Les flere artikler på kpml.no

Konfliktene i Risavika og Oslo er forskjellige, men de handler om samme grunnleggende prinsipper.

Risavika november 2013. Foto: NTFRisavika november 2013. Foto: NTF– Kampen blir langvarig, men vi vil ikke gi oss, sa nestleder Lars Johnsen i Norsk Transportarbeiderforbund til Revolusjon i november 2013 [les intervjuet her]. Han har fått rett i begge påstandene.

Ved Risavika Terminal i Stavanger og Holship Norge AS i Drammen, dreier konflikten seg om krav om å opprette tariffavtale. Havnearbeidere i Mosjøen og Tromsø er tatt ut i sympatistreik. Ved Oslo Havn handler konflikten om å forsvare den eksisterende tariffavtalen mot angrep fra arbeidskjøperne.

Streik på mange godsterminaler.  Illustrasjonsfoto: © Revolusjon
Etter tre ukers streik har terminalarbeiderne i Transportarbeiderforbundet vunnet fram. De har ført en kamp for hele klassen og hele fagbevegelsen.

Kampen mot lønnsdumping og for garantibestemmelser har stått sentralt fra dag én. – Vi har fått en sikkerhet for at folk på godsterminalene nå kan se framtida lysere i møte, sier forbundets nestleder Lars Johnsen i en første kommentar til transportarbeider.no  – Vi har fått bestemmelser som sikrer alle den samme lønna. Vi har fått gode løsninger som sikrer våre folk på terminalene på en skikkelig måte, sier Johnsen.

IntroduksjonDette er en lett bearbeidet artikkel fra 2001. Den var et innspill til diskusjonen i Den internasjonale konferansen av marxist-leninistiske partier og organisasjoner om arbeiderklassen i dag. Innspillet tar blant annet opp spørsmålet om endringer i verdiskapningsprosessen og spørsmålet om hvordan tilsynelatende ikke-produktive sektorer likevel kan generere enorme profitter for kapitalen.

I det følgende vil vi rette oppmerksomheten mot noen særlige områder som ikke er framhevet i dokumentet Arbeiderklassen i dag. * Våre bemerkninger er ikke å anse som endelige konklusjoner, men som betraktninger vi mener trenger til ytterligere undersøkelse og diskusjon.

Kampen om vikarbyrådirektivet spisser seg til. Ap-toppen er hardt pressa av en samla fagbevegelse, som krever at regjeringa bruker reservasjonsretten mot at direktivet blir norsk lov.

Privatisering, deltidsarbeid og vikarbruk rammer særlig kvinnene.Også koalisjonspartnerne SV og Sp anbefaler veto, det samme gjør en rekke av Arbeiderpartiets egne lokallag. Dermed har den sosialdemokratiske eliten havna i en skvis. De blir nødt til å alliere seg med åpent arbeiderfiendtlige partier som Høyre dersom de skal klare å tvinge direktivet igjennom før snøballen i eget parti ruller for langt.

Glimt fra Oslo 1. mai 2010. Foto og montasje: Revolusjon
Glimt fra Oslo 1. mai 2010. Foto og montasje: Revolusjon
Kamp for likelønn og kvinnelønn og motstand mot EUs postdirektiv og krigføringa i Afghanistan var noen av de sentrale parolene i Oslo 1. mai.

Stopp pensjonsranet!

Uravstemninga i LO/NHO-oppgjøret ga som venta «full pott» for regjeringa og LO-ledelsen. Men kampen for pensjon og AFP er ikke slutt. LO i Oslo tvinger Roar Flåthen til å stå under kjempebanneret «Stopp pensjonsranet! Kampen for en rettferdig pensjon og AFP fortsetter!» når han holder sin 1. mai-tale på Youngstorget.

I LOs representantskap var det ikke én eneste som oppfordra til å stemme nei. Likevel samlet motstanderne av det som er framstilt som «full pott for LOs krav» stor oppslutning. Så stor at forslaget kunne ha blitt nedstemt hvis opposisjonen hadde hatt evne og tid til å organisere en effektiv nei-kampanje.

LO og NHO vil ha et nytt «solidaritetsalternativ» for å hjelpe kapitalen ut av krisa.

LO og NHODet var under årskonferansen til NHO at LO-leder Gerd Kristiansen og NHO-direktør Kristin Skogen Lund omdøpte moderasjonslinja til «et kollektivt løft».

Alle solemerker tyder på at tospannet legger opp til et nulloppgjør og et råttent pensjonsforlik allerede før forbundene i LO har vedtatt sine krav foran hovedoppgjøret. Også for bransjer der profitten øker.

