Utdrag fra Kritikk av Gotha-programmet (1875)
IV
Jeg kommer nå til det demokratiske avsnittet A. «Det frihetlige grunnlaget for staten».
I følge II strever det tyske arbeiderpartiet for det første etter å nå «den frie staten».
Fri stat -- hva er det?
De arbeiderne som har gjort seg fri fra den innskrenka undersåttoppfatninga, har absolutt ikke til mål å gjøre staten fri. I det tyske riket er «staten» nesten like «fri» som i Russland. Friheten består i å forvandle staten fra et organ som er overordna samfunnet til et organ som er helt underordna samfunnet, og også i dag er statsformene mer eller mindre frie eller ufrie alt ettersom de innskrenker «statens frihet».
Det tyske arbeiderpartiet viser -- i det minste dersom det gjør programmet til sitt -- at de sosialistiske ideene ikke en gang har trengt innafor huden på partiet. For istedenfor å behandle det bestående samfunnet (og dette gjelder også alle framtidige samfunn) som grunnlag for den bestående staten (eller for den framtidige staten når det gjelder framtidige samfunn), behandler partiet staten snarere som et sjølstendig vesen som har sitt eget «åndelige, moralske, frihetlige grunnlag».
Og så er det den ville misbruken programmet driver med orda «dagens stat» og «dagens samfunn», og den enda villere misoppfatningen programmet får i stand om den staten som den retter krava sine til!
«Dagens samfunn» er det kapitalistiske samfunnet, som eksisterer i alle kulturland mer eller mindre fritt for middelalderske tilsetninger, mer eller mindre modifisert av den særegne historiske utviklinga hvert land har hatt, mer eller mindre utvikla. Den «nåværende staten» derimot forandrer seg ved hver landegrense. Staten er en annen i det prøyssisk-tyske riket enn i Sveits, en annen i England enn i De forente stater. «Den nåværende staten» er altså en fiksjon.
Men sjøl om de ulike statene i de forskjellige kulturlanda har et broket mangfold av former, er det likevel felles for dem alle at de står på det moderne borgerlige samfunnets grunn, bare mer eller mindre kapitalistisk utvikla. Derfor har de ulike statene også visse vesentlige fellestrekk. I denne betydninga kan en snakke om «den nåværende statsordninga» i motsetning til framtida, da det borgerlige samfunnet, som er røttene til det i dag, vil ha dødd bort.
Spørsmålet blir da: Hva slags forvandling kommer statsordninga til å gjennomgå i et kommunistisk samfunn? Med andre ord: Hvilke samfunnsmessige funksjoner kommer det fortsatt til å finnes der, som er analoge med de statsfunksjonene vi har i dag? Dette spørsmålet kan bare bli besvart vitenskapelig, og en kommer ikke problemet et loppesprang nærmere om en ikke finner aldri så mange måter å sette sammen ordet folk og ordet stat på.
Mellom det kapitalistiske og det kommunistiske samfunnet ligger perioden med revolusjonær omdanning av det ene samfunnet til det andre. Til denne perioden svarer også en politisk overgangsperiode, der staten ikke kan være noe annet enn proletariatets revolusjonære diktatur.
Programmet tar nå verken opp dette siste eller den framtidige statsordninga i det kommunistiske samfunnet.
De politiske krava programmet stiller inneholder ingenting ut over den gamle velkjente demokratiske leksa: alminnelig stemmerett, direkte lovgiving, folkerett, folkehær osv. Orda er bare et ekko av det borgerlige Folkepartiet, av Freds- og frihetsforbundet.
Alt sammen er krav som, i den grad de ikke er fantastisk overdrevne, allerede er realisert. Det er bare det at den staten som krava hører hjemme i, ikke ligger innafor grensene til Det tyske riket, men i Sveits, De forente stater osv. Denne «framtidsstaten» er en type stat vi har idag, sjøl om den eksisterer utafor «ramma» for Det tyske riket.
Men en ting er glemt. Det tyske arbeiderpartieterklærer uttrykkelig at det beveger seg innafor «den nåværende nasjonalstaten», altså innafor sin egen stat, det prøyssisk-tyske riket. Ellers ville krava partiet stiller også for det meste være meningsløse, for en krever bare det en ikke har. Derfor burde det ikke glemme hovedsaka, og det er at alle disse fine pyntesakene avhenger av at den såkalte folkesuvereniteten blir anerkjent, at de derfor bare har sin plass i en demokratisk republikk.
En har ikke mot til -- klokelig nok, for forholda krever forsiktighet -- å kreve den demokratiske republikken, slik de franske arbeiderprogrammene gjorde det under Ludvig Filip og under Ludvig Napoleon. Men da burde en heller ikke ha søkt tilflukt til det verken «ærlige» eller verdige knepet å kreve ting som bare har mening i en demokratisk republikk, av en stat som ikke er noe annet enn et byråkratisk opptømra politibeskytta militærdespoti, fiffa opp med parlamentariske former, blanda opp med føydale tilsetninger, men allerede påvirka av borgerskapet. Og så forsikrer en attpå til denne staten at en trur en kan prakke på den slike ting «med lovlige middel»!
Til og med vulgærdemokratiet, som ser tusenårsriket i den demokratiske republikken og ikke har noen anelse om at det er nettopp i denne siste statsforma i det borgerlige samfunnet at klassekampen blir endelig utkjempa - til og med det står himmelhøyt over slik demokratisme innafor grensene for det som politiet tillater, men logikken ikke tillater.
Med ordet «stat» mener en i virkeligheten regjeringsmaskineriet, eller staten i den grad den utgjør en egen organisme som er skilt fra samfunnet gjennom arbeidsdelinga. Dette viser allerede orda: «Det tyske arbeiderpartiet krever som økonomisk grunnlag for staten: en eneste progressiv inntektsskatt osv.» Skattene er det økonomiske grunnlaget for regjeringsmaskineriet og ikke for noe annet. I den framtidsstaten som eksisterer i Sveits er dette kravet på det nærmeste oppfylt. Inntektsskatt forutsetter ulike inntektskilder for de ulike samfunnsklassene, den forutsetter altså det kapitalistiske samfunnet. Det er altså ikke noe merkverdig i at finansreformtilhengerne i Liverpool -- borgere med Gladstones bror i spissen -- stiller samme krav som programmet.
Utdrag fra kapittel IV, skrevet i mai 1875.