25 april 2024

Abonnér for kr 150,–

Vipps til 114366 eller bruk betalingskort

jansteinholt 240217 Redaktør for Revolusjon, Jan R. Steinholt, innleder på det fullsatte møtet «Arven etter Lenin» i Oslo 17. februar.

Kommunistisk plattform (KPml) arrangerte i februar et svært godt besøkt møte i anledning hundreåret for Lenins død i 1924. Redaktørene for tidsskriftene Sosialistisk Framtid og Revolusjon, Aslak Storaker og Jan R. Steinholt, holdt innledninger.

Storaker redegjorde for Lenins analyser omkring imperialisme og krig, mens Steinholt fokuserte på Lenins teoretiske kamp på filosofiens område og statens karakter og rolle under imperialismen. Nedenfor gjengir vi Steinholts innledning i sin helhet.

Livsverket til Lenin er omfattende og mangesidig. Det kulminerte med Oktoberrevolusjonen og opprettelsen av Samveldet av sosialistiske sovjetrepublikker kort tid før han døde.

Ei historisk oppramsing av alt Lenin sa, skreiv og gjorde vil kreve altfor mye tid. Jeg tror det er mye mer i Lenins ånd å undersøke hva en revolusjonær marxisme betyr for oss i 2024.

For det som særlig særkjenner Lenin, er at han fortsatte der Marx og Engels slapp, da kapitalismen gikk inn i sin monopolistiske fase, den imperialistiske fasen. Det klassiske verket «Imperialismen – det høyeste (og siste) stadiet i kapitalismen», er grunnleggende.

Revolusjon arrangerte et festmøte i 2017 i anledning hundreåret for Oktoberrevolusjonen. Der holdt historikeren Harald Berntsen et foredrag. (Han ville forresten gjerne vært her i dag.) «Uten Lenin, ville det ikke blitt noen Oktoberrevolusjon», sa Berntsen. Ikke fordi revolusjonen var noe enmannsverk, men fordi Marx-eleven Lenin, i den krisa som tilspissa seg i Russland fra og med utbruddet av første verdenskrig, var nesten helt aleine om å gå inn for de veivalg som førte fram til revolusjonen.

Lenin var kort sagt rett mann for sin tid.

Veldig forenkla kan vi si at det skyldtes særlig fire ting:

  1. For det første at Lenin hadde tilegna seg den materialistiske og dialektiske verdensoppfatninga til Marx og Engels, som han innbitt forsvarte mot alle forsøk på å tåkelegge med idealistiske forestillinger.
  1. For det andre at Lenin, på dette materialistiske grunnlaget, nøye analyserte imperialismens iboende karakter og ujamne utvikling, slik at han forsto at Russland var det svakeste leddet i den imperialistiske kjeden. (Det var forresten Lenin, ikke Stalin, som først erkjente at det både var mulig og nødvendig å bygge sosialismen i ett land når verdensrevolusjonen uteblei.[1] Engels hadde antyda det samme kort tid før sin død, i 1894.)
  1. For det tredje at han avkledte den moderne borgerlig-kapitalistiske staten i alle ledd som et redskap for den herskende klassen, intimt og på alle vis forbundet med finanskapitalen – og førte innbitt kamp mot såkalte marxister som mente at denne staten kunne la seg omforme på fredelig vis til å tjene arbeiderklassen.
  1. Og for det fjerde at han i teori og praksis etablerte at arbeiderklassen må ha sin egen dedikerte fortropp og kampstab, hvis klassen skal ha håp om å vinne over et borgerskap som har militært, administrativt, ideologisk og politisk monopol. Denne kampstaben måtte være et parti av ny type, et kommunistisk parti.

Aslak Storaker [den andre innlederen på møtet «Arven etter Lenin» – red.] har belyst hvordan Lenin forklarte sammenhengen mellom imperialisme og krig. Jeg skal derfor ikke bruke mye tid på å utbrodere imperialismeteorien til Lenin. Samtidig er det ikke til å komme forbi at utviklinga av imperialismen ligger til grunn for hvordan og hvorfor Lenin særlig tok for seg spørsmålet om staten, statsmakta og revolusjonen.

Marx og Engels døde mot slutten av det 19. århundret. De var knapt gravlagt før først Eduard Bernstein, og seinere Karl Kautsky og andre sosialdemokratiske ledere og teoretikere i Den andre internasjonalen filtrerte vekk det revolusjonære innholdet i marxismen. Spesielt det som handla om staten og statsmakta. Dette kom i ekstrem grad til uttrykk i tida før og under den første imperialistiske verdenskrigen som begynte i 1914. Opportunistene ga blaffen i Internasjonalens resolusjoner mot krigen (bare to år tidligere) og slutta i stedet rekkene bak sine egne imperialistiske regjeringer. Derfor kalte Lenin dem for sosialsjåvinister.

