Nesten på årsdagen for det kriminelle overfallet på Irak i 2003, iverksatte imperialistmaktene fly- og rakettangrep mot Libya. Krigspropagandaen er like løgnaktig og falsk nå som den var i 2003, selv om det denne gangen skjer med et FN-mandat som «autoriserer medlemsstater […] å treffe alle nødvendige tiltak for å håndheve overholdelse av flyforbudet». En formulering som krigsmaktene fritt tolker til å handle om langt mer enn en flyforbudssone.

Nei til fremmed intervensjon!Krigen er satt i gang under dekke av at angriperne skal «beskytte sivilbefolkningen». Alle som ikke er blindet av krigspropagandaen kan se at det er nøyaktig det motsatte som skjer: Franske Mirage-jagere slapp 19. mars bomber over Benghazi og Tripoli, mens Storbritannia og USA har sendt minst 110 Tomahawk-raketter mot libyske mål. Søndag ettermiddag var minst 64 drept i angrepene. Blant annet skal flere sykehus være ramma.

Våpenhvile ignorert

Angrepene skjedde til tross for at regjeringa i Tripoli umiddelbart etter at sikkerhetsrådets resolusjon ble kjent, erklærte ensidig våpenhvile og dermed imøtekom det første punktet i sikkerhetsrådets Resolusjon 1973 (2011).

De franske og amerikanske angrepene ble like fullt gjennomført, og den libyske statens kunngjøring om våpenhvile ignorert. Allerede her brøt «koalisjonen av villige» sin egen resolusjon og avslører at krigen har helt andre mål enn «vern av sivile liv».

Frankrike og Storbritannia har stilt seg i spissen for krigen mot sine gamle koloniområder. Det var disse to statene som presset på for å tvinge igjennom en resolusjon i sikkerhetsrådet. Et noe mer nølende USA sluttet seg til.

Den arabiske liga protesterer

En vesentlig del av det politiske og diplomatiske forarbeidet var å presse Gulfstatene og Den arabiske liga til å stille seg bak kravet om en flyforbudssone over Libya. I resolusjonsteksten blir de arabiske statenes og Den arabiske ligaens rolle kraftig understreket. Ideen var å la flystyrker fra Qatar eller Saudi-Arabia innlede angrepene for å gi krigen et «arabisk» tilsnitt.

Denne planen slo åpenbart feil, ettersom Frankrike og anglo-amerikanerne trykket på avtrekkeren først. Den arabiske støtten er i ferd med å svinne fra krigens første dag:

«Det som skjer er noe annet enn målet vi hadde om å innføre en flyforbudssone. Det vi ønsket var at sivile libyere skulle bli beskyttet, ikke bombet av Vesten», sier leder av Den arabiske liga, Amr Moussa.

Den afrikanske union (AU) har fra sitt møte i Mauretania krevd umiddelbar stans i angrepene på Libya. Allerede den 10. mars avviste freds- og sikkerhetsrådet i AU alle forslag om fremmed intervensjon mot landet. Men «de regionale aktører» er åpenbart uinteressante når de ikke danser etter imperialistmaktenes pipe.

Splittelse i NATO

Russland, Kina og en rekke land i Latin-Amerika har advart og uttrykt sterk uro over det som skjer. Heller ikke i NATO er det enighet. Tyskland nektet å støtte resolusjonen i Sikkerhetsrådet. Tyrkia og Bulgaria uttrykker seg stadig skarpere imot, og har foreløpig torpedert planene om å gjøre aggresjonen til en NATO-operasjon. Men det er bare et spørsmål om dager før tyrkerne bankes på plass.

– Tyrkia vil aldri rette våpen mot Libyas folk. Statsminister Erdogan.

