19 juli 2024

Abonnér for kr 150,–

Vipps til 114366 eller bruk betalingskort

christian lue nordeuropa unsplashIllustrasjon av Christian Lue fra Unsplash

Borgerlig nasjonalisme står i sterk motstrid til arbeiderklassens internasjonale solidaritet og kampenhet, spesielt i imperialistiske land. Men kommunistene begår en stor feil hvis vi av den grunn fnyser av folkets nasjonale følelser og den progressive nasjonale kulturarven i et imperialistisk land som vårt.

Alle marxister anerkjenner at kampen undertrykte folk fører for nasjonal frigjøring fra imperialismen er et progressivt fenomen. Vi marxist-leninister framholder også motsetningene mellom imperialismen og verdens undertrykte folk og nasjoner som en av de fire grunnleggende motsigelsene i verden.

Men hva mener vi om den nasjonale suvereniteten og nasjonalt demokrati i små eller mellomstore imperialistiske land, der etableringa av nasjonalstaten for lengst er avslutta?

Borgerskapet og nasjonen

Nasjonen og nasjonalstaten er et historisk fenomen som er tett knytta til borgerskapet og kapitalismens framvekst i kamp mot den døende føydalismen.

Kommunister er internasjonalister. Arbeiderklassen har felles interesser på tvers av landegrensene. Den antagonistiske motsetninga mellom arbeid og kapital kjenner ingen grensestolper, sjøl om klassekampen vanligvis utspiller seg inna-for nasjonale rammer. Det imperialistiske borgerskapet bruker derimot nasjonalstaten som base for rivaliseringa med andre imperialistiske makter og monopoler. Ulike lands imperialistiske borgerskap står bare forent når det er i deres felles interesse å kvele revolusjonen.

Ut fra denne korrekte tesen kan kommunister gå i noen sekteriske feller.

Den første er å si at kapitalismen har erobra hele verden, og at det nasjonale spørsmålet og den nasjonale sjølråderetten er enten uinteressant, ugjennomførbar eller reaksjonært. Dette er trotskismens grunnleggende standpunkt.

Den andre feilen er å si at det nasjonale spørsmålet i dag bare er aktuelt for imperialistisk undertrykte folk og nasjoner i Afrika, Asia og Latin-Amerika, altså folk som reiser seg mot imperialistisk undertrykking gjennom nasjonal frigjøringskamp.

Det trotskistiske standpunktet er åpenbart feilaktig.

Det andre standpunktet snevrer inn det nasjonale spørsmålet og bidrar objektivt til å svekke og undergrave den revolusjonære bevegelsen, også i en rekke imperialistiske land.

Hvordan kan det ha seg?

En viktig årsak er at folkelige tradisjoner, vaner og nasjonale følelser er noe av det mest seigliva som finnes, som Lenin pekte på. En annen årsak er at den nasjonale sjølråderetten inngår sammen med en rekke andre krav for politisk demokrati. Og som vi veit, framheva Lenin det politiske demokratiet som en klarere, friere og åpnere form for klassekamp. Det var ikke fordi han hadde illusjoner om at et sånt demokrati på noen måte var tilstrekkelig til å fjerne finanskapitalens herredømme.

I det følgende skal vi kort skildre den nasjonale utviklingsprosessen i Europa gjennom noen eksempler. Deretter tar vi for oss hvordan nasjonalisme og nasjonale følelser kommer til uttrykk, og hvordan kommunistene må forholde seg til dette fenomenet for ikke å gi fripass til reaksjonære og fascister. Til slutt går vi inn på hvorfor en riktig forståelse av det nasjonale spørsmålet i et imperialistisk land som vårt er avgjørende for en revolusjonær strategi og taktikk.

Det nasjonale 
spørsmålet i Europa

«Arbeiderne har ikke noe fedreland. Man kan ikke ta fra dem noe de ikke har», sa Marx og Engels i Manifestet. Men de la også til: «Idet proletariatet først må erobre det politiske herredømmet, heve seg opp til den nasjonale klassen, konstituere seg sjøl som nasjonen, er det sjøl ennå nasjonalt, men ikke på noen måte i borgerskapets betydning.»

