Bokomtale: Spionkrigen – det hemmelige spionsamarbeidet mellom Norge og USA
Etterretningstjenestens mange anlegg og operative virksomhet er i overveiende grad finansiert direkte fra USA og ikke gjennom norske budsjetter. Demokratisk kontroll med denne tjenesten er i praksis ikke-eksisterende. «Spionkrigen» anbefales ikke som sengelektyre hvis du vil sove godt om natta.
Bare noen uker etter utgivelsen av boka Spionkrigen – det hemmelige spionsamarbeidet mellom Norge og USA, feiret norsk og amerikansk etterretning den nyeste Globus-radaren i Vardø. Den er et USA-finansiert prosjekt med en prislapp rundt ti milliarder kroner. Russland har gjennomført flere øvelser retta mot det som antakelig er verdens mest avanserte radarsystem, plassert bare 27 kilometer fra den norsk-russiske grensa. Derfra er det ikke langt til den russiske Nordflåtens hovedbaser. Innbyggerne i Vardø er naturlig nok urolige over å være et opplagt bombemål.
Tidligere NRK-journalist Bård Wormdahl skildrer, til dels detaljert, den omfattende etterretningsvirksomheten som foregår med utgangspunkt i Norge. Gjennom en rekke samtaler og intervjuer med nåværende og tidligere etterretningsfolk, politikere og offiserer erfarer leseren at den norske E-tjenesten langt på vei lever sitt eget liv, dels på sida av resten av Forsvaret og den politiske ledelsen.
Har vi egentlig en norsk etterretningtjeneste, eller er den først og fremst et underbruk av NSA og CIA?
Spørsmålsstillinga over er verken ny eller grunnløs. E-tjenesten har operert i halvmørke helt siden den (forrige) kalde krigen. Fra tid til annen har det kommet avsløringer om de hemmelige Stay Behind-gruppenes virksomhet og våpenlagre, om agentvirksomhet på finsk og russisk område og pinlige fadeser som Frode Berg-affæren i 2017. Siden 1970-tallet har tidligere etterretningsfolk, statsråder og statssekretærer, de fleste av dem fra partiet Høyre, stilt spørsmål ved hvem som egentlig kontrollerer disse hemmelige tjenestene.
Allerede i boka med den talende tittelen «Vi som styrer Norge» fra 1992 avdekka Viggo Johansen, Pål T. Jørgensen og Finn Sjue en tjeneste som jobber mer eller mindre fristilt fra norske myndigheter – og desto mer sammenfiltra med britisk og amerikansk etterretning. Ved å bringe inn en rekke momenter og fakta fra nyere tid viser Wormdahl at den demokratiske kontrollen er minst like fraværende 30 år seinere.
Norge er USAs viktigste partner når det gjelder etterretningsvirksomhet
Forfatterens oppsøkende virksomhet bringer nye og oppsiktsvekkende opplysninger om «tjenestens» anlegg og operasjoner, ikke minst i lokalsamfunn i Finnmark, fram i lyset. De gir et viktig supplement til tidligere avsløringer fra Wikileaks og NSA-avhopperen Edward Snowden. Norge beskrives som USAs kanskje viktigste partnerland når det kommer til etterretning. På noen områder enda viktigere enn den innerste angloamerikanske kretsen i Five Eyes: USA, Canada, Storbritannia, Australia og New Zealand.
Mye av etterretningsvirksomheten handler ikke om å sikre norske grenser og interesser, men om å samle informasjon om russiske ubåter og interkontinentale raketter som ikke utgjør en potensiell trussel for Norge, men for USA. Den enorme datainnhentinga fra satelitter, er imidlertid mye mer omfattende, for ikke å si altomfattende. Disse dataene er brukt og brukes i internasjonale operasjoner i amerikansk eller NATO-regi, som i Bosnia eller Afghanistan. Førsteretten til dataene har USA og NSA/CIA, som får dem oversendt direkte. Det som går videre til norske myndigheter er gjerne ilagt tidsforsinkelse.
Sjokkert? Da har du mer i vente.
Kyberforsvar mot digitale angrep blir stadig viktigere. Moderne krigføring innbefatter evne til å slå ut alt fra styringssystemer for missiler til et lands banksystemer eller elektrisitetsforsyning. Denne typen hybrid krigføring driver USA, Storbritannia, Russland, Israel, Iran og Kina daglig – for det meste på lavintensivt nivå. Sånne dataangrep er det naturligvis vesentlig å kunne forsvare seg mot. Men norsk etterretningsvirksomhet nøyer seg ikke med det. Stortinget har gitt sin tilsutning til at E-tjenesten skal være Norges kyberkommando. I dette ligger at Etterretningstjenesten også har til oppgave å gjennomføre offensive operasjoner, herunder angrep på et annet lands infrastruktur. Det vil si å lamme systemer hos fienden, som i denne sammenhengen betyr Russland i første rekke. Norge har etter alt å dømme en sentral plass i NATOs kyberoperasjoner.
