Krigsplanen som president George Bush la fram i sin tale 11. januar blir misvisende omtalt som en ny strategi, mens det dreier seg om taktiske og militæroperasjonelle omdisponeringer innenfor den eksisterende strategiske planen for amerikansk verdensherredømme .
Den amerikanske strategien er mest tydelig formulert i prosjektet for et nytt amerikansk århundre (PNAC), utmeislet av folk som Paul Wolfowitz, Donald Rumsfeld og Dick Cheney. Total irakisk underkastelse for USA er et sentralt element i denne planen for amerikansk-israelsk kontroll med hele Midtøsten og Sentral-Asia, en kontroll som skal sikre at ingen rivaler på verdenskartet kan eller tør utfordre USA.
Presidenten glemmer at okkupasjonen framfor alt er uakseptabel for irakerne. Det irakiske folkets iherdige og modige motstand gjennom ufattelige lidelser og 700.000 krigsofre i snart fire år, har forpurret strategien og effektivt forhindret USA fra å gå til nye aggresjonskriger mot Iran og Syria. Hele verden står i gjeld til det irakiske folket som har båret denne umenneskelige byrden på sine skuldre.
Bush verken kan eller vil endre endre hovedkursen, men tvinges til å legge om taktikken. For å rette på sine «feil» vil han pøse på med 21.500 nye soldater som skal settes inn i taktiske operasjoner i Bagdads gater, i nok et desperat forsøk på å utslette motstanden. Men ikke en gang hans egne generaler har tro på at det vil lykkes. Taktikken med å gi grønt lys for å lynsje president Saddam Hussein under al-Eid, i den hensikt å splitte motstandsbevegelsen og hisse til borgerkrig, og samtidig prøve å involvere det gamle statsbyråkratiet med elementer fra det kriminaliserte og forfulgte Ba’ath-partiet, vil heller ikke bli noen suksess. I beste fall, sett fra Pentagon, er Bush tre år for seint ute.
Postulatet om sannsynlig militær tilbaketrekning fra november, muliggjort gjennom økt «bistand» og en forsert «politisk prosess» er ikke annet enn munnsvær for å stagge kritikerne i Kongressen og et forsøk på å stive opp kollaboratørregimet i Bagdad og underminere dets bånd til Teheran.
Bush-administrasjonen vil ikke avsverge sin strategiske visjon, og tar tilsynelatende ikke hensyn til anbefalingene i Baker-rapporten om å involvere Iran og Syria i spillet om Irak. Å anerkjenne Teheran og Damaskus som «fredsmeglere» ville harmonere dårlig med en strategi som går ut på et regimeskifte til fordel for amerikanske stattholdere også i disse statene.
Men innenfor rammene av sin overordna strategi er USA blitt tvunget til å gjenopprette strategiske partnerskap og inngå uhellige taktiske allianser som Bush opprinnelig betraktet som irrelevante eller uakseptable. Det første gjelder i forhold til EU og de europeiske allierte, det siste gjelder i forhold til Iran. Ulike vurderinger av hvordan det strategiske målet om verdenshegemoni skal oppnås – hvorvidt USA bør fortsette med stabeint alenegang eller satse på europeiske stormakter som strategiske reserver og regimer i Midtøsten som taktiske allierte – er det som ligger til grunn for dragkampen i den amerikanske Kongressen. I tillegg kommer Demokratenes frykt for det bunnløse underskuddet på statsbudsjettet og den tikkende bomben som krigspolitikken har plassert under amerikansk økonomi og som truer dollarens posisjon som verdensvaluta.
For den irakiske motstandsbevegelsen er den største utfordringen at landet i realiteten er dobbeltokkupert, politisk og militært. Gjennom sin respektive innflytelse i Irak, militært gjennom okkupasjonssoldater og militser, politisk gjennom kontrollen over de irakiske pappfigurene i Den grønne sonen, har USA og Iran strupetak på hverandre. I kulissene så vel som på den diplomatiske fronten foregår det et urent spill der Iran så langt er vinneren. USA truer med militære angrep mot iranske anrikningsanlegg, men truslene blir knapt tatt alvorlig i Teheran så lenge USA sitter i den irakiske fella og på et knips fra ayatollahene kan risikere at Badr-brigadene og Sadr-militsen vender sine våpen mot okkupantene.