Marx levde midt i perioden med etablering av europeiske nasjonalstater. På 1700- og 1800-tallet reiste det unge borgerskapet i Europa folket til revolusjon bak den nasjonale fana og under paroler om likhet, frihet og brorskap. Med opprettelsen av nasjonalstater fant det nasjonale spørsmålet sin løsning i mange land. Men langt ifra i alle. De ulike nasjonene hadde ulik historie og var i varierende grad utsatt for nasjonal undertrykking.

Norge realiserte seg som nasjon i 1814 på relativt fredelig vis og fullførte prosessen ved å etablere seg som nasjonalstat i 1905. Sverige og Danmark var lenge stormakter som i større eller mindre grad undertrykte andre nasjoner, som Finland, Norge og Baltikum. 1814 innebar at også Danmark ble en rein nasjonalstat, nå uten Norge, men fortsatt med kolonier som Grønland og i Vest-India (kolonier som Norge hadde deltatt i plyndringa av og sendt slaver til).

Noen andre historiske eksempler:

Den franske revolusjonen i 1789 kjenner alle. Det var både en demokratisk og en anti-tysk revolusjon. Og den var et forbilde for Eidsvoldmennene og Marcus Thrane. Det er forresten den eneste revolusjonen borgerskapet hyller, enda den var langt blodigere enn Oktoberrevolusjonen.

Tyskland ble til som en samling av en rekke fyrstedømmer etter den tysk-franske krigen, en krig som utløste verdens første sosialistiske revolusjonsforsøk, Pariserkommunen i 1871.
Etter 2. verdenskrig var den tyske nasjonen fordelt på tre nasjonalstater, som nå er redusert til to, Tyskland og Østerrike.

Sveits er på sin side en flernasjonal stat, med fire likestilte språk og nasjoner.

Revansjister vil si at Tyskland fremdeles har et uløst nasjonalt spørsmål. De nøyer seg ikke med Anschluss av DDR i 1989, men ser sultent på både Østerrike og deler av Polen. På den andre sida vil sveitsere flest nekte for at de har et uløst nasjonalt spørsmål, til tross for at landet ikke er en nasjonalstat. Mye tilsier at Sveits har løst sitt nasjonale spørsmål på demokratisk vis ved nettopp ikke å etablere en nasjonalstat, men som en føderasjon med stor grad av autonomi for kantonene. I det flernasjonale Belgia vil mange flamlendere og vallonere gi et helt annet svar.

Det mest opplagte uløste nasjonale spørsmålet i Europa er Irland, der de nordligste fylkene fremdeles er underlagt Storbritannia. Også i Skottland er det en sterk nasjonalistisk bevegelse for løsrivelse. SNP har i ei årrekke vært det største partiet der. Paradokset i Irland og Skottland er at Sinn Fein og SNP sier ja takk til å overlate suvereniteten til en europeisk union under Brussel for å slippe vekk fra en union med Storbritannia. I tidligere tider var de begge imot EU.

Disse eksemplene fra forskjellige imperialistiske land viser at i den grad det nasjonale spørsmålet er løst i Europa, så har det skjedd på høyst forskjellige måter og på ufullkomment vis. Og mange steder er det fortsatt uløst, eller i beste fall ufullstendig.

Noen mener at et føderalt EU er den optimale løsninga på de nasjonale motsetningene som fremdeles eksisterer og som stadig oftere kommer til overflaten. Men som allerede Lenin sa det: Et Europas forente stater er enten umulig eller reaksjonært. Dette beviser Den europeiske union mer og mer for hver dag som går. Motsetningene florerer mellom medlemslanda i EU. Samtidig blir EU mer og mer et flerstatlig euronasjonalistisk og eurosentristisk prosjekt, med en egen kommissær til forsvar for «europeiske verdier og den europeiske levemåten». Det var denne europeiske ‘hagen’ utenrikssjef Borrell i 2022 skrøyt av som motstykke til ‘jungelen’, dvs. resten av verden. Han måtte seinere trekke tilbake uttalelsen.

