21 Feb, 2020

Artikkelindeks

2. Sosialismen, demokratiet og menneskerettighetene
Image «Forestillingen om det sosialistiske samfunnet som et likeverdighetens rike er en ensidig fransk forestilling, bygd på det gamle “Frihet, Likhet, Brorskap”, en forestilling som var berettiget som utviklings-stadium for sin tid og sted, men som i likhet med de tidligere sosialistiske skolenes øvrige ensidige tankeganger, nå burde være overvunnet ettersom den bare skaper forvirring i menneskenes hjerner og ettersom man har kommet til langt nøyaktigere måter å presentere det hele på.»
(Engels i brev til August Bebel 18.-28.mars 1875.)

Våre dagers revolusjonære og venstresosialister har som vi ser ikke utvikla seg spesielt fra denne ensidige, i bunn og grunn småborgerlige, synsmåten. De ser på sosialismen, som jo tross alt er et overgangssamfunn, som en mer perfeksjonert utgave av det utlevde borgerlige demokratiet. Et slags borgerlig demokrati som «virker etter hensikten», i motsetning til det eksisterende borgerlige demokratiet som har stagnert og mista sin legitimitet. Det kan være fristende å spørre hvorfor disse folkene vil gjennomgå et revolusjonært blodbad for å oppnå noe som vi allerede har.
Nok om det. For de samme folka, også for de som enda messer om at arbeiderrådene skal styre, er kravet om flere partier under sosialismen nærmest et prinsippspørsmål – uten dét kan det visstnok ikke være snakk om sosialisme.
Denne historieløse og udialektiske tvangsforestillingen om de mange partiers nødvendighet er utbredt. Derfor må vi dessverre ta det alvorlig.

Partienes opprinnelse

Politiske partier er forholdsvis nye fenomener i menneskehetens historie. Først i og med parlamentarismen utvikla partiene seg slik som vi kjenner dem. I det gamle Roma og middelalderens tidlige parlamenter var det grupper som forente seg i konkrete saker, uten at de var fast etablerte konstella-sjoner. Først i og med de borgerlige revolusjonene begynte disse gruppene å få mer permanent karakter som uttrykk for bestemte klasseinteresser. Slik som jakobinerne og girondinerne i den franske revolusjonen.
Et særtrekk ved disse første partiene er at de var reine parlamentsfenomener – de fantes ikke utenfor parlamentene før innføringa av den alminnelige stemmeretten. I Norge ble parlamentarismen innført i 1884, samtidig oppsto de første egentlige partiene (Venstre). Alminnelig stemmerett for menn kom i 1898 og for kvinner i 1913. Men sjøl etter dette fortsatte partiene som vedheng til parlaments- (stortings)gruppa, og er det langt på vei den dag i dag. Lenins parti av ny type betydde det første skarpe bruddet med denne tradisjonen. For dette partiet var parlamentet ikke ho-vedarenaen for partiets kamp, bare en av kampformene og metodene, underordna massekampen utenfor parlamentet.

Flerpartisystem i dyp krise

Parlamentarismen (eller flerpartisystemet ) hadde i Vest-Europa sin storhetstid rett etter krigen. Siden har det degenerert fullstendig, særlig fra 70- og 80-tallet av. I Norge er bare ca. 10 prosent organisert i et politisk parti (1995). Blant de unge og kvinnene er prosentandelen enda lavere (8%), mens de som drar opp statistikken er eldre folk over 67 år (18%). Disse aldersvariasjonene viser tydelig at tendensen med stadig synkende oppslutning om partiene fortsetter i minst samme takt og tempo. Hele det eksisterende flerpartisystemet er i krise, har synkende oppslutning og liten autoritet.
Ordet demokrati (eg. folkestyre) gir bare mening hvis vi samtidig spør: demokrati for hvem? Så lenge samfunnet er delt i klasser, kan det bare finnes varianter av klassedemokrati.
Demokrati må ikke forveksles med partidemokrati. De politiske partienes integrasjon i det borgerlige demokratiet er en hemsko som lammer det folkelige initiativet og engasjementet. Systemet er ikke innretta på slike initiativ. Alt som ikke følger de tradisjonelle kanalene, blir latterliggjort eller foraktelig omtalt som «utenomparlamentariske aktiviteter». Denslags aktiviteter blir enten oversett eller regelrett undertrykt.
Det ville være meningsløst om et sosialistisk demokrati skulle være en forlengelse og «utvidelse» av dette avleggse systemet. Folket må i stedet utvikle sine egne organer for mer direkte politisk innflytelse.

