De erklærte antikrigspartiene SV og Senterpartiet har i den utvidete utenrikskomiteen på Stortinget støttet norsk opplæring av irakiske sikkerhetstyrker.
Overfor avisa Klassekampen framholdt SVs Øystein Djupedal at støtten ikke var et brudd med SVs linje i forhold til Irak.
– Dette er et ledd i kampen for et fritt og uavhengig Irak. FN har vedtatt at Irak trenger et eget uavhengig forsvar, og vi synes det er uproblematisk å hjelpe til med det. Dette bidrar ikke til å gi USAs okkupasjon legitimitet, sa Djupedal. (KK 27. august 2004)
I ettertid har uttalelsen falt mange SV-ere tungt for brystet. Det er lett å forstå. Det er intet mindre enn imponerende å snakke om et «uavhengig forsvar» samtidig som okkupanter har hærtatt landet.
Men vedtaket i utenrikskomiteen står jo stadig vekk ved lag…
Natt til 4. september 2004 ble motstandspolitikeren og lederen for Iraks Patriotiske Allianse, Abd al-Jabbar al-Kubaisi arresteret da et femtitalls amerikanske soldater, støttet af helikoptere og tanks, stormet hans bopel i Bagdad og bortførte ham.
Abd al-Jabbar al-Kubaisi er redaktør av avisa Nida al-Watan (Fedrelandet Kaller), som er talerør for Iraks Patriotiske Allianse. al-Jabbar al-Kubaisi har vært motstander av såvel krigen som okkupasjonen av Irak. Etter krigen reiste han tilbake til sitt irakiske hjemland, der han siden har vært meget aktiv i anstrengelsene for å samle alle patriotiske krefter i én felles nasjonal front for frigjøring av Irak fra okkupantenes jerngrep. Dette farlige og modige arbeidet har gjort ham til en forhatt hos okkupantene og kollaboratørene.Revolusjon fordømmer, i likhet med en lang rekke organisasjoner og personer verden rundt, arrestasjonen av Abd al-Jabbar al-Kubaisi og krever ham øyeblikkelig løslatt. Vi holder okkupasjonsmakta i Irak ansvarlig for Abd al-Jabbar al-Kubaisis liv og helse så lenge han sitter i okkupantenes varetekt.
Hvem er Abd al-Jabbar al-Kubaisi?Al-Kubaisi ble som 15-åring medlem av den irakiske delen av Baath-partiet (Det arabiske sosialistiske Baath-parti), som var blitt stiftet i Syria i 1947. Han er utdannet sivilingeniør ved Det amerikanske universitet i Beirut. Herfra vendte han tilbake til Irak i 1967 og var aktiv på venstrefløyen i Baath-partiet. Han ble deretter fengslet i flere omganger av høyrefløyen i partiet som tok makta i 1968. I 1976 flyktet han til Syria, og deretter til Europa. Årene i eksil brukte han på å samle den irakiske opposisjonen mot Saddam Hussein på et anti-imperialistisk grunnlag. Hans aktivitet har kostet dyrt, ikke minst personlig. Hans to brødre ble i 1981 henrettet av Saddam-regimet på grunn av al-Jabbars politiske virksomhet. I 1992 var Abd al-Jabbar al-Kubaisi med på å grunnlegge Iraks Patriotiske Allianse, som han nå er leder for. Han vendte tilbake til Irak like før USA innledet angrepskrigen våren 2003, og har vært en viktig drivkraft for å bygge en brei, nasjonal motstandsfront for å frigjøre Irak fra okkupantenes terror og bajonetter. |
– Før var det riktig å være imot okkupasjonen, nå er spørsmålet bare om man støtter motstandskampen eller ikke, andre standpunkter er foreldet.
Awni al-Kalemji.
Utdrag fra en samtale med Awni al-Kalemji, talsmann for Iraks Patriotiske Allianse (IPA) i mai 2005. I tillegg til representanter fra IPA, deltok blant annet representanter fra Komiteen for et fritt Irak, SV, RV og SU i samtalen.