Lenger ned i artikkelen finner du en graf som det kan være lurt å titte på mens du leser. Klikk på den for å forstørre.
Illustrasjonsfoto. Bildet har ingen tilknytning til artikkelforfatterens arbeidssted.
Illustrasjonsfoto. Bildet har ingen tilknytning til artikkelforfatterens arbeidssted. cc_by_ncRevolusjon

Noe av det første som ble sagt til meg på møtet med sjefen min før jeg skulle begynne i den nye jobben min var: «Det kan kanskje virke som om det er jeg som betaler lønna di, men i hovedsak er det kundene som gjør det så du må selge så mye du kan. Pengene avhenger av det!». Det første som slår meg er at dette ikke stemmer. For som arbeider selger jeg det eneste jeg har; nemlig arbeidskrafta mi.

faglogo

Forslaget til en ny lov til erstatning for arbeidsmiljøloven skrur tida hundre år tilbake.

AML kom i 1977Den norske arbeidsmiljøloven har på mange måter vært unik for et kapitalistisk klassesamfunn. Nå skal bestemmelsene liberaliseres. For første gang på over hundre år kommer det et forslag som blant annet forverrer bestemmelser om arbeidstid, kollektive rettigheter og stillingsvern. Det kalles «modernisering» à la EU (som tidligere påpekt i Revolusjon nr 24).

ILO fordømmer norsk bruk av tvungen lønnsnemnd. Som de har gjort mange ganger før.

ilo logoNok en gang har ILO fordømt norske regjeringers bruk av tvungen lønnsnemnd, nå i forbindelse med 2012-streiken på sokkelen. SAFE og Industri Energi fikk medhold i FN-organet for arbeidslivet da de klagde inn den rødgrønne regjeringas lønnsnemndvedtak. «ILO forventer at den norske regjeringen i fremtiden vil gjøre sitt ytterste for å avstå fra å pålegge tvungen lønnsnemnd for å stanse lovlig arbeidskamp i offshoresektoren uten at det er en klar og overhengende fare for liv, personsikkerhet og helse til hele eller deler av befolkningen», uttaler FN-organet.

13-timersdagen rykker nærmere.13-timersdagen rykker nærmere.Regjeringa har sikra politisk flertall for midlertidige ansettelser og søndagsarbeid. Den eneste endringa i forhold til det opprinnelige forslaget er at maksperioden for midlertidig ansettelse skal være tre år og ikke fire, samt at man «bare» skal kunne jobbe tre søndager på rad. I stedet for å massemobilisere medlemmene og feie lovforslaget av bordet, vil LO-ledelsen heller drive valgkamp de neste åra.

Verdensøkonomien er inne i en lavkonjunktur, såkalt resesjon. Nå roper borgerskapet igjen på statsinngrep, og har hentet fram gamle Keynes.

Det høyrøsta borgerlige kravet har lenge vært kutt, kutt og atter kutt i de offentlige utgiftene. Med ett slag, i løpet av bare noen uker, har høyere offentlige utgifter og mer statsstyring overtatt som nytt slagord for kapitaleiere som vil at skattepengene til vanlige folk skal redde dem fra gigantiske tap.

Borgerlige økonomer er i full gang med å stokke om på sine tidligere årsaksforklaringer på kapitalismens tilstand, ettersom de gamle reseptene har gjort pasientens tilstand enda verre enn den var.

Nye toner

Mens de såkalte liberalistene har dominert borgerlig økonomisk teori, har statsinngrep, inflasjon og skatter vært fy-ord. Etter måneder med fallende aksjekurser, og i særdeleshet etter svalestupet i kjølvannet av terroraksjonene i New York, har imidlertid pipa fått en annen låt.

Etter et par tiår med Milton Friedmans teorier, også kjent som Thatcherisme eller Reaganomics, har John Maynard Keynes blitt hentet fram igjen. Keynes har vært det tradisjonelle sosialdemokratiets favoritt, men har siden 80-tallet vært lagt for hat av de uhemma liberalistene. Keynes gikk inn for store statlige investeringer, militær opprustning, rentekutt og inflasjon for å redde en skakkjørt kapitalisme. Nå er han på moten igjen.

Ingen ringere enn George W. Bush fra det liberalistiske republikanske partiet i USA, som gikk til valg på løfter om astronomiske skattelettelser for de rikeste nordamerikanerne, er den som nå setter keynesiansk krisepolitikk ut i livet. Altså det stikk motsatte av det han gikk til valg på.