– Det er utenkelig for oss at våre soldater skulle slippe bomber over libyere, sier statsminister Erdogan ifølge den tyrkiske avisen Hurriyet. – Tyrkia vil aldri rette våpen mot Libyas folk , sa han nylig på et møte i regjeringspartiet AKP. Bulgarias statsminister Boyko Borissov har klart sagt at målet for koalisjonens angrep er å få kontroll over Libyas oljeressurser. – Jeg vil ikke sende pilotene våre ut på et slikt eventyr, sa Borissov i et intervju med fjernsynsstasjonen TV7 mandag. – Interessene bak operasjonen i Libya dreier seg i stor grad om hvem som skal utnytte landets oljekilder, la han til.

Storbritannia og USA øker nå presset for å gjøre aggresjonen til en NATO-krig. USA prøver å nedtone sin rolle og har dessuten spent krigsmaskinen sin til bristepunktet. Det har imidlertid ingen betydning for kommandolinjene. En amerikansk admiral leder uansett operasjonen.

Norge snur kappa

I forrige uke kunne man la seg lure til å tro at den norske regjeringa var blitt mindre krigsgal etter erfaringene i Irak og Afghanistan. Utenriksstatsråd Jonas Gahr Støre manet til forsiktighet og advarte mot vestlig innblanding, mens statssekretær Espen Barth Eide sa at «det er viktig at libyerne må lage sin egen revolusjon». Usedvanlig klok tale til å komme fra norsk utenriksledelse. Derfor kunne det jo ikke vare.

Norge har ikke våget å følge Tysklands linje. Straks USA lot seg overtale av Frankrike og Storbritannia og kastet seg med på krigstoktet, har regjeringa løpt beina av seg for å stille med «bidrag». – Norge vil ta ansvar, sa statsminister Stoltenberg og ilte til sin kollega «lille Napoleon» Sarkozy i Paris for å tilby sine tjenester. I motsetning til Bulgaria, sender Norge «pilotene våre ut på et slikt eventyr» der verken endemål eller kommandoforhold er klarlagt.

Her er noe av hva statsminister Stoltenberg presterte å si på møtet hos den krigsgale franske president Sarkozy den 19. mars:

«For å seire kreves det vilje, utholdenhet og oppofrelse.
Vi gir vår udelte støtte til arbeidet som FNs generalsekretærs spesialutsending legger ned for å finne en bærekraftig og fredelig [sic] løsning på krisen.
Selv om makt alene ikke vil være tilstrekkelig, hender det at det internasjonale samfunnets kollektive vilje må tvinges igjennom med militære midler. Mens vi er samlet her, er Norge derfor i ferd med å klargjøre relevante kapasiteter fra Luftforsvaret for oppgaven, inklusive seks kampfly. […]
Dette er et sannhetens øyeblikk. Historien vil avsi sin dom over oss på grunnlag av våre handlinger nettopp i disse dagene».

Det siste har Stoltenberg rett i.

SV åpner for bakkestyrker

Norske F-16 fly deltar aktivt i angrepskrigen. Foto fra wikimedia.«Kapasitetene» består av en skvadron F-16 fly og en stab av 120 piloter, teknikere, sikkerhetspersonell og presseoffiserer. Norske kampfly har ikke deltatt i krigsoperasjoner siden de var stasjonert i Afghanistan i 2006. Men nå skal den norske regjeringa vise at den er like pro-aktivt aggressiv som den danske, som allerede har en flystyrke på plass på Sicilia. De norske flyene skal være mer teknisk avanserte, og kan derfor være førstevalg for operasjonsledelsen i gjennomføring av angrepsoppdrag. Allerede 24. mars var jagerbomberne i full aksjon over libysk luftrom. De står direkte under amerikansk kommando.

Hele Stortinget støtter denne aggressive angrepskrigen, fra FrP til SV.  Nestleder i SV, Bård Vegar Solhjell kaller FN-resolusjonen «positiv og nødvendig» og legger overfor NTB til at «eventuelle forslag om å sette inn bakkestyrker må vurderes svært nøye». Slik taler en sann imperialistisk håndlanger.