Wyller vedgår at han er enig med Fremskrittspartiet i at «USA forsøker å innføre et styre som uansett mangler vil representere demokratiske fremskritt». I forlengelsen av denne USA-demokratiske logikken, fortsetter Wyller med å svine til Vietnamkrigens betydning. Ifølge ham var den egentlig bare et sløseri med to millioner menneskeliv, noe som jo kunne vært unngått hadde ikke vietnameserne insistert på denne motstandskampen sin. Den logiske slutning er at det ville ha vært bedre om FNL ikke hadde ført geriljakrig og påført USA-imperialismen et av dens største nederlag. Hvor mange liv dette amerikanske nederlaget skånet andre folk for, vil vi aldri få noen statistikk på. Men både det vietnamesiske folkets nasjonale kamp og det internasjonale solidaritetsarbeidet med den aktive motstandskampen var eksempler på den internasjonalismen Wyller hevder at han etterlyser.
Slik er det også i tilfellet Irak. Vår internasjonale plikt er å støtte den rettferdige irakiske motstandskampen mot en folkerettsstridig imperialistisk okkupasjon, uansett hvilke krefter som til enhver tid deltar i kampen.
Ettersom Wyller omtaler fredsbevegelsen i vi-form og sikkert ikke ønsker å framstå som et talerør for CIA, nevner han arbeiderklassen og to av landets såkalte kommunistpartier: «Det irakiske kommunistpartiet sitter i styringsrådet til USA, mens det irakiske arbeiderkommunistpartiet ikke gjør det, men de er kanskje enda krassere i sin kritikk av den væpnede ”motstanden”, som de kaller kriminelle terrorister. I stedet satser de på internasjonal solidaritet med basis i den irakiske arbeiderklassen og fagbevegelsen».
Som tvilsomme sannhetsvitner overgås ovennevnte «kommunistpartier» antakelig bare av de kurdiske partiene KDP og PUK, hvorav iallfall førstnevnte (Barzani) har vært CIAs skjødehund gjennom en årrekke. IKP-lederne som sitter i quislingregjeringa USA har utpekt, blir fordømt som forrædere av et stort antall av sine egne frustrerte medlemmer. Dette partiet har vært på en revisjonistisk kurs i mer enn en mannsalder, og tar nå skrittet fullt ut.
Rolla til Arbeiderkommunistene i WCPI er mer fordektig, ettersom de retter en rekke «arbeiderkrav» mot okkupantene, samtidig som de nekter å støtte USA ut av Irak som et hovedkrav. For dem er verken vestlig imperialisme eller sionismen hovedfienden, men derimot «politisk islam». I praksis er det vanskelig å se annet enn at de opererer i direkte eller indirekte samforstand med de imperialistiske okkupantene.
Selvsagt er det rettferdig å gjøre motstand. Alle former for motstand, uansett om vi i Norge finner den «usmakelig» midt i romjulshyggen, og har mer sans for en diskret binders på jakkeslaget. Også i Norge ble sivile ofret i kampen mot okkupantene, for eksempel under tungtvannsaksjonen.
En mann som Erik Bye skjønner problemstillinga instinktivt:
– Det er ikke okkupantenes oppgave å si hva som er rett eller ikke. Jeg vil ikke støtte opp om selvmordsbomberne, men i et okkupert land vil de fleste ikke godta diktat om noe som helst annet enn under våpentrusler. … (Klassekampen 22. november). Og videre:
– Det er helt naturlig med motstand. Det er bare å okkupere oss en gang til, så skal du se hva som skjer. Jeg er overbevist om at hvis Hitler hadde vunnet, så hadde du hatt motstand i Norge den dag i dag.
Det sier mye om deler av den norske venstresida når det må en Erik Bye til for å lære den noen elementære selvfølgeligheter.
Jens Aas-Hansen fra Kirkens Nødhjelps ungdomsorganisasjon Changemaker uttaler i Dagsnytt 18 torsdag 14.07.05 at de «amerikanske styrkene i Irak bør erstattes av FN-styrker».
Dessverre er dette standpunktet ikke bare representativt for Aas-Hansen eller Changemaker, men et ganske gjengs standpunkt i det som gjerne omtales som «fredsbevegelsen». Men å tro at USAs styrkeruten videre kan erstattes av blå hjelmer er en demonstrasjon både avmanglende historieforståelse og kunnskap om dagens Irak. I tilleggfører det, som vi skal komme tilbake til, fredsbevegelsen inn i enretorisk blindgate der man blir et lett offer for pro-amerikanske politiske krefter.Innlegget sto på trykk i Dagsavisen, Klassekampen og Friheten.
Side 4 av 4