Trotskismen blomstrer typisk opp i perioder med forvirring og usikkerhet i den revolusjonære arbeiderbevegelsen. Denne gjennomgangen fra Klaus Riis er utdrag fra en artikkelserie først publisert i 1995. Red.
Klaus Riis.Trotskismen er en internasjonal politisk og ideologisk strømning med en nesten hundre år lang historie. Den presenterer sin egen politikk og sitt eget program for sosialisme og «verdensrevolusjon» og hevder å være den sanne forkjemperen for marxisme og revolusjon, spesielt mot «stalinistisk» (som betyr marxistisk-leninistisk) forvrengning og manipulasjon. …
Trotskismen har gjennomgått mange endringer og justeringer i sin historiske utvikling frem til i dag, men den har likevel bevart sine grunnleggende trekk og sin egen spesielle identitet gjennom alle de forskjellige fasene. …
Den permanente håpløsheten
En hovedbestanddel i trotskismen er teorien om den permanente revolusjonen, som fremstår som selve nøkkelen til løsningen av verdensrevolusjonens problemer. I virkeligheten burde den kalles teorien om den permanente håpløshet, fordi den konkret benekter muligheten for revolusjonens seier og byggingen av sosialisme i et enkelt land.
Kort sagt, utgangspunktet for teorien om den permanente revolusjonen er den særegne trotskistiske analysen av imperialismen. Denne analysen hevder at med utbruddet av Den første verdenskrig ringte dødsklokkene for alle nasjonale programmer: Tida for verdensrevolusjon er kommet, og den må forstås som en verdensomspennende prosess, en global eksplosjon, eller rettere sagt en kjedeeksplosjon, der kapitalismen blir avløst av sosialisme på verdensbasis.
Ifølge denne teorien har imperialismen sprengt alle nasjonale grenser og er blitt en helhet som ikke kan brytes ned trinn for trinn. Dette begrunnes med kapitalismens objektive tendens mot internasjonalisering av verdensøkonomien og monopolenes dominans over alle de kapitalistiske nøkkelposisjonene.
Et samtidig globalt oppgjør med kapitalismen er derfor den nødvendige formen som overgangen fra kapitalisme til sosialisme må ta. De revolusjonære sin oppgave er å avvente og forberede seg på denne situasjonen, etter å ha skapt en revolusjonær organisasjon på verdensbasis for å lede revolusjonen, en «generalstab for verdensrevolusjonen». Det er denne rollen Den fjerde internasjonale har tildelt seg selv.
Derfor kan ingen konkret revolusjon seire, og sosialisme kan ikke bygges i et enkelt land eller en gruppe av land. En revolusjon i et enkelt land, som oktoberrevolusjonen i Russland, kan i høyden være gnisten som tenner verdensrevolusjonen.
Bygging av et sosialistisk samfunn over en lengre periode i et land eller en gruppe av land er derfor per definisjon en umulighet.
Trotskij beskrev verdensrevolusjonen som denne altomfattende globale eksplosjonen, og trotskister har gang på gang erklært at verdensrevolusjonen er «rett rundt hjørnet», «bare noen få år unna». Den har selvfølgelig ikke inntruffet, men trotskismen føler det på samme måte som religiøse dommedagsprofeter som setter en dato for verdens undrgang. Hver gang det viser seg å være mislykket, vil det alltid være en ny mulighet en gang i framtida.
På grunnlag av den dypt uvitenskapelige og antimarxistiske revolusjonsteorien, må trotskismen nødvendigvis avvise og kritisere konkrete revolusjoner og forsøk på å bygge sosialisme som faktisk finner sted, og som arbeiderklassen og dens allierte har gjennomført i en rekke land i det 20. århundret. Ingen av dem har vært gnisten som kunne utløse verdensrevolusjonens kjedeeksplosjon. …
Revolusjon og klassekamp
Trotskistenes store problem er at virkeligheten, revolusjonen og den internasjonale arbeiderklassens faktiske erfaringer, ikke samsvarer med deres teoretisering og formler.