På kort sikt er det bare to mulige utfall i Irak: enten at den irakiske motstandens styrke blir så formidabel at både amerikanerne og perserne tar halen mellom beina, eller at USA finner en taktisk overenskomst med «dødsfienden» Iran som kan forlenge okkupasjonen gjennom en mulig oppsplitting av den irakiske republikken. Av hensyn til landets egen sikkerhet vil Teheran ikke gi fra seg noe uten å få noe igjen, og de innehar for øyeblikket de beste kortene. Den amerikanske utleveringa av Saddam Hussein til det iransk-vennlige kollaboratørregimets bødler var kan hende nettopp en håndsrekning til Iran – som jublende støttet lynsjingen.
Uansett hvilke midlertidige overenskomster som blir inngått i det skjulte mellom Washington og Teheran, vil det bare bety en mulig utsettelse av USAs strategiske nederlag og av den irakiske motstandens strategiske seier. Historisk har det irakiske folket heller ingen gode minner fra tiden med persisk overherredømme, og vil aldri avfinne seg med det.
Men den amerikanske imperialismen nekter å innse at nederlaget nærmer seg, og marsjerer videre mot ragnarokk. For det irakiske folket betyr dette enda mer lidelse, enda flere drepte, enda mer tragedie. For det amerikanske folket betyr det mer sosial elendighet, høyere skatter og nye tusener av krigsinvalider.
Oppgjørets time tikker ubønnhørlig nærmere for okkupantene. Uansett hvilke taktiske omlegginger USA foretar, og likegyldig om Bush eller Demokratene trekker det lengste strå i den hjemlige dragkampen om opinionen, er det irakiske folket i ferd med å legge den amerikanske strategien for verdensherredømme i grus.
Det vil være med på å redde hele verden fra nye katastrofer og samtidig gi oss håp ved å minne oss om at amerikansk barbari og masseødeleggelse likevel ikke har klart å utslette sivilisasjonen og dens vugge mellom Eufrat og Tigris.
Jan R. Steinholt er styremedlem i Komiteen for et fritt Irak .
Irakiske Røde Halvmåne blir ofte trakassert eller kommer under angrep fra USA-leda styrker. Det sa organisasjonens visepresident Jamal al-Karbouri da han besøkte Geneve før jul.
«Hovedproblemene vi støter på er i første rekke de multinasjonale styrkene. De gjør det tøft for oss, de angriper våre kontorer, og de pågriper våre frivillige medarbeidere», sa han. Karbouri fortalte at hovedkvarteret til Røde halvmåne i Bagdad er gjennomsøkt fire eller fem ganger, hvor soldater har ødelagt dører og vinduer. «Hver gang gjør de dette, og vi vet ikke grunnen. Er det for å skremme oss, hindre arbeidet vi gjør, eller er det en annen grunn, frykt for terrorister?»
Men det er ikke «terrorister», ei heller militser eller motstandsbevegelsen som skaper problemer for det humanitære arbeidet. «For det meste er det amerikanske styrker som angriper oss», sa Karbouri.
Iraks Røde Halvmåne har en stab på rundt tusen personer og et nettverk av ca 200.000 frivillige. Innsatsen som Røde Halvmåne og de mange frivillige gjør for å minske lidelsene i dagens Irak, kan vanskelig måles.
Igjen ser vi at USA ikke respekterer verken det irakiske folket eller Det internasjonale Røde Kors.
Bakgrunnskilde for denne artikkelen er Middle East Online
Provokasjoner fra elementer som støtter okkupasjonsregimet i Bagdad klarte ikke å hindre sjeik al-Khalessi, Kamal Majid og Hind al Naemi Kjær fra å la sine stemmer høre på Irak-seminaret «Røster fra Irak». Det skriver Komiteen for et fritt Irak i en pressemelding.
