Splittelsen fant sted på Arbeiderpartiets landsmøte november 1923. Foto fra Trondheim Byarkiv.Norges kommunistiske parti (NKP) er barn av Det norske Arbeiderparti (DnA) på mer enn én måte.
Norges kommunistiske parti har en historie fylt med mange stolte perioder og heltemodige revolusjonære personligheter. Men historia inneholder også mange mindre stolte kapitler – spesielt i siste halvdel av partiets eksistens. Partiets liv har vært en kamp mellom marxisme-leninisme og revisjonisme, der opportunismen lå latent allerede fra fødselen av. Fra splittelsen i november 1923 og fram til i dag har den sosialdemokratiske reformismen dukket fram ved viktige korsveier.
Forklaringa ligger kanskje like mye i Arbeiderpartiets historie som i NKPs egen.
I motsetning til de fleste sosialdemokratiske partiene i Den annen internasjonale, vendte ikke ledelsen i Arbeiderpartiet seg imot bolsjevikene i de første åra etter Oktoberrevolusjonen. Tvert imot. DnA framsto som revolusjonært og militant. Ikke bare i form av den syndikalistiske Fagopposisjonen fra 1911, men også i form av personligheter som Arbeiderpartiets formann til sin død i 1922, Kyrre Grepp, og Adam Egede-Nissen, av Alexandra Kollontai beskrevet som Norges første bolsjevik. (Brevet fra Kollontai er gjengitt i Revolusjon nr. 50, 2017.)
Det fikk et svært konkret uttrykk gjennom aktivt solidaritetsarbeid og samarbeid med Lenin og bolsjevikene før, under og etter Oktoberrevolusjonen. I 1919 meldte Arbeiderpartiet seg ut av den 2. Internasjonale og inn i den nystifta 3. Internasjonale (Komintern). Dette var unikt for et større sosialdemokratisk parti i Vest-Europa.
Splittelsen i Arbeiderpartiet
Reformistene ble likevel værende i DnA, mens en mer åpen høyrefløy litt seinere etablerte Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti i 1921. Det skjedde etter at de såkalte Moskvatesene ble vedtatt på Kominterns andre verdenskongress 19. juli – 7. august 1920. Tesene var Kominterns nye opptaksbetingelser for kommunistiske partier.
I partistriden som fulgte posisjonerte den «revolusjonære» trønderen Martin Tranmæl seg da den tuberkuløse Kyrre Grepp ikke hadde krefter igjen og døde i 1922. Tranmælittene, som de blei kalt, sa seg i langt på vei enig i «tesene», men var særlig uenig der det kom til spørsmålet om leninistisk organisering av partiet. De motsatte seg kravet om individuelt partimedlemskap, og ville opprettholde det kollektive medlemskapet til fagforeningene. Etter flere forsøk på å få Komintern til å gå med på kompromisser, var splittelsen et faktum da et flertall av delegatene på et ekstraordinært landsmøte i 1923 avviste opptaksbetingelsene. Dermed erklærte representanten fra Eksekutivkomiteen (EKKI) at DnA hadde stilt seg utenfor Internasjonalen ved å nekte å gjennomføre Kominterns vedtak.
Samme dag, den 4. november 1923, ble Norges kommunistiske parti – Seksjon av Den kommunistiske internasjonale, stifta av mindretallet som forlot DnA.
Ungdomsforbundet, Norges Kommunistiske Ungdomsforbund, forsvarte Kominterns linje mot Martin Tranmæls fløy. NKU fortsatte dermed som ungdomsforbundet til NKP, om enn ikke direkte underlagt partiet. I partistridighetene som fulgte NKP utover 1920- og 1930-tallet var ungdomsforbundet i stor grad vaktbikkje overfor de stadige utslaga av høyreopportunisme og parlamentariske illusjoner i NKP.
Det unge NKP hadde i starten en vanskelig oppgave med å framstå som et åpenbart revolusjonært alternativ til et DnA som stadig poserte som «revolusjonært» og la an på å framstille seg til «venstre» for NKP etter bruddet med Internasjonalen. Det nye sosialdemokratiske ungdomsforbundet (etter at NKU fulgte NKP) tok symptomatisk nok navnet «Norges venstrekommunistiske ungdomsfylking» i perioden 1924–1927.
