mandag 16 mai 2022

Artikkelindeks

Teorien om «tre verdener» er en kontrarevolusjonær og sjåvinistisk teori (del 2)

imperialisme_revolution103x147Denne artikkelen er lang selv om den er delt i to. Bruk artikkelindeks for å manøvrere i dokumentet og printsymbolet for utskriftsvennlig versjon.

«Treverden-teorien» står i motsetning til teorien til Marx, Engels, Lenin og Stalin , eller mer nøyaktig: Den er en fornektelse av den. Det har ingen betydning å vite hvem som først oppfant begrepet «tredje verden», og hvem som var den første til å dele verden i tre deler. Men det er sikkert at Lenin ikke gjorde noen slik oppdeling, mens Kinas kommunistiske parti (KKP) krever farskapet til det, og hevder at Mao Zedong oppfant «treverden-teorien». Dette skriver Enver Hoxha i Imperialismen og revolusjonen, som utkom på albansk i 1978. Nedenfor gjengis kapittel I i bokas annen del, som omhandler denne teorien.
Oversettelse til norsk ved Revolusjon.

Dette er andre del av denne artikkelen. [Gå hit for å lese første del]


Den marxist-leninistiske klasseanalysen og sjølve fakta viser at om det fins motsigelser og splittelser mellom imperialistmaktene og grupperingene, overstyrer eller erstatter det på ingen måte motsigelsene mellom arbeid og kapital i de kapitalistiske og imperialistiske landa eller motsigelsene mellom de undertrykte folkene og de imperialistiske undertrykkerne, slik at de blir av sekundær betydning. Det er nettopp disse motsigelsene mellom proletariatet og borgerskapet, mellom de undertrykte folkene og imperialismen, og mellom sosialismen og kapitalismen, som er de djupeste, permanente og uforsonlige motsigelsene. Derfor er utnyttinga av mellom-imperialistiske motsigelser, eller motsigelsene mellom de kapitalistiske og de revisjonistiske landa, bare meningsfull hvis den tjener til å skape de gunstigste forholda for kraftig utvikling av den revolusjonære bevegelsen og frigjøringsbevegelsen overfor borgerskapet, imperialismen og reaksjonen. Det er av avgjørende betydning å gjøre Lenins lære klar for arbeiderne og folkene, og bevisstgjøre dem om at bare ei uforsonlig holdning til undertrykkerne og utbytterne, og bare en besluttsom kamp mot imperialismen og borgerskapet – dvs. revolusjon – vil sikre dem ekte sosial og nasjonal frigjøring.

Dette er blitt kraftig understreka av Lenin, som sa:

«Det er utenkelig at Sovjetrepublikken kan eksistere side om side med de imperialistiske statene i lengre tid. Den ene eller den andre må seire til slutt. Og før denne slutten vil det uunngåelig komme en serie med fryktelige sammenstøt mellom Sovjetrepublikken og de borgerlige statene.»

Utnytting av motsigelser mellom fiender kan ikke gå ut over den grunnleggende revolusjonære oppgava og komme i motsetning til kampen for å styrte borgerskapet, reaksjonens og fascistenes diktatur og de imperialistiske undertrykkerne.
Marxist-leninistenes holdning i dette spørsmålet er klar. De henvender seg til folkene og proletariatet, og oppfordrer massene til å reise seg for å knuse de hegemoniske undertrykkende , aggressive og krigshissende planene til de amerikanske imperialistene og de sovjetiske sosialimperialistene, for å styrte det reaksjonære borgerskap og dets diktatur både i Vesten og Østen.

Når det gjelder vår sosialistiske stat, har den alltid utnytta motsigelsene i fiendens leir. Ved å utnytte dem går partiet vårt ut fra ei korrekt vurdering av karakteren til motsigelsene mellom et sosialistisk land på den ene sida og de imperialistiske og borgerlig-revisjonistiske på den andre, og ut fra ei korrekt vurdering av de mellom-imperialistiske motsigelsene.

Marxismen-leninismen lærer oss at motsigelsene mellom et sosialistisk land på den ene sida og kapitalistiske og revisjonistiske land på den andre gjenspeiler motsigelser mellom to klasser med diametralt motsatte interesser, nemlig arbeiderklassen og borgerskapet – og derfor er de permanente, grunnleggende og uforsonlige. De går som en rød tråd gjennom hele den historiske epoken for overgang fra kapitalisme til sosialisme på verdensbasis. På den andre sida er motsigelsene mellom de imperialistiske landa uttrykk for motsigelser mellom utbyttere, mellom klasser med felles grunnleggende interesser. Derfor er faren for at verdensimperialismen eller forskjellige deler av den skal gå til angrep på det sosialistiske landet permanent og reell til enhver tid – uansett hvor alvorlige motsigelsene og konfliktene mellom de imperialistiske maktene måtte være. Splittelser mellom imperialister, mellom-imperialistiske krangler og konflikter kan i høyden svekke eller midlertidig utsette faren for imperialistiske aksjoner mot det sosialistiske landet. Derfor kan ikke dette landet eliminere denne faren, sjøl om det er i dets interesse å utnytte motsigelsene innen fiendens rekker.

Lenins lære har sin fulle gyldighet også i dag. Den er blitt grundig bekrefta gjennom en serie av historiske begivenheter, som den fascistiske aggresjonen mot Sovjetunionen under den andre verdenskrigen, den amerikanske imperialismens aggresjon i Korea og seinere i Vietnam, den imperialistiske og sosialimperialistiske fiendtlige aktiviteten og forskjellige intriger mot Albania osv. Derfor har partiet vårt understreka og understreker at enhver undervurdering av en sosialistisk stats motsigelser til imperialistmaktene og de kapitalist-revisjonistiske landa, og enhver undervurdering av de sistnevntes aggressive handlinger mot Albania, ville kunne føre til svært farlige konsekvenser. Det samme gjelder enhver avslapping av årvåkenheten som følge av ideen om at motsigelsene mellom imperialistmaktene sjøl er svært splittende, og at de derfor ikke kan sette i gang slike handlinger mot hjemlandet vårt.

Arbeidets Parti i Albania går også ut fra det faktum at bare revolusjonære, progressive, frihets- og frigjøringselskende krefter kan være sanne og pålitelige allierte for vårt sosialistiske land. Vi opprettholder statlige forbindelser med forskjellige land i den borgerlig-revisjonistiske verden, utnytter motsigelsene mellom de imperialistiske, kapitalistiske o revisjonistiske statene, samtidig som vi gir fast støtte til arbeiderklassens revolusjonære kamp og frigjøringskamp, til de arbeidende massene og folket i alle land der det foregår slik kamp – idet vi betrakter slik støtte som ei høy internasjonalistisk plikt. Arbeidets Parti i Albania har alltid konsekvent holdt seg til dette synspunktet. Ved partiets 7. Kongress blei det nok en gang understreka at det vil støtte proletariatet og folkene, de marxist-leninistiske partia, de revolusjonære og progressive som kjemper mot supermaktene det kapitalistiske og revisjonistiske borgerskapet og verdensreaksjonen, og for sosialistisk og nasjonal frigjøring.