– Baker-rapporten dreier seg ikke om å redde Irak, men om å redde den amerikanske administrasjonen ut av situasjonen de har ført seg selv og det amerikanske folk inn i, sa sjeik Jawad al-Khalisi, en av de mest respekterte sjialederne i Irak, da han talte som en av tre innledere på seminaret «Røster fra Irak» i Oslo konserthus lørdag 16. desember.
For sjialederen sjeik Jawad al-Khalisi finnes det to slags irakere: De som er for et fritt og forent irak, og forræderne som har solgt seg til okkupantene.
Sjeik Jawad al-Khalisi er en av de fremste sjia-autoritetene i Irak, imam ved Al-Kathim-moskéen i Bagdad og med stolte aner i kampen mot fremmede okkupanter. Hans farfar sto i spissen for 1920-opprøret mot britene. Når han nå kommer til Norge, er det en unik anledning for den som ønsker ufiltrert informasjon om det okkuperte Irak.
Al-Khalisi levde 20 år i landflyktighet under Saddam Husseins regime. Han er konsekvent motstander av den USA-styrte okkupasjonen som tyranniserer irakerne på fjerde året. Han legger ikke skjul på sin støtte til motstandsbevegelsen, og er ubøyelig i sin holdning til de som har hærtatt landet hans og som har drept mer enn en halv million av hans landsmenn. Jawad al-Khalisi er på samme tid en iherdig talsmann for brorskap og forsoning, han går skarpt i rette med agitasjon som hisser til religiøs eller etnisk konflikt irakere imellom. Derfor er han også høyt respektert blant sunni-araberne og andre grupper og etnisiteter i Irak.
For Jawad al-Khalisi finnes det to slags irakere: De som er for et fritt og forent irak, og forræderne som har solgt seg til okkupantene.
Sjialederen avviser påstander som at sjia-irakerne støtter opp om okkupasjonen, og at de ser på sunni-irakerne eller kurderne som sine hovedrivaler. «Disse løgnene om fredelige sjiaer, sunniterrorister og separatistiske kurdere kan føyes inn i en nøye planlagt strategi for å splitte et folk i tre fraksjoner», sa han i et intervju med Eftikhar Hashem Alhusainy i Stockholm for ett år siden.
I kraft av å være generalsekretær for Iraqi National Foundation Congress, en allianse av sekulære og religiøse organisasjoner som favner hele det religiøse og etniske spekteret i landet, kan al-Khalisi slå fast at et klart flertall blant irakerne støtter motstandsbevegelsen. Det er en påstand han har full dekning for. Meningsmålinger utført av det amerikanske World Public Opinion viser det samme.
«Motstandsbevegelsen har Iraks fiender som sitt mål, især okkupasjonshæren og quislingarméen. Det finnes renkesmeder som beveger seg over store geografiske områder i den hensikt å framprovosere sekteristisk spenning og i neste omgang legge skylda på den irakiske motstandsbevegelsen for å sverte den», sa Khalisi i nevnte intervju.
Det er en påstand som er blitt enda mer iøynefallende i dag.
Nå har et norsk publikum mulighet for å høre noe annet om Irak enn det oftest forvridde og fragmenterte mediebildet som passerer gjennom den psykologiske krigføringens mange filtre.
Når al-Khalisi sammen med andre framstående representanter for den sivile irakiske motstanden snakker ut i Oslo Konserthus førstkommende lørdag, har også norske medier fått muligheten til å formidle Irak sett med irakiske øyne. Så gjenstår det å se om de vil benytte anledningen.
Jan R. Steinholt er styremedlem i Komiteen for et fritt Irak og redaktør av Revolusjon
USAs «retrettstrategi» blir ikke avgjort av James Bakers anbefalinger eller av president Bush, men av polariseringa innad i Irak. Og av mullahene i Teheran.