Arbeiderklassen har gjennomført den proletariske revolusjonen i et stort antall land, og i tillegg har et stort antall antikoloniale og antiimperialistiske revolusjoner blitt gjennomført i dette århundret.
Sosialismen har faktisk blitt bygget opp med suksess i ett enkelt land og senere i en rekke land. Først og fremst i Sovjetunionen, som ifølge Trotskijs spådommer ikke hadde noen sjanse til å overleve, ikke engang i noen få år. Før og etter Hitlers angrep på Sovjetunionen forkynte han at landet ville bli knust av nazistenes krigsmaskineri. Men sosialismen viste seg å være i stand til å motstå den fascistiske angrepskrigen, den mest brutale krigen verden noensinne har sett. …
Lenins teoretiske begrunnelse for muligheten for at revolusjonen kunne vinne og sosialismen kunne bygges i et land eller en gruppe av land, var imperialismens ujevne utvikling. Seieren til revolusjonene i Russland og senere andre steder i verden, og bygginga av disse landene som sosialistiske samfunn, har selvsagt i praksis tilbakevist den trotskistiske teorien om sosialismens umulighet. Dette gjelder uavhengig av om dette er tidligere sosialistiske samfunn i dag, hvor kapitalismen er gjenopprettet. Dette skyldes ikke sosialismens «umulighet», men det faktum at klassekampen fortsetter i de sosialistiske landa i forbindelse med imperialismens og de reaksjonæres press og undergraving for å ødelegge sosialismen. …
Et revolusjonært alternativ?
Den trotskistiske teorien om den permanente revolusjon omfatter en lang rekke aspekter utover den feilaktige oppfatningen av den verdensrevolusjonære prosessen og avvisningen av muligheten for sosialismens seier i et enkelt land eller en gruppe av land. Disse sidene ved den trotskistiske ideologien står også i fundamental motsetning til marxismen og den leninistiske revolusjonsteorien.
Ideologien tar sitt utgangspunkt i manglende tro på revolusjonens seier i et enkelt land eller en gruppe av land, og på mistillit til arbeiderklassens evne til å samle allierte rundt seg i revolusjonen, både i enkeltland og på verdensplan.
Den fornekter den gradvise utviklinga av konkrete revolusjoner og av de ulike elementene i den verdensomspennende revolusjonære prosessen. Den fornekter nødvendigheten av en revolusjonær strategi og taktikk basert på det enkelte landets utviklingsstadium til enhver tid og på de objektive revolusjonære oppgavene det står overfor.
Den undervurderer derfor viktigheten av de allmenne demokratiske oppgavene, viktigheten av det nasjonale, antiimperialistiske og demokratiske aspektet ved den revolusjonære utviklinga på verdensplan. Den erstatter en komplisert utforming av strategi og taktikk basert på nasjonale og internasjonale styrkeforhold – inkludert etablering av de bredest mulige klasse- og folkealliansene og et bredt, konkret politisk program for den revolusjonære bevegelsen i et bestemt land – med skjematiske revolusjonsformler som ifølge trotskistene er anvendelige overalt. …
Strategi og dagskamp
Kjerna i høyreopportunisme er å skille dagskampen fra strategien for sosialismen, fra revolusjonen og det sosialistiske målet. De sosialdemokratiske partiene av alle avskygninger gjør dagskampen til alt og sosialismen til ingenting. «Venstreopportunisme», derimot, legger hovedvekten på perspektivet, målet, og benekter betydningen av dagskampen og dagskravene (i videste og mest omfattende forstand) som det eneste som kan forberede folket og utvikle massekampen til det nivået som er nødvendig for å styrte kapitalismen i en revolusjonær situasjon og erstatte den borgerlige staten med arbeiderklassens nye statsmakt.