Kadrene og medlemmene i det unge kommunistpartiet var lite konsolidert på revolusjonære marxist-leninistiske posisjoner og prinsipper. Det ga seg mange utslag, ikke minst i den faglige kampen. Halvard Olsen, forbundsleder i Norsk jern- og metallarbeiderforbund og nestleder i NKP, motsatte seg den store jernstreiken i 1924. NKU-erne sto omvendt for en militant faglig politisk linje.
Ideologisk brist
Svak teoretisk skolering og manglende evne til å foreta sjølstendige vurderinger av Kominterns anvisninger til de nasjonale seksjonene, ble ikke bedre av at partiet overlot skoleringsabeidet og arbeidet blant intellektuelle til Mot Dag. Motdagistene var ei forening av revolusjonære «eliteintellektuelle» i Arbeiderpartiet som først støtta Tranmæls «nasjonale» linje, men siden protesterte mot høyrekursen og derfor ble ekskludert fra DnA i 1925. Året etter gikk Mot Dag inn i NKP med visjonen om å skape et norsk Labour etter britisk modell, altså en politisk «paraply» for de ulike partiene og strømningene. Da dette slo feil, gikk Mot Dag ut av NKP i 1928.
Partene inngikk en slags borgfred hvor Mot Dag fikk forsikringer mot at NKP skulle blande seg inn i foreningens domene på universiteter og læresteder. Lokalt fortsatte samarbeidet enkelte steder.
I NKPs første år hadde partiet enkelt sagt ikke ideologisk kontroll over sin egen skoleringsvirksomhet, en oppgave som blei overlatt til ei venstreopportunistisk akademisk forening under Erling Falchs ledelse. Også organisatorisk var partiet prega av motsetninger og manglende oppfølging av partiets egne vedtak. Trolig finner vi mange av årsakene til alle disse svakhetene i mangelen på ideologisk og teoretisk klarhet.
Under den ulovlige bygningsarbeiderstreiken i 1928 spilte NKP og NKU en viktig rolle som uten tvil styrka partiets posisjon i arbeiderklassen. Men i forbindelse med den kortlevde Hornsrud-regjeringa til Arbeiderpartiet samme år, vakla partiet igjen om hva det skulle mene om regjeringsprosjektet. Igjen rådde usikkerheten om partiet skulle velge ei linje for konfrontasjon eller samarbeid med de sosialdemokratiske lederne. Avgangen til Hornsrud tre uker seinere ga bare NKP et pusterom i en stadig uavklart taktisk linje.
Gang på gang fikk NKP refs fra eksekutivkomiteen (EKKI) i Komintern for partiets mangelfulle bolsjevisering og manglende taktiske evner. Valgresultatene fra sist på 1920-tallet og i 30-åra viste stadig synkende oppslutning, med unntak av noen få bastioner blant industri- og skogsarbeidere.
I siste halvdel av 1930-åra kritiserte Komintern NKP skarpt for ikke å iverksette enhetsfront- og folkefrontpolitikken. Denne politikken ble vedtatt på Kominterns 7. kongress i 1935. Dimitrov skal ha ment at NKP var svakt ideologisk og organisatorisk, med manglende forankring i norsk virkelighet. Allerede i beretninga til Komintern-kongressen kom Dimitrov med indirekte offentlig kritikk av NKP (men også av en rekke andre av Internasjonalens seksjoner).
Komintern: «Partiets taktikk er kraftløs»
I det som skal være et hemmelig memorandum fra sekretærer i EKKI fra 23. april 1937 het det blant annet om NKP: «Partiets sentralledelse og i distriktene duger ikke til å svare på DNAs manøvrer. Partiets taktikk er kraftløs. Partiets ledende medarbeidere på distriktsnivå lider også av sekterisme. De forstår ikke den taktiske endringen som den 7. Komintern-kongressen og siste partilandsmøtet innførte (folkefrontpolitikken og enhetspolitikken).
Men man gjorde ikke inntil i dag noe forsøk på å avsløre Trotskij-agenter i Norge, primært innen DNA. Dette fordi NKP-ledelsen ikke kjenner trotskistenes kraft, deres agenter i NKP og i DNA. Trotskistene i Norge har sitt eget senter. I det inngår Olav Scheflo, Konrad Knudsen og Haakon Meyer.» (Memorandum til G. Alikhanov fra sekretærer i EKKI, 23. april 1937, her sitert etter Torgrim Titlestad.)
Kommunisthetsen
Hets og angrep fra ordensmakta var ikke nytt for NKP. Allerede i 1927 var partilokalene utsatt for razziaer. Borgerpressa hetsa ustanselig mot «den røde fare», mens den samme pressa – som Aftenposten – omfavna Hitlers frammarsj i Tyskland.