Hele FN-argumentasjonen har ramlet sammen fra første dag, noe reaksjonen fra Den arabiske liga viser. De krigførende statene, i hovedsak NATO-land, bidrar for hver bombe til å styrke og bygge opp om legitimiteten til Muammar Gaddafis regime. De «hjelper» ikke, men undergraver og kompromitterer de folkelige kreftene i Libya som vil ha et fritt, uavhengig og demokratisk Libya. Dét kan aldri oppnås i samspill med imperialismen og dens gamle kolonimakter.

I den grad Gaddafi-regimet oppfyller løftet om å dele ut våpen til hele folket, bør enhver patriotisk libyer først kjempe mot invasjonsstyrkene. Deretter kan våpnene vendes mot Gaddafi. Et oppsplittet Libya underlagt nykoloniale løpegutter for NATO-herrer, betyr alt annet enn frihet og demokrati. Skulle dette siste bli utfallet, er det en hån mot folkeopprøret og de mange ofrene for Gaddafis regime og imperialistenes terrorbombing.

  • Stopp bombekrigen mot Libya!
  • Støtt det libyske folkets kamp for demokrati og mot invasjonsstyrker!
  • Alle norske styrker ut! Hent soldatene hjem!

Les flere artikler på kpml.no

Freden har aldri vært en mer håndfast realitet enn i dag, sies det. Og vi ser at de imperialistiske alliansene, som kan se sterke og mektige ut, går i oppløsning. Men nye er under utforming. Under imperialismen er fred bare våpenstillstand mellom krigene. Det vi idag er vitne til er den største imperialistiske omgrupperinga på mange tiår.

Fra Revolusjon nr. 4, som utkom i 1990.Etter Malta-møtet før jul, erklærte president Bush at «vi står på terskelen til en ny tid». Sovjetiske og amerikanske eksperter og toppolitikere – tilmed NATOs generalsekretær Wömer – forteller folkene at aldri har håpet om faktisk nedrustning og en varig fred vært nærmere. Den kalde krigen er en saga blott.

Dette er sjølsagt vakre ord, og alle vil gjerne tro på dem. Men sånn var det også da Neville Chamberlain før siste verdenskrig forlikte seg med Hitler og erklærte sitt berømmelige «peace in our time». Dengang var Stalins Sovjet den eneste kritiske røst på verdensarenaen.

Etter fem timers mekling på overtid blei det enighet om ny bussoverenskomst natt til fredag. Det ble også oppnådd enighet om ny avtale for godstransport og miljøbedriftene. For alle områdene er det gitt et lønnstillegg på kr. 5,50 per time til alle.
Bussjåfører: Stort ansvar, lav lønn. Bussjåførene får mer. – Resultatet gir løfter om en betydelig lønnsøking i årene framover, sier forbundsleder Per Østvold til transportarbeider.no

Delt forhandlingsutvalg i buss

Forhandlingsutvalgene for miljøavtalen og godsavtalen anbefalte enstemmig meklingsforslaget, mens det i bussens forhandlingsutvalg var fem stemmer for anbefaling, mens to stemte nei til å anbefale forslaget.

Hovedavtalen av 1935Hovedavtalen mellom AFL (i dag: LO) og NAF (i dag: NHO) av 1935 er et tveegget sverd.

Den gir organisasjons- og forhandlingsrett og en sterkt tidsavgrenset rett til bruk av faglige kampmidler. Samtidig er den gjennomsyret av klassesamarbeidets ånd. Fredsplikt i tariffperioden er hovedfundamentet den hviler på. Bestemmelsen brukes aktivt for å kveste alle tilløp til lokal kamp i tariffperioden.

ImageMens profittene er rekordhøye, går LO ut med «krav» foran tariffoppgjøret som om norsk økonomi var i djup krise.

Avsporinga er den klassiske: man moraliserer over at toppsjefene i næringslivet bevilger seg lønnsøkninger og andre frynsegoder i millionklassen, og ikke viser «samfunnsansvar» og «moderasjon». Som underforstått er den ideelle resepten for oss alle…

Lederartikkel i Zëri i Popullit, organ for sentralkomiteen i Arbeidets Parti i Albania (APA) den 7. juli 1977.