Er det borgerkrig i Irak? Eller er det terrorister som herjer? Slik har mediene spurt i månedsvis. De har jo i farta «glemt» at landet er hærtatt av 150.000 okkupasjonssoldater.
Kofi Annan sier nå at det er borgerkrig. Bush vil ikke snakke om borgerkrig, men om et fåtall terrorister. Men CIA-sjef Michael Hayden har tatt lufta ut av al-Qaida-ballongen ved å slå fast at al-Qaida ikke står for mer enn ca 3 prosent av motstanden. Han innrømmer samtidig at den væpna motstanden omfatter såvel sunnier som sjiaer.
Altså er det borgerkrig? Nei. Og ja. Det pågår ingen borgerkrig som entydig er basert på religion og sekttilhørighet, sjøl om ytre krefter, særlig Iran og Saudi-Arabia, puster til ilden etter evne. Grotesk sekterisk utrenskning finner sted i bydeler i Bagdad og andre steder. Men et helhetsbilde av det okkuperte Irak viser ikke at sunni står mot sjia. Det viser et folk som forener seg stadig mer mot okkupantene, kollaboratørene, splittelsesmakere og provokatører. Hvis man skal snakke om en borgerkrig i emning, så er det en borgerkrig mellom de nasjonale motstandskreftene og forræderne.
På den ene sida står den sekulære og religiøse patriotiske motstanden, som står særlig sterkt i den vestlige delen av landet og langs elvene Eufrat og Tigris. På motsatt side står okkupantene og kollaboratørene som har solgt seg til fremmede makter, samt sekteriske terrorister med en helt annen agenda enn et fritt og sjølstendig Irak. De siste omfatter grupper som al-Qaida, militser i Irans tjeneste og israelske terrorceller.
Under enhver okkupasjon finnes det mellomliggende sosiale krefter som avventer begivenhetenes gang i håp om bedring, eller som vil finne ut hvor vinden blåser før de tar aktivt stilling. Slik var det under den tyske okkupasjonen av Norge, det samme ser vi i Irak.
Godt og vel halvparten av irakerne tilhører sjiaretninga innen islam. Men i sjiabevegelsen og mellom dens religiøse lederskikkelser finner en store forskjeller og diametralt motsatte holdninger til okkupasjonen og den nasjonale motstandsbevegelsen. Mens noen sjiagrupper som SCIRI, Badr og Dawa er skapt av og i Iran, har for eksempel Sadr-bevegelsen vært et reint irakisk foretagnede, som har hatt sin sosiale basis blant mange av de fattigste sjiaene. Bevegelsen til sjeik Jawad al-Khalissi (sønnesønn av opprørslederen mot britene i 1920) har på sin side konsekvent markert seg mot okkupasjonen og kollaboratørene, og maner til samhold mellom sunnier og sjiaer.
Lederen av Det øverste råd for den islamske revolusjon i Irak (SCIRI), Abdel Aziz Hakim, har aksjemajoritet i kollaboratørregjeringa og kontrollerer Badr-brigadenes terroroperasjoner mot eget folk. Han ble tatt vel imot av både George Bush og Condi Rice under sitt besøk i Washington. Hakim brukte anledninga til å understreke sin dobbelte forræderrolle ved å advare amerikanerne mot å trekke seg ut.
Hatet mot Saddam-regimet og presset fra de iransk-finansierte trosbrødrene, fikk Sadr-bevegelsen til å avblåse den væpna motstanden mot amerikanerne, og sadristene fikk plass i regjeringa til Nuri al-Maliki. Det har svekket Moqtada al-Sadrs autoritet, har gitt ham liten politisk gevinst og store interne problemer. I enda mindre grad enn sine forgjengere har vasallen Maliki bidratt til framskritt og stabilisering under USAs bajonetter; situasjonen er til de grader ute av kontroll at USA vurderer å kaste også denne pappfiguren til løvene.