Ytrings- og organisasjonsfrihet under sosialismen

Hvordan vil det stå til med Verdenserklæringa under sosialismen? Sosialismen vil jo automatisk være en krenkelse av artikkel 17 om eiendomsretten. Hva da med artikkel 19, som lyder:

«Enhver har rett til menings- og ytringsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å hevde meninger uten innblanding og til å søke, motta og meddele opplysninger og ideer gjennom ethvert meddelelsesmiddel og uten hensyn til landegrenser.»

Umiddelbart er et klart at også denne paragrafen blir uforenlig med proletariatets diktatur og et sosialistisk demokrati. Sånn som dette frihetsbegrepet er utformet, kan de borgerlige demokrater straks hevde at sosialismen ikke etterlever verken demokratiet eller «menneskerettighetene». Nazister og eksproprierte borgere som lengter etter gjenoppretting av kapitalismen vil bli fratatt denne demokratiske retten for et utbyttende min-dretall, enten gjennom lovverket eller ved at arbeiderklassen gjør kort prosess. Under sosialismen eksisterer ingen «rett» til å be om imperialistisk intervensjon, til å spre propaganda om at f.eks. alle de med mørk hud skal steriliseres eller utvises fra landet, eller at kvinner bør tie i forsamlinger.

Ytring og handling

Ordlyden i nevnte paragraf underslår det vesentlige: menings- og ytringsfrihet til hva da? I demokratiske kapitalistiske stater eksisterer retten til å mene og si hva som helst, men under den forutsetning at meningen ikke omsettes i handling – dvs. at den ikke får praktiske konsekvenser.
Under det sosialistiske demokratiet forholder det seg omvendt. Arbeiderne og folkeflertallet gis for første gang en virkelig rett til å ytre seg fritt om alle samfunnsspørsmål, men ikke bare – og dette er det vesentlige – for at de dermed skal ha fått «ytre» seg, men for at de gjennom sin begrunna mening i aktiv meningsutveksling med sitt eget kollektiv, skal sette sitt direkte stempel på den konkrete samfunnsutviklinga.

For trotskister og andre «venstredemokrater» er dette vanskelig å fatte. For disse såkalte demokrater er det samvittighetsfriheten som er hellig. Er det ytringa i seg sjøl eller handlinga som ytringa legger opp til, som er hovedsaka? Skal jeg få lov til å si og mene hva jeg vil, sjøl om jeg er rasist, satandyrker, kontrarevolusjonær, pedofil – bare jeg ikke «praktiserer»?
Den enkeltes samvittighet og personlige oppfatning kan aldri være frikopla fra samfunnsinteressene, slik det borgerlige frihetsbegrepet skaper inntrykk av. Uansett om forvirra og degenererte elementer er av den mening at det er «seksuelt frigjørende» at det finnes horer og pornografi, så kan ikke sosialismen akseptere sånne holdninger. Mens den borgerlige dobbeltmoralen forsvarer enhvers rett til å ha ei sånn oppfatning, men kanskje legger restriksjoner på at sånne oppfatninger omsettes i handling, så vil det sosialistiske demokratiet verken akseptere handlinga eller oppfatninga, fordi det strir mot samfunnets felles interesser og moral.

Sensur – eller ikke?

Betyr dette at ethvert fenomen som ikke underbygger oppbygginga av sosialismen kan eller bør forbys? Det er neppe særlig lurt. Ofte vil et forbud ikke bare være umulig å håndheve (spesielt i vår tid med grenseoverskridende satelitt- og teleteknologi), men også fungere mot sin hensikt. Nedarva vaner og forestillinger lar seg ikke utslette med en eller annen lovparagraf. De må bekjempes politisk og ideologisk. Men lovverket kan også brukes for å dempe f.eks. religionens innflytelse. Under kapitalismen er vi som kommunister for et skille mellom kirke og stat fordi det gjør det lettere å slåss mot religionens svøpe. Under sosialismen kan det være nødvendig å legge kirka inn under staten i en overgangsperiode, hvis det ikke er politisk mulig å vingestekke den med en gang. Det er umulig å nekte folk å be til en eller annen gud (eller for den saks skyld satan) hjemme i stua si. Men staten kan drive aktiv ateistisk propaganda og sørge for at religiøs propaganda blir bannlyst. I den såkalte globale tidsalder har staten likevel færre sensurerende maktmidler for hånden, noe som stiller enda større krav til kommunistenes evne til politisk bevisstgjøring og mobilisering av og i folket.