Forord fra Revolusjon

Denne berømte artikkelen fra sentralorganet til Arbeidets Parti er en krass kritikk av «teorien om tre verdener», som særlig etter Maos død ble sterkt utbasunert av de kinesiske lederne som en teori for å avblåse klassekampen og danne en verdensfront mot supermakta Sovjet, som ble påstått å være farligere enn USA.
Sjøl om Kina og KKP ikke nevnes direkte, er det åpenbart hvem denne polemikken er særlig rettet mot. Det ble straks oppfattet i Peking. Albanerne var forberedt på at den prinsippfaste kritikken ville koste dem dyrt. Og ganske riktig: På ettårsdagen for denne artikkelen, den 7. juli 1978, hevnet Kina og KKP seg ved å avbryte alle forbindelser med det sosialistiske Albania. Kineserne trakk seg også fra inngåtte økonomiske avtaler, og de kinesiske ekspertene ble hentet hjem. Kina og KKP brukte med andre ord nøyaktig samme virkemidler som Khrustsjov gjorde i 1960 da de albanske kommunistene ikke ville lystre taktstokken til sovjetrevisjonistene.

Den 18. januar blir kampdag mot innføring av EUs vikarbyrådirektiv i Norge. Hele 38 LO-avdelinger over hele landet oppfordrer til politisk streik mot direktivet.

polstreik vikar18012012EØS-avtalen pålegger norske myndigheter å innføre direktiver fra Brüssel hvis ikke avtalens reservasjonsrett benyttes. EL og IT Forbundet, Fagforbundet, Fellesforbundet, Fellesorganisasjonen, Norsk Arbeidsmandsforbund, Norsk Transportarbeiderforbund og Skolenes Landsforbund krever at reservasjonsretten brukes. Disse representerer et flertall av LOs medlemmer. Press LO-ledelsen og Ap til å støtte kravet!

11.1.2012: Nå gir også forbundsstyret i Handel og Kontor (63.000 medlemmer) sin tilslutning til den politiske streiken.

 

{article Heltid en rettighet, veto en nødvendighet!}{title} {introtext:50} {readmore}{/article}

Etter tap i første rettsrunde og med toppene i Fagforbundet på parti med motparten, trekker tidligere foreningsleder Are Saastad nå søksmålet mot Oslo Universitetssykehus (OUS).

Are Saastad har i trekvart år kjempet mot Norges største helseforetak.
Are Saastad har i trekvart år kjempet mot Norges største helseforetak og Fagforbundets Ap-topper.

– Etter en helhetsvurdering har jeg kommet til at det nå er riktigst å trekke saken. Dette har tatt veldig på. Jeg har i realiteten slåss med Norges største helseforetak og Norges største forbund samtidig i tre kvart år. Hadde jeg vunnet ville det derfor vært oppsiktsvekkende, på tross av det som i utgangspunktet er en sterk sak, sier Are Saastad.

Materialisme slik det blir brukt i dagligtalen i vårt samfunn er negativt ladet, det blir gitt en betydning som en som bare er opptatt av ting, «materielle verdier», det vil si en grådig egoist. Dette er helt fjernt fra begrepet materialisme i filosofisk forstand.
John A. Hobson (1858-1940) var en britisk borgerlig økonom, reformist og pasifist. I boka «Imperialismen – det høyeste stadiet i kapitalismen» viser Lenin til Hobsons vurderinger av et Europa som snylter på resten av verden, og hva det får å si for det vesteuropeiske proletariatet. Hobsons hundre år gamle framtidsvyer er kanskje ikke så langt fra dagens virkelighet?