I fortida har også KKP sitert velkjente marxist-leninistiske prinsipper og teser som gjelder motsigelsene. For eksempel i et dokument med tittelen «Et forslag vedrørende generallinja til den internasjonale kommunistiske bevegelsen», offentliggjort av sentralkomiteen i KKP i 1963, der kineserne skreiv: «Disse eller andre nødvendige kompromisser mellom sosialistiske og imperialistiske land krever ikke at de undertrykte folkene og nasjonene også skal inngå kompromisser med imperialismen og dens lakeier.» Og de la til: «Ingen bør noensinne under påskudd av fredelig sameksistens kreve at de undertrykte folkene og nasjonene gir avkall på den revolusjonære kampen.» Slik snakka den kinesiske ledelsen den gangen, for å på den tida var det den krustsjovistiske ledelsen som ville at folkene og kommunistpartia skulle være enig i at den amerikanske imperialismen og dens høvdinger var blitt fredelige, og at de skulle underkaste seg den sovjetiske politikken for tilnærming til den amerikanske imperialismen. Nå er det ledelsen i KKP som forkynner for folkene, de revolusjonære, de marxist-leninistiske partia of proletariatet i hele verden at de må inngå i allianse med de imperialistiske og kapitalistiske landa, og forene seg med borgerskapet og de reaksjonære mot den sovjetiske sosialimperialismen. Og kineserne uttrykker ikke disse ideene i tilslørte fraser, men helt åpent. Slik vakling og 180 graders kuvending har ingenting med prinsippfast marxist-leninistisk politikk å gjøre. Det er typisk for den pragmatiske politikken som blir fulgt av alle revisjonister, som underordner prinsippene sine borgerlige og imperialistiske interesser.

For å rettferdiggjøre de prinsippløse kompromissene med den amerikanske imperialismen og det internasjonale borgerskapet, forfalsker de kinesiske lederne og alle tilhengerne av «treverdenteorien» bevisst den historiske sannheten om den sovjetisk-tyske ikke-angrepspakta og den anglo-sovjetisk-amerikanske alliansen i andre verdenskrig.

Den sovjetisk-tyske ikke-angrepspakta var ei dyktig utnytting fra Stalins side av mellom-imperialistiske motsigelser. På den tida var Hitler-aggresjon mot Sovjetunionen nær forestående.
Det var i denne perioden Nazi-Tyskland hadde invadert Østerrike og Tsjekkoslovakia og det fascistiske Italia hadde invadert Albania. München-avtalen var inngått og den tyske krigsmaskinen storma østover. Sovjetunionen inngikk ikke en allianse, men ei ikke-angrepspakt med Tyskland – etter at vestmaktene hadde avslått å svare på Stalins oppfordring til felles aksjon med Sovjetunionen for å holde de nazistiske og fascistiske aggressorene tilbake, og da det var blitt klart at disse maktene oppfordra Hitler til å angripe sovjetisk område. den sovjetisk-tyske ikke-angrepspakta kryssa planene deres og ga Sovjetunionen tid til å forberede seg på å møte naziaggresjonen.

Når det gjelder den anglo-sovjetisk-amerikanske alliansen, er det velkjent at den blei inngått da Hitler-Tyskland etter å ha okkupert Frankrike og var i krig med Storbritannia, satte i gang sin brutale aggresjon mot Sovjetunionen. Og da hadde krigen mot aksemaktene fått en klar og tydelig karakter av anti-fascistisk frigjøringskamp. Det må påpekes at på ikke noe tidspunkt eller i noe tilfelle oppfordra Stalin og Sovjetunionen på den tida proletariatet og kommunistpartia til å gi avkall på revolusjonen og forene seg med det reaksjonære borgerskapet. Da Browder ga avkall på klassekampen og oppfordra til klasseforsoning fordi interessene til den anglo-sovjetisk-amerikanske alliansen angivelig skulle kreve det, blei han b rennemerka av Stalin og den kommunistiske bevegelsen som revisjonist og overløper fra revolusjonen.

Som en kan se, er det ingenting som rettferdiggjør de prinsippløse kompromissene og alliansene som kineserne har inngått med den amerikanske imperialismen og de forskjellige reaksjonære kreftene. Den historiske analogien som de kinesiske revisjonistene prøver å få til, holder ikke vann.

I propagandaen sin prøver de kinesiske lederne å gi inntrykk av at vi albanere angivelig skal være imot ethvert kompromiss, og at vi ikke anstrenger oss for å utnytte motsigelsene slik vi burde. Sjølsagt veit de at vi i disse spørsmåla tar et marxist-leninistisk standpunkt, men de fortsetter å propagandere den krokete linja si – for å skjule sitt avvik fra den vitenskapelige marxist-leninistiske teorien og revolusjonens vei. De opptrer på denne måten for å rakke ned på den korrekte politikken og standpunktene til proletariatets parti og stat. Men anklagene deres er grunnløse. La oss vise til fakta.

Partiet vårt har alltid gitt energisk støtte til de arabiske folkenes rettferdige sak, uten unntak, og det vil vi fortsette med til siste slutt. Vi støtter det palestinske folkets kamp mot Israel, som for lengst er blitt et blindt redskap og en gendarm for USA-imperialismen i Midtøsten. Landet har fått oppgava med å forsvare de rike arabiske oljefelta for de store monopolselskapa i USA og bevare status quo, som de kinesiske revisjonistene kaller det.
Trass i at president Sadat og regjeringa hans tidligere var alliert med Sovjetunionen, støtta vi det egyptiske folkets kamp for å gjenvinne landområdene som blei okkupert av Israel. Men vi avslørte Sovjetunionens målsetting i Egypt, og det sovjetiske spillet i Midtøsten generelt. Ikke et øyeblikk har vi vært tause når det gjelder Sovjetunionens kolonialistiske mål i Egypt. Vi har gjort det samme ved å støtte det egyptiske folket like konsekvent i dets kamp mot USA-imperialismen og Israel.

Samtidig som partiet vårt forsvarer interessene til det egyptiske folket og de andre arabiske folkene, avslører partiet og folket i Albania også manøvrene som USA-imperialismen sammen med Israel for tida er engasjert i. Vi kan ikke godta noen kurs, noen kompromisslinje overfor aggressoren Israel, under påskudd av at det angivelig skulle være til fordel for det egyptiske folket.

