Denne politiske plattformen er vedtatt av årsmøtet i februar 2008.
Klasser og klassekamp
Kapitalismen har ikke annet å tilby det store flertallet enn usikkerhet for morgendagen, arbeidsløshet, miljøkatastrofer, fattigdom og krig.
Kampen mellom forskjellige og uforenlige klasseinteresser gjennomsyrer samfunnslivet i alle kapitalistiske land. Samfunnet deler seg mer og mer i to leire, der arbeiderklassen og borgerskapet står mot hverandre. Kampen mellom disse to klassene er den viktigste motsigelsen i det kapitalistiske samfunnet. Andre grunnleggende motsigelser går mellom imperialismen på den ene sida og de undertrykte folkene og nasjonene på den andre sida, mellom kapitalismen og sosialismen og mellom de kapitalistiske statene innbyrdes.
Kapitalismen i sin imperialistiske fase fører ogsåmed seg undertrykking av kvinner, undertrykking av nasjonale og andre minoriteter, rasisme, og utbytting av fattige land. Den ujamne utviklinga og rivaliseringa imperialiststatene imellom, fører lovmessig til militarisering og stadig nye kriger for nyoppdeling av verden.
Imperialismen har gjennom utviklinga av produktivkreftene gjort produksjonen samfunnsmessig. Utvikling, masseproduksjon, transport og videredistribusjon av varer er resultat av en enorm kollektiv samhandling som involverer millioner av mennesker. Samtidig er eiendomsretten og kontrollen over verdiene som blir skapt, konsentrert hos en håndfull megakapitalister.
Den globale oppvarminga og miljøkrisa er ei av de største utfordringene menneskeheten står overfor. Den ustyrte rovdrifta og grove ressurssløsinga som preger kapitalismen, er skyld i dette uføret. Den dialektiske materialismen lærer oss at hele naturen er vevd tett sammen. Likevel fører kapitalismen i dag til at mennesker og natur blir fremmedgjorte i forhold til hverandre. Kortsynt profittjag, forsømminger og misbruk av vitenskapen under imperialismen ødelegger miljøet på kloden i stigende tempo. Vitenskap, teknikk og industri kan være positivt og samfunnsgavnlig, men den private eiendomsretten og prioriteringene til eliten og herskerklassen skaper store problemer. Vårt svar er at arbeidarklassen, fattigbøndene og deres allierte må organisere seg for å styrte de som truer eksistensen til verdens folk. Bare en sosialistisk planøkonomi er sterk nok til å finne virkemidler mot en framtidig klimakatastrofe.
Arbeiderklassen er den eneste revolusjonære klassen under kapitalismen. Det er arbeiderklassens historiske oppgave å gjøre slutt på den kapitalistiske utbyttinga og undertrykkinga. Arbeiderklassen finner sine allierte blant andre grupper og lag som er undertrykt av kapitalen, i første rekke kystfiskere og småbønder. Sjøl om de intellektuelle er et svært uensarta og vaklende sjikt mellom samfunnsklassene, kan også mange av dem spille ei viktig rolle ved å sette virksomheten sin i samband med og stille kunnskapen sin til tjeneste for de stridene folk fører for politiske, sosiale og økonomiske rettigheter.
Kapitalen kjenner ingen nasjonale grenser. Kapitalismens monopolkapitalistiske, eller imperialistiske, stadium, omfatter alle verdens land og folk. De ulike imperialistiske landas borgerskap kjemper om kontroll og hegemoni for å utbytte land, folk og ressurser over hele kloden. Også arbeiderklassens kamp er internasjonal, sjøl om arbeiderklassen i hvert enkelt land først må gjøre seg ferdig med sitt eget borgerskap. Den kapitalistiske staten kan ta forskjellige former: den kan være borgerlig-demokratisk eller fascistisk. Men staten er alltid og uansett et redskap for den herskende klassen. Den kapitalistiske staten er i siste instans et voldsapparat, som brukes for å undertrykke arbeiderklassen.