Moqtada al-Sadr har delvis mistet kontrollen over sin egen bevegelse, som er splittet i flere fraksjoner, hvorav deler av Mehdi-hæren opererer som reine dødsskvadroner. Mens den sunni-dominerte motstanden konsoliderer seg og er i ferd med å danne en jernring omkring Bagdad, tvinges sjiagruppene som vakler til å velge mellom fortsatt kollaborasjon eller å gå med i den patriotiske fronten. Når det skjer, er USAs tid i praksis forbi.
Det er denne utkrystalliseringsprosessen som nå foregår bakom et kaotisk ytre preget av sekteriske likvideringer, fordrivelser og vanvittige blodsutgytelser, hvor de amerikansk-iranske kollaboratørene er hovedansvarlige.
Det sekulære partiet al-Awda (Hjemkomsten), stiftet av tidligere medlemmer av Ba’ath-partiet, har stor framgang i samarbeid med andre sekulære og religiøse motstandskrefter. I tillegg til kampen mot okkupasjonsregimet har al-Awda også vært i trefninger med provokatørceller fra al-Qaida.
Vasallregimets arrestordre på lederen av det innflytelsesrike (sunni-)Rådet av islamske lærde (AMS), Dr. Harith al-Dhari, har slått tilbake mot regimet, og forsterket den indre splittelsen. Al-Dhari har fra første stund nektet å la seg involvere i den såkalte politiske prosessen til okkupantene, han har tatt avstand fra sekterisk vold og splittelse mellom sunnier og sjiaer. Dr. al-Dhari har i flere måneder oppholdt seg i eksil i Jordan, der han blant annet har hatt samtaler med kong Abdullah. Arrestordren ble utstedt samtidig med at Maliki møtte Bush i Amman, med kong Abdullah som vert.
Sjia-lederen al-Khalissi har fordømt arrestordren mot lederen av sunnirådet. «Det var en idiotisk arrestordre som bare vil øke raseriet mot ei korrupt regjering», sa han på satelittkanalen al-Sharqija. Presset mot regimet har vært så sterkt at også en rekke av kollaboratørene har vært nødt til å ta avstand fra dekretet om å arrestere sunnirådets leder.
Vasallregimets blodstenkte innenriksminister Jawad al-Bolani anklager på sin side Dahri for å støtte «terrorisme». Han støttes av de ledende sjiapartiene i regjeringa, samt av kurderne med den nyss fra Teheran hjemvendte «president» Talabani i spissen.
På spørsmål om han mener at USA er i ferd med å vinne i Irak, svarte den påtroppende etterfølgeren til krigsforbryteren Donald Rumsfeld, Robert Gates, et klart "nei" under senatskomitehøringa. Praktisk talt alle vestlige medier istemmer at USA allerede har tapt i Irak, og at det nå gjelder å finne en vei ut. Den veien finner ikke USA på egen hånd, fordi imperialistene har rotet det til for seg på alle fronter.
Uansett hva USA gjør, vil de terge på seg frender og rivaler, det være seg Saudi-Arabia, Tyrkia, Iran eller Syria, som alle ønsker å røre i den irakiske heksegryta. Den uhellige alliansen med Iran er USAs eneste forsikring mot å bli smadret av det irakiske folkets velbegrunna raseri. Men det er en dårlig forsikring, fordi stadig flere irakere innser at Iran fungerer som de facto garantist for okkupasjonen.
Enhver patriotisk iraker tvinges nå til å velge side, imot så vel den USA-leda okkupasjonshæren som mot Iran og deres håndlangere i den grønne sonen. Oppgjørets time nærmer seg. Det er en stor regning som skal gjøres opp, og forfallsdatoen er nært forestående.
En ny meningsmåling utført for worldpublicopinion.org viser – ikke særlig overraskende – at et overveldende flertall blant irakerne (71 %) vil ha de amerikanske okkupantene ut så snart som overhodet mulig.
Mer overraskende (for de som har vært prisgitt vestlige mediers framstilling av den irakiske virkeligheten) er at et stort flertall – 61 prosent – støtter motstandens væpnede angrep på okkupantstyrkene. Samtidig er det massiv uvilje i befolkninga overfor Al-Qaida.