Med Vinterkrigen i Finland nådde hetsen et helt nytt nivå. De norske kommunistene opplevde at det foregikk en klappjakt på dem, der de som ytra den minste tvil om hetskampanjen, ble truet med tap tillitsverv og å kastes ut av arbeidsplassen.
Sovjetunionen forberedte seg til det uunngåelige overfallet fra Nazi-Tyskland. Leningrad var særlig utsatt, derfor ville SSSR avstå store landområder i Karelen til Finland til gjengjeld for en ny grensedragning for å beskytte byen mot et mulig forestående angrep fra finsk territorium. Da den tyskvennlige finske regjeringa sa nei, gikk Sovjetunionen til det som fikk navnet Vinterkrigen. Den utløste en rabiat bølge av antikommunisme i Norge og Norden. NS-folk så vel som sosialdemokrater sto forent i å «hjelpe Finland» – og kommunister i Norge og Sverige blei hundset og langt på vei kriminaliserte når de tok parti for Sovjetunionen. Særlig voldsom var hetsen fra Arbeiderpartiet og folk som Martin Tranmæl.
Hetsen og utfrysinga unnlot ikke å slå inn blant mange partimedlemmer, særlig blant dem med mangelfull skolering og ideologisk overbevisning.
Ikke-angrepspakten
NKP hadde gjennom hele 1930-tallet stått i spisen for kampen mot fascismen og NS. Partiet og Komintern hadde i årevis advart mot den fascistiske fare i alminnelighet, og mot den tyske nazismen i særdeleshet.
Etter flere mislykka forsøk på å få med Storbritannia og Frankrike i en antifascistisk allianse mot Hitler-Tyskland, valgte Sovjetunionen å inngå en ikke-angrepspakt med Tyskland for å vinne tid før den uunngåelige konfrontasjonen. Politisk og militært ga pakten Sovjetunionen et pusterom fram til sommeren 1941. Men for mange kommunister i Europa, ikke minst i et parti som NKP med store mangler og «medtatt» etter hetsen under Vinterkrigen, kunne pakten være vanskelig å forklare og begripe.
Dette internasjonale bakteppet er vesentlig for å skjønne usikkerheten som preget NKP i aprildagene 1940. Storbritannia var på dette tidspunktet ingen venn eller alliert, men verdens globale superimperialist og største kolonimakt. Det eksisterte ingen antifascistisk allianse, forslag om en militær allianse mot Tyskland fikk tommel ned fra Storbritannia. Tilbudet forsvarsminister Vorosjilov la fram overfor franske og britiske offiserer i Moskva 12. august 1939 var én million sovjetiske soldater utplassert ved den tyske østgrensa. Forslaget ble avvist, enda blant andre antikommunisten Winston Churchill argumenterte for å støtte forslaget i det britiske parlamentet.
Okkupasjonsåra
Da Storbritannia minela norske farvann 8. april og hadde erobringsplaner for deler av Nord-Norge og Nord-Sverige for å sikre malmtransporten fra Kiruna til Narvik, var det ingen grunn til å juble – slik en kan få inntrykk av i dagens debatt på venstresida om krigen i Ukraina, der historikere som Lars Borgersrud snakker om NKPs fatale feilvurderinger. Underforstått burde NKP ha støtta den britiske imperialismen for å motstå den tyske. Igjen: Det er lett å glemme at det på denne tida ikke fantes noen antifascistisk allianse.
NKP advarte mot angrepsplaner fra både Storbritannia og Tyskland. Dette må forstås i lys av de historiske omstendighetene. Storbritannia og Frankrike hadde i dagene før 9. april flere ganger krenka den norske nøytraliteten, blant annet ved å legge ut miner. Samtidig undervurderte partiet Nazi-Tysklands aggressivitet, og hadde trolig også illusjoner om at Norge kunne opprettholde nøytraliteten slik som under den forrige verdenskrigen. Det var partiet ikke aleine om. Den norske generalstaben nøt et foredrag om «Bordets gleder» 8. april. I motsetning til NKP var de i flere dager klar over at en tysk krigsflåte hadde kurs mot Norge, men unnlot å beordre mobilisering.
