sosialistisk konstruksjon som bare hadde etiketten og noen ytre former til felles med den virkelige sosialismen.
Bygger man sine forestillinger på at «det 20 århundrets sosialisme» er en ideologi, politikk og praksis som skal erstattes og moderniseres med en ny «Det 21. århundrets sosialisme», så vil man uunngåelig tendere mot å kaste barnet ut med badevannet.
Da vil forståelsen for sosialismens store erobringer og dens oppbygging under Lenin og Stalin være vanskelig å finne. Da erkjenner man ikke at marxismen-leninismen med Oktoberrevolusjonens seier beviste at den var en allmenn teori gyldig for hele den døende imperialismens epoke, at alle sosialistiske revolusjoner på tross av store forskjeller i form må romme de samme grunnleggende kjennetegn – opprettelsen av arbeidernes klasseherredømme, ekspropriasjon av utbytterne og konsentrasjon av produksjonsmidlene i arbeiderstatens hender – og at oppgaven er å anvende den på skapende vis i vår tid og i det enkelte land.
Det er da heller ingenting som tyder på at det er fra det sosialistiske Sovjetunionen under Lenin og Stalin, at Chavez først og fremst henter inspirasjon. Tilsynelatende mener Chavez at bygginga av sosialismen kan starte med en liten stat, hvor det utvikles forskjellige former for eiendom, dvs. statsforetak, «selvforvaltning» i form av kooperativer, halvoffentlige virksomheter og joint venture-foretak, og at man på mange måter må eksperimentere seg fram.
Det skal likevel tilføyes at det i Venezuela ikke blir snakket om direkte å kopiere Jugoslavias selvforvaltning som modell eller f.eks. den kinesiske «markedssosialismen», som er en annen av nåtidas maskerte former for brutal kapitalistisk utvikling. Det legges stor vekt på at den bolivariske revolusjonen er en selvstendig og enestående revolusjonær erfaring, og at dens «sosialismemodell» av den grunn også må bli det.
Virkeligheten kan imidlertid svært lett komme til å ligne på den jugoslaviske.
Venezuela er langt fra å ha sikret seg en nasjonal kontroll over kapitalen, selv om man har krevd at utenlandske firmaer avstår deler av sine aksjer. Landet er fortsatt åpent for utenlandske investeringer.
«Frihet – Likhet – Brorskap» eller «Proletarer i alle land, forén dere!»
Når Chavez bygger sin ideologi for sosialisme på generallinja i den borgerlige franske revolusjon, Frihet, likhet og brorskap, som ble brukt mot de føydale båndene og åpnet opp for borgerskapet, som dengang var progressivt og ble den herskende samfunnsklasse, så blir det et problem hvis denne sammenfatning skal anvendes på sosialisme i det 21. århundre.
Det var den parolen opportunistene forfektet imot Marx’ løsning «Proletarer i alle land, forén dere».
Det er også en parole som er skrevet inn i den franske borgerlige grunnloven.
Når det dreier seg om bygging av sosialismen, er parolen uanvendelig pga. dens klasseinnhold. Med disse parolene i sentrum vil det være mer enn vanskelig å sikre arbeiderklassens ledende rolle i en sosialistisk revolusjon og bygginga av sosialismen.
Og uten denne – ingen sosialisme!
Markedsøkonomien bestemmer i Venezuela
Hvis sosialisme ikke bare skal være ord, men ha et reelt innhold, så forstår vi det som arbeiderklassen ved (stats)makta i forbund med andre, uansett dens tallmessige størrelse, og at det produseres etter menneskers behov etter en planøkonomi som erstatning for den kapitalistiske markedsøkonomien.
Ingen av disse grunntrekkene ved et sosialistisk samfunn finnes i Venezuela i dag.
Hugo Chavez’ ideer om «Det 21. århundrets sosialisme» må karakteriseres som et sammenrask av elementer hentet fra forskjellige steder og tider. Hans sosialisme er ikke arbeiderklassens ideologi, proletarisk sosialisme, men det nasjonale borgerskapets ideologi i en progressiv utviklingsfase, hvor det ikke minst i helt egen interesse prøver på å sikre nasjonal uavhengighet og sosiale forbedringer for folket, altså en progressiv og antiimperialistisk bestrebelse.
I Venezuela er det fortsatt markedet som er framherskende, og i Venezuela foregår det klasseutbytting. Og slik som det ser ut i dag, er de utenlandske oljemonopolenes innflytelse i Venezuela ikke blitt brutt, men begrenset i form av joint venture.
