Nesten på årsdagen for det kriminelle overfallet på Irak i 2003, iverksatte imperialistmaktene fly- og rakettangrep mot Libya. Krigspropagandaen er like løgnaktig og falsk nå som den var i 2003, selv om det denne gangen skjer med et FN-mandat som «autoriserer medlemsstater […] å treffe alle nødvendige tiltak for å håndheve overholdelse av flyforbudet». En formulering som krigsmaktene fritt tolker til å handle om langt mer enn en flyforbudssone.

Nei til fremmed intervensjon!Krigen er satt i gang under dekke av at angriperne skal «beskytte sivilbefolkningen». Alle som ikke er blindet av krigspropagandaen kan se at det er nøyaktig det motsatte som skjer: Franske Mirage-jagere slapp 19. mars bomber over Benghazi og Tripoli, mens Storbritannia og USA har sendt minst 110 Tomahawk-raketter mot libyske mål. Søndag ettermiddag var minst 64 drept i angrepene. Blant annet skal flere sykehus være ramma.

Våpenhvile ignorert

Angrepene skjedde til tross for at regjeringa i Tripoli umiddelbart etter at sikkerhetsrådets resolusjon ble kjent, erklærte ensidig våpenhvile og dermed imøtekom det første punktet i sikkerhetsrådets Resolusjon 1973 (2011).

De franske og amerikanske angrepene ble like fullt gjennomført, og den libyske statens kunngjøring om våpenhvile ignorert. Allerede her brøt «koalisjonen av villige» sin egen resolusjon og avslører at krigen har helt andre mål enn «vern av sivile liv».

Frankrike og Storbritannia har stilt seg i spissen for krigen mot sine gamle koloniområder. Det var disse to statene som presset på for å tvinge igjennom en resolusjon i sikkerhetsrådet. Et noe mer nølende USA sluttet seg til.

Den arabiske liga protesterer

En vesentlig del av det politiske og diplomatiske forarbeidet var å presse Gulfstatene og Den arabiske liga til å stille seg bak kravet om en flyforbudssone over Libya. I resolusjonsteksten blir de arabiske statenes og Den arabiske ligaens rolle kraftig understreket. Ideen var å la flystyrker fra Qatar eller Saudi-Arabia innlede angrepene for å gi krigen et «arabisk» tilsnitt.

Denne planen slo åpenbart feil, ettersom Frankrike og anglo-amerikanerne trykket på avtrekkeren først. Den arabiske støtten er i ferd med å svinne fra krigens første dag:

«Det som skjer er noe annet enn målet vi hadde om å innføre en flyforbudssone. Det vi ønsket var at sivile libyere skulle bli beskyttet, ikke bombet av Vesten», sier leder av Den arabiske liga, Amr Moussa.

Den afrikanske union (AU) har fra sitt møte i Mauretania krevd umiddelbar stans i angrepene på Libya. Allerede den 10. mars avviste freds- og sikkerhetsrådet i AU alle forslag om fremmed intervensjon mot landet. Men «de regionale aktører» er åpenbart uinteressante når de ikke danser etter imperialistmaktenes pipe.

Splittelse i NATO

Russland, Kina og en rekke land i Latin-Amerika har advart og uttrykt sterk uro over det som skjer. Heller ikke i NATO er det enighet. Tyskland nektet å støtte resolusjonen i Sikkerhetsrådet. Tyrkia og Bulgaria uttrykker seg stadig skarpere imot, og har foreløpig torpedert planene om å gjøre aggresjonen til en NATO-operasjon. Men det er bare et spørsmål om dager før tyrkerne bankes på plass.

– Tyrkia vil aldri rette våpen mot Libyas folk. Statsminister Erdogan.

– Det er utenkelig for oss at våre soldater skulle slippe bomber over libyere, sier statsminister Erdogan ifølge den tyrkiske avisen Hurriyet. – Tyrkia vil aldri rette våpen mot Libyas folk , sa han nylig på et møte i regjeringspartiet AKP. Bulgarias statsminister Boyko Borissov har klart sagt at målet for koalisjonens angrep er å få kontroll over Libyas oljeressurser. – Jeg vil ikke sende pilotene våre ut på et slikt eventyr, sa Borissov i et intervju med fjernsynsstasjonen TV7 mandag. – Interessene bak operasjonen i Libya dreier seg i stor grad om hvem som skal utnytte landets oljekilder, la han til.