Nasjonalisme 
og nasjonale følelser

Nasjonale følelser er ikke nødvendigvis det samme som nasjonalisme. Nasjonale følelser forsvinner ikke av seg sjøl når en nasjon oppnår sjølstyre eller autonomi. Og heller ikke i land som i årtier har vært med i EU. Det er nok å se på landskamper i fotball.

I få, om noen, land stiller folket seg likegyldige til den nasjonale historia, kulturarven og sin språklige identitet. Et folk som gjør det, er i virkeligheten kulturløst. Overalt, både i imperialistiske og i imperialistisk undertrykte land, er den nasjonale bevisstheten mer eller mindre levende, men på svært ulikt vis og med større eller mindre innslag av nasjonalsjåvinisme.

På Balkan er flere stater prega av sterk nasjonal sjåvinisme. Spesielt gjelder det i Serbia, men også i Kroatia, Hellas og Tyrkia. Dette har spesifikke historiske årsaker. Jugoslavia gjorde fra 1945 forsøk på å overvinne denne nasjonalismen. Men titoistene lot serberne beholde en særstilling og lot aldri den tredje største nasjonen i føderasjonen, albanerne, få samme nasjonale status som kroater, montenegrinere, slovenere og så videre. Kosova fikk aldri status som egen republikk.

Men la oss gå nordover, til Frankrike, den borgerlige revolusjonens vugge og i dag en gammel europeisk kolonimakt og imperialistisk stat. De fleste franskmenn er ikke sjåvinistiske, mange betrakter seg sjøl gjerne mer som europeere enn som franskmenn. Men de har et særs bevisst forhold til fransk språk og kultur, som de strengt holder fast ved i kontrast til den angloamerikanske kulturpåvirkninga.

Dette kan forklares på to måter; som progressivt eller nasjonalsjåvinistisk. Det nasjonalsjåvinistiske borgerskapet knytter dette sammen med den franske imperialismens storhet og kolonivelde. Men de franske massene oppfatter den nasjonale bevisstheten mer som et vern mot angloamerikansk kulturimperialisme og har ofte en internasjonalistisk innstilling, særlig til folkene i de gamle franske koloniene. Franske arbeidere er med rette stolte over å være Europas mest opprørske og revolusjonære folk, med lang tradisjon for å trosse makthavere og autoriteter.

I Tyskland har den revansjistiske nasjonalsjåvinismen lenge ligget under overflaten. Den viser seg nå i fullt monn gjennom framveksten til fascistene i AfD; partiet har snart like stor oppslutning som sosialdemokratiske SPD.
Etter Hitlerfascismens nederlag har tyskere flest følt skam over å uttrykke nasjonale følelser i det hele tatt. Men det er klart at tyskere elsker språket sitt og de store kunstnerne, filosofene og tenkerne landet har fostra. Det gjør de rett i. Tenk bare på Beethoven, Hegel, Kant, Marx og Engels. Det å frata tyskerne sin nasjonale verdighet, fører ikke til annet enn å styrke revansjismen og nasjonalismen. Som vi nå ser utspiller seg.

Ingen vil våge å påstå at Lenin var nasjonalist. Men også han framholdt at han var stolt av å være russer, sjøl i et reaksjonært Russland som var nasjonenes fengsel. Det var sjølsagt ikke på grunn av, men på tross av, at den storrussiske nasjonen undertrykte en rekke nasjoner i tsar-riket. Det var den progressive russiske arven og kulturen Lenin følte stolthet over, mens han fordømte de reaksjonære sidene ved denne arven.