I heftig kamp mot disse lederne i sosialdemokratiet gjenetablerte Lenin den revolusjonære marxismen som arbeiderklassens teoretiske fundament, i det som var blitt en ny epoke i kapitalismens utvikling. Denne epoken var ledsaget av en voldsom vekst i den internasjonale arbeiderklassens rekker.

«Uten revolusjonær teori kan det ikke bli noen revolusjonær bevegelse»

I likhet med Engels før ham, sidestilte Lenin den teoretiske kampen med den økonomiske og politiske kampen. «Uten revolusjonær teori kan det ikke bli noen revolusjonær bevegelse», skrev han i Hva må gjøres. «Denne grunntanken», la han til, «kan ikke understrekes nok i ei tid der den moderne forkynninga av opportunismen går hånd i hånd med at man forgaper seg i den snevreste form for praktisk arbeid.»

Med utgangspunkt i den moderne kapitalismens monopolistiske utvikling, utdypa Lenin den marxistiske forståelsen av staten – og teorien om hva slags parti arbeiderklassen trenger i denne epoken. Disse analysene ble omsatt i praktisk handling fram mot november 1917, og etterpå.

Derfor kan vi si at «Leninismen er marxismen i imperialismens og den proletariske revolusjons epoke. Nærmere bestemt: leninismen er den proletariske revolusjons teori og taktikk i alminnelighet, teorien og taktikken for proletariatets diktatur i særdeleshet.» Sånn oppsummerte Stalin leninismen på sin konsise og etter mitt syn ganske så presise måte.

---

Den første russiske revolusjonen i 1905 var et forspill og en slags generalprøve på revolusjonene som skulle komme i 1917. Tross undertrykkinga som fulgte i Stolypin-perioden, fortsatte revolusjonen å gjære i hele Russland, inkludert Polen og Finland.

Lenin måtte dra i eksil til Vest-Europa, men fulgte utviklinga tett.

Midt i denne perioden med aktiv organisering – og der bolsjevikene kjempet mot mensjevikene om retninga Russlands sosialdemokratiske arbeiderparti (RSDAP) skulle ta – tok Lenin seg tid til å studere og skrive et digert polemisk verk om Materialisme og empiriokritisisme (1908). Altså om filosofi, om kunnskapsteori, om fysikk og naturlover. Boka var og er et massivt forsvar av den marxistiske verdensanskuelsen.

(Empiriokritisisme var en filosofisk moteretning på denne tida som fikk tilslutning fra mange som kalte seg marxister. Den sausa sammen materialisme med idealistiske forestillinger.)

Hvorfor i all verden tok Lenin seg tid til sånn luksus? En skulle tro han hadde viktigere ting å foreta seg enn å grave seg ned i tusenvis av sider med filosofisk litteratur.

Lenin så det ikke slik. Han ga den filosofiske og teoretiske kampen høy prioritet.

Et kjent Marx-sitat er at «filosofene prøver å forstå verden, mens det det gjelder er å forandre den». Noen tror at Marx derfor mente filosofi ikke er viktig. Det er så feil som det kan få blitt. Han, og ikke minst Engels, var svært opptatt av filosofiske spørsmål og måten vi ser verden på. Fordi hvis en skal forandre verden, må en ha et riktig bilde av hvordan ting henger sammen.

«Det er ikke menneskenes bevissthet som bestemmer tilværelsen deres, men tvert om den samfunnsmessige tilværelsen som bestemmer deres bevissthet», som Marx formulerte det i Bidrag til kritikk av den politiske økonomi.

For å handle riktig politisk, må kommunistene ha et verdensbilde som gjør det mulig å forstå utviklingslovene, naturprosessene og dynamikken i samfunnsutviklinga og klassekampen. Dermed blir de også i stand til å gripe det sentrale elementet, kjerna, i vesentlige spørsmål og motsigelser som stadig dukker opp. Det verdensbildet er dialektisk og historisk materialisme.

