Ulik forståelse av hva stat og statsmakt egentlig er, er gang på gang opphav til avgjørende teoretiske og ideologiske uoverensstemmelser revolusjonære imellom.
Synet kommunister har på staten får umiddelbare følger for forståelsen av andre sentrale spørsmål, særlig når det gjelder revolusjonens nødvendighet og det kommunistiske partiets rolle og organisasjonsstruktur. En felles forståelse av staten og dens rolle, er derfor en forutsetning for enhet i andre prinsipielle spørsmål.
Statens klassekarakter
Staten er, som historisk oppstått fenomen, en klasses redskap til å undertrykke andre klasser. Den er en politisk. juridisk og administrativ overbygning over en historisk bestemt økonomisk basis, over en samfunnsmessig produksjonsmåte. Byråkratiet og voldsapparatet (politi, militærvesen, domstoler) utgjør kjerna i enhver statsmakt. Slik har det vært fra slavesamfunnets tid opp til i dag.
Forutsetninga for statens framvekst var klassenes og klassesamfunnets oppståen. Når klassene blir avskaffet, har staten ikke lenger mening og funksjon.
Denne forståelsen er helt grunnleggende for å skille mellom revolusjonære og reformister, mellom marxist-leninister og de som vil «forbedre» kapitalismen.
Her ligger imidlertid flere kilder til begrepsforvirring.
Borgerskapets ideologi, også den en del av overbygninga, framstiller staten nærmest som et naturgitt fenomen, som en evig følgesvenn til menneskeheten. Slik begrepet «stat» blir brukt i dagligtalen, er det ofte synonymt med en nasjon eller (nasjonal)stat. Det blir av og til også brukt som vikarbegrep for «regjering». Enda mer typisk er bruken av ordet «stat» når man snakker om strukturer for organisering av forskjellige samfunnsmessige oppgaver.
Vi må dessuten skille mellom statsform og statstype. En kapitalistisk stat kan ta forskjellige former, fra utstrakt borgerlig demokrati til fascistisk diktatur. Det er likevel grunnleggende sett samme type stat: De undertrykkende institusjonene og statens administrative apparat består, og tjener det monopolistiske borgerskapet. Statsoverhode, parlament, utvalg, partier og statsstøtta medier er vedheng som ikke endrer ved den borgerlige statens vesen og klassekarakter, bare ved dens framtoning.
Proletariatets diktatur
Alle som kaller seg marxister, anerkjenner klassekampen som pågår, og tar i alle fall i ord stilling for arbeiderklassen. Vannskillet tegner seg straks vi kommer inn på statsoppfatninga.
«Hva meg angår, så er det ikke min fortjeneste å ha oppdaget klassenes eksistens i det moderne samfunn, og heller ikke kampen mellom dem»,
skrev Marx i et brev til Weidemeyer i 1852.
«Det nye jeg gjorde, var å bevise: 1) at eksistensen av klasser bare er knyttet til særskilte historiske faser i produksjonens utvikling (historische Entwicklungsphasen der Produktion), og 2) at klassekampen nødvendigvis fører til proletariatets diktatur, 3) at dette diktaturet selv bare utgjør overgangen til avskaffelsen av alle klasser og til et klasseløst samfunn. . .»
«I disse ordene lyktes det Marx med slående klarhet å uttrykke, for det første den viktigste og grunnleggende forskjell mellom hans lære og læren til borgerskapets fremste og dypeste tenkere, og for det annet kjernen i sin lære om staten», sa Lenin (Staten og Revolusjonen, kap. II, 3: Hvordan Marx stilte spørsmålet i 1852.)
Marxismens syn på staten ligger til grunn for erkjennelsen av at den borgerlige statsmakta (som bygger på vold) bare kan fjernes ved at den undertrykte klassen griper til revolusjonær vold. Den borgerlige staten kan ikke overtas av arbeiderklassen, den må «knuses» og arbeiderklassen må bygge sine egne statsorganer. Dette var en av Marx' viktigste oppsummeringer etter Pariserkommunens oppstand og etterfølgende nederlag.