Men den kinesiske ledelsen avslører ikke den amerikanske imperialismen. Den applauderer de israelsk-egyptiske avtalene og oppfordrer de arabiske folkene til å komme overens med og inngå et kompromiss med den amerikanske imperialismen og Israel, som er deres hovedfiender. Et slikt standpunkt er ikke marxist-leninistisk. Et kompromiss av den kinesiske typen er ikke i folkenes interesse. Den absurde kinesiske påstanden om at å bryte med én imperialisme for å kaste seg i armene på en annen er «å handle i folkenes frihets interesser», kan overhodet ikke godtas. Disse typisk borgerlige manøvrene og intrigene kan ikke kalles marxist-leninistiske handlinger som bidrar til å gjøre motsigelsene mellom de to imperialistiske supermaktene djupere. Det albanske partiet og folket er imot imperialistiske røverkriger og gir besluttsom støtte til rettferdige nasjonale frigjøringskriger. Slike kriger er og må alltid være til folkenes fordel og gunstige for revolusjonen.

Albanerne er ikke imot å støtte til og med en borgerlig stat, når de ser at denne staten blir styrt av progressive personer og kjemper til fordel for frigjøring av sitt folk fra imperialistisk hegemoni. Men vi kan ikke gjøre felles sak, eller inngå et kompromiss, som de kinesiske revisjonistene kaller det, med en stat som styres av en reaksjonær klikk i interessene til sin egen klasse og til skade for folket, og som inngår i en allianse med den ene eller andre supermakta. På samme måte er det sosialistiske Albania ikke imot å opprettholde normale diplomatiske forhold med statene i den «tredje» eller den «andre» verden. Det er imot slike forhold bare når det gjelder de to supermaktene og de fascistiske statene. Men når vi utvikler våre diplomatiske forhold, gjør vi det i samsvar med visse prinsipper, på samme måte som i våre handels- og kulturforbindelser og andre forhold. Vi tar i første rekke hensyn til landet vårt og revolusjonen, som vi aldri har handlet i motstrid til, og vi vil aldri gjøre det.

Vi marxist-leninister som har kommet til makta, er nødt til å opprette diplomatiske forbindelser med borgerlig-kapitalistiske stater, for disse forbindelsene er både i vår egen interesse og i deres. Interessene er gjensidige. Marxist-leninistene bør alltid huske sine prinsipper. Vi må ha in mente at i landa der de øvre laga av borgerskapet regjerer, er de permanent i kamp mot folket, mot proletariatet og de fattige bøndene, mot det urbane småborgerskapet. Både når et sosialistisk land opprettholder statlige forbindelser med borgerlige land og når det ikke gjør det, må det gjøre det klart for folkene at det støtter deres kamp, og at det ikke godkjenner de reaksjonære, anti-folkelige handlingene til deres herskere.

Vi marxist-leninister må erkjenne og ha in mente ikke bare motsigelsene mellom de undertrykte klassene og undertrykkerne, men også motsigelsene som oppstår mellom stater, det vil si mellom regjeringene i disse landa og den amerikanske imperialismen, den sovjetiske sosialimperialismen, de andre kapitalistlanda osv. Vi må alltid følgen slik politikk at vi ikke forsvarer ei reaksjonær regjering bare fordi den av egen interesse og til fordel for den herskende klassen bryter midlertidig med den amerikanske imperialismen for å kaste seg i fanget på en annen imperialisme – for eksempel britisk sovjetisk eller annen imperialisme. Vi må utnytte motsigelsene mellom dem med det målet for øye at vår holdning skal bidra til å styrke kampen som proletariatet og de undertrykte massene i dette landet fører mot den reaksjonære regjeringa si. Hvis det er oppstått motsigelser mellom den reaksjonære og undertrykkende kapitalistiske regjeringa i et land i den «andre» eller «tredje» verden – ifølge inndelinga til de kinesiske revisjonistene – må en ikke ta for gitt at disse motsigelsene er til fordel for frigjøringa av folket i landet fra kapitalens åk, det vil si åket av det reaksjonære borgerskapet som hersker der. I dette tilfellet har vi hovedsakelig med borgerlige klasseinteresser å gjøre, med interessene til regjeringer som representerer utbytterklassene. Det dreier seg om hvem som gir dem mer og hvem som gir dem mindre, hvem som best beskytter deres stilling ved makta, og hvem som ønsker å sparke dem ut for å sette inn sine egne folk.

Når det gjelder proletariatets kamp, må en ikke blande sammen holdningen overfor borgerskapet med de diplomatiske handelsmessige, kulturelle og vitenskapelige forbindelsene mellom et sosialistisk land og stater med et annet samfunnssystem. De mellomstatlige forbindelsene er nødvendige og må utvikles men det sosialistiske landet må være klar på hvilke mål det har med å opprette dem. Det ideologiske, politiske, moralske og materielle livet i det sosialistiske landet må være et speil for folkene i landa det har forbindelser med, der folkene i de ikke-sosialistiske statene kan se hvilke velsignelser og fordeler det sosialistiske systemet gir. Sjølsagt er det deres egen sak om de vil følge den sosialistiske veien eller ikke, men det er det sosialistiske landets plikt å vise et godt eksempel.

I alle disse politiske, teoretiske og organisatoriske problema er de kinesiske lederne ikke bare uklare, men langt fra å klargjøre dem gjør de dem bevisst enda mer tåkelagte – for, som Mao Zedong sier, vi må ruske opp i tingene for å klargjøre dem. Denne tesen er ikke korrekt. Tvert imot må vi klargjøre ting og overbevise folk om at de må gjennomføre revolusjonen, for kaoset eksisterer på forhånd. Hvis det er spørsmål om å ruske opp i ting, så la oss ruske enda mer opp i dem for imperialismen, som snapper etter pusten, og ikke hjelpe den og gi den krykker til å gå med. Vi bør forkorte kapitalismens liv slik at folkene og proletariatet blir frigjort og håpet om sosialisme og kommunisme rykker nærmere. Det er den revolusjonære veien vår, den marxist-leninistiske veien. Det fins ingen annen vei. Tidligere brukte de kinesiske lederne uttrykket «like for like» om kampen mot den amerikanske imperialismen, men de praktiserte det ikke da, og gjør det sannelig ikke i dag. De fører ikke en kamp «like for like» ettersom de har nærma seg den amerikanske imperialismen og er alliert med USA.

Kinas diplomatiske, kommersielle og kulturelle forbindelser med imperialistlanda og de andre landa i verden er på kapitalistisk basis. Kinas målsetting i disse forbindelsene er å styrke sine økonomiske og militære posisjoner gjennom den hjelpa det ønsker å få fra de mektige imperialiststatene, slik at Kina også kan konkurrere med de to andre supermaktene. Kinas propaganda gjennom radio og andre media er beregna på å skape et inntrykk i verden av at Kina ikke bare er en stor og mektig stat med en gammel kultur, men også av at den nåværende kinesiske politikken er progressiv, ja til og med marxist-leninistisk. Men denne virksomheten til de kinesiske revisjonistene tjener ikke og kan ikke på noen måte tjene som et eksempel verdens folk bør følge i sin kamp for å knuse den kapitalistiske og imperialistiske makta.


Det kinesiske synet på enheten i den «tredje verden» er reaksjonært

Den kinesiske ledelsen prøver å få til en enhet av alle landa i den tredje verden en enhet som er heterogen fra ethvert synspunkt – når det gjelder økonomisk, sosial og kulturell utvikling, den tiden de har treng og den veien hver av dem har fulgt for å oppnå den graden av frihet og uavhengighet de nyter i dag osv.