I brytningstida etter forrige århundreskifte – med imperialismens framvekst – var det stor ideologisk forvirring blant folk som kalte seg marxister. Ikke bare når det gjaldt marxismen som et verktøy for revolusjonær samfunnsomveltning, men også når det gjaldt filosofiske spørsmål. Parallelt med utvanninga av Marx sin revolusjonære lære, begynte en rekke tenkere å forvrenge den dialektiske materialismen til Marx og Engels (i form av relativisme[2] og positivisme[3]). Det vil si at de prøvde å infisere materialismen som kunnskapsteori, med idealisme. De hevda sånne ting som at bare det vi kan sanse direkte er virkelighet, og at det ikke er mulig å oppnå objektiv kunnskap om verden rundt oss. I mer eller mindre skjult form påsto de at ånden, tanken, er det primære, mens den virkelige naturen er det sekundære. Materialismen mener stikk motsatt.

Lenin brukte derfor masse tid på å imøtegå såkalte marxister og filosofer som forsøkte å blande idealistiske forestillinger med et materialistisk syn på naturen og historia. Han distanserte seg samtidig fra mekanisk og ikke-dialektisk materialisme.

I vår tid har den ideologiske og politiske forvirringa nådd nye høyder, godt hjulpet av desinformasjon og falske nyheter i et omfang verden aldri før har sett. Kunstig intelligens (AI) gjør det stadig vanskeligere å skjelne bilder og forestillinger vi får servert, fra det som er den faktiske virkeligheten. Når denne kunstige intelligensen er kontrollert av kapitalistiske monopoler, gir det borgerskapet muligheter til å manipulere virkeligheten i sitt bilde i enda større grad enn før. Satt på spissen kan de forme vår bevissthet gjennom VR-brillene de vil sette på oss.

Det borgerlige, idealistiske verdensbildet tilslører og forvrenger virkeligheten slik at den blir umulig å begripe, eller framstår som en serie med tilfeldigheter. I sin mest ekstreme form hevder idealistene at det vi oppfatter som virkelighet bare er et gjenskinn av en eller annen overnaturlig ideverden. Dette er ideer som stammer helt tilbake fra Platon, men som er gjentatt i forskjellig form av tenkere som David Hume og biskop George Berkeley, siden av blant andre Ernst Mach og Richard Avenarius ved begynnelsen av forrige århundre. Det var særlig de to siste Lenin polemiserte mot, for å vise slektskapet til de idealistiske forgjengerne.

Beslekta ideer gjenoppstår stadig vekk, og særlig i tider med kapitalistisk krise og teoretisk forvirring i arbeiderbevegelsen. Postmodernismen til filosofer som Focault, Bourdieu og Derrida er nyere eksempler.

Den avviser at det er innen mulighetenes rekkevidde å tilegne seg objektiv og sann kunnskap om alle fenomener. I beste fall finnes det, ifølge postmodernistene, bare relative sannheter, hvis det overhodet finnes noen sannhet. Altså stikk motsatt verdensanskuelsen til Marx og Engels. Generelle teorier som forklarer hvordan verden henger sammen, dvs. dialektisk materialisme, er ikke bare feilaktige, men til og med «totalitære», ifølge mange fra denne filosofiskolen.

Det er også postmodernismen som ligger til grunn for dagens såkalte identitetspolitikk.

Nåvel. Så hvorfor er alt dette vesentlig. Kan ikke postmodernistene og metafysikerne bare holde på med sitt? Trenger arbeidsfolk og revolusjonære bry seg med det?

Poenget er at denne typen angivelig nye tankeretninger brer seg raskt, særlig når det kapitalistiske systemet er i krise. I Norge har vi et fagtidsskrift for filosofi som bærer det i og for seg talende navnet «Agora – Journal for metafysisk spekulasjon».[4]

Nyeste utgave av dette tidsskriftet for spesielt interesserte har i ukevis toppet boklista til Tronsmo. Det skjer etter at Agora utga et temanummer der en av de filosofiske «analysene» går ut på at fascisme ikke må forstås på ensidig marxistisk vis, dvs. med utgangspunkt i kapitalistisk krisepolitikk, klasser og ideologi. Nei, den må heller forklares psykologisk som et produkt av massenes subjektive begjær etter autoritet og fascisme.

Jeg har for ordens skyld ikke lest nummeret, bare omtalen og deler av debatten.[5]

Jeg nevner dette bare som et ferskt eksempel på filosofiske ideer som kritiserer materialismen og marxismen som vitenskap «fra venstre». Gjennomgangsmelodien er at marxismen og dens metode er unyansert, et blindspor, i utakt med moderne psykologi osv. Problemene har sitt utspring i menneskenes hoder, ikke i samfunnet og klassekampen.

240217 lenin steinholt2Sånne ideer er forsøk på å frata arbeiderklassen sitt kart og kompass for veien til sosialismen og kommunismen.