Storbritannia og USA øker nå presset for å gjøre aggresjonen til en NATO-krig. USA prøver å nedtone sin rolle og har dessuten spent krigsmaskinen sin til bristepunktet. Det har imidlertid ingen betydning for kommandolinjene. En amerikansk admiral leder uansett operasjonen.

Norge snur kappa

I forrige uke kunne man la seg lure til å tro at den norske regjeringa var blitt mindre krigsgal etter erfaringene i Irak og Afghanistan. Utenriksstatsråd Jonas Gahr Støre manet til forsiktighet og advarte mot vestlig innblanding, mens statssekretær Espen Barth Eide sa at «det er viktig at libyerne må lage sin egen revolusjon». Usedvanlig klok tale til å komme fra norsk utenriksledelse. Derfor kunne det jo ikke vare.

Norge har ikke våget å følge Tysklands linje. Straks USA lot seg overtale av Frankrike og Storbritannia og kastet seg med på krigstoktet, har regjeringa løpt beina av seg for å stille med «bidrag». – Norge vil ta ansvar, sa statsminister Stoltenberg og ilte til sin kollega «lille Napoleon» Sarkozy i Paris for å tilby sine tjenester. I motsetning til Bulgaria, sender Norge «pilotene våre ut på et slikt eventyr» der verken endemål eller kommandoforhold er klarlagt.

Her er noe av hva statsminister Stoltenberg presterte å si på møtet hos den krigsgale franske president Sarkozy den 19. mars:

«For å seire kreves det vilje, utholdenhet og oppofrelse.
Vi gir vår udelte støtte til arbeidet som FNs generalsekretærs spesialutsending legger ned for å finne en bærekraftig og fredelig [sic] løsning på krisen.
Selv om makt alene ikke vil være tilstrekkelig, hender det at det internasjonale samfunnets kollektive vilje må tvinges igjennom med militære midler. Mens vi er samlet her, er Norge derfor i ferd med å klargjøre relevante kapasiteter fra Luftforsvaret for oppgaven, inklusive seks kampfly. […]
Dette er et sannhetens øyeblikk. Historien vil avsi sin dom over oss på grunnlag av våre handlinger nettopp i disse dagene».

Det siste har Stoltenberg rett i.

SV åpner for bakkestyrker

Norske F-16 fly deltar aktivt i angrepskrigen. Foto fra wikimedia.«Kapasitetene» består av en skvadron F-16 fly og en stab av 120 piloter, teknikere, sikkerhetspersonell og presseoffiserer. Norske kampfly har ikke deltatt i krigsoperasjoner siden de var stasjonert i Afghanistan i 2006. Men nå skal den norske regjeringa vise at den er like pro-aktivt aggressiv som den danske, som allerede har en flystyrke på plass på Sicilia. De norske flyene skal være mer teknisk avanserte, og kan derfor være førstevalg for operasjonsledelsen i gjennomføring av angrepsoppdrag. Allerede 24. mars var jagerbomberne i full aksjon over libysk luftrom. De står direkte under amerikansk kommando.

Hele Stortinget støtter denne aggressive angrepskrigen, fra FrP til SV.  Nestleder i SV, Bård Vegar Solhjell kaller FN-resolusjonen «positiv og nødvendig» og legger overfor NTB til at «eventuelle forslag om å sette inn bakkestyrker må vurderes svært nøye». Slik taler en sann imperialistisk håndlanger.

Hele FN-argumentasjonen har ramlet sammen fra første dag, noe reaksjonen fra Den arabiske liga viser. De krigførende statene, i hovedsak NATO-land, bidrar for hver bombe til å styrke og bygge opp om legitimiteten til Muammar Gaddafis regime. De «hjelper» ikke, men undergraver og kompromitterer de folkelige kreftene i Libya som vil ha et fritt, uavhengig og demokratisk Libya. Dét kan aldri oppnås i samspill med imperialismen og dens gamle kolonimakter.

