Frigjøringsbevegelser kan ikke skisseres opp på skrivebord i vestlige land. Dette fordi frigjøringsbevegelser oppstår som følge av kulturelle og samfunnsmessige omgivelser i landene som opplever okkupasjon. Frigjøringsbevegelser oppstår ikke i et vakuum og kan ikke vurderes ut ifra europeiske forhold. De vil alltid være et produkt av tid og sted.Derfor vil selvsagt den franske motstandsbevegelsen på 40-tallet se annerledes ut enn den serbiske motstandskampen et halvt århundre seinere. På samme måte hadde den amerikanske uavhengighetskampen religiøse overtoner, da USA den gang var full av puritanske tradisjoner.
Et frigjøringsprosjekt
Det finnes tusen gode grunner for hvorfor afghanere slutter opp om Taliban, som f.eks amerikanske bombeangrep som dreper sivile, en korrupt og udugelig quislingregjering i Kabul, generell lovløshet og narkotikahandel. Alt dette er grunner til å slutte seg til de krefter som jobber med å kaste ut okkupantene og deres lokale lakeier.
Taliban blir for mange afghanere ikke bare et frigjøringsprosjekt fra okkupasjonen, men et nytt håp for stabilitet i en tid der kaoset tar overhånd. For eksempel under den pågående offensiven til NATO-styrkene, der familier blir drept av amerikanske bomberaid, eller det faktum at quislingene i Kabul tjener store penger på korrupsjon og narkotikahandel, eller at Karzai nærmest er ærlig om at han bedriver valgfusk. Dette er grunnene til at frigjøringskampen styrker seg. Alt dette kunne vi nevnt før vi snakker om Talibans strenge tolkning av islam.
Videre har undertegnede påpekt i mange år hvordan supermakten USA ønsker å etablere permanente militærbaser i Afghanistan, for dermed kontrollere Sentral-Asia, Xinjiang-provinsen i Kina, Russland, Iran og Pakistan. Dette er fordi Afghanistan er ekstremt viktig i en geopolitisk sammenheng. Området inneholder også unnværlig olje- og gassrikdommer, som er viktig for USA-imperialismens fortsatte dominans i verden.
Det som vi er nå er vitne til, er enda en stormakts nederlag i Afghanistan.Det som vi er nå er vitne til, er enda en stormakts nederlag i Afghanistan. Det spiller ikke noen rolle hvor mange offensiver som føres, eller hvor mange flere soldater som sendes. USA synker dypere og dypere ned i den afghanske hengemyra. Det finnes ikke noen grasiøs utgang på okkupasjonen for Obama, nederlaget er et faktum og spørsmålet er om han skal trekke seg ut nå mens han har noe verdighet i behold.
Klassisk geriljakrig
Taliban, på den andre siden, fører klassisk geriljakrig. De påfører fienden tap der den står svakt og involverer seg ikke i store militære trefninger. De utfører nålestikkoperasjoner som svekker fiendens moral og styrke. Taliban ser også ut til å ha et solid grep om sin tilhengerskare. Vi ser ingen interne stridigheter og maktkamper, som gjør at NATO ikke på noen måte kan ødelegge bevegelsen innenifra.
I korthet mener jeg at man slettes ikke behøver å slutte seg til islamismen til Taliban, for å glede oss over den mer og mer suksessfulle geriljakampen de fører for å kvitte seg med den fordervede utenlandske okkupasjonen. Dette er godt nytt for alle som ønsker seg en verden der USA-imperialismen ikke innehar rollen som «verdenspoliti». Nasjonal frigjøringskamp er rettferdig. Nasjonal frigjøringskamp er og blir en av de mange leddene som fører til folkets seier over imperialismen.