Det vi ser nå er en slags reprise på den teoretiske og ideologiske kampen Lenin befant seg midt oppe i etter forrige århundreskifte. Men det er en veldig viktig forskjell. Og det er at den revolusjonære arbeiderbevegelsen er langt svakere, både organisatorisk og teoretisk, enn den gangen. Derfor er den også langt dårligere rusta til å ta opp kampen, slik som Lenin og bolsjevikene gjorde.

---

Innafor den moderne naturvitenskapen var materialismen på Lenins tid i ferd med å bli enerådende. En strøm av naturvitenskapelige oppdagelser innen fysikk, kjemi osv. var løpende bekreftelser på det dialektiske og materialistiske verdenssynet om at alt er materie i bevegelse. Noen idealistiske forskere og filosofer stritta imot. Det var disse Lenin førte kamp mot.

Materialismens faktiske dominans varte gjennom store deler av det tjuende århundret.

I vårt århundre er idealismen igjen på offensiven på flere forskningsfelt. Ikke bare innafor samfunnsfaga, men også i noen realfag. Det pågår en hard kamp mellom idealisme og materialisme i flere vitenskapelige miljøer. Til og med innafor biologien. Objektiv kunnskap om at det bare finnes to biologiske kjønn, er under angrep. Biologer må forsvare vitenskapen mot påstander om at kjønn ikke handler om biologi, men om subjektiv bevissthet.

Partikkelfysikk er et annet område. Innafor kvantefysikken har mystisisme fått stor plass. Det har i mer enn femti år vært mye snakk om mørk materie og mørk energi som ingen veit hva er. Men disse mystiske forklaringene må til for å få den rådende Big Bang-teorien til å gå opp.

Prestene har alltid påstått at sjela vår lever videre etter døden. Idealisme av dette slaget har også gått noen kvantefysikere til hodet. Noen av dem hevder at det fins et liv etter døden, visstnok fordi bevisstheten fortsetter å eksistere på kvantenivå. De mener at «sjela» vår i form av subatomiske partikler spres i universet, og altså dør vi ikke.[6]

Mye av dette leder tilbake til ideer om en usynlig hånd, en gud, en subjektiv bevissthet eller en universell idé som styrer det hele. Vatikanet og Teologisk fakultet kan slippe jubelen løs.

Det får holde med eksempler.

Jeg har ikke tenkt å dra i gang en vitenskapsdiskusjon. Men jeg er overbevist om at Lenin ville hatt noe å si til sånne eksempler fra forskningsmiljøene i vår samtid.

---

Et område Lenin neppe så for seg, er det vi kaller kunstig intelligens, eller AI. Med Chat GPT har vi fått kunstig intelligens til bruk for massene. Mange av dere har sikkert prøvd det ut. Det er på mange måter fascinerende. Og det åpner for fantastiske muligheter, ikke minst i ei sosialistisk framtid, hvis vi skal drømme for et øyeblikk.

Men denne kunstige intelligensen er store IT-selskaper i gang med å monopolisere. Det er skummelt nok, og det kommer til å gjøre det enda vanskeligere å skille mellom løgn, relativ sannhet og absolutt sannhet, særlig hvis man ikke har et materialistisk verdensbilde.

Språkmodellene til denne maskinlærte intelligensen er etter hvert så avanserte at de kan lure oss til å tro at vi chatter med et bevisst, tenkende vesen. Altså at det har oppstått en kunstig bevissthet helt på høyde med vår egen menneskelige bevissthet. En ingeniør ved Google var overbevisst om at chatboten LaMDA var blitt et sjølstendig tenkende vesen. I 2022 gikk han til pressa og ble straks permittert fra Google.

Kunstig intelligens er én ting. Kunstig bevissthet er noe annet. Hvis vi i det hele tatt kan forestille oss noe sånt, så snakker vi i så fall om en maskinlært «bevissthet» uten forbindelse til organisk materie av den typen hjernen vår består av, og uten sanseinntrykkene, assosiasjonsevnen, impulsene osv. som hjernen vår prosesserer.

Bevissthet er vår mer eller mindre korrekte forståelse og gjengivelse av den virkelige verden som omgir oss. Bildene vi lager oss er en tilnærma riktig gjengivelse av virkeligheten. Når vi gjennom praksis får bekrefta eller avkrefta våre antakelser og danner nye bilder, oppnår vi stadig mer objektiv kunnskap om verden omkring oss. Dette er det materialistiske synet.

For idealistene er det motsatt. For idealisten er det vår egen tankeverden, eller en overjordisk idé, som representerer sannheten, mens den eksisterende naturen bare er virkelig i den grad våre sanseorganer oppfatter den som virkelig.