Nå foreligger den første bildedokumentasjonen av israelske spesialstyrker som trener kurdiske peshmerga-soldater. [Se reportasjen på BBC-programmet Newsnight]
Via Kurdistan har israelske spioner tilnærmet fri passasje over grensa til både Iran, Tyrkia og Syria. Men påstander om at israelske spesialstyrker lærer opp kurdiske soldater, eller at israelere overhodet befinner seg i Irak, er kategorisk benektet av både Israel og partiene KDP og PUK som administrerer Nord-Irak.
Ifølge et av intervjuobjektene i programmet, en israelsk kommandosoldat, var rolla til de tidligere spesialstyrkene som ble sendt til området i 2004 å trene to grupper av kurdiske soldater. Den ene av gruppene skulle fungere som sikkerhetsstyrker rundt den nye Hawler- flyplassen ved Erbil, mens den andre skulle trenes for «spesialoppdrag». I tilfelle israelske flyangrep på Iran, vil den nye flyplassen være ideell for mellomlanding for bombefly som trenger å tanke drivstoff før de returnerer til Israel etter fullført tokt.
Det israelske konsulentfirmaet Interop sto for hovedentreprisen for bygginga av flyplassen, som ble utført gjennom to underleverandører (Kudo og Colosium) med ansvar for blant annet kommunikasjonssystemer, sikkerhetsinstallasjoner og trening av sikkerhetsstyrker. De to sistnevnte selskapene er offisielt registrerte i Sveits.
En av grunnleggerne av Interop er Danny Yatom, tidligere sjef for Mossad og nå medlem av Knesset. Interop og Kudo ble i 2004-2005 ledet av Shlomi Michaels, tidligere leder av en israelsk kontraterrorenhet.
Peshmerga-avdelinger har deltatt sammen med USA-soldater under flere militæroffensiver, blant annet mot Falluja og Ramadi.
Palestinske flyktninger i Irak er særdeles utsatt i den sekteriske volden som herjer Irak. De blir stadig oftere utsatt for trakassering fra den irakiske regjeringa og blir likvidert av militante sjiamilitser, melder Human Rights Watch i en ny rapport.
«Siden Saddam Huseins fall har palestinerne i økende grad blitt ofre for vold og forfølgelse», sier SarahLeah Whitson, Midtøsten-ansvarlig for Human Rights Watch. De rundt 34.000 palestinerne i Irak er blitt jagd fra sine hjem og forfulgt på mistanke om at de støtter motstandem mot kollaborasjonsregimet.
De irakiske opprørerne – som den imperialistiske mainstreampressa omtaler den irakiske motstandsbevegelsen for å forsøke å skjule at Irak reelt er okkupert – har aldri vært sterkere og med større folkelig oppslutning enn nå.
Det sier en gradert rapport fra det amerikanske militære, datert den 3. august 2006.
Ifølge avisa New York Times, som har sett gjennom den ni siders rapporten fra Defense Intelligence Agency, viser rapporten at antallet av landeveisbomber mot okkupantene og dens irakiske marionettstyrker, som okkupantenes propaganda kaller «Iraks nye hær», i juli nådde sitt høyeste nivå siden den FN-stridige, amerikanskleda invasjonen av Irak i mars 2003. En analyse av bombene viser at 90 prosent av dem er rettet mot okkupasjonsmakta og den irakiske marionetthæren, som har som sin ryggrad den iransktrente Badr-militsen og de kurdiske peshmergaene, som invaderte Irak sammen med amerikanerne.Les hele på Frit Irak Blog (dansk)
Irakerne frykter nye amerikanske massemord på sivile, etter mønster av okkupantenes menneskeslakt i Falluja.
Ramadi er omringet av stridsvogner og kontrollposter. Hundrevis av okkupantsoldater og irakiske kollaboratørstyrker rykker systematisk fram i en knipetangsmanøver som ser ut til å være forberedelser til en offensiv mot byen.