Men hvordan forestiller Kina seg denne enheten som det forkynner? De kinesiske lederne oppfatter ikke denne enheten som oppnådd på en marxist-leninistisk måte, i interessen til revolusjonen og folkenes frigjøring. De betrakter den fra et borgerlig synspunkt, det vil si som en enhet oppnådd gjennom pakter og avtaler, eller tilsvarende opphevd, av herskerne i disse landa, som er knytta til ei imperialistmakt i dag, men i morgen kan si opp avtaler de sjøl har inngått, for å knytte seg til ei anna.

De revisjonistiske kinesiske lederne glømmer at enheten av disse nasjonalstatene kan sikres bare gjennom kampen til proletariatet og de arbeidende massene i hvert enkelt land. Først og fremst mot den utenlandske imperialismen som har trengt inn i landet, men også mot landets egen kapitalisme og reaksjon.
Bare på dette grunnlaget kan enheten av disse landa komme i stand. Bare på dette grunnlaget kan en oppnå en enhetsfront mot den utenlandske imperialismen, så vel som mot kongene, føydalherrene og diktatorene.

Under kapitalismen blir enhet virkeliggjort bare ovenfra, for å trygge seirene til borgerskapet og beskytte dem mot revolusjon. Ekte enhet, en folkets enhet, må derimot bygges hovedsakelig nedenfra med proletariatet i spissen for denne enheten.

Sjølsagt kan en ikke uten videre avvise taktikken som proletariatet i et land i den såkalte «tredje verden» måtte bruke for å forene seg med andre politiske krefter mot imperialismen. En kan heller ikke se bort fra en enhet av revolusjonære krefter til og med med den borgerlige ledelsen i et land i en gitt situasjon der det oppstår djupe motsigelser til en utenlandsk imperialisme, eller med en reaksjonær ledelse i ett av landa i den «tredje verden.

Alle disse tilfellene og mulighetene må bli innsett og utnytta av de revolusjonære kreftene. Det er derfor Lenin sier at støtta fra et sosialistisk land må bli differensiert og avhengig av situasjonen.

Men de kinesiske lederne oppfordrer nettopp til en betingelsesløs allianse av de reaksjonære regjeringene, angivelig for å hamle opp med imperialismen. Og når de snakker mot imperialismen, mener de ikke imperialismen generelt, men bare den sovjetiske sosialimperialismen.

At imperialismen og kapitalismen svekkes, er en hovedtendens i verdenshistoria i dag. At forskjellige stater anstrenger seg for å frigjøre seg fra imperialismens innflytelse, er også en annen tendens som fører til at imperialismen svekkes. Men denne andre tendensen, som de revisjonistiske kinesiske lederne betrakter som absolutt og ubetinga, uten at de skiller mellom landa, og uten at de studerer det generelle og spesielle i situasjonen, fører ikke til ei korrekt linje i folkenes enhet i kampen for å frigjøre seg fra imperialistisk innflytelse og dominans. På samme måte kan heller ikke synet til de kinesiske revisjonistene, som betrakter Europa som et kontinent av land i den «andre verden» og plasserer det i allianse med den «tredje verden», føre til den korrekte linja. Denne grupperinga av kapitalistiske stater kan aldri bli tilhenger at en generell svekkelse av verdenskapitalismen. Å si at noe sånt kan oppnås med assistanse og samarbeid fra det aristokratiske borgerskapet i Storbritannia, det revansjistiske borgerskapet i Vest-Tyskland, det durkdrevne franske borgerskapet og andre store kapitalistiske grupper, er en beklagelig naivitet.

Tilhengerne av «treverdenteorien» vil kanskje hevde at ved å oppfordre til en enhet av disse kapitalistiske landa, har de til hensikt å svekke imperialismen. Men hvilken imperialisme vil denne enheten svekke? Den imperialismen som «treverdenteorien» vil at det skal skapes en enhetsfront med, retta mot den sovjetiske sosialimperialismen? Den imperialismen som de kapitalistiske landa er alliert med trass i sine motsigelser til den? Det er åpenbart at å oppfordre til styrking av disse statene er å oppfordre til styrking av USA-imperialismens posisjoner, ved å styrke posisjonene til de kapitalistiske statene i Vest-Europa.

På den andre sida: Når den kinesiske ledelsen snakker om å skape en allianse mellom statene i den «andre verden» og statene i den såkalte «tredje verden», betyr det en allianse mellom de herskende kretsene i disse landa. Men å hevde at slike allianser vil bistå frigjøringa av folkene, er et idealistisk, metafysisk og anti-marxistisk synspunkt. Å bedra de brede folkemassene som ønsker frigjøring, med slike revisjonistiske teorier er en forbrytelse mot folkene og revolusjonen.

KKP tror at imperialismen ikke kjenner til, ikke ser, ikke forstår og ikke utnytter motsigelsene mellom land som helt nylig har kasta av seg kolonialismens åk og blitt underlagt nykolonialismens åk. Fakta viser at imperialismen utnytter disse motsigelsene hele tida, hver dag, til sin egen fordel. Den presser og egger disse landa og folkene til å bekjempe hverandre, splittes, krangle og mislykkes i å oppnå enhet til og med når det gjelder visse spesifikke problemer.

Imperialismen fører også en kamp på liv og død for å forlenge sin eksistens, og når den ser at den ikke kan oppnå dette med vanlige midler, kaster den seg ut i åpen krig og aggresjon for å gjenvinne sin overlegne stilling, sitt hegemoni.

De kinesiske lederne ønsker å forene landa i den «tredje verden» – ikke bare med hverandre, men også med USA, mot den sovjetiske sosialimperialismen. De kinesiske revisjonistene forteller med andre ord folkene i den «tredje verden» åpent at den sovjetiske sosialimperialismen er hovedfienden deres, og at de for tida derfor ikke må reise seg mot USA-imperialismen eller dens allierte, det reaksjonære borgerskapet som hersker i deres eget land. Ifølge den kinesiske «teorien» må statene i den «tredje verden» ikke kjempe for å styrke sin frihet, uavhengighet og sjølstendighet, ikke for revolusjonen som skal styrte borgerskapets herredømme, men for å opprettholde status quo. Det er lett å forstå at ved å oppfordre til enighet med USA i strid med revolusjonens og frigjøringas interesser, så driver de kinesiske revisjonistene disse statene inn i et forræderrisk kompromiss.

Den internasjonalistiske plikta til de ekte marxist-leninistiske partia er å oppmuntre og inspirere proletariatet og folkene i alle disse landa til å gjøre revolusjon, reise seg mot utenlandsk og lokal undertrykking og slavebinding, uansett hvilken form dette framstår i. Partiet vårt mener at dette er den eneste metoden for å skape forutsetninger for folkene til å kjempe mot både imperialismen og sosialimperialismen, som det kapitalistiske borgerskapet i de fleste av landa i den «tredje verden» er knytta til på alle slags måter.

