Illustrasjonsfoto: Artur Pawlak fra Pixabay«Forsvarsløftet» er et løfte til USA og NATO om gigantisk opprustning på bekostning av velferd og samfunnsviktige tjenester.
Ikke mindre enn 600 milliarder kroner ekstra skal brukes for å overoppfylle NATO-kravene til opprustning, ifølge den nye Langtidsplanen for Forsvaret. I løpet av planperioden over 12 år vil den militære pengebruken nærme seg tre prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP). I sum innebærer dette at regjeringen legger opp til at «i størrelsesorden 1624 mrd. kroner prioriteres til forsvarsformål frem til 2036», står det i stortingsproposisjonen (Forsvarsløftet, prop. 87 S (2023-2024)).
Milliardene til denne doblinga av forsvarsbudsjettet må hentes inn fra samfunnsviktige områder som helsesektoren, kommuneøkonomien og trygdebudsjettet. Oljefondet skal ikke røres. Summene kommer på toppen av allerede vedtatte opprustningsplaner og milliardoverføringer til Ukraina.
I opprustningsplanene inngår en stor mengde marinefartøyer, blant annet fem nye fregatter og fem nye ubåter. Andøya blir utskytningsrampe for dronesvermer og missiler.
Et «nasjonalt forsvar» styrt fra Virginia
Det er bare i formen at Langtidsplanen og dens 600 milliarder kroner handler om forsvar av Norge og norsk suverenitet. Det er snarere en plan for nasjonal underkastelse for USA og EUs militære unionsplaner, helt etter oppskriften fra Forsvarskommisjonen og NOU-en «Det er alvor nå».
Det utpekte fellesoperative allierte hovedkvarteret (JFC) for de nordiske landa skal ikke en gang ligge i Norden. JFC ligger i Norfolk, Virgina. Altså i USA. Det er «JFC Norfolk som etter hvert vil overta ansvaret for å planlegge, lede og øve styrker som skal operere i Nord-Atlanteren, Norge og Norden. Kommandoen er samlokalisert med den reetablerte U.S. Navy Second Fleet». Det bør gi SV og andre som hallusinerer om en nordisk forsvarsallianse innenfor ramma av NATO noe å tygge på.
Bak alle «nasjonale» floskler er essensen at Norge skal fylle sin NATO-rolle i en kommende global konfrontasjon mellom den gamle, vestimperialistisk leiren under amerikansk kommando på den ene sida, og den fremadstormende asiatiske rivalen med det sosialimperialistiske Kina i førersetet og Russland i baksetet, på den andre.
Med USA for «våre verdier»
Det levnes ingen tvil om hvilken leir Norge tilhører. Den «økte rivaliseringen mellom Kina og USA (…) gjør at regjeringens arbeid for fred, sikkerhet, verdier, og en folkerettsbasert verdensorden er uløselig knyttet til et sterkere og mer integrert vestlig samarbeid». På denne måten skal man stå imot Kina, Russland og land i sør som «ønsker en alternativ verdensorden basert på andre verdier, …».
Forsvar av «våre «verdier» hviler kort sagt på å sikre fortsatt USA-dominans over kloden. Vestens egendefinerte «verdensorden» skal sikre markedene og den norske monopolkapitalens verdensomspennende utenlandsinvesteringer og kapitaleksport. Norsk utenrikspolitikk, forsvarspolitikk og investeringsstrategi er en rein refleks av disse ambisjonene om å opprettholde en «verdensorden» helt og fullt basert på den vestlige imperialismens premisser.
Svadaen om en «folkerettsbasert verdensorden» er tåketale for fortsatt utplynding og utpressing av de undertrykte folkene og nasjonene. Dette skal fortsatt være Vestens privilegium gjennom et «enda mer integrert vestlig samarbeid» gjennom NATO og EU. Truende oppkomlinger som Kina og Russland må tøyles og slås tilbake med alle midler. Også i nordområdene. Over Arktis er veien til Kina kortere enn de fleste tror.
I departemental språkdrakt «forsterker (situasjonen) behovet og sannsynligheten for militær signalering og styrkedemonstrasjoner i våre nærområder både fra russisk og alliert side». Forsvarsløftet vil «vektlegge militær evne over tid til både å dekke våre nasjonale NATO-forpliktelser, samtidig som vi deltar med substansielle bidrag i operasjoner ledet av NATO eller andre allierte». Norges bidrag i slike operasjoner «kan endres på kort varsel». Og videre: «Omforente områder under Supplementary Defense Cooperation Agreement (SDCA) vil kunne anvendes for å videreutvikle amerikansk forhåndslagring i Norge, også i luftdomenet.» (Alle sitater er fra Langtidsplanen.)