Sjøl i USA, en stat som er et konglomerat av nasjonaliteter og bygd på fordrivelse av de indianske folkene, er det forma en sterk nasjonal bevissthet rundt den amerikanske grunnloven og revolusjonen mot britene. Denne bevisstheten om grunnlovsfesta demokratiske rettigheter har både reaksjonære og progressive sider. I dag ser vi tydelig hvordan republikanerne og Trump utnytter disse såkalte patriotiske følelsene til sin reaksjonære og halvfascistiske agenda. På den andre sida viser progressive amerikanere stolt til borgerrettighetsbevegelsen og hvordan avdelinger fra USA slåss sammen med meksikanerne i den meksikanske revolusjonen.

I alle nasjoner er det to kulturer

I alle nasjoner er det to kulturer, borgerskapets og arbeiderklassens.

Alle nasjoner har progressive og reaksjonære elementer i sin historie. Begge de antagonistiske klassene forholder seg til nasjonen, men til forskjellige sider ved nasjonens kulturarv og tradisjoner. Spørsmålet for revolusjonære og demokrater er: Hva skal løftes fram, og hva må bekjempes?

Nasjonale symboler blir forstått ulikt i forskjellige land. For progressive i Tyskland, Tyrkia eller Storbritannia er det helt utenkelig å vifte med statsflagget eller Union Jack på 1. mai. I Norge er det lang tradisjon for at det norske flagget vaier side om side med det røde. En diskutabel tradisjon som vi nok kan forklare opphavet til, men som progressive og sosialistiske tyskere, tyrkere og sjøl dansker finner sært og merkverdig – forståelig nok.

Problemstillinga som er tema her, gjelder imperialistiske land. Men borgerlig nasjonalisme er ikke nødvendigvis progressivt blant alle undertrykte folk og nasjoner heller. Den kurdiske nasjonalismen som for eksempel KDP i Nord-Irak representerer, har lite progressivt ved seg. De allierer seg med både Israel, Iran og USA for å holde et reaksjonært kurdisk borgerskap ved makta. Det samme kan sies om ulike former for reaksjonær nasjonalisme i flere afrikanske land.

Borgerskapet vil alltid forsøke å påtvinge de arbeidende massene sin borgerlige nasjonalisme og oppmuntre til sjåvinisme og reaksjonære nasjonale følelser. Hensikten er å mobilisere massene bak eget borgerskap i rivaliseringa med andre lands kapitalister. Målet er å få dem til å glemme klassekampen og solidaritet med klassefeller av andre nasjonaliteter.

Nasjonal stolthet og arbeiderklassen

Kommunistene kan ikke av den grunn vende ryggen til de nasjonale følelsene og den nasjonale stoltheten som er rotfesta i arbeiderklassen. Det er to grunner til det. Dels fordi det er umulig å ignorere disse følelsene, dels fordi det er politisk idioti som gjør arbeidsfolk til et lett bytte for borgerlig og fascistisk nasjonal demagogi.

Dagens populisme, særlig høyrevarianten, tjener borgerskapet ved å avdempe klassekampen når de vil samle «nasjonen» mot det som kalles for eliten. Populismen i ulike former er et redskap for å avspore klassekampen og erstatte den med antiglobalisme og nasjonalsjåvinisme. Hvis kommunistene lar disse reaksjonære kreftene få monopol på nasjonale symboler og nasjonal retorikk, graver vi vår egen grav.

Dette var noe som Georgi Dimitrov advarte mot i sin beretning til den 7. kongressen til Komintern.

«Vi kommunister er uforsonlige prinsipielle motstandere av den borgerlige nasjonalismen i alle dens avskygninger», sa Dimitrov. «Men vi er ikke tilhengere av den nasjonale nihilismen og må aldri opptre slik», la han til. Og videre:
«Oppgaven med å oppfostre arbeiderne og alle arbeidende i den proletariske internasjonalismens ånd, er en av de grunnleggende oppgavene for ethvert kommunistparti. Men den som tror at dette berettiger eller til og med tvinger ham til å forakte alle nasjonale følelser blant de brede massene, han er langt fra en virkelig bolsjevik og har ikke forstått noe av Lenins og Stalins lære om det nasjonale spørsmål.
Lenin, som alltid og konsekvent bekjempet den borgerlige nasjonalismen, har i sin artikkel 'Om storrussernes nasjonalstolthet' fra 1914 gitt oss et eksempel på hvordan spørsmålet om de nasjonale følelsene skal behandles på riktig måte.