Men hva gjør Kina? Kina forsvarer Mobutu og klikken rundt ham i Zaire. Gjennom propagandaen sin prøver Kina å skape inntrykk av at det angivelig forsvarer folket i dette landet mot en invasjon av leiesoldater organisert av Sovjetunionen, men i virkeligheten forsvarer de det reaksjonære Mobutu-regimet. Mobutu-klikken er et verktøy for USA-imperialismen. Gjennom propagandaen sin og «pro-Zaire»-standpunktet forsvarer Kina Mobutus allianse med USA-impperialismen, med nykolonialismen, og anstrenger seg for å forhindre enhver forandring av status quo i dette landet. Plikta til de ekte revolusjonære er ikke å forsvare de reaksjonære herskerne, men å arbeide for å inspirere folket i Zaire til å kjempe for sin frihet og sjølstendighet mot Mobutu, mot den lokale kapitalen og mot amerikanske, franske. belgiske og andre imperialister.

Akkurat som vi er imot Mobutu i Zaire, er vi også imot Neto og støttespillerne hans i Angola, fordi Sovjetunionen og Neto gjør det samme i Angola som USA og Mobutu gjør i Zaire. Hvis en undersøker hvordan situasjonen utvikler deg i de forannevnte to statene, er det åpenbart hvordan rivaliseringa mellom supermaktene når det gjelder oppdelinga av koloniene og markedene, raser i disse landa. Vi forsvarer verken Neto eller Sovjetunionen, men sjøl om vi bekjemper dem, kan vi ikke støtte USA-imperialistene og leiesoldatene deres, som er fiender av folket i Angola. I enhver situasjon, under alle omstendigheter og til enhver tid må vi støtte de revolusjonære folkene, og i tilfellet med Zaire og Angola må vi støtte bare folkene i disse landa i deres anstrengelser for å kaste av seg åket som supermaktene legger på skuldrene deres.

Hva bør vi anbefale de revolusjonære i Zaire å gjøre? Å inngå et kompromiss med Mobutu slik at dette folket vil bli enda mer undertrykt av imperialismen, slik de kinesiske revisjonistene oppfordrer til? Nei, marxist-leninistene kan ikke anbefale den slags kompromisser til folket i Zaire, eller til noe annet folk.

La oss ta Kinas politikk i Pakistan som eksempel khanenes Pakistan, der det rike borgerskapet og de store jordeierne alltid har regjert, har angivelig vært Kinas allierte.

Kinas bistand til dette landet har ikke vært en hjelp i revolusjonær forstand. Den har hjulpet til å styrke Pakistans reaksjonære godseieraristokrati, som undertrykker folket i landet brutalt, akkurat slik klikkene til Nehru, Gandhi og de andre reaksjonære magnatene undertrykker det indiske folket. Regjeringa til Zulfikar Ali Bhutto var ikke noe unntak. Først reiv Øst-Pakistan seg løs fra Vest-Pakistan. India visste å utnytte de store motsigelsene mellom folket i Øst-Pakistan og det reaksjonære borgerskapet som styrte i Vest-Pakistan. India blåste til ilden i motsigelsene, og det førte til at folket i Øst-Pakistan reiste seg mot Ali Bhuttos Pakistan. På den tida blei regjeringa til Mujibur Rahman danna i Øst-Pakistan, som tok navnet Bangladesh. Rahman kjempa angivelig for demokrati og i folkets interesse. Men en dag blei Mujibur Rahman myrda av elementer som var nært knytta til USA-imperialismen. Nå er også Ali Bhutto blitt styrta. Slik er Kinas venn og allierte, Pakistans største grunneier og rikeste mann, blitt styrta av andre reaksjonære i et statskupp.

Men hva er denne opposisjonen som kom til makta, og hvem er det som har del i den? Dette er også ei reaksjonær kraft, som består av offiserer, kapitalister og store jordeiere. De blir drevet av sine klasseinteresser og bånda som også de har til USA, Sovjetunionen eller Kina, og prøver å holde den reaksjonære makta fast i hendene sine. Under disse forholda er det ikke den korrekte veien for revolusjonen som blir anvist, når en slik de kinesiske lederne gjør snakker til folket i Pakistan om en nær allianse med og støtte til den ene eller andre borgerlige politiske krafta, ved å erstatte en klikk av herskere med en annen. Den korrekte linja er å oppfordre folket, som er fanga i kryssilden mellom Bhutto og motstanderne hans, til å nøre opp revolusjonens mektige ild, og slukke de andre brannene, for å styrte de to klikkene av samme støpning som fins i Pakistan. I denne kampen på to fronter vil folket i Pakistan sjøl finne ut hvordan en skal utnytte motsigelsene.

Det samme gjelder mange land i den såkalte «tredje verden» eller «alliansefrie» verden.
Derfor har ikke de kinesiske lederne noe hell med seg, ikke bare i allianser og vennskap med marxist-leninistene, men heller ikke i allianser med de borgerlig-kapitalistiske statene. Men hvorfor har de ikke hell med seg? Fordi politikken deres ikke er marxist-leninistisk, fordi analysene de gjør og slutningene trekker av dem er feilaktige. Hva slags tillit kan folkene i den «tredje verden» ha til Kina under slike forhold, når de tar sikte på å ta disse landa under sine vinger?

Bare proletariatets diktatur, bare den marxist-leninistiske ideologien og bare sosialismen kan skape oppriktig kjærlighet, nært vennskap og stålfast enhet mellom folkene – ved å eliminere alt som splitter dem. For å skape enhet og vennskap mellom folkene og løse problemer på en måte som er i deres beste interesse, kan en på ingen måte gi bistand og innrømmelser til slike degenererte borgerlige folk som Mobutu, Bhutto, Gandhi og andre – angivelig for å opprette ei politisk likevekt, noe som er et uttrykk for den anti-vitenskapelige, anti-folkelige og opportunistiske «likevektsteorien», som tjener til å opprettholde status quo og slaveri.

Vi marxist-leninister kjemper mot nykolonialismen, mot det undertrykkende kapitalistiske borgerskapet i ethvert land, det vil si mot dem som undertrykker folkene. Denne kampen kan bli ført dersom de ekte kommunistpartia inspirerer, organiserer og leder proletariatet og de arbeidende massene. At proletariatet og massene blir ledet av partiet, kan en oppnå med framgang bare hvis partiet er revolusjonært, marxist-leninistisk inspirert og ikke støtter seg på tvetydige teser med hundre forskjellige betydninger, ikke vifter med hundre flagg. I sine handlinger går et marxist-leninistisk parti i et ekte sosialistisk land ikke ut fra sone egne statsinteresser, men tar også alltid hensyn til verdensrevolusjonens interesser.