Enhet mellom ord og handling

Under sosialismen gjelder det å forene de overordna samfunnsmessige interessene med enkeltindividets interesser, men de kollektive interessene må alltid ha forrang. I det hele tatt er både det sosialistiske rettssystemet og den sosialistiske moralen konsekvent og enhetlig, her skilles det ikke på kunstig vis mellom «ytring» og «handling», slik den borgerlige retten gjør. Skillet mellom den utøvende og lovgivende makta, som er et av det borgerlige demokratiets prinsipper, har heller ingen plass under sosialismen.
Sosialismen skal utvikle det nye mennesket, et menneske som er fri-gjort ikke bare fra det borgerlige samfunnets økonomiske slavebånd, men også fra de moralske fordommene, fra religiøs og kulturell virkelighetsflukt osv. Det innebærer at sosialismen også må utvikle en ny form for moral, en sosialistisk moral, en sosialistisk kultur osv. Er dette mulig hvis den nye arbeidermakta godtar at enhver kulturell ytring, enhver moralsk forestilling, enhver religiøs tvangstanke, er likeverdig med den nasjonale sosialistiske kulturen og moralen som er nødvendig for at det nye samfunnet skal seire og styrke seg?

Langvarig kamp mot gamle vaner

Overlevningene fra det gamle samfunnet, de småborgerlige vanene og fore-stillingene, kommer til å gjøre seg gjeldende i lang tid etter revolusjonen.
Kampen mot disse forestillingene, ideene, vanene, vil bli tung og seig. Hvis den nye statsmakta i utgangspunktet ikke skulle føre aktiv og målretta kamp mot disse vanene og ideene, da vil sosialismen uunngåelig gå mot undergangen. Men her må en sjølsagt skille mellom ulike former og utslag av sånne vaner og overlevninger. La oss ta noen eksempler:
Blant mer tilbakeliggende småborgerlige lag vil det antakelig være et sterkt ønske om at store familiebegivenheter som bryllup eller gravferd skal skje i regi av kirka. Det vil neppe være lurt å forby sånt i utgangspunktet. Men det bør føres en omfattende ideologisk kampanje og staten må tilrettelegge for at den slags foregår i offentlig regi, uten religiøst snikksnakk. På et gitt tidspunkt bør det lanseres offentlig debatt omkring sånne spørsmål.

Et annet sikkert reellt problem i et sosialistisk Norge kan f.eks. bli den økonomiske og miljømessige nødvendigheten av å redusere bilbruken. «Retten» til å kjøre egen bil når som helst og hvor som helst er en inngrodd borgerlig «frihet» som er djupt rotfesta langt inn i arbeiderklassen. Her må det diskuteres fritt og åpent ut fra hva som tjener kollektivet og hvordan samfunnets behov kan forenes med den enkeltes behov. Ikke øyeblikkelig forbud, men politisk bevisstgjøring og overbevisning for restriksjoner må være metoden i en sånn sammenheng.

Ta et annet eksempel. La oss si at degenererte elementer får med seg noen politisk tilbakestående arbeidere på å fremme krav om at det må dannes såkalte «frie fagforeninger» i konkurranse med de fagforeningene som revolusjonen har båret fram og som ledes av framskredne arbeidere på et klart sosialistisk grunnlag. Skal et sånt krav innfris fordi dette er «demokratisk» i borgerlig forstand? Nei, dette er en forestilling og idé som både statsmakta, det kommunistiske partiet og hele den framskredne arbeiderklassen må bekjempe med all sin kraft. Også her må sjølsagt åpen diskusjon og overbevisningsmetoden brukes, men det kan i tillegg bli nødvendig med mer diktatoriske midler og metoder. Utgangspunktet må være å appellere til arbeidernes klassefølelser og forsvar av sosialismen, fordi ideen om alternative, gule, fagforeninger ikke kan ha annet enn kontrarevolusjonært siktemål for å splitte arbeiderklassen, sette de individuelle økonomiske interessene opp imot fellesinteressene og den nye statsmakta. Mens det i de to første tilfellene er mulig å bruke tid på langvarig propaganda, diskusjon og overbevisning, er det siste eksemplet et fordekt kontrarevolusjonært framstøt som – hvis ikke arbeiderklassen sjøl har nødvendig politisk bevissthet til umiddelbart å slå det tilbake – det proletariske diktaturet er nødt til å sette bom for på andre måter.