I den grad Gaddafi-regimet oppfyller løftet om å dele ut våpen til hele folket, bør enhver patriotisk libyer først kjempe mot invasjonsstyrkene. Deretter kan våpnene vendes mot Gaddafi. Et oppsplittet Libya underlagt nykoloniale løpegutter for NATO-herrer, betyr alt annet enn frihet og demokrati. Skulle dette siste bli utfallet, er det en hån mot folkeopprøret og de mange ofrene for Gaddafis regime og imperialistenes terrorbombing.

  • Stopp bombekrigen mot Libya!
  • Støtt det libyske folkets kamp for demokrati og mot invasjonsstyrker!
  • Alle norske styrker ut! Hent soldatene hjem!

Les flere artikler på kpml.no

Jonas Bals har gjort lynkarriere. Fra å være en dyktig organisator for Fellesforbundet, har den tidligere Blitzeren blitt intet mindre enn leder for faglig-politisk utvalg i Oslo Arbeiderparti, biograf for den nye Ap-lederen Jonas Gahr Støre og nå også Støres håndplukka personlige sekretær.

Via Bals skaffer vestkantmillionæren Støre seg et viktig faglig-politisk alibi som sikkert bidrar til å samle partiet enda mer omkring hans lederstatus. Bals har gjort en viktig innsats i kampen som særlig Fellesforbundet har ført mot sosial dumping. Gahr Støre har her foretatt et strategisk svært klokt valg, iallfall så lenge Ap er et opposisjonsparti. I rolla han nå innehar, som Støres forlenga arm inn i fagbevegelsen, er Jonas Bals en person som det er desto viktigere å lytte til.

fagkomm – Det er få konflikter i forbindelse med Hovedavtalen, oppsummerer Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) etter at revisjonsforhandlingene med LO er avslutta.
Fint få forbedringer ser ut til å ha kommet ut av den siste revisjonen. Det mest konkrete er at det nå er anledning til å velge egne ungdomstillitsvalgte, og at den gamle aldersgrensa på 20 år bortfaller. Men det samla tallet på tillitsvalgte er som før.

 

Er det slik at Oslo Havn KF står over alle lover og regler vi har her i landet? «Bryggersjauerfrua» redegjør nedenfor for hva som foregår etter konkursbegjæringa i Oslo Losse- og Lastekontor, en styrt konkurs for å frata havnearbeiderne tariffesta arbeid. Red.

ImageMens profittene er rekordhøye, går LO ut med «krav» foran tariffoppgjøret som om norsk økonomi var i djup krise.

Avsporinga er den klassiske: man moraliserer over at toppsjefene i næringslivet bevilger seg lønnsøkninger og andre frynsegoder i millionklassen, og ikke viser «samfunnsansvar» og «moderasjon». Som underforstått er den ideelle resepten for oss alle…

Regn, sludd og kulde hindra ikke flere titusener fra å møte opp og gi den reaksjonære regjeringa klar melding: Arbeidsmiljøloven skal ikke røres!

Fra streikemarkeringa foran Stortinget 28. januar.Fra streikemarkeringa foran Stortinget 28. januar. Foto: RDen politiske storstreiken samla imponerende oppslutning fra organiserte i så vel LO som UNIO og YS på nesten 200 steder på fastlandet og på Svalbard. Hver av markeringene i storbyene Oslo, Bergen og Trondheim mønstra mellom ti og femten tusen fagorganiserte.

Fagbevegelsen har vist at den har styrke nok til å tvinge regjeringa retrett, men da må makta brukes.

Men onsdagens to timer lange stormarkering til forsvar for arbeidsmiljøloven og søndagsfri er neppe nok til å stanse angrepa fra den arbeiderfiendtlige regjeringa. Streiken bør tjene som en første advarsel, der de fagorganiserte gjør det tindrende klart at den neste markeringa blir på to dager og ikke to timer, dersom arbeidsminister Robert Eriksson (FrP) ikke snur.

fagpionerArbeidernes Faglige Landsorganisasjon ble stiftet 1. april 1899. Hensikten var å samle den organiserte arbeiderklassen i en felles faglig organisasjon.

Viktige saker de første årene var foruten arbeidernes lønninger, deres arbeidstid og feriekravet, kampen om forhandlingsretten og kampen mot voldgift. Statens stadige inngripen i klassekampen ble en av de viktigste kampsakene for Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon (AFL – seinere bare LO).