For idealisten kommer bevisstheten først, mens virkeligheten er sekundær.

Så har vi de såkalte agnostikerne som sier at det kan være noe riktig i begge deler, eller «hvorfor skal jeg i det hele tatt bry meg». De ender alltid opp som idealister.

---

Framstående internasjonale AI-forskere lanserer nå hypoteser om at vi som mennesker og det vi oppfatter som vår virkelige verden kan være simuleringer skapt av en utenomjordisk kunstig bevissthet. Verdens rikeste mann, Elon Musk, mener dette. Det vil si at vi og naturen omkring er virtuelle, en slags fiksjon. Vi er spillbrikker i et kjempemessig dataprogram (á la Matrix eller Grand Theft Auto). [7] Rammene og reglene for spillet ligger da i algoritmene.

Den som har laget disse modellene og algoritmene er da nødvendigvis en uhyre intelligent verdensånd eller gud, eventuelt en framskreden sivilisasjon et annet sted i universet (eller helst i et annet univers). Presteskapet har nok sansen for ideen. Pave Pius XII omfavna som kjent Big Bang-teorien da den fikk gjennomslag som en moderne skapelsesberetning.[8]

Så for å gjenta meg sjøl: Idealistiske forestillinger får praktiske og politiske konsekvenser på en lang rekke områder.

Ikke minst når det gjelder de seigliva illusjonene om staten og statsmakta. Staten har gjennom århundrer blitt framstilt som en overbygning som hever seg over motsigelsene i og mellom samfunnsklassene. Den framtrer som et sett av mer eller mindre nøytrale institusjoner som ikke har noen forbindelse til de rådende produksjonsforholda.

Det var ikke Lenins oppdagelse at staten er et produkt av klassene og klassekampen, et redskap for den herskende klassen i et klassesamfunn. Marx og Engels hadde allerede forklart det, blant annet gjennom sin oppsummering av Pariserkommunen og dens nederlag.

Engels viste hvordan staten er et organ for at en samfunnsklasse kan påtvinge sin vilje over de andre samfunnsklassene med makt. Denne funksjonen har staten uavhengig av om den har form av et despotisk monarki eller om den har form av en liberal-demokratisk republikk.

Marx og Engels hadde – i lys av Pariserkommunens erfaringer – vist at denne statsmakta må tilintetgjøres gjennom væpna revolusjon, det vil si at den borgerlige statens hær og byråkrati ikke kan overtas av arbeiderklassen uten videre. Den gamle staten må splintres, for å bruke Engels’ uttrykk. Og arbeiderklassen må bygge sin egen statsmakt.

Lenin var like klokkeklar: «Revolusjon går ikke ut på at den nye klassen kommanderer og styrer med hjelp av den gamle statsmaskinen, men at denne klassen knuser denne maskinen og kommanderer og styrer med hjelp av en ny maskin.»

Kommunismen betyr at det ikke lenger eksisterer klasser og derfor heller ingen stat. Men bare anarkistene tror at det lar seg gjøre å eliminere staten fra den ene dagen til den andre. Hensikten med proletariatets diktatur, den sosialistiske statsmakta, er å avskaffe klassene og dermed legge til rette for at staten gradvis visner bort.

Det var disse lærdommene fra Pariserkommunen som Lenin gjentok og videreutvikla i sitt verk «Staten og revolusjonen», som utkom i revolusjonsåret 1917.

«Å innskrenke marxismen til læra om klassekampen betyr å beskjære marxismen, forvrenge den, redusere den til noe som er akseptabelt for borgerskapet», sa han. «Bare den er marxist som utstrekker anerkjennelsen av klassekampen til anerkjennelsen av proletariatets diktatur».

Dette budskapet insisterte Lenin på, særlig under opptakten til Oktoberrevolusjonen, mot dem som ville stanse revolusjonen og slå seg til ro med den borgerlige statstypen som vokste fram av Februarrevolusjonen samme år. Og mot dem som ville fortsette Russlands krigsdeltakelse.

For det pågikk samtidig en blodig krig i Europa. Lenin forsvarte marxismen innbitt mot såkalte marxister, opportunister og sosialsjåvinister, mot de som fjerna det revolusjonære innholdet i Marx’ lære og slo ring om sitt «eget» nasjonale borgerskap og egen stat.

