«Kunne de arbeidende kvinnene i andre land ha tatt så store skritt mot sin egen omfattende frigjøring uten Oktoberrevolusjonen? Enhver som tenker seg litt om skjønner at svaret er klart nei.»

8. MARS

Dette skrev Alexandra Kollontai, verdens første kvinnelige regjeringsmedlem (folkekommissær) og verdens første kvinnelige diplomat, for 90 år siden. Noe framstår kanskje som selvfølgeligheter i dag. Det er det ikke. 

8. mars-plakat i Sovjetunionen (1932).

HVA OKTOBERREVOLUSJONEN HAR UTRETTET når det gjelder frigjøringen av arbeidende kvinner i Sovjetunionen er velkjent for alle, det er klart og udiskutabelt. Men hvilken effekt har den store Oktoberrevolusjonen hatt på bevegelsen for frigjøringen av kvinner i andre borgerlige land? Hva har den bidratt med for å skape «den nye kvinnen» som er involvert i arbeiderklassens oppgaver og håp?

Verdenskrigen, som i Europa og Nord-Amerika dro enorme mengder av kvinner fra de fattigere delene av befolkningen, samt de med beskjedne midler, inn i produksjonens og statsadministrasjonens malstrøm, bidro utvilsomt til at kvinnefrigjøringen gjorde fremskritt. Den raske veksten av kvinnearbeid medførte forandringer i familieliv og i den generelle levemåten for kvinner i borgerlige land som savner sidestykke. Men denne kvinnefrigjøringsprosessen ville ikke ha kommet stort videre uten Oktoberrevolusjonens kraftfulle eksempel. Oktoberrevolusjonen bidro til å se på kvinner i et nytt lys, til å få frem og bekrefte synet på kvinner som samfunnsmessig nyttig arbeidskraft. Fra Oktoberrevolusjonens aller første dager ble det klart at det ikke bare er mannen og familien som behøver kvinnens ressurser, slik man hadde tenkt i tusenvis av år, men også samfunnet, hele det samfunnsmessige kollektivet, staten.

«Oktoberrevolusjonen bidro til å se på kvinner i et nytt lys. … Vi kan nå treffe den nye kvinnen overalt, i alle verdenshjørner.»

Men at dette fenomenet er et uunngåelig historisk faktum, at dannelsen av en ny kvinne er forbundet med et generelt skifte i retning av et nytt, arbeidende samfunn, er noe borgerskapet ikke kan og ikke ønsker å anerkjenne. Hvis det ikke var for Oktoberrevolusjonen hadde de fleste fortsatt trodd at en kvinne som tjener til eget opphold er et midlertidig fenomen, og at kvinnens plass er i familien, bak sin mannlige forsørger. Oktoberrevolusjonen endret mange forestillinger. Denne radikale forandringen i vurderingen av kvinners oppgaver og kall i Sovjetunionen har påvirket holdningen overfor kvinner langt forbi Sovjetunionens grenser. Vi kan nå treffe den nye kvinnen overalt, i alle verdenshjørner. Den nye kvinnen er et massefenomen, kanskje med unntak av kvinnene i halvkoloniale og koloniale land, der utviklingen av produktivkreftene bremses ned av imperialistenes grådige styre. Men selv der, ettersom det kjempes for nasjonal selvbestemmelse og imot imperialismen, formes den nye kvinnen i selve kampen. Det er umulig å lykkes i kampen mellom samfunnsgrupper og klasser uten at kvinnene er med.

Den nye kvinnen er grovt sett en uavhengig arbeidsenhet som ikke bruker sin energi til å tjene interessene til en privat familieøkonomi, men til å utføre samfunnsmessig nyttig og nødvendig arbeid. Hun frigjøres fra disse indre moralske kjennetegnene som preget kvinnen i fortiden. Kvinnelig trivialitet, konservatisme og begrenset interessefelt, hennes misunnelse og ondskap mot andre kvinner, som hun ser på som rivaler i jakten på en forsørger – disse kjennetegnene er ikke lenger nødvendige i den sfæren hvor hun nå kjemper for å overleve. Så snart kvinnen begynner å leve av eget arbeid har hun behov for å utvikle andre kvaliteter og tilegne seg nye vaner, og millioner av arbeidende kvinner over hele verden tilegner seg en ny moral i voldsom fart.

Det er interessant å observere hvordan kvinner lærer å bli effektive og ettertraktede arbeidere, ikke bare i vårt eget land, men også i utlandet. De er fullt klar over at deres egen velvære, og ofte også deres barns eksistens, avhenger direkte av dem, av deres arbeid og kvalifikasjoner. Både utad og innad tilpasser de seg til de nye forholdene de lever under. Innad, på det psykologiske plan, slutter de med å være de tålmodige, lydige individene som viet seg fullstendig til mann og familie. Nå har kvinner ikke tid til å være «sentimentale», og enda mindre kan de være «lydige» og tålmodige. Det er viktigere at de er sikker på egen styrke, bestemt i sine handlinger, og ikke distrahert av følelser …

I tillegg til deres effektivitet og deres forsøk på å øke sin verdi på arbeidsmarkedet gjennom å øke sine kvalifikasjoner og forbedre sin helse og fysiske styrke, skiller også de nye arbeidende kvinnene seg fra fortidens kvinner i deres sterke følelser for og bevissthet om sine forbindelser med sin klasse, med kollektivet. Kvinner involverer seg i politikk, og igjen: hvis krigen trakk store mengder av kvinner inn i den politiske kampen, var det kun Oktoberrevolusjonen som anerkjente offentlig, gjennom sine lover, gjennom hele praksisen til det nye sovjetsystemet, at så snart kvinnen arbeider i og for samfunnet skal hun anerkjennes som en aktiv samfunnsborger. Det enorme skiftet i kvinners stilling i Sovjetunionen har ført til at kjempende samfunnsgrupper prøver å trekke kvinner med seg i kampen. Overalt, i alle land, har kvinners politiske aktivitet hatt en enestående vekst de siste ti årene. Kvinner blir regjeringsmedlemmer (Bang i Danmark – utdanningsminister; Margaret Bondfield i Ramsay MacDonalds regjering i Storbritannia), de går inn i diplomatkorpset og blir den inspirerende kraften bak store revolusjonære bevegelser (som for eksempel Sun Tsin-lin, konen til Sun Yat-sen). Kvinner lærer å lede departementer, å ta styringen over økonomiske organisasjoner, å gi politisk veiledning.

Ville dette vært mulig uten den store Oktoberrevolusjonen? Kunne den nye kvinnelige samfunnsborgeren og nyttige arbeideren ha trådt frem uten den store virvelvinden som blåste over verden? Kunne de arbeidende kvinnene i andre land ha tatt så store skritt mot sin egen omfattende frigjøring uten Oktoberrevolusjonen? Enhver som tenker seg litt om skjønner at svaret er klart nei. Dette er grunnen til at arbeidende kvinner over hele verden ikke kan annet enn å føle at dette tiårsjubileet for Oktoberrevolusjonen er den store festen for verdens arbeidere.

Oktoberrevolusjonen bekreftet viktigheten av arbeidende kvinner. Oktoberrevolusjonen har skapt forutsetningene som vil sikre seier for den «nye kvinnen».

Alexandra Kollontai: Selected Articles and Speeches, Progress Publishers, 1984
Oversatt av redaksjonen.