Den kinesiske teorien om den «tredje verden» og den jugoslaviske teorien om den «alliansefrie verden» undergraver folkenes revolusjonære kamp

Alle overløperne fra marxismen-leninismen – sovjetiske, titoistiske, kinesiske og andre moderne revisjonister – gjør sitt ytterste for å bekjempe marxismen-leninismen, proletariatets seirende teori. Vårt partis avsløring av «treverdenteorien» har satt de kinesiske revisjonistene i ei vanskelig stilling, for de er ute av stand til å svare på vår motstand og avsløring teoretisk, og det er ikke fordi de er redde for oss, men fordi de er redde for sin mangel på argumenter.

Mao Zedong og Deng Hsiao-ping, som oppfant eller adopterte begrepet den «tredje verden», ønska ikke å støtte denne teorien med teoretiske argumenter, for det kunne de ikke, og det var ikke uten hensikt. Hvorfor gjorde de det ikke? Denne «forglømmelsen» deres er et triks og har som mål å lure folk, å få dem til å akseptere en absurd tese uten diskusjon, ganske enkelt fordi Mao Zedong la den fram. Mao Zedong kunne ikke forklare det teoretiske grunnlaget for denne «filosofiske» eller «politiske» oppfatninga, for det fins ingen måte å forklare den på. Han og disiplene hans driver propaganda for sitt begrep om verdens tredeling rett og slett ved å forkynne den, men uten å forsvare den, for de veit sjøl at den ikke kan forsvares. Den kinesiske «tredje verden» og den jugoslaviske «alliansefrie verden» er omtrent én og samme ting. Hensikten med begge disse «verdenene» er å gi ei teoretisk rettferdiggjøring for å slokke klassekampen mellom proletariatet og borgerskapet, og å bistå de store imperialistiske og kapitalistiske maktene med å bevare og forevige det borgerlige systemet med undertrykking og utbytting.

Som en falsk, anti-marxistisk teori helt uten teoretisk grunnlag har «treverdenteorien» og myten som de kinesiske revisjonistene har skapt rundt den, ingen virkning i det hele tatt, verken på de breie massene av proletariatet og de lidende folkene i landa i den «tredje verden» eller på lederne i disse landa.

Disse lederne, som de kinesiske lederne prøver å få inn under sine vinger, har sine egne djupt inngrodde synspunkter, sin egen ideologi og si bestemte orientering. Derfor slår ikke de kinesiske historiene an hos dem. Deng Hsiao-ping & Co. Trur at Kina med sitt enorme territorium og sitt folketall kan sette seg på disse landa. I en viss grad, og så lenge «treverdenteorien» ikke setter deres egne planer i fare, passer den USA-imperialismen godt. Teorien fører til at det oppstår uklare situasjoner i verden, og både USA-imperialismen og den sovjetiske sosialimperialismen utnytter dem til å utvide sitt eget hegemoni, ved å knytte sammen og inngå flere allianser og avtaler med de kapitalistiske og borgerlige godseierlederne i den «tredje verden», og gjør bånda enda tettere. Denne situasjonen er også til fordel for de kinesiske revisjonistenes sosialimperialistiske mål.

Når det gjelder teorien om den «alliansefrie verden», har de jugoslaviske revisjonistene opphøyd den til en universell teori som angivelig skal erstatte den marxist-leninistiske teorien, som etter deres syn er blitt «forelda» og ikke lenger er «relevant», fordi verden og folkene skal ha forandra seg. De fornekter ikke marxismen-leninismen åpent slik Carrillo gjør, men bekjemper den ved å forsvare sin teori om den «alliansefrie verden». Derimot – ifølge de jugoslaviske revisjonistene – gjentar de som forsvarer marxismen-leninismen, alltid den samme «feilen»: Dvs. de er ikke enig i at prinsippene og normene i denne revolusjonære læra må korrigeres, derfor er de «tilbakefallsfolk». Ifølge dem er Arbeidets Parti i Albania (som er målet for angrepet) et «tilbakefallsparti» fordi det ønsker å anvende de vitenskapelige prinsippa, metodene og tesene til Marx, Engels, Lenin og Stalin på «en verden som er totalt forskjellig fra hva den var på deres tid».

De titoistiske synspunktene er totalt anti-marxistiske. Og den analysen de gjør av verdens utviklingsprosess i dag, går ut fra denne innstillinga. Den moderne revisjonismen generelt og den jugoslaviske og den kinesiske revisjonismen spesielt er imot revolusjonen.

De jugoslaviske og kinesiske revisjonistene betrakter USA-imperialismen som ei mektig kraft som kan slå inn på en mer logisk kurs, og «hjelpe» dagens verden som ifølge dem er i utvikling og ikke ønsker å alliere seg med noen. Men den jugoslaviske teorien er ute av stand til å gi en skikkelig definisjon av sjølve begrepet «alliansefri». Fra hva slags synspunkt er landa den inkluderer i denne verden «alliansefrie» – politisk, ideologisk, økonomisk eller militært? Den jugoslaviske pseudomarxistiske teorien berører ikke, nevner ikke dette spørsmålet, for alle disse landa som det søker å lede under narrekappa til en ny verden, kan ikke rive seg løs fra sine mange og ulike former for avhengighet av USA-imperialismen og den sovjetiske sosialimperialismen. Den jugoslaviske teorien gjør mye ut av det faktum at kolonialisme av den gamle typen nå er blitt stort sett avskaffa, men nevner ikke at mange folk har falt i klørne på den nye kolonialismen. Vi marxist-leninister benekter ikke at kolonialisme i de gamle formene er blitt avskaffa, men vi understreker at den er blitt erstatta av nykolonialisme. De samme kolonialistene undertrykker folkene i dag som i går, gjennom si økonomiske og militære overmakt, og oppløser dem politisk og ideologisk ved å innføre sin egen korrupte livsstil.

Titoistene kaller denne situasjonen ei stor forvandling av verden, og legger til at verken Marx eller Lenin, for ikke å snakke om Stalin, som de forkaster fullstendig, kunne tenke seg en slik mulighet. Ifølge dem er folkene nå frie og uavhengige, og ønsker seg bare alliansefrihet, mens verdens rikdommer bør deles på en mer rasjonell og rettferdig måte.
For at denne ambisjonen skal bli realisert, ber de jugoslaviske «teoretikerne» USA-imperialistene, de sovjetiske sosialimperialistene og de utvikla kapitalistiske landa om å bidra ut fra sitt hjertes godhet – gjennom internasjonale konferanser, debatter og innrømmelser som landa skal gjøre til hverandre – slik at forvandlinga av våre dagers verden, som de sier, skal utvikle seg «til den når et så høyt bevissthetsnivå et den kan gå over til sosialismen».

Dette er den «sosialismen» som titoistene forkynner, og hensikten er å distrahere folkene så mye som mulig fra virkeligheten. De er imot revolusjonen, så de er for å bevare den sosiale freden slik at borgerskapet og proletariatet kan bli enige om «å forbedre levestandarden til de lavere klassene». Det vil si at de ydmykt ber de høyere klassene om å bli «sjenerøse» og dele ut noe av profitten til «verdens lidende klasser».