«Den imperialistiske krigen», skreiv Lenin i forordet til Staten og revolusjonen (1917), «har i høyeste grad påskyndet og skjerpet prosessen med monopolkapitalismens forvandling til statsmonopolistisk kapitalisme. Den fryktelige undertrykkingen av de arbeidende masser gjennom staten, som mer og mer smelter sammen med de allmektige kapitalistforbundene, blir stadig frykteligere. De framskredne landa forvandler seg – vi taler her om deres «bakre områder» – til militærtukthus for arbeiderne.»

Og videre:

«De elementer av opportunisme som har samlet seg opp gjennom årtier med en forholdsvis fredelig utvikling, har skapt sosialsjåvinisimen, den strømningen som er den herskende i de offisielle sosialistiske partier i hele verden. Denne strømningen (her ramser Lenin opp lederfigurer i de europeiske sosialdemokratiske partiene) – sosialisme i ord, sjåvinisme i handling – er preget av at «sosialismens» førere på en gemen, lakeieaktig måte tilpasser seg ikke bare til «sitt» nasjonale borgerskaps interesser, men spesielt til «sin» stats interesser… (…)

Kampen for å frigjøre de arbeidende masser fra borgerskapets innflytelse i sin alminnelighet og det imperialistiske borgerskaps innflytelse i særdeleshet er umulig uten kamp mot de opportunistiske fordommene når det gjelder ‘staten’.» [9]

Jeg skal prøve ikke å plage dere med altfor mange sitater i fortsettelsen.

Men ringer det noen bjeller? «Frigjøring fra borgerskapets innflytelse er umulig uten kamp mot de opportunistiske fordommene når det gjelder ‘staten’».

Er ikke dette en beskrivelse som passer på våre egne «sosialistiske venstrepartier» etter flere tiår «med en forholdsvis fredelig utvikling» i Norge og Europa? Husk at det bare er ett år siden disse partiene omfavna NATO. Seinere har de stilt seg bak massive krigsbudsjetter og våpendonasjoner i NATO-regi til Ukraina. De vil ikke høre snakk om å undergrave og styrte det kapitalistiske statsmaskineriet. Nei, de vil reformere det med mer formueskatt og en dæsj økonomisk demokrati og styrke et såkalt nasjonalt forsvar.

Kampen mot imperialismen er hykleri og humbug med mindre den er uløselig knytta opp mot kampen mot opportunismen, sa Lenin. Han hadde et poeng, for å si det sånn.

Staten under imperialismen

Under imperialismen får staten enda mer karakter av å være et organ for en bestemt klasse, eller mer presist den dominerende monopolistiske fraksjonen i borgerskapet. Staten tjener ikke bare monopolkapitalens interesser, den smelter mer og mer sammen med finanskapitalen. Også i form av en personalunion mellom bank- og industrikapitalen og statsorganene. Direktører, byråkrater og statsråder går inn og ut av de samme svingdørene.

En imperialistisk politikk er ikke noe som finanskapitalens stat fritt velger eller foretrekker, som Kautsky mente. En hvilken som helst regjering i et land med en imperialistisk økonomi strever etter å føre en politikk som best tjener finanskapitalens og monopolenes interesser. Det er den nødt til. Med krig om nødvendig. Imperialismen krever nye markeder og ekspansjon, derfor er også varig fred under imperialismen umulig.

Lenin kalte imperialismen for snyltende og råtnende.

«Renteniststaten er en snyltende, råtnende kapitalisme, og denne omstendighet påvirker uunngåelig alle de samfunnsmessige forhold i vedkommende land generelt, og de to grunnleggende retningene i arbeiderbevegelsen spesielt.»[10]

Har dette snakket om forfall på alle områder relevans for lille, rike Norge i dag?

Ingen kan nekte for at Norge er en imperialistisk renteniststat som tjener grovt på kapitaleksport og utbytting av andre land. Det skjer blant annet gjennom verdens største statlige investeringsfond. Dette er et fenomen som bidrar til borgerliggjøring av et øvre sjikt i arbeiderklassens egne rekker, det samme sjiktet som gjerne slutter opp om sine «egne» kapitalistiske bedriftseiere og reformistiske eller åpent borgerlige partier, og tilegner seg samme tenkesett. Det var dette sjiktet Lenin, og Engels før ham, kalte for arbeideraristokratiet. Opportunismens sosiale grunnfjell.

Men kan vi snakke om økonomisk forfall i verdens rikeste land med 15 000 milliarder kroner plassert i Oljefondet?

Det stemmer at levestandarden i Norge er relativt høy, men den er til låns og den er synkende. Arbeidsfolk i Norge sitter med den største gjeldsbelastninga i verden. Og reallønna har for de fleste gått ned eller stått stille de siste åtte åra. Pensjonene går samme vei; utforbakke. Alt mens de rike akkumulerer enorme verdier.