Trotskismen mener at den har funnet en enkel løsning på disse spørsmålene: I stedet for å framsette en rekke dagskrav, som hver for seg kan innfris under kapitalismen og som derfor kan mobilisere og organisere brede kampbevegelser, lister det trotskistiske «Overgangsprogrammet» opp en rekke krav. Om disse kravene sies det at «ingen av overgangskravene kan realiseres fullt ut så lenge det borgerlige regimet fortsetter å eksistere». Dermed kan «bruddet med kapitalismen» ligge som en konkret politisk mulighet i enhver streik under kapitalismen, enhver streik kan utvikle seg til en «generalstreik», som fører til «en kamp om makta», til etableringen av ei såkalt «dobbeltmakt» – i trotskistisk, ikke leninistisk forstand – med arbeiderråd og streikekomiteer. De trotskistiske organisasjonene lirer av seg hele denne formelekka i praktisk talt enhver arbeidskamp av noen betydning.
Subjektiv radikalisme
Disse «radikale» kravene og metodene, som blant mange andre feil stadig overvurderer radikaliseringen av arbeiderklassen, har motsatt effekt i praksis: de kvasirevolusjonære ideene er ei nederlagslinje som til syvende og sist gir de sosialdemokratiske reformistene fritt spillerom. Samtidig setter en til side betydningen av den uunnværlige ledende rolla til det revolusjonære (kommunistiske) partiet, både i dagskampen under kapitalismen og i en revolusjonær situasjon.
Denne grunnleggende subjektive vurderinga av klassebevegelser og klassekrefter får som konsekvens at den tålmodige organiseringen av massekampen og massebevegelsen blir avvist, og betyr at trotskistene stadig blir et haleheng til den spontane kampen. Trotskistene er alltid enten helt nede i kjelleren eller høyt oppe i en tilstand av «revolusjonær» oppgløddhet, hjelpeløst revet med av klassekampens vekslende flo og fjære.
Den alvorligste feilen ved det trotskistiske «overgangsprogrammet» er det borgerlige og reformistiske synet på statsmakta. I virkeligheten reiser det slett ikke spørsmålet om den borgerlige statens klassekarakter og nødvendigheten av å velte den gjennom revolusjon. Den trotskistiske oppfatningen av staten er en parallell til den sosialdemokratiske: den borgerlige staten kan brukes til å fremme sosialismen, slik at flere og flere sosialistiske elementer gradvis og smidig kan innarbeides i den, for eksempel gjennom nasjonalisering. Når trotskismen tilføyer visse ideer om at en «dobbeltmakt», fabrikkråd og sovjeter kan skapes, også under normale kapitalistiske forhold og ikke i en spesifikk eksepsjonell situasjon med en sterk revolusjonær bølge, er det bare «venstreradikal» pynt på den gamle sosialdemokratiske kaka.
Mellom sosialdemokrati og kommunisme
Trotskismen oppsto som en sentristisk, forsonende strømning mellom sosialdemokratismen og Lenins bolsjevisme, som en særegen «venstrefløy» med røtter i sosialdemokratisk opportunisme. Denne historiske opprinnelsen gjør trotskismen særlig godt egnet til å manøvrere mellom arbeiderbevegelsens to grunnleggende linjer: sosialdemokratisk reformisme og den revolusjonære klassekamplinja, den kommunistiske linja, som har forent klassebevisste arbeidere i spissen for hele arbeiderklassen og brede folkelige krefter i alle kampene i dette store revolusjonære århundret.
Innenfor dette feltet har trotskismen som internasjonal bevegelse beveget seg i ulike historiske perioder – fra før Oktoberrevolusjonen, i perioden som opposisjon i SUKP på 1930-tallet og under Den andre verdenskrigen i form av en eksilbevegelse som søkte internasjonalt fotfeste, og i ulike perioder i etterkrigstida.
I de forskjellige periodene har trotskistene med ulike taktikker forsøkt å etablere en slags «tredje vei» mellom den reformistiske, sosialdemokratiske linja som går inn for å bevare kapitalismen for alltid, og den kommunistiske linja med å gjøre revolusjon, ødelegge den kapitalistiske staten og bygge et nytt, sosialistisk samfunn.