Mot voldgift, for streikerett

Det var i den første perioden mange streikekamper som rettet seg mot voldgift og for forhandlingsretten. Dette er verdt å merke seg i lys av hvordan dagens Loledere opptrer som arbeidskjøpernes løpegutter i spørsmål om både forhandlingsrett (Arbeidsrettsrådets innstilling), voldgift (som idag blir kalt tvungen lønnsnemnd) og ellers som en aktiv del av et korporativt statsapparat.
Etableringen av LO var en seier for arbeiderklassen for å få etablert landsomfattende tariffavtaler, kampen for 8-timers arbeidsdag og et redskap for å få samordnet kampen mot arbeidskjøperne. Medlemstallet vokste da også fra noen få tusen til over hundre tusen på noen få tiår.

Under reformismens kontroll

Sjøl om LO i de første årene førte en aktiv klassekamp, har ledelsen nesten hele tiden vært under reformismens kontroll. Dette kom blant annet fram under store streikekamper som Jernstreiken i 1923-24 og bygningsarbeiderstreiken i 1928. Men det virkelige vendepunktet kom med det historiske klassekompromisset (og klasseforræderiet) i forbindelse med Hovedavtalen i 30-åra; samtidig med at DNA for første gang inntok regjeringskontorene.

Et vedheng til statsmakta

All mulig tvil om klassekarakteren til LO-ledelsen og fagbyråkratiet ble feid til side etter annen verdenskrig. DNA-ledelsen inkorporerte LO mer og mer inn i det  kapitalistiske statsapparatet. LO-apparatet ble med hender og føtter bundet til stat og regjering, som det viste seg gjennom lønnsstoppen som varte til utpå femtitallet. LO-toppene satt den ene dagen i regjering, for så å sitte i styrer og generalforsamlinger i industri og næringsliv den andre. Dette systemet har den reformistiske LO-ledelsen og DNA systematisk bygd ut og gjort så fagapparatet i dag er en del av borgerskapets maktapparat. LO kan i dag ikke gjøres om til en kamporganisasjon. Overvåking og forfølgelse Under den kalde krigen ble LO aktivt brukt til å overvåke kommunister og venstreorienterte.

Under ledelse av Konrad Nordhal og Tor Aspengren skulle LO renses for kampvillige og kommunistiske tillitsvalgte. Overvåkning, bakvaskelse og forfølgelse ble dagligdags, og er grundig dokumentert av blant annet Lund-kommisjonen. Overvåking og forfølgelse av venstreorienterte er det svarteste kapitlet i LOs historie. En aktivitet som det er all grunn til å tro fortsetter.

Kampkrafta fins på grunnplanet

Til tross for LO-ledelsens svik er det først og fremst i LO arbeiderklassen er organisert, derfor er det viktig å reise kampkraften i klubber og foreninger hvor det er medlemmene som bestemmer. Det er fullt mulig for grunnplanet å føre en kamplinje på både det økonomiske og politiske planet. Slik kan fagorganiserte presse toppene i riktig retning, men LO-ledelsen og deres korporative system kan aldri bli et redskap for arbeiderklassens kamp. Tilkjempa tariffavtaler og faglige rettigheter må forsvares og utvides gjennom aktiv klassekamp på grunnplanet. Klassekamp mot klassefienden må nødvendigvis føres nedenfra og ofte i konfrontasjon med LO-pampene.

Fra Revolusjon nr. 16 1•1999

Kort kronologi

1899 
• Arbeidernes Faglige landsorganisasjon stiftet
1916 • Streiker mot forslag til voldgiftslov
1918 • Åttetimersdagen innføres etter årelang kamp
1927 • Arbeidstvistloven
1928 • Bygningsarbeiderstreiken trosser loven
1935 • Hovedavtalen mellom LO og NAF (nå NHO)
1978 • LO støtter lønnsstopp





India er en av økonomiene i verden med de største vekstratene og en stor og voksende arbeiderklasse. Men den kommer knapt arbeiderne til gode. Fattigdommen er stor og utbyttinga grov, ikke minst i de Spesielle økonomiske sonene (SEZ).

Parat/YS vil ha en gjennomgang og regelendringer for å bekjempe streikebryteri i framtida. Bakgrunnen er rimeligvis det omfattende streikebryteriet som pågikk under Norwegian-konflikten. Intensjonen er god, men virkemidlene som blir foreslått, er kortsynte og prega av illusjoner om kapitalen og dens stat.