Han skrev:
'Er da følelsen av nasjonalstolthet fremmed for oss klassebevisste storrussiske proletarer? Selvsagt ikke! Vi elsker vårt språk og vårt fedreland, vi arbeider i første rekke for at dets arbeidende masser (dvs. ni tiendedeler av dets befolkning) skal løftes opp til en bevisst tilværelse som demokrater og sosialister. Det smerter oss mest av alt å se og føle hvilke voldshandlinger, hvilken undertrykkelse, hvilke krenkelser tsarens bødler, godseierne og kapitalistene utsetter oss for […]'

Dimitrov fortsetter:

«Mussolini bestreber seg krampaktig på å ta Garibaldis helteskikkelse til inntekt for seg selv. De franske fascistene kårer Jeanne d’Arc til sin heltinne. De amerikanske fascistene appellerer til den amerikanske frigjøringskrigens tradisjoner, til arven fra Washington og Lincoln. De bulgarske fascistene utnytter den nasjonale frigjøringsbevegelsen på 1870-tallet og dens helter som er elsket av folket, Vasil Levski, Stefan Karadsja og andre.»

«Kommunister som […] ikke gjør noe for å opplyse de arbeidende massene om deres eget folks fortid på en riktig historisk måte, i virkelig marxist-leninistisk-stalinistisk ånd, som ikke gjør noe for å knytte sin nåværende kamp sammen med sitt folks revolusjonære tradisjoner i fortida, slike kommunister overlater frivillig alt det som er verdifullt i nasjonens fortid til de fascistiske forfalskerne, slik at de kan fordumme folkemassene.Nei, kamerater! Ethvert viktig spørsmål, ikke bare folkets nåtid og i framtida, men også i vårt folks fortid angår oss.»

(Dimitrov, samme sted.)

I Sovjetunionen og andre sosialistiske land var kulturen nasjonal i formen, men sosialistisk i innhold. Den nasjonale formen sto ikke i motsetning til, men var tvert imot en forutsetning for nasjonal forbrødring og internasjonalisme. Ukrainere og kasakher pleide sin nasjonale kultur, men ga den et sosialistisk innhold. Sovjetmennesket var først og fremst en sovjetborger, men uten å fornekte sin nasjonale kulturarv.

Det nasjonale spørsmålets plass i nyere norsk historie

Historisk ble altså det nasjonale spørsmålet løst for nordmenn sin del da borgerskapet oppnådde uavhengighet og fikk en nasjonal base for kapitalakkumulasjon. I 1814 og enda mer i 1905 gikk det unge norske borgerskapet i spissen som nasjonens talsmann og forsvarer. Arbeiderklassen og andre lag av folket gikk bak borgerskapets nasjonal-demokratiske fane.

Her må det skytes inn at samene, kvenene og andre nasjonale minoriteter blei undertrykt og overkjørt i denne nasjonsbyggingsprosessen. For dem er det nasjonale spørsmålet fremdeles i beste fall delvis løst. Undertrykkinga er blant annet dokumentert i den svære rapporten fra Sannhets- og forsoningskommisjonen sommeren 2023 om følgene av fornorskingspolitikken.

De uforløste nasjonene og spørsmålet om de nasjonale minoritetene krever en egen behandling som det blir for omfattende å gå inn på her.

For den norske arbeiderklassen handla det først og fremst om borgerlig-demokratiske rettigheter, som allmenn stemmerett. Den var ennå for svak til å ta kampen mot borgerskapet og sette sosialismen på dagsordenen.

