I dagligvarebransjen er det én ting som er viktigere enn noe annet: Det som de borgerlige økonomene istedenfor monopol kaller innkjøpsmakt.
Det betyr muligheten til å presse leverandørene til å gi store volumrabatter. Jo større innkjøpsvolum, jo mere makt og jo mer rabatt.
Det er snakk om handelskapitalens «krig» med industrikapitalen om hvem som skal stikke av gårde med mest merverdi. Leverandørrabatter er ingenting annet enn at industrikapitalistene frasier seg en del av merverdien til handelskapitalen. Det er de nødt til, for uten omsetningsleddet kan ingen merverdi bli realisert, og dermed heller ingen profitt.
De siste tiåra har næringsmiddelindustrien vært på vikende front mot en stadig mektigere handelskapital med kontroll over både grossist- og detaljistleddet. Norges-Gruppen er den største av de tre gjenværende aktørene, og har presset fram en ufrivillig allianse mellom Coop og Rema. De sistnevnte fikk hjelp fra Konkurransetilsynet da ICA la inn årene, og kunne dermed dele ICAs Rimi-butikker seg imellom.
Men allianser er kortvarige og «rettferdig» konkurranse er en myte. Alle aktørene prøver med en blanding av smiger, bestikkelser og trusler å sikre seg nakkegrep i forhandlinger med de viktigste merkevareprodusentene. Vil man bli «bestevenn» er man sikret god produktplassering, men må avstå mer av merverdien. De mektigste merkevareprodusentene kan på sin side sette de tre bransjeaktørene opp mot hverandre, men bare til en viss grad. Mister for eksempel Mills bare en av de tre store kjedene, betyr det i praksis et omsetningstap på en tredjedel eller mer. Blir de imidlertid pressa av den største aktøren til å velge bort den minste, har de knapt noe valg.
Mills er bare et tenkt og tilfeldig eksempel, og vi har ikke bevis for hva som skjer i de lukkede rom. Faktum er likevel at Rema og Reitan-gruppen nå har kommet i skvis som den minste av de tre bukkene Bruse. Noen vil påstå at det skyldes en håpløs reklameoffensiv der Rema tok bort sitt store kundefortrinn: at du ikke trengte bonuskort og rabattkuponger for å handle billig. Dessuten fant trønderkapitalen ut at de skulle premiere lokale bryggerier med sin «bestevenn-strategi». Dermed forsvant Mack og Hansa fra Oslo-butikkene og Ringnes og Aas fra butikkene i Bergen. Om dette var et mottrekk mot dominansen fra Ringnes, så falt det lite heldig ut for Rema. For i samme slengen forsvant kundene som ville ha «sitt» øl.