Hobson gir den følgende økonomiske vurderingen av utsiktene til å dele Kina:

«Størstedelen av Vest-Europa ville da få samme utseende og karakter som visse deler av Sør-England, Rivieraen og de delene av Italia og Sveits som er prega av turisme og rikmannsvillaer, allerede har. Det blir små klynger av rike aristokrater som hever aksjeutbytte og pensjoner fra Det fjerne østen, ei noe større gruppe akademikerhandlangere og handelsmenn, og en stor mengde personlige tjenestefolk og arbeidere som er ansatt i transportvesenet og i de siste ledda i produksjon av lite holdbare forbruksvarer. Alle de viktigste industrigreinene ville  forsvinne, hovednæringsmidlene og industrivarer ville flyte inn som skatt fra Asia og Afrika. . . .

Vi har tenkt oss muligheten av en enda større allianse mellom de vestlige statene i framtida,  en europeisk føderasjon av stormakter, som slett ikke fremmer verdenssivilisasjonens sak. En slik føderasjon vil snarere kunne framkalle den umåtelige faren som et vestlig snyltersamfunn er. Det vil si at ei gruppe framskredne industrinasjoner har en overklasse som trekker ut enorme skatter fra Asia og Afrika som de underholder store tamme masser med handlangere med. Det er da folk som ikke lenger driver og produserer næringsmidler innafor landbruket og industriproduksjonen, men som blir nytta til personlige tjenester eller underordna industriproduksjon under kontroll av et nytt finansaristokrati. De som vil blåse av en slik teori (det ville være bedre å si framtidsutsikter) som noe som ikke fortjener å bli tenkt over, bør undersøke de økonomiske og samfunnsmessige forholda i visse strøk av Sør-England i dag, som alt nå er redusert til slike forhold.

Og de bør tenke over den enorme utvidelsen av et slikt system som kunne bli mulig hvis Kina blir underkasta økonomisk kontroll av liknende grupper av finansfolk, investorer og politiske og forretningsmessige embetsmenn. De ville tappe det største profittreservoaret verden noensinne har kjent, for å bruke det opp i Europa. ..»

(John Atkinson Hobson, sitert etter Lenin i Imperialismen, s.145 f i den norske Oktober-utgaven.)

Hundrevis av Renault-arbeidere okkuperte fabrikken i Bursa 15. mai. Foto: Jacob Resneck/FSRN.Hundrevis av Renault-arbeidere okkuperte fabrikken i Bursa 15. mai. Foto: Jacob Resneck/FSRN.Gjennom en to uker lang «ulovlig» konflikt har 25 000 tyrkiske metallarbeidere satt de legalistiske fagforeningene til side og vist at de vil ha en kjempende fagbevegelse på klassekampens grunn.

Erfaringene de har høstet har gyldighet også utenfor Tyrkia.

At fascismen må bekjempes og lukes ut, og ikke behandles som en vanlig, legitim «politisk oppfatning», ble klarere enn noensinne 22. juli i fjor.

rasistdebatt studsamfunnet brgMimir Kristjansson klar for dialog med SIAN. Lengst til høyre Rune Berglund Steen fra Antirasistisk Senter. Foto: Kpml Bergen.Mange liberalere fabler stadig om at organiserte talsmenn for rasistiske og nazistiske organisasjoner kan snakkes til fornuft. Det er en forestilling som utelukkende bidrar til å gi disse kreftene spillerom og et snev av seriøsitet og legitimitet.

Rødt har tidligere hatt en klar holdning i dette spørsmålet, og har ikke gjort knefall for «dialoglinjen» overfor høyreekstremister. Dessverre har partiet endret kurs også på dette området. Den 2. februar satte tidligere leder i Rød Ungdom, Mimir Kristjansson, seg ved debattbordet sammen med islamhateren Arne Tumyr fra Stopp Islamiseringen Av Norge (SIAN).

Stopp NATO!Nesten uten offentlig debatt har Riksdagen den 25. mai 2016 ofret den århundrelange svenske nøytralitetspolitikken ved å slutte seg til Vertslandsavtalen med NATO. Folkelige protestdemonstrasjoner og 41 300 underskrifter er feid til side av Riksdagen.