Det økonomiske forfallet viser seg på mange måter. For eksempel ved at sjølforsyningsgraden er mindre enn den noen gang har vært, tross denne enorme opphopinga av rikdom.

Forfallet viser seg i at det også under høykonjunkturer, samtidig nesten alltid er krise i en eller flere bransjer. Som nå, der bygningsbransjen er i krise samtidig som det er et skrikende behov for nye boliger.

Det politiske og moralske forfallet under imperialismen utspiller seg i alle mulige former for korrupsjon, kameraderi, børssvindel, skattefusk og bedrag. De to siste norske regjeringene til Solberg og Støre gir oss ei endeløs rekke av sånne eksempler.

Når det gjelder det kulturelle forfallet er det tilstrekkelig å vise til en helt alminnelig utgave av Dagbladet.no eller Nettavisen, for ikke å nevne de nye influenserne.

I den demokratiske republikk, sa Engels, «utøver rikdommen sin makt indirekte, men dess sikrere», for det første gjennom den «direkte embetsmannskorrupsjon» (Amerika) og for det annet gjennom «alliansen mellom regjeringen og børsen (Frankrike og Amerika)».

I våre dager, la Lenin til, «har imperialismen og bankenes herredømme ‘utvikla’ disse to metodene for å forsvare og utøve rikdommens allmakt i hvilken som helst demokratisk republikk til en usedvanlig kunst.»

Denne «usedvanlige kunsten» er synliggjort gjennom de tallrike habilitetsskandalene og vennetjenestene i det norske statsapparatet, hvor «embetsmannskorrupsjonen» sørga for å verne Erna Solberg og Anniken Huitfeldt mot allmennhetens innsyn i ektemennenes aksjehandler. «Alliansen mellom regjeringa og børsen» utløste handler i våpenaksjer som tilfeldigvis sammenfalt med regjeringsvedtak om å drysse penger over våpenindustrien.

Dette er bare noen av de ferske eksemplene som er kommet offentligheten for øre, takket være – av alle ting, næringslivsavisene. Kanskje var det noen mindre kapitalister som var lei av å bli skvisa og som tok en tipstelefon eller to til DN og E24?

Poenget er at dette ikke er noe unormalt, det er ikke snakk om uheldige episoder som skyldes rot i papirene og vanskelig regelverk. Dette er fullstendig normale kjennetegn for en imperialistisk stat der korrupsjon og svindel i alle ledd naturlig følger av et system som råtner innenfra. Det eneste unormale er de store medieoppslaga i næringslivsavisene.

Imperialisme er reaksjon over hele fjøla, mente Lenin. Til forskjell fra andre pasienter på dødsleiet som innser realitetene og angrer sine synder, blir imperialismen bare grådigere og mer hensynsløs. Den øker undertrykkinga, den blir villere, mer krigersk og mer brutal.

Sjøl i de mest demokratiske borgerlige statene, som Norge, bruker borgerskapet statsmakta si til å intensivere krigspropagandaen, til å skjerpe undertrykkinga i form av nye lover og fullmakter, til å ruste opp overvåkingsorganene, hæren og politiet og til å forberede stadig nye kriger i kampen om ressurser og nyoppdeling av verden.

Alt dette skjer foran øynene våre, de siste par åra i ekspressfart. Krigstrommene hamrer øredøvende. Det strømmer på med nye fullmaktslover til PST og E-tjenesten. Sensur og masseovervåking griper om seg. Det er iverksatt en vanvittig opprustning av det norske militærapparatet etter NATO-oppskrift, samtidig som det blir donert materiell i fleng for å holde det som har form av en imperialistisk krig i Ukraina, i gang.

---

Ethvert parti på det norske Stortinget vil si at den norske statsmakta er tufta på demokratiske verdier og institusjoner, at den ivaretar hele samfunnets interesser, at det som er i offentlig eie også er i hele folkets eie osv. osv. Staten består og holder sin hånd over oss alle, uansett hvem som vinner valgene. Uenigheten mellom (de borgerlige og småborgerlige) partiene dreier seg stort sett om hvor mange penger staten bør ha til disposisjon, hvilke budsjettposter og skatter som skal kuttes eller økes for en «mer rettferdig fordeling» – eller for et «mer effektivt forsvar», som det heter.

Mest mulig makt og midler til den borgerlige staten blir framstilt som sosialisme, mens det motsatte visstnok er borgerlig politikk (sjøl om de borgerlig-liberale partiene er de ivrigste til å styrke statens maktapparat som hær, politi og domstoler).

