mandag 16 mai 2022

Artikkelindeks

Den kinesiske teorien om den «tredje verden» og den jugoslaviske teorien om den «alliansefrie verden» undergraver folkenes revolusjonære kamp

Alle overløperne fra marxismen-leninismen – sovjetiske, titoistiske, kinesiske og andre moderne revisjonister – gjør sitt ytterste for å bekjempe marxismen-leninismen, proletariatets seirende teori. Vårt partis avsløring av «treverdenteorien» har satt de kinesiske revisjonistene i ei vanskelig stilling, for de er ute av stand til å svare på vår motstand og avsløring teoretisk, og det er ikke fordi de er redde for oss, men fordi de er redde for sin mangel på argumenter.

Mao Zedong og Deng Hsiao-ping, som oppfant eller adopterte begrepet den «tredje verden», ønska ikke å støtte denne teorien med teoretiske argumenter, for det kunne de ikke, og det var ikke uten hensikt. Hvorfor gjorde de det ikke? Denne «forglømmelsen» deres er et triks og har som mål å lure folk, å få dem til å akseptere en absurd tese uten diskusjon, ganske enkelt fordi Mao Zedong la den fram. Mao Zedong kunne ikke forklare det teoretiske grunnlaget for denne «filosofiske» eller «politiske» oppfatninga, for det fins ingen måte å forklare den på. Han og disiplene hans driver propaganda for sitt begrep om verdens tredeling rett og slett ved å forkynne den, men uten å forsvare den, for de veit sjøl at den ikke kan forsvares. Den kinesiske «tredje verden» og den jugoslaviske «alliansefrie verden» er omtrent én og samme ting. Hensikten med begge disse «verdenene» er å gi ei teoretisk rettferdiggjøring for å slokke klassekampen mellom proletariatet og borgerskapet, og å bistå de store imperialistiske og kapitalistiske maktene med å bevare og forevige det borgerlige systemet med undertrykking og utbytting.

Som en falsk, anti-marxistisk teori helt uten teoretisk grunnlag har «treverdenteorien» og myten som de kinesiske revisjonistene har skapt rundt den, ingen virkning i det hele tatt, verken på de breie massene av proletariatet og de lidende folkene i landa i den «tredje verden» eller på lederne i disse landa.

Disse lederne, som de kinesiske lederne prøver å få inn under sine vinger, har sine egne djupt inngrodde synspunkter, sin egen ideologi og si bestemte orientering. Derfor slår ikke de kinesiske historiene an hos dem. Deng Hsiao-ping & Co. Trur at Kina med sitt enorme territorium og sitt folketall kan sette seg på disse landa. I en viss grad, og så lenge «treverdenteorien» ikke setter deres egne planer i fare, passer den USA-imperialismen godt. Teorien fører til at det oppstår uklare situasjoner i verden, og både USA-imperialismen og den sovjetiske sosialimperialismen utnytter dem til å utvide sitt eget hegemoni, ved å knytte sammen og inngå flere allianser og avtaler med de kapitalistiske og borgerlige godseierlederne i den «tredje verden», og gjør bånda enda tettere. Denne situasjonen er også til fordel for de kinesiske revisjonistenes sosialimperialistiske mål.

Når det gjelder teorien om den «alliansefrie verden», har de jugoslaviske revisjonistene opphøyd den til en universell teori som angivelig skal erstatte den marxist-leninistiske teorien, som etter deres syn er blitt «forelda» og ikke lenger er «relevant», fordi verden og folkene skal ha forandra seg. De fornekter ikke marxismen-leninismen åpent slik Carrillo gjør, men bekjemper den ved å forsvare sin teori om den «alliansefrie verden». Derimot – ifølge de jugoslaviske revisjonistene – gjentar de som forsvarer marxismen-leninismen, alltid den samme «feilen»: Dvs. de er ikke enig i at prinsippene og normene i denne revolusjonære læra må korrigeres, derfor er de «tilbakefallsfolk». Ifølge dem er Arbeidets Parti i Albania (som er målet for angrepet) et «tilbakefallsparti» fordi det ønsker å anvende de vitenskapelige prinsippa, metodene og tesene til Marx, Engels, Lenin og Stalin på «en verden som er totalt forskjellig fra hva den var på deres tid».