Tito ønsker å gjøre teorien om den «alliansefrie verden» «til ei universell lære» noe som angivelig «passer til dagens situasjon», slik vi nevnte ovenfor. Verdens folk har våkna og ønsker å leve i frihet, men ifølge Titos teori er ikke denne «friheten» fullstendig» i dag fordi det fins to blokker, NATO-blokka og Warsawa-blokka.

Tito framstiller seg som lederskikkelse og fanebærer for anti-blokkpolitikken. Det er sant at landet hans ikke er medlem av NATO eller Warsawa-pakta, men han er knytta til disse militære organisasjonene med mange band.
Den jugoslaviske økonomien og politikken er ikke uavhengig, men avhengig av kreditter, bistand og lån fra i første rekke USA-imperialismen. Det er derfor han støtter seg mest til denne imperialismen, men Tito støtter seg også til den sovjetiske sosialimperialismen og alle andre kapitalistiske stormakter. Jugoslavia, som hevder å være alliansefritt, er derfor alliert – om ikke de jure, så de facto, med supermaktenes aggressive organisasjoner.

I forskjellige land i verden er det mange ledere som Tito, og han ønsker å samle dem i den såkalte «alliansefrie verden». Disse personene er stort sett borgerlige, kapitalister og ikke-marxister, og mange av dem bekjemper revolusjonen. De tar på seg merkelapper som sosialistisk, sosialdemokratisk, republikansk, uavhengig republikansk osv., i de fleste tilfeller for å lure proletariatet og de undertrykte folkene, og for å holde dem i slaveri og leike politikk på deres bekostning.

Den anti-marxistiske kapitalistiske ideologien er dominerende i de «alliansefrie» statene. Mange av dem har bånd og avtaler med supermaktene og alle de utvikla kapitalistiske landa på samme måte som Titos Jugoslavia. Det eneste grunnlaget for at de blir gruppert i den «alliansefrie verden» under Titos ledelse, noe han oppfordrer alle land i verden til, er målsettinga og virksomheten for å kvele revolusjonen og stanse proletariatet og folkene fra å reise seg i opprør for å styrte det gamle kapitalistiske samfunnet og opprette det nye samfunnet, sosialismen.

Dette er ideen og hovedprinsippet som leder Tito til å føre disse landa sammen. Han later som om han har greid å gruppere dem sammen og overta ledelsen av dem, men i virkeligheten eksisterer ikke noe slikt, og ingen tillegger den titoistiske teorien om den «alliansefrie verden» eller den kinesiske «treverdenteorien» den betydningen som fanebærerne ønsker og anstrenger seg for. Alle tar sin egen kurs på veien som gir mest og raskest utbytte.

Alt tyder på at USA-imperialismen og verdenskapitalismen foretrekker Titos «alliansefrie verden» framfor kinesernes «tredje verden». Sjøl om de støtter den kinesiske «treverdenteorien», er de utvikla kapitalistlanda og USA-imperialismen litt forsiktige og nølende, for ei styrking av Kina man føre til uønska situasjoner og i siste instans bli farlig for amerikanerne sjøl, mens Titos «alliansefrie verden» ikke betyr noen fare for USA. Det er derfor Carter under Titos siste besøk i USA skrøyt av dennes rolle i å skape den «alliansefrie verden» og beskreiv bevegelsen av de «alliansefrie landa» som «en svært viktig faktor når det gjelder å løse de største problema i dagens verden».

De «alliansefrie landa», flesteparten av dem kapitalistiske land, har gjort sitt valg. De veit hvordan de skal manøvrere i politikken, og de slutter seg til de imperialistiske og kapitalistiske maktene som gir dem mest hjelp. Ifølge det borgerlige og kapitalistiske synet betyr å delta i politikken å jukse, svindle og overliste de andre så mye og så ofte som mulig. Dette er en prostitusjonspolitikk, som i visse øyeblikk og ved passende anledninger å få i hvert fall litt mer hard valuta fra en mektigere stat, i interessen til egen klasse og høvdingene for denne klassen. Det er nettopp en slik politikk titoismen med sin teori om den «alliansefrie verden» forkynner. Men den har ikke samme innretting overalt, slik Tito påstår. De «alliansefrie» statene konsulterer ikke Tito om hva de bør gjøre og hvordan de bør opptre. Med noen få unntak prøver herskerne i disse statene å konsolidere den kapitalistiske makta si og utbytte folket, de vil ha vennskapelige forhold til et stort imperialistiske land og forhindre eller undertrykke alle folkeopprør og reisninger, enhver revolusjon. Dette er hele politikken til Titos «alliansefrie verden».

Den kinesiske «treverdenteorien» går også inn for status quo. Formålet med Titos «alliansefrie verden» er å tigge kreditter fra USA-imperialismen og de andre kapitalistlanda for å berike borgerklassen og holde den ved makta. Med sin «treverdenteori» ønsker også Kina å berike seg sjøl, å styrke seg økonomisk og militært for å bli ei supermakt, for å dominere verden. Hensikte med begge disse verdenene er anti-marxistisk. De er for kapitalismen og for USA-imperialismen.

Som Titos besøk i Kina og Hua Kuo-fengs besøk i Jugoslavia har vist, overøser de jugoslaviske revisjonistene Kina med ros og sleipt skryt som er godt tilpassa de kinesiske revisjonistenes karakter. Hensikten er å lokke dem til å innta de jugoslaviske standpunktene – slik at teorien om «alliansefrie land» ikke bare vinner forståelse, men også blir fullstandig godtatt av Beijing.

Sjøl om de ikke gir avkall på «treverdenteorien» sin, har de kinesiske revisjonistlederne med Hua Kuo-feng og Deng Hsiao-ping gått ut med åpen støtte til Titos teori om den «alliansefrie verden». De har demonstrert at de ønsker å samarbeide nært med de jugoslaviske revisjonistene langs samme linje, eller to parallelle linjer, med det anti-marxistiske målet å lure folkene i den «tredje verden». De jugoslaviske lederne videreutvikler nå disse synspunktene til forsvar for Kina. I dette forsvaret har de imidlertid kommet med noen argumenter som er krenkende for Kina, som det stormannsgale landet det er. Titoistene kommer til Kinas hjelp og ved å forsvare det mot vårt partis avsløring av den kinesiske ledelsen og si at Kinas nåværende politikk angivelig er realistisk.

Kina, sier jugoslavene, er et stort land som ut fra sin faktiske situasjon må utvikles, ettersom det framleis er tilbakestående, et utviklingsland. De marxist-leninistiske partia som f.eks. Arbeidets parti i Albania tar feil, påstår titoistene, når de angriper Kina for landets rettferdige ønsker om utvikling og alliansefrihet, og for den hjelpen Kina gir til nasjonale frigjøringskriger osv. Jugoslavias ambisjon er å gjøre Kina til en av sine satellitter. For de jugoslaviske revisjonistene er det viktig at Kina tilegner seg titoistenes anti-marxistiske synspunkter uten å nøle.