Okkupantene ser på Ramadi som enda et «opprørssenter», på linje med Falluja, Tikrit, Baquba og en rekke andre byer. Byen med 400.000 innbyggere har vært beleiret i flere måneder, og innbyggerne har fått kuttet strøm- og vannforsyninger.
Ramadi er hovedstad i provinsen Anbar, drøyt 100 kilometer vest for Bagdad. 1500 familier, eller rundt ti tusen mennesker, skal allerede ha flyktet fra byen. Sheikh Fassal Jaoud, tidligere guvernør i Anbar-provinsen, har betegnet situasjonen som katastrofal. Innbyggerne frykter at de amerikanske okkupantene planlegger en ny masseoffensiv av samme morderiske slag som ble gjennomført mot Falluja i november 2004, melder Arab Monitor.
Den såkalte enhetsregjeringa, som det tok seks måneder for okkupantene å stable på beina, har innført utvida portforbud fra kl 2030 til 0600. Kollaboratørstyrkene har sammen med 40.000 okkupantsoldater gjennomfører løpende razziaer og terroriserer Bagdad i nok et fåfengt forsøk på å få bukt med motstandsbevegelsen. Den nye kollaboratør-«statsministeren» Nouri al-Maliki har vært nødt til offisielt å fordømme USAs dokumenterte massakrer, blant annet i Haditha. I et forsøk på å bedre sin håpløse PR-situasjon, har medløperregimet løslatt noen hundre politiske fanger. Det betyr i praksis ingenting, ettersom hundrevis av nye blir internert hver eneste dag.
De første militære angrepene på Ramadi ble iverksatt samme dag som al-Maliki la fram programmet for sin «nasjonale enhetsregjering», og de er blitt intensivert etter president Bush' hemmelige lynvisitt den 13. juni. En amerikansk militær talsmann kunngjorde ifølge BBC at USA i dagene etter likvideringa av personen som påstås å være Zarqawi, har gjennomført 452 militære opprenskingsaksjoner. 104 'opprørere' (en betegnelse okkupantene bruker på motstandsfolk eller sivilister) er drept, mens 759 av det USA omtaler som «anti-irakiske elementer» (!) er tatt til fange og prisgitt torturistene fra USA og det Badr-infiserte «innenriksdepartementet».
Tross massive razziaer og all verdens «opprenskningsaksjoner», fortsetter motstandskampen med stor intensitet, også midt i Bagdad. De mange kontrollpostene til okkupantene gjør dem til lettere angrepsmål. USA-imperialismens militære tapstall i Irak har nå passert 2500.
Den vestlige propagandakverna må nå finne på noe nytt for å forklare hvorfor irakerne fortsetter å kjempe med nebb og klør mot okkupantene.
Jordaneren Abu Musab al-Zarqawi skal være drept. Den irakiske «statsministeren» Nouri al-Maliki, innmanøvrert av USA-ambassadør Zalmay Khalilzad på bekostning av den mindre USA-lojale forgjengeren Ibrahim al-Jaafari, skal være sannhetsvitne for påstanden. Og president Bush jubler.
Zarqawi har flere ganger vært meldt både død og gjenoppstanden, og det har vært reist tvil om mannen faktisk fins. Hvis det denne gangen virkelig dreier seg om al-Zarqawi, blir det uansett en kortvarig seiersrus for USA.
USA var raskt ute med å kreve at Norge må delta aktivt i en væpnet konflikt med Irak.
– Om det blir militære aksjoner i Irak, vil vi be om at Norge bidrar med omtrent det samme som Norge har bidratt med i Afghanistan, sa USAs ambassadør i Norge, John Doyle Ong, i et intervju med Dagsavisen 14. september 2002.
Det betyr i klartekst at Norge må stille med offensive kampfly, spesialstyrker som opererer i små enheter på bakkenivå, kjøretøyer og etterretning. At en ambassadør går ut på denne måten overfor en norsk regjering som på dette tidpunktet hadde uttrykt en smule skepsis til fornuften i å gå til krig, avslører at USA regner med at det blir en smal biff å banke Bondevik og Petersen lojalt på plass når det hardner til.