De titoistiske synspunktene er totalt anti-marxistiske. Og den analysen de gjør av verdens utviklingsprosess i dag, går ut fra denne innstillinga. Den moderne revisjonismen generelt og den jugoslaviske og den kinesiske revisjonismen spesielt er imot revolusjonen.

De jugoslaviske og kinesiske revisjonistene betrakter USA-imperialismen som ei mektig kraft som kan slå inn på en mer logisk kurs, og «hjelpe» dagens verden som ifølge dem er i utvikling og ikke ønsker å alliere seg med noen. Men den jugoslaviske teorien er ute av stand til å gi en skikkelig definisjon av sjølve begrepet «alliansefri». Fra hva slags synspunkt er landa den inkluderer i denne verden «alliansefrie» – politisk, ideologisk, økonomisk eller militært? Den jugoslaviske pseudomarxistiske teorien berører ikke, nevner ikke dette spørsmålet, for alle disse landa som det søker å lede under narrekappa til en ny verden, kan ikke rive seg løs fra sine mange og ulike former for avhengighet av USA-imperialismen og den sovjetiske sosialimperialismen. Den jugoslaviske teorien gjør mye ut av det faktum at kolonialisme av den gamle typen nå er blitt stort sett avskaffa, men nevner ikke at mange folk har falt i klørne på den nye kolonialismen. Vi marxist-leninister benekter ikke at kolonialisme i de gamle formene er blitt avskaffa, men vi understreker at den er blitt erstatta av nykolonialisme. De samme kolonialistene undertrykker folkene i dag som i går, gjennom si økonomiske og militære overmakt, og oppløser dem politisk og ideologisk ved å innføre sin egen korrupte livsstil.

Titoistene kaller denne situasjonen ei stor forvandling av verden, og legger til at verken Marx eller Lenin, for ikke å snakke om Stalin, som de forkaster fullstendig, kunne tenke seg en slik mulighet. Ifølge dem er folkene nå frie og uavhengige, og ønsker seg bare alliansefrihet, mens verdens rikdommer bør deles på en mer rasjonell og rettferdig måte.
For at denne ambisjonen skal bli realisert, ber de jugoslaviske «teoretikerne» USA-imperialistene, de sovjetiske sosialimperialistene og de utvikla kapitalistiske landa om å bidra ut fra sitt hjertes godhet – gjennom internasjonale konferanser, debatter og innrømmelser som landa skal gjøre til hverandre – slik at forvandlinga av våre dagers verden, som de sier, skal utvikle seg «til den når et så høyt bevissthetsnivå et den kan gå over til sosialismen».

Dette er den «sosialismen» som titoistene forkynner, og hensikten er å distrahere folkene så mye som mulig fra virkeligheten. De er imot revolusjonen, så de er for å bevare den sosiale freden slik at borgerskapet og proletariatet kan bli enige om «å forbedre levestandarden til de lavere klassene». Det vil si at de ydmykt ber de høyere klassene om å bli «sjenerøse» og dele ut noe av profitten til «verdens lidende klasser».

Tito ønsker å gjøre teorien om den «alliansefrie verden» «til ei universell lære» noe som angivelig «passer til dagens situasjon», slik vi nevnte ovenfor. Verdens folk har våkna og ønsker å leve i frihet, men ifølge Titos teori er ikke denne «friheten» fullstendig» i dag fordi det fins to blokker, NATO-blokka og Warsawa-blokka.

Tito framstiller seg som lederskikkelse og fanebærer for anti-blokkpolitikken. Det er sant at landet hans ikke er medlem av NATO eller Warsawa-pakta, men han er knytta til disse militære organisasjonene med mange band.
Den jugoslaviske økonomien og politikken er ikke uavhengig, men avhengig av kreditter, bistand og lån fra i første rekke USA-imperialismen. Det er derfor han støtter seg mest til denne imperialismen, men Tito støtter seg også til den sovjetiske sosialimperialismen og alle andre kapitalistiske stormakter. Jugoslavia, som hevder å være alliansefritt, er derfor alliert – om ikke de jure, så de facto, med supermaktenes aggressive organisasjoner.