Et sosialistisk samfunn kan ikke bygges trinn for trinn og gå over fra det ene samfunn til det andre uten revolusjon, uten ekspropriasjon av den til da herskende klassen, uten ødeleggelsen av den gamle statsmakta og opprettelsen av en ny. Kapitalismen vokser ikke inn i sosialismen. Det er den klassiske reformismens grunnleggende læresetning som fortsetter å dukke opp igjen, selv om den aldri er bevist, men bestandig motbevist gjennom historien.
Under marxist-leninistisk ledelse kunne man klart forestille seg at det fant sted en nasjonalisering av alle banker og storindustrien, og at man for å kunne sikre dette måtte etablere en folkevæpning og en væpnet arbeiderklasse på fabrikkene.
Så langt er hæren lojal overfor Chavez – men en ting er lojalitet imot utenlandsk kontroll, noe helt annet er solidaritet med en sosialistisk revolusjon og lojalitet overfor en reell sosialistisk oppbygging i Venezuela. Her er det mange som vil hoppe av.
Sosialisme krever oppbygging på basis av et nytt maktapparat befridd fra krefter som ikke ønsker å bygge sosialismen, og med en væpnet arbeiderklasse på fabrikkene og et væpnet folk for å sikre en slik omveltning og oppbygging.
Radikale reformer
Venezuela kan oppvise mange trekk som med god vilje kan kalles «sosialistiske elementer», men som i realiteten er radikale borgerlig-demokratiske reformer, herunder store jordreformer, etablering av kooperativer, oppretting av lokale folkeråd og gjennomføring av en lang rekke sosiale forbedringer for de fattige. Levestandarden økes betydelig for de fattige og fattigste, og det skjer en viktig alfabetisering. Det blir opprettet folkekjøkken med billig mat eller landbruksprodukter. Men samtidig er Venezuela et land med prisstigninger, ikke minst på jord og eiendom, et land hvor markedsøkonomiens lover til sjuende og sist hersker.
Som de radikale reformers land er Venezuela et viktig eksempel og attraktivt for folkene i Sør-Amerika, en inspirasjon for alle som ikke ønsker å forbli slaver av imperialismen og holdt nede i elendighet som offer for nyliberalismens herjinger.
Hugo Chavez må betraktes som en viktig progressiv leder i verden i dag og hans seier ved det siste presidentvalget må hilses velkommen av alle framskrittsvennlige mennesker.
Venezuela har store økonomiske muskler, med Sør-Amerikas største oljereserver, som kan være på størrelse med Saudi-Arabias. USA får fortsatt omkring 15 % av sin olje derfra. Venezuela er blant dets fire viktigste leverandørland. En fullstendig nasjonal kontroll over olja vil være et stort slag imot imperialismen og også gi landet mulighet til å sikre større sosiale forbedringer for sine innbyggere.
Ennå er det ikke den sosialistiske revolusjon og sosialismen som venter like om hjørnet. På lengre sikt kan Chavez få vansker med å leve opp til massenes radikalisering og krav om helt å bryte med imperialismen og skape fortsatte forbedringer, og at arbeiderklassen og folket ønsker å bestemme over sin tilværelse og framtid.
Chavismen (for nå å gjøre plattformen til en -isme) er en radikal reformisme-strømning og en utopisk sosialisme, som primært er basert på kamp for nasjonal selvstendighet. Den uttrykker et klart avvik fra marxismen leninismen og har også mottatt inspirasjon fra og må anses for å være et barn av den moderne revisjonismen, selv om Chavez selv omtaler den som «mer menneskelig».
Chavez er en viktig progressiv leder, som vender seg imot imperialismens forsøk på kontroll – men skal man sammenligne ham med andre historiske skikkelser, er det ikke som en sosialistisk farsfigur. Han er en latinamerikansk antiimperialist på linje med en Salvador Allende eller en Fidel Castro.
Å framstille Chavez som en framsynt kommunist eller hans sosialisme som det 21. århundres revolusjonære ideologi og en mulig erstatning for den vitenskapelige sosialismen, marxismen-leninismen, er helt forfeilet.
Fra Kommunistisk Politik 3, 2007
Denne vurderinga av teoriene til Chavez ble lagt fram for og fikk tilslutning fra Arbejderpartiet Kommunisternes 3. kongress, som fant sted i desember 2006. Originalartikkelen på dansk.
* «Kommunistisk parti» ble dannet i 2006 som en fusjon av det tidligere DKP/ML og utbrytere fra Kommunistisk Parti i Danmark, KPiD. Ideologisk er det knapt noen forskjeller mellom DKP, KPiD og det «nye» partiet, som alle baserer seg på varianter av den sovjetiske revisjonismen.