– Vi mangler verktøyene for å motarbeide streikebryteri, sier Vegard Einan, nestleder i Parat. - See more at: http://www.klassekampen.no/article/20150311/ARTICLE/150319969#sthash.uhjhzzfz.dpuf

LO, YS og Unio vil svare på regjeringas underminering av Arbeidsmiljøloven med en landsomfattende streik på nyåret. Det skulle bare mangle. Men planene om en to timers streik er så puslete at det i verste fall kan bli en flopp.

Styrk arbeidsmiljøloven! Foto: RØkt bruk av løsarbeid er ett av regjeringas forslag til endring av arbeidsmiljøloven. Arbeidsministeren fra FrP vil gi allmenn adgang til midlertidighet i inntil 12 måneder, under dekke av at dette skal «gi flere adgang til arbeidsmarkedet». Men det blir ikke flere jobber sjøl om det blir flere løsarbeidere. Resultatet blir bare mer sosial dumping, mer rettsløshet og fritt fram for grov utbytting, spesielt av unge og av innvandrere.

Søndag 2. april gikk godt over 16 000 bygningsarbeiderne i Fellesforbundet ut i streik. Allerede dagen etter kom partene sammen til megling, og utpå natta var streiken over. Men langt ifra alle krav blei innfridd.
Nå går det ut en oppfordring til medlemmene om å stemme nei ved uravstemninga 26. april.

Uenighet om tømrertariffen var årsaken til bruddet og den utløsende faktoren for streiken. Men heller ikke spørsmål om sosial dumping og AFP var løst. Aktiviteten på store byggeprosjekter som blant annet Melkøya, Ormen Lange og Operaen i Bjørvika blei ramma av streiken.

Seier eller nederlag?

Byggeplass. Bygningsarbeiderne vant fram med kravene i tømrertariffen, likeså om forlenging av AFP i noen år til, men i spørsmålet om sosial dumping er det mange som mener at det anbefalte forslaget ikke holder. Det var da heller ikke enighet i forhandlingsdelegasjonen, åtte stemte for og fem imot. Det er innen bygningsbransjen at en har blitt mest rammet av sosial dumping. Mange tillitsvalgte og bygningsarbeidere mener at den anbefalte avtalen ikke holder, og oppfordrer til å stemme nei. Se oppropet nedenfor.

Det blir uravstemning 26. april – da avgjør bygningsarbeiderne om streiken starter opp igjen.

VI VIL STREIKE MOT SOSIAL DUMPING!

Den største trusselen mot bygningsarbeidernes lønns- og arbeidsvilkår er at bransjen vår er i ferd med å bli useriøs. Arbeidsgiverne får selv ta en del av ansvaret for dette, og før lønnsoppgjøret vedtok Fellesforbundet fire krav mot sosial dumping:

  • Bedriftene tar tiltak for å øke antallet egne ansatte
  • De tillitsvalgte får forhandlingsrett ved bortsetting av arbeid
  • All innleie av arbeidskraft skal avtales
  • De tillitsvalgte får reell innsynsrett i hvilke lønns og arbeidsvilkår som benyttes av underentreprenøren eller utleiebedriften

Dessuten må vi ha en minstelønnsgaranti som også er et redskap i kampen mot sosial dumping

  • Minstelønna må heves til 85% av overtidsgrunnlaget.

Etter en dags streik er bare et av kravene innfridd. Arbeidsgiverne er tydeligvis ikke interessert i å ha et seriøst arbeidsliv, men må tvinges til det gjennom fortsatt streik. Medlemmene skal nå si sin mening gjennom uravstemning.

Vi oppfordrer bygningsarbeiderne: STEM NEI!

Oppgjøret – bakgrunn

Frontfagene

Forhandlingsbruddet i byggfagene kom etter at Fellesforbundets forhandlingsdelegasjon enstemmig anbefalte meklingsforslaget fra Riksmeklingsmann Svein Longva for frontfagene.