I forskjellige land i verden er det mange ledere som Tito, og han ønsker å samle dem i den såkalte «alliansefrie verden». Disse personene er stort sett borgerlige, kapitalister og ikke-marxister, og mange av dem bekjemper revolusjonen. De tar på seg merkelapper som sosialistisk, sosialdemokratisk, republikansk, uavhengig republikansk osv., i de fleste tilfeller for å lure proletariatet og de undertrykte folkene, og for å holde dem i slaveri og leike politikk på deres bekostning.

Den anti-marxistiske kapitalistiske ideologien er dominerende i de «alliansefrie» statene. Mange av dem har bånd og avtaler med supermaktene og alle de utvikla kapitalistiske landa på samme måte som Titos Jugoslavia. Det eneste grunnlaget for at de blir gruppert i den «alliansefrie verden» under Titos ledelse, noe han oppfordrer alle land i verden til, er målsettinga og virksomheten for å kvele revolusjonen og stanse proletariatet og folkene fra å reise seg i opprør for å styrte det gamle kapitalistiske samfunnet og opprette det nye samfunnet, sosialismen.

Dette er ideen og hovedprinsippet som leder Tito til å føre disse landa sammen. Han later som om han har greid å gruppere dem sammen og overta ledelsen av dem, men i virkeligheten eksisterer ikke noe slikt, og ingen tillegger den titoistiske teorien om den «alliansefrie verden» eller den kinesiske «treverdenteorien» den betydningen som fanebærerne ønsker og anstrenger seg for. Alle tar sin egen kurs på veien som gir mest og raskest utbytte.

Alt tyder på at USA-imperialismen og verdenskapitalismen foretrekker Titos «alliansefrie verden» framfor kinesernes «tredje verden». Sjøl om de støtter den kinesiske «treverdenteorien», er de utvikla kapitalistlanda og USA-imperialismen litt forsiktige og nølende, for ei styrking av Kina man føre til uønska situasjoner og i siste instans bli farlig for amerikanerne sjøl, mens Titos «alliansefrie verden» ikke betyr noen fare for USA. Det er derfor Carter under Titos siste besøk i USA skrøyt av dennes rolle i å skape den «alliansefrie verden» og beskreiv bevegelsen av de «alliansefrie landa» som «en svært viktig faktor når det gjelder å løse de største problema i dagens verden».

De «alliansefrie landa», flesteparten av dem kapitalistiske land, har gjort sitt valg. De veit hvordan de skal manøvrere i politikken, og de slutter seg til de imperialistiske og kapitalistiske maktene som gir dem mest hjelp. Ifølge det borgerlige og kapitalistiske synet betyr å delta i politikken å jukse, svindle og overliste de andre så mye og så ofte som mulig. Dette er en prostitusjonspolitikk, som i visse øyeblikk og ved passende anledninger å få i hvert fall litt mer hard valuta fra en mektigere stat, i interessen til egen klasse og høvdingene for denne klassen. Det er nettopp en slik politikk titoismen med sin teori om den «alliansefrie verden» forkynner. Men den har ikke samme innretting overalt, slik Tito påstår. De «alliansefrie» statene konsulterer ikke Tito om hva de bør gjøre og hvordan de bør opptre. Med noen få unntak prøver herskerne i disse statene å konsolidere den kapitalistiske makta si og utbytte folket, de vil ha vennskapelige forhold til et stort imperialistiske land og forhindre eller undertrykke alle folkeopprør og reisninger, enhver revolusjon. Dette er hele politikken til Titos «alliansefrie verden».

Den kinesiske «treverdenteorien» går også inn for status quo. Formålet med Titos «alliansefrie verden» er å tigge kreditter fra USA-imperialismen og de andre kapitalistlanda for å berike borgerklassen og holde den ved makta. Med sin «treverdenteori» ønsker også Kina å berike seg sjøl, å styrke seg økonomisk og militært for å bli ei supermakt, for å dominere verden. Hensikte med begge disse verdenene er anti-marxistisk. De er for kapitalismen og for USA-imperialismen.

Som Titos besøk i Kina og Hua Kuo-fengs besøk i Jugoslavia har vist, overøser de jugoslaviske revisjonistene Kina med ros og sleipt skryt som er godt tilpassa de kinesiske revisjonistenes karakter. Hensikten er å lokke dem til å innta de jugoslaviske standpunktene – slik at teorien om «alliansefrie land» ikke bare vinner forståelse, men også blir fullstandig godtatt av Beijing.