Kampen for rettferdighet for Obiora er kanskje forbi toppen, men den har vist at det nytter å kjempe, selv om systemet står imot det meste.

For marxist-leninister må saken handle om å skape enhet blant undertrykte og kamp mot klassestaten, rasismen og imperialis­men.

Oppmerksomhet for Obiora

Obiorasaken ble satt på dagsorden i Norge av et samarbeid mellom revolusjonære ak­tivister og organiserte afrikanere i Trond­heim. Godt hjulpet av den liberale advo­katen Abid Q. Raja som ble advokat for Eugene Eijke Obiora sine etterlatte.

Reaksjonen på at Obiora ble kvalt, var svært rask. Fullstendig isolert av store deler av venstresida og det meste av poli­tikere i Trondheim, brøyt aktivistene etter hvert gjennom isolasjonen som en bombe. Dette skjedde takket være kombinasjonen av radikale virkemidler, mediatekke og sterk oppslutning blant trakassert ungdom og innvandrere i Trondheim.

Globaliseringskonferansen som gikk av stabelen i Oslo i helgen, hadde lørdag stormøte om krigen i Afghanistan. Det ble en dårlig dag for SVs representant i panelet.
Det er bare sionister og nazister som har interesse av å sette likhetstegn mellom jøder og staten Israel. Det er ikke folk med jødisk tro, men staten Israel som er fienden.



I raseriet over Israels terror, er det noen ungdommer som har latt seg lure av sionistenes propaganda og som retter verbale angrep mot «jødene». Uten å vite det, løper de sionistenes ærend. Sionismen er en rasistisk ideologi bygget opp rundt myten om en «jødisk nasjon» og dermed statskonstruksjonen Israel, mens jødedom er en religion. De fleste sionistene og støttespillerne til staten Israel er ikke jøder, men kristne fundamentalister. Slett ikke alle jøder er sionister!

Det er ingen skam å være verken jøde, kristen eller muslim. Derimot er det en skam å være sionist! Palestinavenner og antiimperialister må fordømme ethvert forsøk på å ansvarliggjøre alle jøder for sionistenes og staten Israels politikk og gjerninger. De eneste som tjener på det er sionistene, nazistene og andre mørke krefter!



Modige jøder trosser Israel

Det er sant at de fleste jødene i Israel slutter opp om sionismen og staten Israel, det er også sant at det er en uhyre sterk sionistisk lobby i USA – der fundamentalistiske kristne spiller en minst like framtredende rolle som jøder. Men det er like sant at det finnes modige jøder som trosser sionismen og som avviser at den representerer folk med jødisk tro. Det er også jøder i Israel som løper stor personlig risiko ved å protestere mot sioniststatens terror mot palestinerne.

Et femtitalls jøder gjennomførte den 14. januar en dristig okkupasjon av det israelske konsulatet i Los Angeles (bildet over), hvor de lenket seg sammen under slagord og paroler som «Ikke i vårt navn. Vi vil ikke være tause» og «Stopp Israels apartheid». Disse modige jødene blir utsatt for vill hets fra sionistene, de fortjener applaus og varm støtte fra alle antiimperialister og alle palestinavenner! Vi skulle gjerne sett at det fantes enda flere norske jøder som våget å trosse sionismens anførere her til lands.




StreikeløpeseddelEtter at 19 000 arbeidere i byggfagene har vært i streik i fire døgn, er konflikten avblåst etter nytt meklingsforslag. 

Bygningarbeiderne har slått tilbake arbeidskjøpernes forsøk på sosial dumping; de har fått gjennomslag for økte minstelønnssatser og en justeringsordning der satsene heves et hakk fra 2011. Også akkordtariffene er forbedret. Tilsvarende gjelder for overtid, reisegodtgjørelse og verktøygodtgjørelse blant annet. Dette ville ikke ha vært mulig uten kampen som er blitt ført.

Les mer på sidene til Fellesforbundet

Last ned Riksmeklingsmannens møtebok