USA går foran

Massive statlige overføringer, hele 15 milliarder dollar, pumpes inn for å redde de konkurstrua amerikanske flyselskapene. Tilsammen forbereder Kongressen ekstraordinære statlige krisetiltak på rundt 100 milliarder dollar, det vil si det samme som et og et halvt norsk statsbudsjett. Sentralbanksjef Greenspan har satt ned renta hele ni ganger i løpet av ett år, i stadig mer desperate forsøk på å få opp investeringstakten, forbruket og kapasitetsutnyttelsen i amerikansk industri. Så langt har resultatene vært magre.

Japan har i ti år forsøkt en tilsvarende krisemedisin, uten merkbar effekt. Landet er fortsatt i krise, enda det lenge har vært praktisk talt gratis å låne penger på grunn av ei tilnærmet nullrente.

EU følger etter

Europa har fulgt etter amerikanerne, stikk i strid med EU-prosjektets bærende ideologi om at markedskreftenes sjølregulerende effekt, og prinsipiell motstand mot statlige subsidier. For at ikke de subsidierte amerikanske flyselskapene skal knuse sine europeiske konkurrenter, måtte EUs finansministre åpne opp for tilsvarende støtte til europeiske flyselskaper under sitt møte i Liege i september. Det er forøvrig denne typen statlig intervensjon som Kommisjonen, domstolen og ESA (EFTA Surveillance Agency) til stadighet pålegger norske myndigheter å fjerne, under henvisning til EØS-avtalen og Det Indre Marked.

Med andre ord har også monetarismen, det vil si den økonomiske politikken som tilsier at kapitalismen «på sikt» vil bli et optimalt system for alle, bare markedet og konkurransen får virke fritt, spilt fallitt. Trass i alle EUs direktiver og nedriving av handelsbarrierer gjennom WTO, har kapitalismens grunnleggende problemer som voksende fattigdom, økende arbeidsløshet og gjeldsslaveri bare blitt verre, ikke et hår bedre.

Vulgærøkonomi

De borgerlige økonomene leverer den ene mer uvitenskapelige «forklaringa» enn den andre på årsakene og hvordan problemene skal overvinnes.

Noen av dem påstår at det manglende forbruket, altså for liten etterspørsel etter varer, er problemet. Andre hevder at for høye lønninger er problemet, selv om de samtidig har et problem med å forklare hvordan forbruket skal økes med enda lavere lønninger. Noen av dem svarer med krav om lavere skatter, men skattelettene omfatter stort sett de rike, og dermed vil ikke de fattiges forbruk øke. Og hva hjelper det at de rike får enda mere penger å investere når overinvestering er sjølve problemet?

Mange av disse idealistiske forklaringene baserer seg på psykologiske faktorer. I følge dem er det menneskenes trang til å spare, ikke den faktiske fattigdommen, som er problemet.

Alle disse teoriene er like ubrukelige som de er uvitenskapelige. Krisa som er under oppseiling i verdensmålestokk skyldes ganske enkelt kapitalismens egne økonomiske lovmessigheter. Kapitalen flytter seg alltid dit det er utsikter til størst kortsiktig profitt. Avreguleringer har gjort at dette skjer i enda større omfang og hurtigere enn før, noe som betyr at det blir foretatt ufattelig store investeringer i bestemte bransjer som -- for en tid -- går som 'hakka møkk'.

Rundt neste sving oppstår imidlertid problemet; det er investert for mye, det vil si at produksjonsvolumet for varer og tjenester langt overstiger det som noe marked er i stand til å ta opp i seg. Den enorme produksjonskapasiteten som er bygd opp lar seg helt enkelt ikke utnytte. Hvis man gjør det, vil det bare presse prisene i bunn og minske profitten ytterligere. Kapitalistene kjenner bare en utvei: produksjonen skjæres ned eller stanser opp helt, konkursene og masseoppsigelsene kommer. Det er dette som nå skjer for fullt i IT- og telesektoren, i bilindustrien og flyselskapene.

Arbeiderne må betale prisen

Det er snakk om ei kapitalistisk overproduksjonskrise, verken mer eller mindre. Under kapitalismen finnes det bare en måte å overvinne krisa på, slik at grunnen kan legges for ny oppgang i neste syklus. "Løsningen" er massiv brakklegging og ødeleggelse av kapital, gjennom oppkjøp og nedlegginger, oppsigelser og konkurser. Mest effektivt av alt er krig, som bokstavelig legger kapitalinvesteringer og fabrikker i ruiner.