Sjøl om de ikke gir avkall på «treverdenteorien» sin, har de kinesiske revisjonistlederne med Hua Kuo-feng og Deng Hsiao-ping gått ut med åpen støtte til Titos teori om den «alliansefrie verden». De har demonstrert at de ønsker å samarbeide nært med de jugoslaviske revisjonistene langs samme linje, eller to parallelle linjer, med det anti-marxistiske målet å lure folkene i den «tredje verden». De jugoslaviske lederne videreutvikler nå disse synspunktene til forsvar for Kina. I dette forsvaret har de imidlertid kommet med noen argumenter som er krenkende for Kina, som det stormannsgale landet det er. Titoistene kommer til Kinas hjelp og ved å forsvare det mot vårt partis avsløring av den kinesiske ledelsen og si at Kinas nåværende politikk angivelig er realistisk.

Kina, sier jugoslavene, er et stort land som ut fra sin faktiske situasjon må utvikles, ettersom det framleis er tilbakestående, et utviklingsland. De marxist-leninistiske partia som f.eks. Arbeidets parti i Albania tar feil, påstår titoistene, når de angriper Kina for landets rettferdige ønsker om utvikling og alliansefrihet, og for den hjelpen Kina gir til nasjonale frigjøringskriger osv. Jugoslavias ambisjon er å gjøre Kina til en av sine satellitter. For de jugoslaviske revisjonistene er det viktig at Kina tilegner seg titoistenes anti-marxistiske synspunkter uten å nøle.

Med teorien om den «alliansefrie verden» har Jugoslavia, med Tito i spissen, alltid tjent USA-imperialismen trofast. Tito og gruppa hans gjør denne typen tjeneste nå også, når de prøver å skyve Kina nærmere ei tilnærming og allianse med USA. Dette var hovedmålet da Tito dro til Beijing og hadde samtaler der. Det førte til et nært vennskap som i og med Hua Kuo-fengs besøk i Jugoslavia har tatt form av omfattende samarbeid, ikke bare mellom de to statene, men også mellom de to partia. Under Titos besøk i Beijing innrømte de kinesiske lederne halvveis at den kommunistiske ligaen i Jugoslavia var et marxist-leninistisk parti og at det var ekte sosialisme som blei bygd i Jugoslavia. Da Hua Kuo-feng dro til Beograd, blei dette fastslått komplett og offisielt.

Maoistene har med andre ord gjort akkurat det Mikojan og Khrustsjov gjorde i sin tid da de ga Tito full anerkjennelse som «marxist», og erklærte at «sosialismen blir bygd i Jugoslavia» og at «Jugoslavias kommunistiske parti er et marxist-leninistisk parti».

USA kan trekke enten i Tito-tråden eller Hua Kuo-feng- og Deng Hsiao-ping-trådene ettersom de har lyst. Dette paret er marionetter som ikke er åpenbart synlige på dokketeateret, men som er forkledd. Og når teoriene deres blir angrepet og de ikke finner noen fakta som kan støtte argumentene deres, erklærer de at «de ikke deltar i polemikk»! Hvorfor deltar de ikke i polemikk med det sosialistiske Albania når landet og dets marxist-leninistiske parti avslører dem grundig framfor verdensopinionen? Hva venter de på? De deltar ikke i polemikk fordi de frykter at deres forræderrisk spill mot marxismen-leninismen og revolusjonen vil bli avslørt. Når de kinesiske lederne gjennom jugoslavene og andre sier at de ikke vil svare på den albanske polemikken, er formålet å dekke over sannheten.

USA, Sovjetunionen og andre kapitalistland avholder hele tida forskjellige tosidige eller flersidige møter, alle slags kongresser og konferanser, de vedtar resolusjoner, holder taler og organiserer pressekonferanser der de forteller mange løgner og sprer falske håp, de kommer med trusler og tyr til utpressing. Alt dette blir gjort for å komme ut av krisa de har rota seg inn i, for å undertrykke hevnlysta hos de lidende og undertrykte folkene, for å overliste de breie massene og proletariatet og lure de progressive demokratene. De jugoslaviske og kinesiske revisjonistene spiller også sine kort i dette lumske og råtne spillet.