Eksemplet Chile
Chile hadde, i likhet med Norge, lange demokratiske tradisjoner. Salvador Allende forsøkte å overta det borgerlige statsmaskineriet og gradvis omforme det, men uten å rokke ved sjølve statsmaktas fundament. Statsbyråkratiet og de administrative organer ble ikke omdannet, og generalene kontrollerte fortsatt hæren. Det ble heller ikke bygd opp noen motmakt i form av en væpna arbeiderklasse. Resultatet ble et fascistisk blodbad i 1973, et blodbad som bøddelen Augusto Pinochet fortsatt ikke, sjøl etter gjeninnføringa av et borgerlig demokrati i landet, er stilt til ansvar for. Chile har de siste 25 år gjennomlevd tre forskjellige borgerlige statsformer, uten at borgerskapet på noe tidspunkt ble fratatt sin faktiske makt over staten og statsmaskineriet.
Alt snakk om «alminnelig demokrati», om «demokratisk flertall» osv. tilslører statens klassekarakter. Så lenge arbeiderklassen lar seg bedra av den demokratiske fasaden , partifloraen og respekten for den «nøytrale» statens lovverk, kan borgerskapet bevare kontrollen med sine raffinerte herskerteknikker. Men utbytterklassen forbereder seg kontinuerlig i påvente av massenes oppvåkning.
Ingen plass for illusjoner
Kommunister har ikke lov til å være naive idealister: Vi må rive ned det falske sløret om demokrati «for alle», om statens «nøytrale» karakter, om «demokratisk kontroll» med politi og militærvesen og andre eventyrfortellinger om det norske borgerskapets «demokratiske sinnelag». I denne sammenheng blir det også absurd å reise paroler om et «uavhengig» og «nasjonalt» militærapparat, når dette er krav som utelukkende kan innfris under sosialismen, når arbeiderklassen bygger sin egen hær underlagt sin egen statsmakt.
Lund-rapporten rev vekk en ørliten flik av tåketeppet som innhyller oss. Men både POT og Forsvarets etterretningstjeneste, Stay Behind og andre NATO-kontrollerte beredskapsgrupper driver sin aktivitet i beste velgående. En aktivitet retta direkte imot arbeiderklassen og de revolusjonære. Om deler av denne virksomheten er «ulovlig» ifølge borgerstatens egen juss, teller lite. Enhver stat, uansett hvor demokratisk den måtte være, har egne unntaksbestemmelser som rettferdiggjør mord, vold og terror imot forsøk på å omstyrte det bestående. I Norge har vi stadig vekk Beredskapslovene, NATO-lover for fascistisk unntakstilstand, som helt har vært unndratt den offentlige overvåkingsdebatten. I tillegg finnes det høyst sannsynlig en rekke hemmelige avtaler, regjeringsnotater og andre konfidensielle rapporter som tar høyde for hvordan sosial uro skal slås ned.
Noen slutninger
Denne virkeligheten må alle kommunister ta inn over seg, ved at vi trekker de nødvendige slutninger.
- Det er meningsløst å sette sin lit til det borgerlige demokratiet som middel for samfunnsendring spesielt i et imperialistisk NATO-land som attpåtil er verdens nest største oljeeksportør
- Forberedelsen av revolusjonen, teoretisk, praktisk og organisasjonsmessig, krever en særskilt ledende kraft med høyeste grad av ideologisk enhet, indre disiplin og en form for organisering som i størst mulig grad verner den mot infiltrasjon, terror og undertrykking fra borgerstaten. Denne krafta kan bare være et marxist-leninistisk fortroppsparti.
- Kommunistene avviser på det skarpeste alle typer eventyrpolitikk og individuell terrorisme.
- Vi forbryter oss mot arbeiderklassen hvis vi innbiller den at sosialismen kan innføres på fredelig vis, uten at klassens flertall er forberedt til å gå i kamp for samfunnsmakta, om nødvendig med våpen i hånd.
- Målet for revolusjonen ikke er en videreføring av det borgerlige demokratiet på et "høyere nivå", men å erstatte den borgerlige staten og dens institusjoner med arbeiderklassens egne statsorganer for å sikre klassens herredømme og undertrykking av utbytterklassene.
- Målet med sosialismen er å legge grunnlaget for oppheving av samfunnsklassene, slik at arbeiderklassens stat smakt over tid gjør seg sjøl overflødig, og gir rom for kommunismen det klasseløse samfunn.