Følgene er i alle fall, sjøl uten krig, umenneskelige og brutale. Levebrødet blir tatt fra millioner med ett slag. De som betaler prisen for det kapitalistiske systemet, enten den bærende økonomiske tenkinga er av laissez faire-typen eller keynesianske ideer om blandingsøkonomi, er og blir arbeiderklassen og vanlige lønnstakere. På den ene eller andre måten får de velta byrdene over på seg, det være seg i form av arbeidsløshet eller gjennom skjerpa skattlegging -- eller begge deler på en gang. I siste instans blir de sendt ut i krig som soldater i kapitalens tjeneste.

Sivilisasjon?

Kapitalismen, også kalt slutten på historia og sivilisasjonens endestasjon, er ikke bare et ubrukelig og avleggs system. Det er også et livsfarlig system for jordas store flertall. Det er et system som ikke hører hjemme i det 21. århundre. Men det trenger aktiv dødshjelp fra verdens arbeiderklasse, som må erstatte det med den eneste mulige formen for moderne sivilisasjon: sosialismen.

Fra Revolusjon nr. 22 – høsten 2001

J. M. Keynes (1883 1946) ble særlig populær etter krisa på 30-tallet. Keynes hevda at kapitalismens kriser kunne overvinnes ved å utvide kapitalinvesteringene og dermed øke sysselsettinga. Staten skulle på den ene sida sørge for at kapitalens rentabilitet stiger ved å senke arbeidernes reallønninger gjennom inflasjon og nedettelse av rentefoten, og på den andre sida må den foreta store kapitalinvesteringer via budsjettet.

Keynesianisme blir gjerne framholdt som et reformistisk motstykke til liberalismen (av lat. liber, fri), som prega borgerlig tenkning og økonomisk teori i Europa fra 1700-tallet av. John Locke og Adam Smith er de mest kjente talsmenn for liberalismen, som egentlig oppstod som det framvoksende borgerskapets reaksjon på føydale tradisjoner og på eneveldet. Den la vekt på det enkelte individ og dets rettigheter, mens staten og dens inngrep ble en fiende hvis makt måtte begrenses mest mulig.

Den økonomiske krisa i 1930-årene tvang liberalismen på retrett. Fra 1980-tallet fikk den en renessanse, først i Thatchers Storbritannia og Reagans USA.

Sosialøkonomen Milton Friedman, som innførte begrepet monetarisme, ble lenge genierklært av det amerikanske og europeiske borgerskapet sist i forrige århundre.


Forholdene ligger utmerket til rette for å vinne kampen. Men det vil være livsfarlig å ta seieren på forskudd.

Alt tyder på at det går mot et samordna oppgjør med forbundsvise tilpasninger. Spørsmålet om avtalefesta pensjon (AFP) kommer til å stå helt sentralt. Forbund som tradisjonelt har gått inn for forbundsvise forhandlinger, vil nå ha et samordna oppgjør for å tvinge gjennom pensjonskravet.

JORDBRUKSKOLONIALISME.  Afrika har igjen havnet på radaren til globale selskaper og de tidligere kolonimaktene.

Hvete er blitt en sikker transnasjonal investering.FNs matvareprogram sier at det er nok mat til å brødfø verden en og en halv gang. Likevel er mer enn en milliard mennesker underernærte.

Etter å ha plyndret det afrikanske kontinentet for sine rike mineralressurser i århundrer, har imperialistmaktene nå kastet sine øyne på de store og fruktbare landbruksområdene. I dag har «underutnyttet» jordbruksland i Afrika kommet i sentrum for oppmerksomheten i land med matknapphet og hos storkonserner og finansgrupper.

Denne artikkelen i to deler forklarer bakgrunnen.

Onsdag 24. mars ble Lex Laval (Laval-loven) vedtatt av den svenske Riksdagen. Det er et alvorlig slag mot svensk fagbevegelse og mot konfliktretten.
Med fem stemmers overvekt vedtok det borgerlige flertallet å godkjenne regjeringens fagforeningsfiendtlige forslag.

NHO har grunn til å si seg fornøyd med det anbefalte meklingsforslaget i frontfagoppgjøret mellom Fellesforbundet og Norsk Industri.

LO logo50Ramma og kronetillegget er lavere enn i fjor, enda det var et mellomoppgjør. Når det gjelder pensjonsspørsmålet, var Arve Bakke og Fellesforbundet helt fra starten måtelig interessert i å fronte første del av LO-kravet om at «tjenestepensjonene i privat sektor avtalefestes». 18 timer på overtid klarte de ikke å oppnå annet enn et løfte om «utredning».

Vi har tidligere omtalt dette tariffoppgjøret som et forsøk på å plastre på bristende pensjonsordninger. Men det som er lagt fram er ikke en gang en plasterlapp, det er i beste fall en rekvisisjon på en kompress til et apotek som NHO ikke har gitt åpningstillatelse.