E-tjenesten har også til oppgave å gjennomføre offensive kyberangrep
Et av problemene med denne typen hybrid krigføring er å avgjøre om en «offensiv operasjon» er å oppfatte som en test av motstanderens beredskap, eller om det er snakk om et reelt angrep og dermed en krigserklæring. Dermed senkes terskelen for et krigsutbrudd.
«Blir vi alle overvåket?»
Dette er overskriften på et av kapitlene i boka. Svaret er åpenbart ja, og det har ganske sikkert foregått over lengre tid. Nå har Etterretningstjenesten fått lovhjemmel for sin langvarige praksis. Etter den nye loven for Etterretningtjenesten er Telenor, Telia og de andre teleselskapene pliktige til å dele data som krysser riksgrensene, med E-tjenesten.
Men er det så farlig da, med data som går til og fra utlandet? Ja. For i praksis betyr dette at nesten all intern norsk kommunikasjon kan lagres av Etterretningstjenesten, ettersom e-posttjenester som Google og Yahoo eller kommunikasjonskanaler som Facebook, Instagram, TikTok osv. i stor grad benytter utenlandske servere. Etterretningstjenesten er, som det heter i loven, Norges nasjonale utenlandsetterretningstjeneste. Overvåking av innbyggere innenfor Norges grenser er det PST som skal ta hånd om.
Ingen bestrider at et land har bruk for egen etterretning, og at deler av virksomheten i sin natur er hemmelig. Heller ikke Wormdahl. Hans hovedanliggende er at den norske Etterretningstjenesten mangler demokratisk kontroll fra parlamentariske organer, som ikke har reell mulighet til innsyn. En åpenbar grunn er at E-tjenestens anlegg og virksomhet i stor grad er finansiert direkte fra USA og ikke gjennom norske budsjetter. Dette gjelder for eksempel Vardøradaren og spionfartøyet Marjata som følger den russiske marinen i Barentshavet.
Demokratisk kontroll er kakepynt
Når kritikken av de hemmelige tjenestene har blitt for sterk, er det nedsatt ulike kommisjoner. Overvåkingspolitiets (POT, nå PST) praksis har blitt påtalt og kritisert, spesielt av Lund-kommisjonen som avla sin rapport i 1996. Men E-tjenestens overvåking har stort sett sluppet unna, trolig «av hensyn til rikets sikkerhet». EOS-utvalget som skal sikre en form for demokratisk kontroll, har verken ressurser nok eller nødvendig tilgang til den mest sensitive informasjonen. Samtidig har tjenestens omfangsrike virksomhet, ofte ulovlig retta mot norske innbyggere, ikke blitt mindre. Tvert imot.
Sju personer i EOS-utvalget, utstyrt med en sekretær, skal holde øye med hundrevis av ansatte i PST, Nasjonal Sikkerhetsmyndighet, Forsvarets Sikkerhetsavdeling og et tusentalls ansatte i Etterretningstjenesten. De sju har undertegnet strenge taushetsløfter. Tormod Heier, professor ved Forsvarets høgskole med bakgrunn fra Etterretningstjenesten sier at kontrollen fra EOS-utvalget er «en tidvis overfladisk og selektiv kontroll». Utvalget er i lovinstruksen pålagt «å ta hensyn til fremmede makter».
Istedenfor å styrke kontrollen, har Stortinget valgt å innskrenke sine egne muligheter til reelt innsyn og kontroll med etterretningstjenesten. I den nye loven om Etterretningstjenesten slås det fast i § 11-4 at «Etterretningstjenesten kan for å skjerme sine operasjoner benytte dekkstrukturer og uriktige, falske eller villedende identiteter, dokumenter og opplysninger, samt ta kontroll over, modifisere eller utplassere elektronisk utstyr».
Med rett til å drive desinformasjon
Med andre ord kan Etterretningstjenesten med loven i hånd juge om hva som helst, også overfor norske politikere. Og hvis den skulle ha behov for å «skjerme sine operasjoner», la oss si mot plagsomme journalister og forfattere som Bård Wormdahl, kan den ta kontroll over utstyr eller spre falske og uriktige opplysninger.
Etterretningstjenesten har på forhånd fått bokmanuset til gjennomsyn og har fått fjernet enkelte ting. Ifølge forfatteren har dette ikke svekket innholdet i vesentlig grad. Men med stadig nye sensurlover og utvida fullmakter til de hemmelige tjenestene, er det ikke godt å si hvor mye det norske folket i framtida får vite om norsk etterretning og dens rolle i krigsforberedelser på landjorda og i verdensrommet. Bare det er grunn til å skaffe seg ei viktig bok om realitetene i den etterretningsmessige vasallstaten Norge.
Forfatteren, bosatt i Vadsø, har som ledd i boklanseringa turnert både større byer og et utall småplasser og fiskevær langs kysten av Nord-Norge. På forblåste steder ute i havgapet har halve bygda møtt fram for å høre mer om en virksomhet mange har hatt mistanke om.
Bård Wormdahl er av Rune Ottosen foreslått som kandidat til Den store journalistprisen. En sånn utmerkelse ville ikke være ufortjent. Wormdahl er en modig gravejournalist som det dessverre er altfor få igjen av.