Nåvel, dette var noen tenkte, men ikke usannsynlige eksempler. Hundre- og tusenvis av sånne saker vil på en eller annen måte, på et eller annet tidspunkt, dukke opp. Kommunistene må ha en klar politikk og evne til å se farene, sånn at de raskt kan gå foran med overbevisende kraft og ta initiativet i alle diskusjoner av denne typen. Dette er diskusjoner som må føres overalt, på alle nivåer og plan – ikke som i dag, der noen kan skrive et og annet avisinnlegg, til nød stå fram på Dagsrevyen. Og deretter, før debatten egentlig er kommet i gang, lanseres det mange andre parallelle diskusjoner i aviser og media, og den første debatten drukner og blir glemt før den er avklart. I mellomtida skyves den over til partiene – og den endelige avgjørelsen overlates til et mer eller mindre tilfeldig (og alltid ka-pitalstyrt) flertall på Stortinget.

Demokrati av ny type

Sosialisme betyr en annen og helt ny type av demokrati, der alle representanter når som helst kan kalles tilbake av de som har valgt dem. Alle kandidater må stille på like og frie vilkår, og må foreslås av de lokale kollektivene der de er aktive – ikke som i dag der en håndfull partimedlemmer på nominasjonsmøter utpeker kandidater som er helt ukjente for folk flest. Alle vesentlige spørsmål må tas opp til diskusjon på arbeidsplassene, i bomiljøene, på lærestedene – alt fra lokale bygningssaker til spørsmålet om landets transportsystem og forarbeidene til neste femårsplan. Ikke for å lufte tilfeldige ytringer, men for at de manges ideer og synspunkter skal gi den best mulige løsninga på store og små problemer.

Hvorfor skal de politiske partiene ha enerett til å representere folket og til å være diskusjonsfora for sånne spørsmål? Demokratiet tremger å bli frigjort fra partienes klamme grep. Andre typer av folkerepresentasjon blir nødvendig. Om det blir i form av arbeiderråd i et land der de store indu-stribedriftene knapt lenger eksisterer, er heller tvilsomt. Men kanskje oppstår det store masseorganisasjoner rundt f.eks. nyorganisering av landbruket – eller en ungdomsbevegelse som sender sine delegater til de nye folkelige maktorganene.

Betyr dette at partiene forsvinner under sosialismen? Ikke ubetinget.
Men partier representerer nødvendigvis forskjellige klasseinteresser. Etter en revolusjon, som jo innebærer en voldsom politisk omkalfatring og en brå utfoldelse av politisk handling fra massene, vil de forskjellige partiene tydelig ha demonstrert hvilken side de står på. Det blir neppe noe folkekrav at de partiene som har forsvart den gamle samfunnsordninga og voldsmakta som er satt inn mot de revolusjonære massene skal ha uinnskrenka rettigheter og beholde sin representasjon! Andre partier, som har stilt seg på revolusjonens side eller forsøkt å spille «nøytrale», vil det sikkert forholde seg annerledes med.

Kommunistene kan gjerne programfeste det ene eller det andre, men det vil egentlig være å bedra massene. Partienes egen opptreden vil avgjøre deres stilling etter revolusjonen. Forbud eller ikke av enkelte partier vil gi seg sjøl i revolusjonens kjølvann. I praksis blir det de revolusjonære arbeiderne som sjøl vil avgjøre hvem som får lov til å fortsette sin virksomhet, uansett hva kommunistene måtte ha programfesta på forhånd. Derfor er programformuleringer om at det bare skal være ett eller absolutt flere partier i bunn og grunn like latterlige.
I og med at parlamentarismen blir borte, forvitrer de gamle borgerlige partienes eksistensgrunnlag i alle fall. Det blir slutt på statsstøtte og millionbevilgninger fra NHO og Youngstorget. Hvem har lyst til å gjøre karrière med sånne dystre utsikter?

Dette kan kanskje virke konsekvent leninistisk å gå inn for ettpartisystemet slik det har fungert i noen land. Men også etter Oktoberrevolusjonen eksisterte f.eks. det Sosialrevolusjonære partiet, inntil det opptrådte kontrarevolusjonært.
Rett og slett mangelen på kadre gjorde at bolsjevikpartiets beste folk havnet i de fleste poster i statlige politiske organer, i administrasjonen og byråkratiet. Slik smelta partiet gradvis sammen med statsapparatet, og de historiske erfaringene av dette gir ikke mersmak. På 50-tallet var partiet markspist innenfra. Det var på et eller annet tidspunkt blitt en karrierevei; opportunisme, kameraderi og spyttslikkeri ble regelen mer enn unntaket. Lenin hadde advart mot disse følgene, og så i grunnen på det hele som en nødløsning. Han mente at kokkepikene skulle styre sta-ten, ikke partifunksjonærer. Oppgaven til et kommunistisk parti må være å oppmuntre og legge til rette for at arbeiderne og folket blir aktive utøvere og forsvarere av sin demokratiske statsmakt. I et land med en utdanna arbeiderklasse er mulighetene for at kokkepikene reint faktisk styrer staten langt gunstigere og mer sannsynlige enn de var i Russland tidlig i det 20. århundre.
Det som er sagt ovenfor innebærer ikke at det kommunistiske partiet skal nedtone sin egen rolle eller gjemme seg bort. Tvert imot, jo flere kommunistiske aktivister, dess bedre. Uten at partiet spiller en aktivt ledende rolle overalt og på alle sektorer, vil ikke arbeiderklassen spontant finne midlene og metodene for å utøve proletariatets diktatur. Men tida for de store ledere er nok forbi. Partiets daglige virke overalt «i det små» blir mye viktigere enn timelange taler fra revolusjonsheltene.

