Helt siden kvinnene begynte å organisere seg i egne organisasjoner har det vært to linjer i kvinnekampen. Det har vært to linjer som har hatt forskjellig klassebasis og forskjellig mål. Av og til har disse to kvinnebevegelsene hatt felles interesser et stykke på veien og derfor samarbeidet, men til sjuende og sist har de stått for motstridende interesser.
Den kvinnebevegelsen som vokste fram av arbeiderklassens gryende kamp og marxismens utbredelse, her i Europa med mangeårig ledelse av den tyske kommunisten Clara Zetkin, reiste arbeiderkvinnekrav samtidig som den slo fast at kampen for sosialismen var en uadskillelig del av kvinnekampen. På samme måte var kvinnekampen en del av hele klassens kamp.
Sosialismen
I en artikkel fra 1903: "Hva kvinnene skylder Karl Marx", skriver Clara Zetkin:
«Kapitalismen ødelegger grunnlaget for kvinnens gamle virksomhet i husholdningen og dermed oppløser den foreldede familieform, selvstendiggjør kvinnen økonomisk utenfor familien og slik legger grunnlaget for hennes likestilling som hustru, mor og statsborger. Av Marx´s verker fremgår imidlertid ennå en ting: det er bare proletariatet, den revolusjonære klasse, som med den sosialistiske samfunnsorden kan og må skape de nødvendige forutsetninger for den fulle løsning på kvinnespørsmålet.
Gjennom sin dyptgående, skarpsindige analyse av klassemotsetningene i nåtidens samfunn og deres røtter har Marx åpnet våre øyne for de uforenlige interessemotsetninger som skiller kvinnene i de forskjellige klasser. Kjærlighetstøvet om det ene store søsterskap, som tilsynelatende slynger et forenende bånd om bourgeois-damer og proletarkvinner brister som såpebobler i lyset av den materialistiske historieoppfatning. Det sverd som har hugget forbindelsen mellom den proletariske og den borgerlige kvinnebevegelse, har Marx smidd og lært oss å bruke, men han har også smidd innsiktens kjede som ubrytelig knytter den proletariske kvinnebevegelse sammen med den sosialistiske arbeiderbevegelse og sammen med proletariatets revolusjonære klassekamp.»
Linja var: Felles kamp mot felles fiende med full frihet for kvinner og menn som mål – slik August Bebel slo det fast i sin bok «Kvinnen og sosialismen» i 1879.
Samarbeid
Den feministiske og den revolusjonære linja har stått i motstrid til hverandre opp gjennom hele kvinnebevegelsens historie, men det har også vært en rekke saker hvor arbeiderkvinnene og borgerskapets kvinner har stått sammen. Samarbeidet har holdt så lenge interessene var de samme, men før eller senere har det oppstått interessemotsetninger (klassemotsetninger) som har gjort slutt på samarbeidet. To eksempler fra Norge er kampen for stemmeretten og abortkampen.
Kampen for stemmeretten
Det første samarbeidet kom i stand under kampen for stemmerett
for kvinner. Arbeiderkvinnene hadde stort sett reist krav om at dette skulle
tas opp av en samlet arbeiderbevegelse - hvilket det også ble gjort.
Sosialdemokratisk Forening som ble stiftet i 1885 krevde alminnelig stemmerett
for kvinner og menn. Det samme gjorde Det norske Arbeiderparti som ble stiftet
1887. I 1899 kom det istand et samarbeid mellom Arbeiderpartiets Kvindeforening
og kvinnelige fagforeninger samt en rekke borgerlige kvinneorganisasjoner.
17. mai ble det arrangert stemmerettstog i hovedstaden med 2000 deltakere.
3 år på rad ble et slikt tog arrangert . Et av de spørsmålene
som skapte størst splid var utvidelsen av stemmerett for menn. Arbeiderkvinnene
støttet dette kravet fordi de anså det som en styrke for klassen
som helhet at mennene fikk stemmerett. Den borgerlige Stemmeretsforeningen
ville først ha begrenset kvinnelig stemmerett.
Og i 1901 vedtok Stortinget loven om betinget stemmerett for kvinner ved kommunevalg - noe som stort sett sikret borgerskapet kvinner denne retten. Etter dette deltok ikke de borgerlige kvinneorganisasjonene i stemmerettstoget eller i kampen for allmenn stemmerett. Først i 1913 ble arbeiderkvinnenes kamp for stemmeretten kronet med seier.
Abortkampen
En annen kampsak hvor det har vært samarbeid, er i arbeidet for sjølbestemt abort. Kvinnefronten skrev i sitt hefte om sjølbestemt abort: "Kampen for sjølbestemt abort er nært knytta til kampen for å kunne føde barn under betryggende forhold og ha mulighet til å gi dem en skikkelig oppvekst" (...) "Sjølbestemt abort har gjennom historia vært forbeholdt borgerskapets kvinner med penger og forbindelser. VI krever at sjølbestemt abort skal bli en lovfesta rett for ALLE kvinner".
De borgerlige og de intellektuelle kvinnene hadde også interesse av å lette sine muligheter for abort, fordi for mange barn var et hinder i deres økonomiske og sosiale liv. I kampen for sjølbestemt abort hadde altså borgerskapets kvinner og arbeiderkvinnene felles interesser - og det ble etablert et mangeårig samarbeid som til slutt resulterte i loven om sjølbestemt abort.
Retten til å ha barn
Kvinnefronten mente på det tidspunktet at abortkampen var nært knyttet til mulighetene for å føde og ha barn. For arbeiderkvinnene har dette vært en av de viktigste kampsakene helt siden den første sosialistiske kvinneorganiseringen. Grunnlaget for den internasjonale kvinnekongressen i København 1910 som bl.a. innstiftet 8.mars-dagen var "å drøfte veier og midler for det praktiske arbeid til erobring av alminnelig kvinnestemmerett og sosial omsorg for mor og barn". Retten til å ha barn har ikke vært og er ikke noen kampsak for borgerskapets kvinner fordi det ikke er noe problem for dem. Derimot har en rekke borgerlige kvinneorganisasjoner støttet opp om tiltak som retter seg mot denne rettigheten - f.eks. familieplanleggingsprogrammene i Den tredje verden. Det store flertall av disse programmene er produkter av imperialistiske organisasjoner som Verdensbanken og har som formål propagandamessig å legge skylden for fattigdommen på befolkningsveksten og kontroll av kvinner i den tredje verden.
I Det indre marked med bl.a. fri flyt av arbeidskraft stilles det krav til en mer mobil arbeidsstyrke. Da er det en hemsko med store familier, en si familier i det hele tatt. Kapitalen vil være mer interessert i tiltak for "å hindre" barnefødsler (jmf. abortpillen, "angrepille" m.m..) enn bedring av mulighetene for å ha barn.
Hva historia viser
Eksemplene med kampen for stemmeretten og kampen for sjølbestemt abort viser at den feministiske og den revolusjonære kvinnebevegelsen kan ha felles interesser - men bare et stykke på veien. For å lykkes må den sosialistiske kvinnebevegelsen stille seg egne mål i kampen og være seg bevisst mulighetene og begrensningene i samarbeidet.
Arbeiderkvinnene trenger en egen organisering på grunn av den dobbelte undertrykkinga, både som klasse og kjønn. Det trengs en organisasjon som kan reise kvinnenes dagskrav og kombinere den med hele arbeiderklassens kamp mot kapitalismen og for revolusjonen. Finnes det en slik organisasjon i Norge i dag?