Kapitalens farligste støttespillere er forskjellige «arbeiderpartier» og «marxister» som utgir seg for å være antikapitalister og sosialister. Opportunisme, sosialdemokratisk reformisme og revisjonisme vil alltid prøve å lamme arbeiderklassens kamp og føre den på villspor og til forsoning med klassefienden. Den er borgerklassens ideologiske støttepunkt og har de privilegerte delene av arbeiderklassen (arbeideraristokratiet) og visse intellektuelle sjikt som sitt sosiale ankerfeste. Det er umulig å gjøre ende på kapitalismen uten å gjøre ende på sosialdemokratismens og opportunismens lammende grep over arbeiderne. Gjennom analyse, propaganda, agitasjon og aktivitet må kommunistene avsløre og bekjempe opportunismen som uttrykk for borgerlig ideologi i arbeiderklassens og de intellektuelles rekker.
Revolusjon og sosialisme
Svaret på imperialismens offensiv mot verdens arbeidere og alle undertrykte folk og nasjoner, er ikke reform, men revolusjon. En annen verden er nødvendig – revolusjon og sosialisme er løsningen. Imperialismen kan ikke reformeres til å bli sosial og opphøre med å være imperialisme. Den må tilintetgjøres. Valget står mellom at verdens arbeidere og folk tilintetgjør imperialismen, eller at imperialismen tilintetgjør verden.
Kapitalens stat og imperialismen vil aldri tillate at sosialismen blir innført på fredelig vis gjennom stemmeseddelen. En fredelig overgang til sosialismen er bare mulig hvis arbeiderklassen væpner seg i masseomfang, slik at borgerskapet innser at militær motstand er nytteløst. Derfor må arbeiderklassen forberede seg på at revolusjonen må være væpnet. Dette gjelder spesielt for land av Norges type, som er underlagt USA og den aggressive NATO-pakten.
En revolusjonær situasjon oppstår når den økonomiske og politiske krisa gjør at borgerskapet ikke lenger kan styre og arbeiderklassen ikke lenger finner seg i å bli styrt. En revolusjonær situasjon er et vilkår for arbeidernes revolusjon, men den er ikke ensbetydende med en sosialistisk revolusjon. Bare en politisk bevisst og organisert arbeiderklasse vil være i stand til å utnytte en slik situasjon til å fravriste makta fra borgerklassen.
Sosialisme er arbeidermakt. Arbeiderklassen oppretter sin egen statsmakt og tar tilbake folkets eiendom fra kapitalistene. Det blir slutt på at noen har rett til å utbytte andres arbeidskraft og kreve privat eiendomsrett til det som samfunnet har produsert. Det blir slutt på de rikes «demokrati». Den sosialistiske staten holder de gamle undertrykkerne nede med makt og sikrer demokrati for det arbeidende flertallet (proletariatets diktatur).
Sosialismen kjenner ikke arbeidsløshet eller økonomiske kriser. Planøkonomisk styring sikrer samfunnsmessig og fornuftig utnyttelse av ressurser. Produksjonen blir planlagt ut fra hva som tjener samfunnet, ikke hva som gir størst profitt. Produsentene sjøl, arbeiderne, bestemmer hva som skal produseres og hvordan – ikke «markedet».
Særlig den sosialistiske Sovjetunionen i Lenins og Stalins tid beviste at sosialismen kan bli konkret virkelighet, og at sosialismen som samfunnssystem gir arbeidsfolk rettigheter, kulturelle vilkår, gratis offentlige goder og politisk makt. De første sosialistiske landa viste også at kampen for å utvikle sosialismen er hard og langvarig, fordi sosialismen må bygges på kapitalismens ruiner og derfor vil være preget av den negative arven fra det gamle samfunnet på mange områder. Lærdommene på godt og vondt fra alle sosialistiske forsøk er viktige deler av kunnskapen vi benytter oss av når vi definerer vår politikk. For kommunistene er det uansett en plikt å forsvare de sosialistiske framskritta mot borgerskapets omskriving av historia og mot imperialismens antikommunistiske bakvaskelseskampanje for å slette arbeiderklassens historiske landevinninger fra klassens kollektive hukommelse.
Det klasseløse samfunn er kommunistenes endelige mål. Først i det kommunistiske samfunnets høyere fase, hvor klassene og staten har opphørt å eksistere, kan menneskene oppnå full og uinnskrenket frihet. Først da kommer parola «Fra enhver etter evne, til enhver etter behov» til virkelig utfoldelse.