De tyske angriperne møtte derfor liten militær motstand på sin vei mot Oslo, med senkinga av krysseren Blücher i Drøbaksundet som et viktig unntak. Ordren ble gitt av festningskommandant Birger Eriksen, på eget initiativ. Fra den politiske og militære ledelsen i Oslo kom det ingen ordre.
Tyskerne ble geleidet inn i fra Fornebu til Akershus av byens politimester, Kristian Welhaven. I første omgang var okkupantene opptatt av å skape en form for ro og «normalitet» i håp om å tvinge den norske regjeringa og Stortinget til kapitulasjon og mulig åpen kollaborasjon etter dansk modell. Derfor venta tyskerne med å iverksette sin «nye orden» i full skala inntil Norge kapitulerte 10. juni.
NKP var det første norske partiet som ble oppløst og forbudt av den tyske okkupanten. Det skjedde i august 1940, nesten ett år før Nazi-Tyskland brøt ikke-angrepspakten med sin Operasjon Barbarossa mot «jødebolsjevismen» i øst. Allerede i 1941 var over halvparten av sentralkomiteens medlemmer fengsla, sendt til konsentrasjonsleir eller smugla ut av landet.
Uforberedt på illegalitet
NKP manglet ikke bare organisasjon og våpen, men også kompetanse på illegalt og militært arbeid, og var slik sett dårlig politisk og mentalt forberedt på hvilke utfordringer partiet ville stå overfor i en krigs- eller revolusjonær situasjon. Kontrasten var stor mellom NKP som parti og sabotasjegruppa til bl.a. Asbjørn (Osvald) Sunde, som var aktiv allerede okkupasjonens første dager. Sunde og mange erfarne Spaniakjempere rundt ham forholdt seg først og fremst til instrukser fra sovjetiske NKVD og bare delvis til NKP-ledelsen.
Ikke desto mindre utvikla også partiet en imponerende effektiv illegal virksomhet under ekstremt vanskelige forhold. Men mange liv kunne vært spart hvis NKP hadde tatt sikkerhetsmessige forholdsregler i mellomkrigsåra. Årsakene til at NKP ble liggende «bakpå» både i de første aprildagene 1940 og da krigen gikk mot slutten, var dermed både ideologiske, politiske og organisatoriske.
Minnesmerket over Pellegruppa står på Aker Brygge, der Akers mekaniske verksted lå.Kommunister som Asbjørn Sunde og Ragnar Sollie, organiserte den mest dristige og omfattende væpna motstanden og sabotasjevirksomheten mot de nazistiske okkupantene. Det var stikk i strid med den passive motstandslinja til London-regjeringa og Hjemmefrontens Ledelse. Den største sabotasjeaksjonen under krigen ble gjennomført da «Pelle-gruppa» til Ragnar Sollie sprengte seks skip ved Aker og Nyland verksteder. Minnesmerket står i dag på Aker Brygge.
Sabotasjevirksomheten var omfattende, men utvikla seg aldri til mer omfattende geriljakrig. Mot slutten av krigen var samarbeidet med Hjemmefronten blitt tettere, sjøl om kommunistene bare delvis gikk med på å underordne seg MilOrg. Tanken om å utvikle frihetskampen til kamp for et helt annet samfunn enn det som eksisterte før 1940, lot til å ligge temmelig fjernt. NKP var mer redd for at Hjemmefrontledelsen (HL) og Kretsen ville begå statskupp etter krigen, en frykt som ikke var ubegrunna. Derfor insisterte partiet på at det valgte Stortinget fra 1936 måtte gjeninnsettes ved frigjøringa.
Folkets tillit til NKP viste seg ved etterkrigsvalget og ved at Friheten en periode var landets største avis. Kommunister og sosialdemokrater på arbeidsplassene hadde stått side om side mot okkupantene i krigsåra. Det var ikke unaturlig at tanker om samarbeid og sammenslåing av arbeiderpartiene igjen vokste fram, tross de mislykka forsøkene i 1936.
Kald krig og Mccarthyisme
Kråkerøy-talen kan sies å innlede sosialdemokratiets glansperiode i Norge, den tida som «venstresosialister» lengter tilbake til og drømmer om å gjenopprette – og som ga borgerskapet og kapitalen en ny sjanse til å styrke og utbygge sitt herredømme.
På Kråkerøy ved Fredrikstad holdt Einar Gerhardsen en tale der han gikk til et bredt angrep på de norske kommunistene i NKP, et parti som DNA få år i forveien hadde vært i samlingsforhandlinger med. Talen inneholdt ikke politiske argumenter, men var full av giftig hets, sjofle antydninger og det som Gerhardsen var spesialist på, de demagogiske knepene.
