Kunstig intelligens (AI) Dall-E er brukt for å lage illustrasjonen til denne artikkelen.
Kunstig intelligens er en realitet. Kunstig bevissthet og sjeler på evig vandring er vitenskapelig nonsens.
Forskningen gjør store framsteg på mange områder. Men der filosofi og fysikk møtes, særlig innenfor teoretisk fysikk, kvantefysikk og partikkelteori, er «nyoppdagelsene» ofte en tidsreise tilbake til Platon og hans åndelige univers.
Kunstig intelligens (KI) og «smarte» læringsroboter som ChatGPT setter ny fart i spekulasjoner om det også kan skapes kunstig bevissthet. De fleste er enige i at bevissthet handler om subjektiv erfaring. Men bevissthet er noe mer enn det: kunnskap og direkte erfaring blir «krydra» med følelser og sanseinntrykk som lyd, lukt, smak og assosiasjoner hjernen gjør i et gitt øyeblikk eller tidsrom. Det er denne totaliteten som utgjør menneskelig bevissthet. Våre handlinger i en gitt situasjon blir bestemt av mer enn algoritmer og prosessering av data. Vår vilje blir bestemt av flere faktorer enn rein rasjonalitet og individuell fornuft. En solidaritetshandling overfor et annet menneske kan for eksempel gå på tvers av det som er kortsiktig rasjonelt for vår egen del.
Følsomme roboter?
Chatbot-er samler også inn data hvor mennesker skildrer sitt indre liv, og botene kan overbevisende påstå at de er reflekterte vesener. Ansatte ved Google har til og med påstått at den kunstige intelligensen de har utvikla, viser (menneskelige) følelser. Det blir ikke sant av den grunn. Men trolig har vi bare sett starten på en debatt rundt bevissthet og menneskelig vilje etter hvert som KI utvikler seg.
IT-verdenen med sin kvantemekanikk er stadig mer integrert med kvantefysikken. Men filosofisk idealisme ser ut til å ha gått kvantefysikerne til hodet. Noen av dem mener at det fins et liv etter døden, visstnok fordi bevisstheten fortsetter å eksistere på kvantenivå. Påstanden går ut på at et mikroskopisk proteinkomponent i menneskets celler inneholder informasjon som lagres på subatomisk nivå. Denne «sjelen» blir så spredd i universet når vi dør. Vi dør altså egentlig ikke. Vatikanet og Teologisk fakultet kan slippe jubelen løs.
Forskere ved University of Arizona og den britiske fysikeren Sir Roger Penrose har tidligere brakt disse forestillingene til torgs, med støtte fra forskere ved Max Plack-instituttet for fysikk i München. Det framgår ikke om forskerne mener at også dyr og insekter fortsetter å leve evig i en åndelig verden.
I likhet med Platon hevder de at det fysiske universet vi lever i bare er en skyggeverden, mens det er den åndelige verden som er «sann». Noen av forskerne mener også at bevisstheten (sjelen) reiser til parallelle universer etter døden. Stephen Hawkings og Elon Musk har fremmet beslekta ideer.
Også forskere ved universitetet i Sao Paolo i Brasil kom i fjor med en studie som stiller spørsmål ved om det finnes en objektiv virkelighet, eller om det som framstår som virkelig bare er avhengig av den enkelte observatøren.
Tilbake til start?
Disse teoriene er uttrykk for den eldgamle motsetninga innafor vitenskapsfilosofien mellom idealisme på den ene sida og materialisme på den andre. Debatten gikk høyt tidlig i forrige århundre.
Lenins verk «Materialisme og empirio-kritisisme» var et ramsalt oppgjør med idealistiske forestillinger forkledd som materialisme, og særlig med østerrikeren Ernst Mach. Mach mente at den eneste virkeligheten er den vi kan oppfatte med sansene våre. Lenin bemerket syrlig at denne absurde ideen måtte bety at mennesket kom først og universet seinere. Vi har mye sikker objektiv kunnskap om universet, også om de delene vi ikke kan sanse direkte.
Til forskjell fra den klassiske fysikken, som forutsa bevegelseslover i et lukket system på grunnlag av nøyaktige observasjoner, er kvantemekanikken en modell for å forstå partikkelfysikken. I stedet for direkte observasjonerpostuleres ulike utfallsrom ut fra modeller, siden modellen ikke er tilstrekkelig god til å gi et eksakt og etterprøvbart svar.
Forskning som hevder at det er «ånden» og ikke virkeligheten som er virkelig, gir nok stor glede til religiøse fantaster som tror på gjenfødelse og at universet er til for menneskets skyld. For vitenskapens del vitner det hele om forfallet i deler av forskningsmiljøene i imperialismens tidsalder.
Ved midten av forrige århundre hadde materialismen fullstendig fortrengt idealismen fra vitenskapsmiljøene. Med sosialismens tilbakeslag har idealisme og metafysikk atter fått stort spillerom. Etter 2400 år kan vi være på vei tilbake til Platon og metafysikken. Skal vi først så langt tilbake i tid, holder vi heller en knapp på materialister og dialektikere som Anaximander og Demokrit.