De progressive sidene ved den norske nasjonsbygginga ligger særlig i at den har sterke anti-autoritære trekk. Det hjalp at Norge aldri hadde et mektig aristokrati på samme måte som land på kontinentet, eller Sverige for den saks skyld. Den adelen vi hadde, var gjerne like mye dansk som den var norsk. Målrørsla og kampen for nynorsken var uttrykk for en anti-autoritær nasjonal bevegelse mot etterlevningene av danskeveldet som fikk oppslutning blant småkårsfolk, særlig på Vestlandet. Lekmannsbevegelsen, særlig representert ved Hans Nilsen Hauge, var i sin natur et småborgerlig-religiøst opprør mot embetsmannsveldet og deler av presteskapet. Den var en folkelig bevegelse mot maktas privilegier, og ble derfor ansett som en alvorlig trussel av makthaverne. Allemannsretten er djupt rotfesta i den nasjonale bevisstheten.

Parallelt med denne bevegelsen vokste arbeiderbevegelsen fram, i første omgang gjennom thranittene og arbeiderforeningene, seinere med stiftelsen av Arbeiderpartiet og LO. Sammen ga disse bevegelsene den nasjonale kampen i Norge en folkelig og anti-autoritær karakter.

Den uformelle stilen på norske arbeidsplasser i dag, der ingen bukker for direktøren, har sine røtter i denne folkelige tradisjonen. Dette endrer ikke ved klasseforholdene, på mange måter bidrar det til å tilsløre dem, men denne tilsynelatende likeverdigheten skiller norske arbeidsplasser skarpt fra den tvungne arbeidsdisiplinen i fabrikkene i mange andre kapitalistiske land.

Tilsynelatende ivaretok borgerskapet nasjonens interesser i den økonomiske utviklinga og statsbygginga som fulgte etter 1905. Det var ennå stor grad av samsvar mellom borgerskapets interesser og nasjonens interesser. Kampen om konsesjonslovene tidlig på 1900-tallet er et eksempel på hvordan borgerskapet ville sikre at ressursene forble på norske hender.

Dette endra seg i takt med at den kapitalistiske utviklinga av industri- og bankkapitalen satte staten i tjeneste for de mektigste kapitalgruppene. Skipsrederne, fiskeri- og hvalfangstkapitalen og skogindustrien retta blikket mot utenlandske markeder og ny ressurstilgang. Den norske staten involverte seg direkte for disse interessene i kampen om ressursene i Arktis, og spesielt i striden med Danmark på 1930-tallet om hvem som skulle «eie» Grønland. Norge manøvrerte i den internasjonale situasjonen etter 1. verdenskrig og Oktoberrevolusjonen til å skaffe seg suverenitet over deler av Antarktis og også Svalbard tidlig på 1920-tallet. Dette var det som blir kalt den norske ishavsimperialismen.

Under den tyske okkupasjonen av Norge (1940–45) var det kommunistene som førte den væpna kampen og sabotasjen mot okkupantene, mens det «nasjonale» borgerskapet motsatte seg all slags væpna motstand etter at de norske styrkene kapitulerte våren 1940. Først i 1943-44, da det var klart at Nazi-Tyskland ville tape krigen og Den røde armé sto klar til å frigjøre østlige deler av Nord-Norge, endret de holdning. Borgerskapet «tilpasset» seg de nazistiske okkupantene, i påvente av å bli frigjort av britiske styrker. Det var de kommunistiske sabotørene og kommunistpartiet som heiste den nasjonale fana i kampen mot okkupantene.

Under og etter krigen fikk Norges Kommunistiske Parti brei støtte blant arbeiderne og folket. Partiet tapte imidlertid initiativet da det underordna klassekampen kampen for nasjonalt sjølstyre. I stedet for å gå videre på veien for revolusjonær forandring, insisterte partiet på å gjenopprette det parlamentariske systemet slik det hadde vært før den tyske invasjonen. Dette kom blant annet til uttrykk gjennom forsøk på sammenslåing med det Arbeiderpartiet rett etter krigen. Ikke desto mindre hadde kommunistene vist seg som den dristigste og mest konsekvente frigjøringskrafta, og avkledte dermed kollaborasjonslinja til borgerskapet.