Når trotskismen i etterkrigstida, og spesielt siden 1960-tallet, har fått større politisk spillerom, henger det sammen med en rekke faktorer:
Forræderiet mot arbeiderklassen og sosialismen fra den sosialdemokratiske reformismen har blitt stadig tydeligere og har ført sosialdemokratiet inn i en strategisk krise. Dets åpenbare rolle som hovedstøtten til det kapitalistiske samfunnet, som borgerskapets ofte foretrekker som regjerende parti, fører naturlig nok til desillusjon blant partiets sosiale base, blant medlemmer og velgere i arbeiderklassen. Dette er hovedårsaken til den strategiske krisa i blant annet de vesteuropeiske sosialdemokratiske partiene, ei krise som har undergravd deres posisjoner i mange tiår og ført til omfattende frafall av medlemmer og støttespillere.
Det er ikke minst den stadig fornyede strømningen mot venstre, bruddet med sosialdemokratiet og reformismen, som trotskismen henvender seg til. Det såkalte «revolusjonære alternativet» må forhindre at venstrestrømningen skifter til klart revolusjonære, kommunistiske standpunkter. …
I den virkelige verden finnes det bare to mulige grunnleggende retninger for arbeiderbevegelsen: den borgerlige retningen, reformisme og opportunisme, eller den proletariske, marxisme-leninisme. Enten veien til klassesamarbeid for å opprettholde kapitalismen, eller den vitenskapelige sosialismens vei for å skape det nye, sosialistiske samfunnet. …
Trotskismens snyltervesen
Trotskismens ideologi og politiske virkefelt, dens historiske rolle og utvikling, er grunnlaget for et av de slående trekkene ved bevegelsen og alle dens organisasjoner: rolla som snylter på arbeiderbevegelsens politiske hovedstrømninger og på massekampen.
Trotskismen skjeler mot høyre og venstre på samme tid. De trotskistiske organisasjonene kaller seg sjelden trotskister, men foretrekker andre betegnelser: «revolusjonære marxister», «revolusjonære sosialister» eller til og med «demokratiske sosialister» når de skjeler til sosialdemokratene, mens de kan presentere seg selv som «leninister» og «bolsjeviker» når de skjeler mot kommunistene. …
Trotskismen er ikke «revolusjonær marxisme», ikke «bolsjevisme», men småborgerlig antikommunisme.
Trotskistene ser på arbeiderklassens konkrete kamper og bevegelser både som en mulighet til å spre de trotskistiske skjemaene og formlene, og som et virkeområde for rekruttering til de trotskistiske organisasjonene. Det er den trotskistiske ideologien og organisasjonstenkningen som lar dem støtte slike kamper ikke bare for å utvikle dem maksimalt, men alltid for å introdusere mål og intensjoner som er kampen uvedkommende, og dette ender alltid med en oppfordring til å organisere seg hos trotskistene. …
I kontrarevolusjonens tjeneste
Det ville føre for langt å gjennomgå hele århundrets revolusjonære historie og trotskistenes rolle i den. På alle avgjørende punkter har den internasjonale trotskismen valgt ei linje som ville ha ført til nederlag hvis den var blitt oversatt til massepolitikk. Den ville ikke bare, slik den nå har blitt, være et mer eller mindre begrenset hinder for revolusjonen, en kilde til forvirring og splittelse av de revolusjonære kreftene.
La oss ta trotskismens holdning til kampen mod fascismen som eksempel:
Trotskij på imperiaistenes side mot Sovjetunionen. Propagandaplakat fra seint på 1930-tallet.Trotskismen motarbeidet støtte til demokratiske land som ble angrepet av fascismen. Da Sovjetunionen senere ble angrepet av Hitlers Tyskland, og Den andre verdenskrig dermed endret karakter, erklærte trotskistene at krigen fremdeles var en krig mellom imperialistmaktene, og motarbeidet alliansen mellom Sovjetunionen, USA og Storbritannia, som hadde vesentlig betydning for Hitlers og fascismens nederlag.