Det kommunistiske partiets nye rolle

Partiet må oppdra, veilede og hjelpe til med samfunnsstyringa på alle områder. Men det må ikke bli ett med staten og de utøvende organene, sånn som det av historiske og utviklingsmessige årsaker skjedde i de sosialistiske foregangslanda. På kort sikt gir dette rett nok mulighet for direkte styring og kontroll, men på lengre sikt hemmer det partiets armslag, det undergraver evnen til kritisk tenkning og egen utvikling. I stedet for en gjensidig aktiv kontroll og kritikk utvikler det seg en form for gjensidig vern og ofte kunstig harmoni i synspunkter.
Partiet må hele tida være på høyden, det må skjerpe seg sånn at det bevarer sin ubestridte autoritet blant arbeiderne, partiet må være statens og statsorganenes fremste kritiker (ikke for å bekjempe staten, men for å styrke den) og det må også tåle at arbeiderne stiller spørsmål og reiser kritikk mot partiets politiske linje og opptreden. Partifunksjonærene og -medlemmene må ikke ha særlig status eller rettigheter bare fordi de innehar partiboka.
For at sosialismen skal seire må partiets innflytelse være åpent og reellt i staten, i folkeforsamlinger og representative komiteer og utvalg, i fronter og masseorganisasjoner for kvinner og ungdom, i fagbevegelsen osv. Men partiet bør bare unntaksvis styre sånne organer og organisasjoner direkte, det bør ikke engang være sjølsagt at det er kommunister som sitter i ledelsen på alle plan. Det er ikke en gang gitt at det kommunistiske partiet sjøl stiller til valg, men heller danner en front der også ikke-partimedlemmer inngår (jfr. Den Demokratiske Fronten i det sosialistiske Albania). Gode og klassebevisste arbeidere, kvinner og ungdom kan ofte gjøre en vel så bra jobb, sjøl om de ikke er opptatt i eller ønsker å være medlem i partiet. Det vesentlige er at partiet og medlemmenes opptreden, gløden og overbevisninga de viser, den teoretiske og praktiske kunnskapen de innehar, måten de leder og argumenterer på – det vesentlige er at alt dette gir kommunistene og partiet så stor tillit og prestisje at de forskjellige organene og masseorganisasjonene setter kommunistenes linje ut i livet uten at det nødvendigvis er kommunistene sjøl som iverksetter det. Dette har å gjøre med å stole på arbeiderklassen og på massene, en gjensidig tillit mellom folket og partiet (som ennå lenge etter revolusjonen bare vil utgjøre en liten prosentandel av folket).
Et degenerert parti som er vokst sammen med statsapparatet kan kanskje holde fasaden lenger enn et samfunn der partiet ikke er direkte del av statsmakta. Men en sånn statspartisosialisme vil nødvendigvis ha svekka sosialismens troverdighet og visjon i lang tid framover når fasaden til slutt sprekker (som i Øst-Europa).
Et parti som som har gjort store politiske feil og er svekka, men som ikke er fullt ut integrert i statsapparatets strukturer, har derimot mulighet til å korrigere linja og gjenvinne den tapte tilliten i folket før sosialismen går tapt.

Det kommunistiske partiet er en nødvendighet for overgangen til kommunismen. Men det har ingen evig verdi. Kommunismen betyr at også kommunistpartiet blir overflødig. Når klassene er borte, opphører partienes funksjon.


(*) Sitert etter Modern Definitions av Hardial Bains, først offentliggjort i TML Daily nr. 9, 9. januar 1994. Vår oversettelse – red. Bains var fram til sin død i 1997 leder av Canadas Kommunistiske Parti (m-l).

© Forlaget Revolusjon 1998 ISBN 82-91924-03-1