Inntil videre har norske myndigheter prøvd å vri seg unna, i sin evige balansegang mellom EU og USA.
Utenriksminister Jan Petersen advarte i februar mot planer om militær intervensjon i Irak. – Det vil undergrave samholdet i den brede koalisjonen, og svekke muligheten til å få bukt med terrorismen på lengre sikt, sa han i Stortinget. Norsk deltakelse er blitt framholdt som uaktuelt. Tidlig i september snakket Petersen og Jagland – som er leder av utenrikskomiteen – som om krigsspørsmålet var helt hypotetisk. Og hvis Irak slapp inn våpeninspektørene var krig å forstå som helt uaktuelt. Men i løpet av seinsommeren og høsten er tonen gradvis lagt om fra det offisielle Norge. Krigsminister Kristin Krohn Devold ga den 27. september et klart signal om at Norge også er villig til å medvirke i en aksjon mot Irak, «dersom det blir aktuelt».
Et klart flertall sa i september nei til at Norge skal støtte USA i landets planer om en krig for å styrte Iraks president, ifølge en meningsmåling utført for Dagsavisen (12. september).
58 prosent svarte nei på spørsmål om Norge bør gi USA en slik støtte, mens 22 prosent svarte ja. Resten svarte vet ikke. Resultatet er i tråd med resten av Europa, der et klart flertall er negative til en krig mot Irak.
Vi skal ikke glemme for et sekund hva utenriksministeren sa da USA for et snaut år siden forlangte norske styrker til Afghanistan. – Det er helt naturlig at vi tilbyr styrker. Det ville ha vært et politisk problem hvis vi ikke gjorde det. (Nettavisen 30. november 2001). Dette utsagnet er norsk utenrikspolitikk i et nøtteskall. Når USA setter presset på, vil Norge uansett gjøre som USA sier for å unngå et «politisk problem».
I 1998 sa den samme Jan Petersen, som da var Høyres opposisjonsleder og nestleder i Stortingets utenrikskomité, at Norge støttet de intensive amerikansk-britiske bombeaksjonene mot Irak.
Norge er diplomatisk langt sterkere involvert enn den gang. Norge sitter for det første i Sikkerhetsrådet, men er også leder for sanksjonskomiteen for Irak. Desto sterkere er sjølsagt det amerikanske behovet for å sikre total norsk underkastelse.
Kjell Magne Bondevik kan komme til å gå inn i historien som den eneste norske statsminister som har ført Norge inn i tre kriger på fremmed jord.
Etter Bush sin tale i FN 12. september, er Bondevik blitt stadig mer vag på spørsmål om hvorvidt Norge vil kunne støtte en krig mot Irak.
– Jeg håper i det lengste at militære aksjoner ikke blir nødvendig, sa Bombevik – før han kort etter lot seg avbilde mens han vinket farvel til F-16 flyene som ble sendt av gårde til de afghanske dødsmarkene.
Regjeringa har forsøkt å sikre at spørsmålet om krigen og norsk deltakelse blir behandla bak lukkede dører i den utvida utenrikskomiteen. En uvanlig koalisjon av SV, Sp og FrP ser ut til å framtvinge at spørsmålet kommer opp i åpent Storting, noe som er en stygg strek i regninga for regjering - som frykter folkemeninga sjøl om den er ivrig etter å tekkes USA.
– Er det virkelig i Norges interesse å opptre som leiesoldat for USA i Afghanistan? spurte flaggkommandør Jacob Børresen med 40 års fartstid som yrkesmilitær. – Jeg frykter at deltagelsen i Afghanistan, og i en USA-ledet krig i Irak, sager over grenen vi sitter på som småstat. Vi er helt avhengig av et troverdig og sterkt FN som kan forebygge at stormaktene tar seg til rette, sa Børresen ifølge Aftenposten.
Krigsminister Krohn Devold reagerte krakilsk med å stemple utsagnene som «en blodig fornærmelse». Hun foretrekker formodentlig en blodig krig.
Side 2 av 4