Teorien om «utviklingslanda» er også ett av korta i dette spillet, og har det samme anti-marxistiske formålet: å forvirre folks tenking.

Denne teorien nevner ikke politiske problemer, for det ville være helt fåfengt. For denne teorien eksisterer bare det «økonomiske problemet» og «utviklingsproblemet» generelt. Men hva slags utvikling denne teorien om «utviklingslanda» er ute etter, er det ingen som definerer. Sjølsagt ønsker de ulike landa i verden å utvikle seg på det økonomiske, politiske, kulturelle og alle andre områder. Verdens folk med proletariatet i spissen ønsker å styrte den gamle, råtne kapitalistiske verden og bygge en ny verden, sosialismen, i stedet. Men teoriene om den «alliansefrie verden» og «utviklingslanda» nevner ikke denne verdenen med ett ord.

Når vi marxist-leninister snakker om de forskjellige landa, gir vi også vår mening om dem. Vi vurderer utviklingsnivået i ett eller annet land, og mulighetene for hver stat til å utvikle seg i denne retninga. Vi sier at folket i hvert land må gjennomføre revolusjonen og bygge det nye samfunnet ved å stole på sine egne krefter. Vi sier at for å bli fri, uavhengig og sjølstendig må enhver stat bygge et nytt samfunn, den må kjempe og styrte undertrykkerne sine. Den må kjempe mot all imperialisme som slavebinder den, må vinne og forsvare sine politiske, økonomiske og kulturelle rettigheter, og bygge et fullstendig fritt og uavhengig fedreland der arbeiderklassen styrer i allianse med de arbeidende massene. Det er dette vi sier, og vi forsvarer besluttsomt Lenins tese om to verdener. Vi er medlem av den nye sosialistiske verden, og vi kjemper til døden mot den gamle.

Alle andre teorier som deler inn verden i den «første verden», «andre verden», «tredje verden», «alliansefrie verden», «utviklingslandas verden» eller enhver annen «verden» som kan bli oppfunnet i framtida, tjener stormaktenes hegemoni og støtter deres målsetting med å holde folkene i slaveri. Det er derfor vi bekjemper disse reaksjonære anti-marxistiske teoriene av all kraft.

Hele verden, og særlig landa i den såkalte «tredje verden», «alliansefrie verden» og «utviklingslandas verden», følger vårt partis kamp med sympati. Etter våre marxist-leninistiske synspunkter, og partiets ideologiske og politiske standpunkt, ser folkene i disse landa – som de revisjonistiske teoriene til kineserne, titoistene og sovjeterne, og teoriene til USA-imperialismen, er ment å skulle bedra – et korrekt standpunkt som svarer til den korrekte linja for frigjøring fra undertrykking og utbytting en gang for alle.

Nettopp på grunn av dette prøver fiendene av marxismen-leninismen og partiet vårt å anklage oss for å være sekteriske, ultra-venstre blanquister som ikke gjør en korrekt analyse av den internasjonale situasjonen, men holder fast ved et utdatert skjema osv. Det er klart at dette henspiller på vår revolusjonære lære, som de kaller «marxist-leninistisk» eller «stalinistisk skjematisme» osv.

De anklager oss for at vi angivelig oppfordrer land som har unnsluppet utbytting i form av gammelkolonialisme og havna i utbytting gjennom nykolonialisme, til å gå over til sosialisme umiddelbart ved straks å gjennomføre den proletariske revolusjonen. De tror at de på denne måten kan slå et slag mot oss, ved å framstille oss som eventyrere.

Men partiet vårt holder seg lojalt til marxismen-leninismen, teorien som gir en korrekt definisjon av revolusjonens vei og stadiene den må gå igjennom, og vilkåra som må oppfylles for at revolusjonen – enten den er nasjonal-demokratisk og anti-imperialistisk eller sosialistisk, kan bli gjennomført med framgang. Vi var lojale mot denne teorien under den anti-fascistiske nasjonale frigjøringskrigen, og vi er lojale mot den nå: i bygginga av sosialismen, i vår ideologiske kamp og i utenrikspolitikken. Vår analyse er korrekt, og derfor kan den ikke rystes av noen bakvaskelse.

Fra Imperialismen og revolusjonen. Utgitt på albansk i 1978, engelsk utgave i 1979.
Norsk oversettelse ved Revolusjon.