Han sa blant annet:
«Det som kan true det norske folks frihet og demokrati, det er den fare som Det norske kommunistparti til enhver tid representerer. Den viktigste oppgaven i kampen for Norges selvstendighet, for demokratiet og rettssikkerheten, er å redusere kommunistpartiets og kommunistpartiets innflytelse mest mulig. Vi må ikke skape noen hetsstemning mot dem.»
Men hetsstemning ble det til gagns. Gerhardsens tale ble signalet til klappjakt på kommunistene. Etter ordre fra partisekretariatet begynte partimedlemmer i fagbevegelsen å registrere sine kommunistiske og sosialistisk bevisste arbeidskamerater, under overoppsyn av den kjente partisekretæren og CIA-agenten Haakon Lie. Slik ble det skapt en politisk atmosfære som var mer gunstig for gjennomføringa av USAs og DNAs NATO-planer, og ikke minst for de beryktede beredskapslovene.
Det ble ikke bedre av at NKP på denne tida gjennomførte et tøft partioppgjør med Peder Furubotn og hans «annet sentrum», som sto for en temmelig åpen titoistisk kurs og teorier om at produktivkreftenes utvikling ville føre oss til sosialismen.
Friheten 28.11.1949. Oppgjøret med partifraksjonen «det annet sentrum» foregikk midt under den heftigste kommunisthetsen. CC BY-NC-ND Faksimile fra Nasjonalbiblioteket.
Til tross for indre splid og atmosfæren under gjenoppbyggingsperioden etter krigen, unnlot ikke kommunistene å føre militant faglig kamp. Streiker på Herøya og seinere på Torp i Østfold var noen eksempler som fikk fråden til å renne i borgerpressa og i DnA-ledelsen.
Splittelsen i den internasjonale kommunistiske bevegelsen
Kampen i den internasjonale kommunistiske bevegelsen skjøt fart etter Nikita Khrusjtsjovs seier på SUKPs 20. partikongress i 1956. Khrusjtsjov skjelte ut Stalins kurs for den sosialistiske oppbygginga samtidig som han messa om klassesamarbeid og forsoning med imperialismen, pakka inn i teser om «fredelig sameksistens» og «fredelig overgang til sosialismen».
NKP forsøkte å være sentrister, men ramla snart ned på støtte til SUKP-ledelsen mot de albanske og kinesiske partienes ramsalte kritikk av den revisjonistiske kursen til det nye sovjetiske lederskapet.
Det var i og for seg logisk: NKP-programmet «Norges vei til sosialismen» fra 1953 kom langt på vei Khrusjtsjov i forkjøpet når det gjaldt forestillinger om fredelig og parlamentarisk overgang til sosialismen i Norge.
Omfavnelsen av den «pragmatiske» kursen til Khrusjtsjov hjalp ikke NKP det minste. Et kuet og svekket NKP mista sin siste stortingsplass i 1961. I den Ap-kontrollerte fagbevegelsen fulgte partiet nå lojalt linja fra Youngstorget, og fikk til gjengjeld beholde ledende posisjoner i et par mindre LO-forbund. Bare i utenrikspolitikken skilte NKP seg i praksis fra DnA. Mer og mer framsto partiet som et ekko av revisjonistene i Moskva.
Da den nye ml-bevegelsen vokste fram, særlig innafor ungdomsforbundet til det daværende Sosialistisk Folkeparti, men også i form av en marxist-leninistisk opposisjon i NKP, førte NKP-ledelsen en voldsom kamp mot disse «ekstremistene» som forsvarte partiets opprinnelige ideologiske grunnlag. Det viste seg også i den faglige kampen, der partikontoret motarbeidde ulovlige streiker som den anså som «eventyrpolitikk». Det gjaldt for eksempel Norgas-streiken i 1970, der Kjell Hovden var streikeleder og – inntil videre – medlem av NKP.
Siden har det vært mange nye nedturer for NKP, med total ideologisk og politisk forvirring da Sovjetunionen gikk i oppløsning i 1991. Partiet sprikte i alle mulige retninger, men har fram til i dag klart å bestå organisatorisk. Det er for så vidt en bragd. Det kubanske forbildet har vært et viktig indre lim etter at alle andre internasjonale referansepunkter viste seg å være luftspeilinger. En del NKP-ere klamrer seg også til det sosialimperialistiske Kina som et nytt framtidshåp.