Sosialismen – proletariatets diktatur – er et historisk nødvendig overgangssamfunn på veien til kommunismen. Sosialismen betyr ikke slutt på klassekampen, men at den blir enda skarpere. Borgerlige levninger og borgerlig ideologi må slås på retrett. Spesielt må kampen mot den moderne revisjonismen, det vil si forskjellige forvrengninger av marxismen som gir innrømmelser til imperialismen og blir springbrett for et nytt borgerskap, stå sentralt i hele den sosialistiske epoken. Revisjonismens seier og den gradvise kapitalistiske gjenreisinga i tidligere sosialistiske land gir viktige lærdommer om at kampen mot opportunismen og revisjonismen må fortsette med enda større styrke under sosialismen.
Om sosialismen seirer eller til slutt lider nederlag, vil avhenge av det historiske og materielle utgangspunktet, av klassens bevissthetsgrad, av dens moralske styrke og vilje til å seire – og av det nye regimets evne til å holde oppe sin autoritet og til å unngå tempotap i omforminga av samfunnet. Det vil i særdeleshet avhenge av at arbeiderklassens kommunistiske parti bevarer sin rødfarge.
Det trengs et kommunistisk parti
Marxismen-leninismen er det historisk-vitenskapelige grunnlaget kommunistene bygger på. ”Leninismen er marxismen i imperialismens og den proletariske revolusjonens epoke. Mer presist: leninismen er teorien og taktikken for den proletariske revolusjonen i alminnelighet, teorien og taktikken for proletariatets diktatur i særdeleshet.” (J.V. Stalin)
Dens teoretiske analyser og slutninger er fortsatt gyldige og vil være det så lenge imperialismen består. Marxismen-leninismen er ikke et dogme, men en vitenskap i kontinuerlig utvikling. Den er en livsanskuelse, en undersøkelsesmetode og en veiledning til handling.
Kommunistisk plattform har tatt mål av seg til å forene kommunistene i Norge. I en situasjon der den norske arbeiderklassen står uten et kommunistisk parti, ser vi det som vår plikt å gjøre vårt til å gjenreise klassens parti, til å skape et kommunistisk alternativ. Vi innbyr alle revolusjonære som ikke har gitt avkall på sin marxist-leninistiske overbevisning til å delta i den forestående kamp- og enhetsprosessen for å gjenreise partiet.
Vi er forent omkring nødvendigheten av et marxist-leninistisk fortroppsparti som bygger på den demokratiske sentralismen. Vi er forent omkring nødvendigheten av et parti som utelukkende bygger på arbeiderklassens teori, den vitenskapelige sosialismen, og ikke på en lapskaus av ideologiske strømninger med forskjellig klassemessig opphav. Den norske arbeiderklassen trenger et sånt parti, og vi ville forsømme vår plikt som kommunister hvis vi ikke anstrenger oss til det ytterste for å gjenreise det. Vi er innstilt på å overvinne eventuelle fordommer, meningsforskjeller og taktiske uoverensstemmelser som stammer fra forskjellige tradisjoner, og vil bygge en solid ideologisk enhet gjennom felles praksis og felles studier. Bare slik, gjennom felles praksis og teoretisk meningsbryting med en stadig sterkere enhet som mål, kan en virkelig enhet bygges.
Det kommunistiske partiets oppgave er å bevisstgjøre og å utvikle ledere i og av arbeiderklassen – å forberede til revolusjonen. Det kommunistiske partiet har ingen interesser som ikke også er arbeiderklassens interesser. Det er ikke et valgparti eller et masseparti. Kommunistene må alltid være til stede og ta aktivt del i klassekampen, med sikte på at de mest framskredne arbeiderne blir organiserte kommunister. Kommunistene deltar aktivt i kampen for reformkrav under kapitalismen, og for alle folkelige kamper som undergraver posisjonene til imperialismen og dens organer, som EU, NATO og det norske imperialistborgerskapet, men de mister aldri det strategiske målet av syne.
Kommunistene er internasjonalister og ser på sin kamp som del av den internasjonale kommunistiske bevegelsens kamp. Vi gir høy prioritet til samarbeid og forbindelser med marxist-leninistiske partier og bevegelser som deler vårt syn på klassekampen og behovet for å samordne kommunistene også i global målestokk.