Sånn bidrar ledelsen i partier som SV og Rødt til å opprettholde illusjonen om staten som et nøytralt organ som står over klassene, som et maktredskap som kan tjene gode eller mindre gode formål, avhengig av hvem som til enhver tid sitter i regjering. Den sosialismen de av og til fabler om, handler om hvor store almisser denne borgerlige staten bør omfordele til de arbeidende laga i samfunnet og svada om økonomisk demokrati. Eller hvor mye statskapitalisme som trengs for å få det haltende systemet på rett kjøl.

Dette er ikke annet enn skjønnmaling og idealisme, det siste både som filosofisk begrep og som dagligtale. Det har fint lite med marxisme å gjøre.

Når denne typen forvrengt virkelighetsoppfatning ikke blir avslørt, så blir heller ikke arbeiderklassen i stand til å oppnå en bevissthet om hva sosialisme handler om, og slett ikke til å ville kjempe for den. De såkalte venstrepartiene fungerer som det Lenin kalte kapitalismens apologeter, som borgerskapets trojanske hester i arbeiderklassens rekker.

Nettopp derfor er den ideologiske kampen så viktig. Den som avfeier den som ordkløveri og teoretiske spissfindigheter, gjør en alvorlig feil. Når så mye av Lenins forfatterskap handler om å avkle falske marxister som avsporer klassekampen med ulike former for borgerlig mytologi, så er det fordi en konsekvent materialistisk og marxistisk virkelighetsoppfatning er en forutsetning for å handle riktig politisk.

Skal vi løfte arven etter Lenin, er en av de største og første oppgavene å avkle den norske imperialismen og å gjenreise en sosialistisk bevissthet i de mest framskredne delene av arbeiderklassen. Det krever at teori og praksis går hånd i hånd. Og det krever igjen et klasseparti som kan fungere som arbeiderklassens veileder og fortropp.

Bare et sånt parti blir i stand til å gjøre de riktige veivalga som leder fram til revolusjonen, mente Lenin. Bolsjevikpartiet leverte det praktiske beviset for det i Russland.

Uten Lenin og Lenins analyser ville det ikke skjedd noen Oktoberrevolusjon. Og uten at vi gjør som Lenin, det vil si gjenreiser marxismens revolusjonære lære med oppdaterte analyser som viser arbeiderklassen den revolusjonære veien ut av krisa, blir det heller ingen sosialistisk revolusjon i Norge.

Da gjenstår bare spørsmålet om hvem som vil og tør løfte arven etter Lenin. Bare framtida kan gi oss svaret på dét.

 Noter

[1] Se f.eks. «Om parola Europas forente stater» (1915).

[2] Ifølge en relativist vil gjerne det som betegnes som sant eller riktig kun gjelde innenfor egen kulturelle eller historiske kontekst. Det som er rett for oss trenger derfor ikke å være universelt riktig eller gjelder for andre. (SNL)

[3] Positivistene avviser alt som ikke kan observeres direkte, som for eksempel atomer, elektroner osv. «Virkeligheten» er for dem en sammensetning av sanseinntrykk, det vil i siste omgang si avhengig av vår subjektive oppfattelsesevne.

[4] https://aschehoug.no/agora-nr-4-2023

[5] Se f.eks. omtalen i tidsskriftet Vagant.

[6] "Sir Roger Penrose argues that … it’s possible that this quantum information can exist outside the body, perhaps indefinitely, as a soul".

[7] Scientific American: ’Do We Live in a Simulation? Chances Are about 50–50’.

[8] The Jesuit astronomer who conceived of the Big Bang

[9] Lenin: Staten og revolusjonen, forord.

[10] Imperialismen, VIII. Kapitalismens snyltervesen og forfall.

Gjeldskrise i det kapitalistiske Kina
Storbyen Guangzhou. Illustrasjonsfoto: Huramaul fra Pixabay Et av verdens største...
Les videre
Strømopprøret: Et rop om planøkonomi
Industriaksjonen, Nei til EU, Motvind Norge og andre krefter står sentralt i folkeopprøret mot...
Les videre
Kontinuerlig monopolisering i bank og finans
I norsk målestokk er Den norske Bank (DnB) en finanskjempe. Bankens oppkjøp av en brysom utfordrer...
Les videre
Fiktiv pengekapital og kryptovaluta
For mange framstår kryptofenomenet som mystisk og nesten uvirkelig. Vi tar en nærmere titt bakom...
Les videre
Finanskapitalen setter den globale politiske...
Lenins definisjon av imperialisme blir bekreftet til overmål når man observerer størrelsen og...
Les videre