Et kommunistisk parti trengs
NKP i dag er en blass skygge av sin egen stolte fortid etter mange år med lovsanger til krusjtsjovismen og halehengspolitikk til det kongelige norske sosialdemokratiet, borgerskapets hovedgarantist for klassefred.
Mye av kritikken som Komintern i sin tid retta mot NKP i mellomkrigstida, kunne vært gjentatt i dag. Med et periodisk unntak for de heltemodige krigsåra, ble partiet aldri bolsjevisert. Partiet er ikke homogent, men spriker ideologisk, nå som før. Skoleringsarbeidet ligger på sotteseng. Taktikken er kraftløs, for den er fundert i en reformistisk «antimonopolistisk» strategi og skiftende internasjonale fyrtårn.
Den dag i dag hevder NKP, tross erfaringer fra for eksempel Chile, at en fredelig overgang til sosialismen er mulig og sannsynlig. «Når vi kommunister hevder det er mulig med en fredelig overgang til sosialismen i Norge, er det ikke fordi vi venter ettergivelse fra borgerskapet side. Det er fordi det i vårt land i vår tid kan skapes en veldig overmakt av folkets progressive demokratiske krefter mot de reaksjonære kreftene. Denne vei utelukker ikke at kampen blir hard og krevende. Bare ved å reise hele den kraften som finnes i det arbeidende folk og organisere en besluttsom offensiv på alle områder av klassekampen, vil storborgerskapet tvinges til å vike plassen som herskende klasse på en ikke-voldelig måte.» (Se «Fredelig overgang til sosialismen, er det mulig?». Av Runa Evensen (leder) og Alexander Sørnes. Svar på spørsmål stilt i partiavisa Friheten.)
Når og hvor i kapitalismens historie har det skjedd at herskerklassen frivillig har gitt fra seg makta?
NKP kaller seg et marxist-leninistisk og revolusjonært parti, men distanserer seg samtidig fra revolusjonen med banaliteter av denne typen: «NKP avgrenser seg fra venstre-radikalister som kun ser det revolusjonære spranget uten å erkjenne den etappevise veien til målet». (Prinsipprogram for Norges Kommunistiske Parti, vedtatt på NKPs 31. kongress, juni 2022).
Kampen mot sosialdemokratiet, sjøl i den høyreutgaven vi ser i dag, blir ikke ført på prinsipielt grunnlag. Det antikommunistiske Arbeiderpartiet blir den dag i dag sett på som «del av arbeiderbevegelsen», om enn med svin på skogen og med en ledelse som i flere generasjoner har vært «sjofle» mot kommunistene.
På 1970- og 1980-tallet var Sovjetunionens kommunistiske parti (SUKP) og østtyske Sozialistische Einheitspartei Deutschlands (SED), en etterkrigsfusjon av det kommunistiske og det sosialdemokratiske partiet i DDR, forbildene. Etter Sovjetunionens sammenbrudd i 1991 fant NKP trøst i de russiske restene av SUKP i form Den russiske føderasjonens kommunistiske parti (RFKP), et enda mer opportunistisk og sjåvinistisk parti enn opphavet hadde vært. Og deretter hos det greske partiet KKE, et av de mer «prinsippfaste» bresjnevistiske partiene med en viss masseoppslutning. Nå vakler NKP igjen, etter at KKE og RFKP har havna i åpen polemikk på grunn av Russlands krig mot Ukraina. Cubas kommunistiske parti, og også Kinas «kommunistiske» parti står igjen som samlingspunkter. NKP omfavner nå tilsynelatende det sosialimperialistiske Kina nesten like ukritisk som partiet i sin tid omfavna det sosialimperialistiske Sovjetsamveldet til Nikita Khrusjtsjov og Leonid Bresjnev.
Dette skrives ikke for å nedvurdere de gode klassekjemperne og lojale veteraner i NKP, som stadig gjør en innsats det står respekt av på mange områder. Men sannheten er at ideologisk og teoretisk skolering i grunnorganisasjonene har vært et svakt punkt i NKP til alle tider, noe som har gjort partiet til lett bytte for revisjonistiske og opportunistiske linjer, personer og fraksjoner.
Arbeiderklassen i Norge trenger sårt til et ideologisk homogent og sterkt kommunistisk parti. Da trenger vi også å lære av NKPs hundreårige historie – på godt og vondt.
Artikkel fra Revolusjon nr. 63, høsten 2023.