Med teorien om den «alliansefrie verden» har Jugoslavia, med Tito i spissen, alltid tjent USA-imperialismen trofast. Tito og gruppa hans gjør denne typen tjeneste nå også, når de prøver å skyve Kina nærmere ei tilnærming og allianse med USA. Dette var hovedmålet da Tito dro til Beijing og hadde samtaler der. Det førte til et nært vennskap som i og med Hua Kuo-fengs besøk i Jugoslavia har tatt form av omfattende samarbeid, ikke bare mellom de to statene, men også mellom de to partia. Under Titos besøk i Beijing innrømte de kinesiske lederne halvveis at den kommunistiske ligaen i Jugoslavia var et marxist-leninistisk parti og at det var ekte sosialisme som blei bygd i Jugoslavia. Da Hua Kuo-feng dro til Beograd, blei dette fastslått komplett og offisielt.

Maoistene har med andre ord gjort akkurat det Mikojan og Khrustsjov gjorde i sin tid da de ga Tito full anerkjennelse som «marxist», og erklærte at «sosialismen blir bygd i Jugoslavia» og at «Jugoslavias kommunistiske parti er et marxist-leninistisk parti».

USA kan trekke enten i Tito-tråden eller Hua Kuo-feng- og Deng Hsiao-ping-trådene ettersom de har lyst. Dette paret er marionetter som ikke er åpenbart synlige på dokketeateret, men som er forkledd. Og når teoriene deres blir angrepet og de ikke finner noen fakta som kan støtte argumentene deres, erklærer de at «de ikke deltar i polemikk»! Hvorfor deltar de ikke i polemikk med det sosialistiske Albania når landet og dets marxist-leninistiske parti avslører dem grundig framfor verdensopinionen? Hva venter de på? De deltar ikke i polemikk fordi de frykter at deres forræderrisk spill mot marxismen-leninismen og revolusjonen vil bli avslørt. Når de kinesiske lederne gjennom jugoslavene og andre sier at de ikke vil svare på den albanske polemikken, er formålet å dekke over sannheten.

USA, Sovjetunionen og andre kapitalistland avholder hele tida forskjellige tosidige eller flersidige møter, alle slags kongresser og konferanser, de vedtar resolusjoner, holder taler og organiserer pressekonferanser der de forteller mange løgner og sprer falske håp, de kommer med trusler og tyr til utpressing. Alt dette blir gjort for å komme ut av krisa de har rota seg inn i, for å undertrykke hevnlysta hos de lidende og undertrykte folkene, for å overliste de breie massene og proletariatet og lure de progressive demokratene. De jugoslaviske og kinesiske revisjonistene spiller også sine kort i dette lumske og råtne spillet.

Teorien om «utviklingslanda» er også ett av korta i dette spillet, og har det samme anti-marxistiske formålet: å forvirre folks tenking.

Denne teorien nevner ikke politiske problemer, for det ville være helt fåfengt. For denne teorien eksisterer bare det «økonomiske problemet» og «utviklingsproblemet» generelt. Men hva slags utvikling denne teorien om «utviklingslanda» er ute etter, er det ingen som definerer. Sjølsagt ønsker de ulike landa i verden å utvikle seg på det økonomiske, politiske, kulturelle og alle andre områder. Verdens folk med proletariatet i spissen ønsker å styrte den gamle, råtne kapitalistiske verden og bygge en ny verden, sosialismen, i stedet. Men teoriene om den «alliansefrie verden» og «utviklingslanda» nevner ikke denne verdenen med ett ord.

Når vi marxist-leninister snakker om de forskjellige landa, gir vi også vår mening om dem. Vi vurderer utviklingsnivået i ett eller annet land, og mulighetene for hver stat til å utvikle seg i denne retninga. Vi sier at folket i hvert land må gjennomføre revolusjonen og bygge det nye samfunnet ved å stole på sine egne krefter. Vi sier at for å bli fri, uavhengig og sjølstendig må enhver stat bygge et nytt samfunn, den må kjempe og styrte undertrykkerne sine. Den må kjempe mot all imperialisme som slavebinder den, må vinne og forsvare sine politiske, økonomiske og kulturelle rettigheter, og bygge et fullstendig fritt og uavhengig fedreland der arbeiderklassen styrer i allianse med de arbeidende massene. Det er dette vi sier, og vi forsvarer besluttsomt Lenins tese om to verdener. Vi er medlem av den nye sosialistiske verden, og vi kjemper til døden mot den gamle.

Alle andre teorier som deler inn verden i den «første verden», «andre verden», «tredje verden», «alliansefrie verden», «utviklingslandas verden» eller enhver annen «verden» som kan bli oppfunnet i framtida, tjener stormaktenes hegemoni og støtter deres målsetting med å holde folkene i slaveri. Det er derfor vi bekjemper disse reaksjonære anti-marxistiske teoriene av all kraft.

Hele verden, og særlig landa i den såkalte «tredje verden», «alliansefrie verden» og «utviklingslandas verden», følger vårt partis kamp med sympati. Etter våre marxist-leninistiske synspunkter, og partiets ideologiske og politiske standpunkt, ser folkene i disse landa – som de revisjonistiske teoriene til kineserne, titoistene og sovjeterne, og teoriene til USA-imperialismen, er ment å skulle bedra – et korrekt standpunkt som svarer til den korrekte linja for frigjøring fra undertrykking og utbytting en gang for alle.

Nettopp på grunn av dette prøver fiendene av marxismen-leninismen og partiet vårt å anklage oss for å være sekteriske, ultra-venstre blanquister som ikke gjør en korrekt analyse av den internasjonale situasjonen, men holder fast ved et utdatert skjema osv. Det er klart at dette henspiller på vår revolusjonære lære, som de kaller «marxist-leninistisk» eller «stalinistisk skjematisme» osv.

De anklager oss for at vi angivelig oppfordrer land som har unnsluppet utbytting i form av gammelkolonialisme og havna i utbytting gjennom nykolonialisme, til å gå over til sosialisme umiddelbart ved straks å gjennomføre den proletariske revolusjonen. De tror at de på denne måten kan slå et slag mot oss, ved å framstille oss som eventyrere.

Men partiet vårt holder seg lojalt til marxismen-leninismen, teorien som gir en korrekt definisjon av revolusjonens vei og stadiene den må gå igjennom, og vilkåra som må oppfylles for at revolusjonen – enten den er nasjonal-demokratisk og anti-imperialistisk eller sosialistisk, kan bli gjennomført med framgang. Vi var lojale mot denne teorien under den anti-fascistiske nasjonale frigjøringskrigen, og vi er lojale mot den nå: i bygginga av sosialismen, i vår ideologiske kamp og i utenrikspolitikken. Vår analyse er korrekt, og derfor kan den ikke rystes av noen bakvaskelse.

Fra Imperialismen og revolusjonen. Utgitt på albansk i 1978, engelsk utgave i 1979.
Norsk oversettelse ved Revolusjon.