Hovedavtalen mellom AFL (i dag: LO) og NAF (i dag: NHO) av 1935 er et tveegget sverd.Den gir organisasjons- og forhandlingsrett og en sterkt tidsavgrenset rett til bruk av faglige kampmidler. Samtidig er den gjennomsyret av klassesamarbeidets ånd. Fredsplikt i tariffperioden er hovedfundamentet den hviler på. Bestemmelsen brukes aktivt for å kveste alle tilløp til lokal kamp i tariffperioden.
I perioder der fagbevegelsen er på defensiven, kan Hovedavtalen være et viktig redskap for å forsvare posisjoner. Men når styrkeforholdet mellom klassene endrer seg, vil Hovedavtalen alltid være ei tvangstrøye for kampvillige arbeidere og fagforeninger, og den brukes som «brannslokningsapparat» av både arbeidskjøperne og av de reformistiske faglige lederne. Når Hovedavtalen fra tid til annen gjennomgår revideringer, er det som oftest for å tette igjen det som måtte være av smutthull for faglig klassekamp på arbeidsplassene.
- Les vår artikkel fra 1997: Klassesamarbeidets «grunnlov» har vært fredet lenge nok