Siden avslutninga av 2. verdenskrig har det blitt overtydelig at det en gang nasjonale borgerskapet selger nasjonens interesser for dollar, som Stalin sa. I dag ville han nok ha lagt til euro.

Kampen mot NATO og EU

Dagens norske borgerskap tar ikke fem øre for å vrake sin egen grunnlov. Grunnlovens eksplisitte forbud mot å avhende deler av riket er brutt og omgått i stadig større omfang siden NATO-medlemskapet i 1949. EØS-avtalen og viljen til å legge landet inn under Brussel, og ikke minst å tillate amerikanske baser på norsk jord under amerikansk jurisdiksjon, taler sitt tydelige språk.

Den sterke motstanden mot norsk EU-medlemskap er det folkelige uttrykket for sunne nasjonale følelser, mer konkret som forsvar av egen ressursforvaltning, sjølstyre og borgerlig-demokratiske rettigheter. Reaksjonære krefter prøver å innpode bevegelsen med nasjonalsjåvinisme, men slike forsøk har alltid blitt slått tilbake.

Det nasjonale spørsmålet er også her et politisk spørsmål som avspeiler klassekampen.

Kamp mot EU og EØS er også klassekamp og en del av forsvaret av faglige rettigheter. Men om kommunistene skulle se bort fra den nasjonale sida ved EU-motstanden, ville det være idioti og en effektiv måte for å isolere kommunistene fra de breie massene. Da ville vi få en situasjon som i store deler av Europa, der EU-motstanden ofte har et klart reaksjonært og nasjonalsjåvinistisk preg. Marime Le Pen i Frankrike er bare ett eksempel. Her skiller særlig den norske, men også den danske EU-motstanden seg ut med krav om suverenitet og folkestyre kombinert med internasjonal solidaritet.

Vi må avsløre hvordan det imperialistiske borgerskapet villig ofrer nasjonale interesser til fordel for imperialistiske interesser og allianser. Kaksene som rømmer til Sveits for å spare noen millioner i skatt, illustrerer forakten de har for eget folk og nasjon – uansett om de kommer hjem hver 17. mai for å vifte med norske flagg fra balkongen på Grand hotell.

Det forteller alt om klassemoralen til vårt imperialistiske borgerskap. Dette grelle nasjonale hykleriet kombinert med grådighet ser arbeiderklassen tydelig.

Det nasjonale spørsmålet og revolusjonær strategi

For revolusjonære har spørsmålet om nasjonal suverenitet enda større implikasjoner i et strategisk perspektiv. Det er progressivt at norske lover slår fast at naturressurser som olja og fisken tilhører det norske folket i fellesskap. (At borgerskapet konsekvent bryter sine egne lover, er en annen sak.)

Politisk er dette en vinnersak blant massene, som helt riktig knytter spørsmålet om nasjonal kontroll over industri og ressurser til kampen mellom klassene om hvem som skal arve de samfunnsmessige verdiene som er skapt av generasjonene før oss. Kravet om nasjonal suverenitet er også grunnleggende for motstanden mot NATO og protestene mot at USA-imperialismens fly- og hærstyrker får etablere baser på norsk jord.

All historisk erfaring viser hvordan imperialistene tyr til alle midler for å knuse en arbeiderrevolusjon. Det er klart at baser og anlegg for USA-imperialismen er en livsfarlig trussel mot arbeiderklassen og revolusjonære opprør. En kan ikke snakke om nasjonal suverenitet når fremmede hærstyrker fra verdens største militærmakt etablerer seg i landet.

I tillegg er nasjonal kontroll over infrastrukturen, og spesielt energiforsyninga, et spørsmål av største betydning for arbeiderklassen. Ikke bare i dag, men også i et nyfødt sosialistisk Norge.