I etterkrigstida har trotskismens fornektelse av muligheten for revolusjon og sosialisme i ett eller flere land, og avvisningen av antifascistiske folkefronter og de nasjonale og demokratiske elementene i den antiimperialistiske kampen, ført trotskistene i direkte konfrontasjon med nasjonale frigjøringsbevegelser ledet av kommunistpartier. I den kinesiske revolusjonen, i Vietnam, Korea og mange andre steder, vendte trotskistgruppene og Den fjerde internasjonale seg mot strategiene og linjene som førte disse revolusjonene, til seier. /…/
De ekte kommunistpartiene blir systematisk baktalt som udemokratiske, «stalinistiske» kommandosentre, som lederskapets diktatur over medlemmene, bygget på kadaverdisiplin. Det leninistiske organisasjonsprinsippet, demokratisk sentralisme, er spesielt under angrep. Det er dette prinsippet som gjør det mulig for partiene å opptre ensartet og som en samlet kraft i klassekampen og revolusjonen, det som er forutsetningen for deres handlekraft og gjør dem til revolusjonære handlingspartier. …
Trotskismens rolle i Øst-Europa
De trotskistiske organisasjonene spilte en særlig aktiv rolle i sluttspillet rundt sammenbruddet i Sovjetunionen og Øst-Europa [som på dette tidspunktet var blitt revisjonistiske stater som opprettholdt en sosialistisk fasade – oversetters anm.]. Kontrarevolusjonære bevegelser som Solidaritet i Polen og Charta 77 i Tsjekkoslovakia ble hyllet av trotskistene som «ekte revolusjonære bevegelser». Trotskistene forente sine krefter med imperialismen og hele den vestlige reaksjonen i å støtte seieren til disse «folkebevegelsene» – det vil si å sikre imperialismens og de internasjonale monopolenes nøkkelposisjoner i økonomiene til disse landene i vestlige kapitalistiske systemer.
Tidligere var både Titos brudd med den internasjonale kommunistiske bevegelsen i 1948, de kontrarevolusjonære hendelsene i Polen og Ungarn i 1956, og Dubceks såkalte Praha-vår i 1968, hans «sosialisme med et menneskelig ansikt», blitt hyllet av trotskistene som ekte revolusjonære bevegelser rettet mot det stalinistiske byråkratiet. …
Trotskismen er en internasjonal politisk strømning som fungerer som opportunismens, sosialdemokratismens fremste spydspiss i arbeiderbevegelsen og den revolusjonære bevegelsen med den spesielle historiske oppgaven å angripe kommunistpartiene og marxismen-leninismen.
Som internasjonal politisk strømning tilbyr den sitt «program for verdensrevolusjon» til arbeiderklassen, ungdommen og de intellektuelle. Det har vist seg at trotskismen til en viss grad og i en viss periode kan bedra unge mennesker uten solid revolusjonær erfaring, og småborgerlige intellektuelle som tiltrekkes av fraseologien, avvisningen av arbeiderklassens kampdisiplin og den småborgerlige blandingen av radikale «visjoner» og reformistisk praksis – slik det gjenspeiles i trotskismens teori og program.
Alle fakta viser at trotskismen ikke er «revolusjonær marxisme», ikke «bolsjevisme», men småborgerlig antikommunisme.
Klaus Riis var leder av Danmarks kommunistiske parti / marxist-leninistene (DKP/ML) 1979–1997. Etter partisplittelsen har han vært sentralt medlem i den revolusjonære arvtakeren Arbejderpartiet kommunisterne (APK).
Artikkelserien som ligger til grunn for dette utdraget ble publisert i sin helhet i den på det tidspunktet revolusjonære avisa Arbejderen, august–september 1995.