Regjeringens målsetting er at Norden skal være den mest integrerte regionen i Europa innenfor forsvarsområdet. (…) Samarbeidet vil innrettes i tråd med NATOs planer og doktriner, slås det ikke overraskende fast.
Kjernefysisk dimensjon
Langtidsplanen minner om at enhver konflikt mellom Russland og NATO vil ha en kjernefysisk dimensjon. «Kjernevåpen forblir den ultimate sikkerhetsgarantien for alliansen. Så lenge kjernevåpen eksisterer vil NATO også være en kjernefysisk allianse.» Tydeligere kan det ikke sies at NATO-stater vil beholde sine atomvåpen til siste slutt. Til dommedag, om man vil. Derfor tillater ikke NATO Norge eller andre medlemsstater å ratifisere FNs atomvåpenforbud.
Med andre ord tas det rett og slett til etterretning at Norge kan bli en kjernefysisk slagmark som følge av NATO-medlemskapet. Utenfor NATO og uten baseavtaler med USA kunne denne kjernefysiske dimensjonen elimineres for Norge sin del, ettersom Russland da ikke ville ha grunn til å rette noe av sitt atomvåpenarsenal mot norsk territorium.
Forsikringene i baseerklæringa fra 1949 om at Norge ikke vil «åpne baser for fremmede makters stridskrefter på norsk territorium» i fredstid, er nullet ut gjennom baseavtalen med USA. Som det heter i Stortingsproposisjonen: «Omforente områder under Supplementary Defense Cooperation Agreement (SDCA) [les: baseavtalen] vil kunne anvendes for å videreutvikle amerikansk forhåndslagring i Norge, også i luftdomenet». Avtaleteksten utelukker ikke forhåndslagring av atomvåpen.
Ingen tvil om hvem som er sjefen
I subtile vendinger formidler regjeringa hvem som har siste ord over norsk militærpolitikk: Det er «imidlertid markant økte forventninger fra NATO og sentrale allierte om at kapabilitetsmålene Norge tildeles implementeres til rett tid og i sin helhet.» Norge har kot sagt å implementere det landet får beskjed om!
I skvisen mellom USA, Russland og EU erkjenner regjeringa at «Norges sikkerhetspolitiske handlingsrom er under press. En hovedutfordring for norsk sikkerhet er økt risiko for å bli marginalisert, altså at våre interesser eller sikkerhet ikke blir tatt hensyn til.» Og for at de skal bli tatt litt hensyn til, følger man de gode, gamle mafiareglene om å betale mer i beskyttelsespenger.
For den som måtte innbille seg at USA og NATO tar hensyn til noe annet enn sine egne imperialistiske interesser, er det på sin plass å minne om at NATO på 1970-tallet planla å utplassere et 40-talls kjernefysiske miner fra Alta til Vestfjorden, før planene angivelig ble skrinlagt.
NATOs venstrefløy
Protestene fra den autoriserte «venstresida» uteblir. SV og Rødt ser ut til å innbille seg at dette handler om et styrket «nasjonalt» forsvar. Bjørnar Moxnes fra Rødt slår imidlertid et slag for «kortreist opprustning» og krever at Forsvarets innkjøp må skje lokalt!
Avisa Klassekampen presterte 5. april en lederartikkel («Forsvar for hele landet») som kunne vært skrevet av VGs politiske avdeling. Lederen er en panegyrisk hyllest av langtidsplanen som regjeringa la fram dagen etter at NATO markerte sine 75 år som verdenspoliti for vestlig imperialisme. En merkedag Klassekampen forresten knapt fant grunn til å omtale.
Den borgerlige statens 40 millioner i årlig pressestøtte til Klassekampen gir solid politisk avkastning. Forsvarsløftet er ifølge avisa en rein solskinnshistorie: «Gitt en kraftig satsing de neste årene, vil tiår med nedbygging av norsk territorialforsvar erstattes med oppbygging av egen evne til å forsvare landet. Det gir også en mulighet til å bygge landet», ifølge Klassekampen. Fornøyd kunne avisa konstatere at også nasjonal transportplan prioriterer prosjekter som vil ha militær betydning. Hverken NATO, førsteslagsstrategien eller baseavtalene med USA, nevnes med et eneste ord.
I gleden over at Norge allerede i år når forpliktelsen fra 2014 om å bruke to prosent av BNP på opprustning, «glemmer» endog Klassekampen å nevne at dette dreier seg om en NATO-forpliktelse.
Rød Ungdom er et lyspunkt i mørket
Et lyspunkt i all denne elendigheten er landsmøtet i Rød Ungdom nettopp. Et flunkende nytt sentralstyre og en ny leder varsler motstand mot Rødt sin NATO-politikk, spesielt når det gjelder våpenveranser til Ukraina.
Det er et godt vårtegn at NATO-mørket ikke har greid å kvele alle spirer til antiimperialistisk fornuft.