Revolusjonen vil mest sannsynlig bryte ut i ett enkelt land eller ei gruppe av land, men neppe i hele Europa på en gang. USA og våre imperialistiske naboer går kanskje til direkte militær intervensjon. I første omgang kommer de til å blokkere handelsveier og matforsyning for å framprovosere kontrarevolusjonære opprør og knuse den nye arbeiderstaten. Om vi ser bort fra fisken, er Norge langt ifra sjølforsynt i matveien. Vi har ikke en gang kornlagre. Dette aleine er grunn god nok til å slåss for bedre norsk matberedskap allerede i dag. Da smir en også en allianse med bønder og fiskere, noe som handler om å sikre en strategisk reserve for revolusjonen – i dobbelt forstand.

Nøkkelindustri og infrastruktur

I et moderne samfunn er det ingenting som fungerer uten energi. Det vil si strøm, olje og gass. Gitt at Norge i forkant har gitt fra seg kontrollen over strøm- og gassforsyninga ved å la den bli fullt integrert og overstyrt gjennom kraftutvekslinga i EUs energiunion, har revolusjonen dårligere odds.

For det første kan EU stenge av en krafteksport til Norge som vi kanskje har gjort oss avhengige av (sjøl om dette slett ikke er situasjonen i dag). Enda mer sannsynlig er at EU og Storbritannia kan hevde at det er folkerettsbrudd dersom et sosialistisk Norge stenger av for krafteksporten fordi vi sjøl trenger strømmen, eller når vi avvikler hele kraftbørsen. Det kan i sin tur bli brukt som påskudd for militær intervensjon, blokader eller andre straffetiltak.
Vi kan jo forvente og håpe på solidaritet fra den europeiske arbeiderklassen. Men det er klart at med full nasjonal kontroll over infrastruktur som strøm og andre nøkkelområder av økonomien, så har et sosialistisk Norge et langt bedre utgangspunkt for å stå imot imperialistisk utpressing. Også derfor er den folkelige og faglige motstanden mot EU og ACER så viktig.

Flere eksempler kunne vært nevnt, for eksempel sikring av at mest mulig av metall- og prosessindustri og verksteder forblir i Norge, og ikke flytter ut. Det hjelper lite å nasjonalisere hvis fabrikken er lagt ned og etablert på nytt i Vietnam.

Sånne kamper handler om mer enn å berge arbeidsplasser. De handler også om å gi et sosialistisk Norge et best mulig industrielt utgangspunkt sammen med vårt andre nasjonale fortrinn: energiressursene.

Revolusjonen er en enorm oppgave for arbeiderklassen og dens allierte. Men sjølve revolusjonen er ikke det vanskeligste. Det aller vanskeligste blir å konsolidere en seierrik revolusjon og å ta fatt på den sosialistiske oppbygginga. Dette er aspekter vi må ha med oss når vi betrakter det nasjonale demokratiets og sjølråderettens betydning i et imperialistisk land som vårt, og spesielt hvis vi mener alvor med å mobilisere arbeiderklassen til å gjennomføre en sosialistisk revolusjon.

Kommunistisk plattform – marxist-leninistene (KPml).

Er det nasjonale spørsmålet irrelevant i imperialistiske land?
KPml sitt bidrag til seminardiskusjon om imperialismen i dag, september 2023.

Gjeldskrise i det kapitalistiske Kina
Storbyen Guangzhou. Illustrasjonsfoto: Huramaul fra Pixabay Et av verdens største...
Les videre
Strømopprøret: Et rop om planøkonomi
Industriaksjonen, Nei til EU, Motvind Norge og andre krefter står sentralt i folkeopprøret mot...
Les videre
Kontinuerlig monopolisering i bank og finans
I norsk målestokk er Den norske Bank (DnB) en finanskjempe. Bankens oppkjøp av en brysom utfordrer...
Les videre
Fiktiv pengekapital og kryptovaluta
For mange framstår kryptofenomenet som mystisk og nesten uvirkelig. Vi tar en nærmere titt bakom...
Les videre
Finanskapitalen setter den globale politiske...
Lenins definisjon av imperialisme blir bekreftet til overmål når man observerer størrelsen og...
Les videre