Det var innkalt til møte i et større norsk konsern, og en rekke av fagforeningene var representert – også de berørte forbundene. Her var ikke bare DNA-pamper, men også tillitsvalgte med tilhørighet rundt SV, RV og AKP.
Dagsorden var viktig nok: planer om nedbemanning og oppsigelser i en del av konsernet.
Desto mer pussig var det at også bedriftsledelsen var representert. Snart skulle vi se hvorfor. For det EGENTLIGE temaet for møtet var hvordan de tillitsvalgte skulle forklare og begrunne oppsigelsene overfor de ansatte, uten å havne i saksa. «Dette er tøft for oss, for vi kan jo bli skvisa hvis de ansatte vender seg imot oss og mener at vi ikke gjør nok for dem», som en av de faglige lederne sa.
Representantene for bedriftsledelsen hadde stor forståelse for dette problemet, og hadde en rekke gode råd å gi på veien. Her hersket det stort sett harmoni.
Men var det ingen av disse «radikale» tillitsfolkene som forlangte at jobbene ble opprettholdt? Var det ingen som gikk ut mot bedriften?
Jo da, rett skal være rett. En enslig svale sa klart og tydelig at dette gikk ikke an. Enda godt at det var en som sa ifra, ikke sant?
Det trodde jeg også, helt til en av møtedeltakerne kom bort til meg og fortalte at det «kritiske» innlegget hadde vært avtalt spill. «Det måtte til av hensyn til reportasjen fra møtet som skal sendes til fagbladet», fikk jeg vite.
Hvis dette er typisk for dagens fagbevegelse er det f... ikke rart at LO mister medlemmer!
Revolusjon 22, høsten 2001
