Etter 2. verdenskrig og den stolte innsatsen i den antifascistiske motstandskampen, sklei Norges kommunistiske parti (NKP) mer og mer ut i revisjonisme og opportunisme. Denne prosessen fikk «ryggdekning» da Nikita Khrusjtsjov gikk i spissen for å kuppe partiet og sovjetstaten innenfra, og foretok sitt såkalte «oppgjør med Stalin».

NKP støttet Khrusjtsjovs demonisering av Stalin i 1956. Det støttet deretter Bresjnevs oppgjør med Khrusjtsjov og partiet fulgte lydig SUKPs fordømmelse av de albanske og kinesiske kommunistpartiene. Med få og små reservasjoner støttet NKP lojalt den til enhver tid vedtatte linja i det daværende SUKP, helt fram til Gorbatsjov og siste akt av den kapitalistiske restaurasjonen, da alle rester av den rødmalte fasaden ble fjernet.

Derfor er det interessant at NKP på sitt siste landsmøte (i mai 2010) kommer med en ganske annen analyse i sin uttalelse «Om kontrarevolusjonen i Sovjetunionen». Den første delen av uttalelsen er i mangt en god historisk oppsummering. Her får Nikta Khrusjtsjov og delvis Leonid Bresjnev det glatte lag, mens Stalins linje for klassekamp og sosialistisk økonomisk oppbygging blir framhevet som den riktige, om enn med angivelige feil.