Det generelle tillegget er på latterlige kr. 1,00 til medlemmer som har lokal forhandlingsrett, og kr. 1,50 til medlemmer som ikke har lokal forhandlingsrett.
Dette dekker ikke engang prisstigninga, for ikke å nevne momsøkninga. Likevel vil dette legge føringer for resten av de forbundsvise forhandlingene som følger utover våren. Disse smuletilleggene kommer i en situasjon der de fleste bedriftene har opplevd en vanvittig profittfest helt siden 2003.

Sukkerpillen er at Fellesforbundet i samarbeid med regjeringa har «reddet»  AFP-ordninga og skattefordelene. Men bare fram til 2010, som forventet. Det ligger i kortene at hele AFP blir skrota når pensjonsranet (også kalt reformen) skal bankes igjennom i 2010. AFP er uforenlig med hele tankegangen bak pensjonsforliket, og det veit NHO utmerket godt.

Fellesforbundet har fått gjennomslag for er at tillitsvalgte i bedriftene nå har fått innsynsrett i lønns- og arbeidsvilkår hos underleverandører og utleiebedrifter. Derimot har de tillitsvalgte ikke fått forhandlingsrett i disse spørsmåla.

Monopolisering i matbransjen jevner ut gjennomsnittsprofitten.

En rimibutikk. Foto: Rimi.
Foto: Rimi (del av ICA).

Handelskapitalen har styrket sin relative stilling i forhold til industrikapitalen og grafser til seg en større andel av merverdien, skrev vi i en artikkel i 2005: Monopolkorrupsjon og «kundepleie».

3350 hotell- og restaurantarbeidere er i streik fra 24. april. De slåss for helt grunnleggende krav som lokal forhandlingsrett.

Hotell- og restaurantarbeiderne streika også i 2002. Arkivfoto.Hotell- og restaurantarbeiderne streika og vant også i 2002.
© Revolusjon. Arkivfoto.
Hotell- og restaurantarbeiderne er fra før av blant de dårligst betalte i en bransje der arbeids- og fleksibiliseringspresset har økt ekstremt de seinere åra.

Fra 30. april trappes streiken opp til å omfatte nær 6000 medlemmer av Fellesforbundet.

Stopp pensjonsranet!

Uravstemninga i LO/NHO-oppgjøret ga som venta «full pott» for regjeringa og LO-ledelsen. Men kampen for pensjon og AFP er ikke slutt. LO i Oslo tvinger Roar Flåthen til å stå under kjempebanneret «Stopp pensjonsranet! Kampen for en rettferdig pensjon og AFP fortsetter!» når han holder sin 1. mai-tale på Youngstorget.

I LOs representantskap var det ikke én eneste som oppfordra til å stemme nei. Likevel samlet motstanderne av det som er framstilt som «full pott for LOs krav» stor oppslutning. Så stor at forslaget kunne ha blitt nedstemt hvis opposisjonen hadde hatt evne og tid til å organisere en effektiv nei-kampanje.

NHO-sjef John G. Bernander har tatt til orde for å utrede om nasjonal minstelønn kan være et effektivt middel mot sosial dumping. Det er jo søtt at NHO – som til vanlig vil at markedskreftene skal råde fritt – plutselig vil at politikerne på Stortinget skal blande seg inn i lønnsfastsettelsen.

Kampen om vikarbyrådirektivet spisser seg til. Ap-toppen er hardt pressa av en samla fagbevegelse, som krever at regjeringa bruker reservasjonsretten mot at direktivet blir norsk lov.

Privatisering, deltidsarbeid og vikarbruk rammer særlig kvinnene.Også koalisjonspartnerne SV og Sp anbefaler veto, det samme gjør en rekke av Arbeiderpartiets egne lokallag. Dermed har den sosialdemokratiske eliten havna i en skvis. De blir nødt til å alliere seg med åpent arbeiderfiendtlige partier som Høyre dersom de skal klare å tvinge direktivet igjennom før snøballen i eget parti ruller for langt.

lo200

«Aldri har LO vært sterkere. Venner, LO er verdens sterkeste fagbevegelse», skrøyt Roar Flåthen i sin 1. mai-tale i Bergen i 2009. Han har siden gjentatt det ved flere anledninger.
Og likevel har LO ved flere anledninger de siste åra meldt pass i forhold til noe så elementært som oppretting av tariffavtaler i noen små og mellomstore bedrifter.
Det er flaut og pinlig. Og det er farlig.