Nesten på årsdagen for det kriminelle overfallet på Irak i 2003, iverksatte imperialistmaktene fly- og rakettangrep mot Libya. Krigspropagandaen er like løgnaktig og falsk nå som den var i 2003, selv om det denne gangen skjer med et FN-mandat som «autoriserer medlemsstater […] å treffe alle nødvendige tiltak for å håndheve overholdelse av flyforbudet». En formulering som krigsmaktene fritt tolker til å handle om langt mer enn en flyforbudssone.

Nei til fremmed intervensjon!Krigen er satt i gang under dekke av at angriperne skal «beskytte sivilbefolkningen». Alle som ikke er blindet av krigspropagandaen kan se at det er nøyaktig det motsatte som skjer: Franske Mirage-jagere slapp 19. mars bomber over Benghazi og Tripoli, mens Storbritannia og USA har sendt minst 110 Tomahawk-raketter mot libyske mål. Søndag ettermiddag var minst 64 drept i angrepene. Blant annet skal flere sykehus være ramma.

Våpenhvile ignorert

Angrepene skjedde til tross for at regjeringa i Tripoli umiddelbart etter at sikkerhetsrådets resolusjon ble kjent, erklærte ensidig våpenhvile og dermed imøtekom det første punktet i sikkerhetsrådets Resolusjon 1973 (2011).

De franske og amerikanske angrepene ble like fullt gjennomført, og den libyske statens kunngjøring om våpenhvile ignorert. Allerede her brøt «koalisjonen av villige» sin egen resolusjon og avslører at krigen har helt andre mål enn «vern av sivile liv».

Frankrike og Storbritannia har stilt seg i spissen for krigen mot sine gamle koloniområder. Det var disse to statene som presset på for å tvinge igjennom en resolusjon i sikkerhetsrådet. Et noe mer nølende USA sluttet seg til.

Den arabiske liga protesterer

En vesentlig del av det politiske og diplomatiske forarbeidet var å presse Gulfstatene og Den arabiske liga til å stille seg bak kravet om en flyforbudssone over Libya. I resolusjonsteksten blir de arabiske statenes og Den arabiske ligaens rolle kraftig understreket. Ideen var å la flystyrker fra Qatar eller Saudi-Arabia innlede angrepene for å gi krigen et «arabisk» tilsnitt.

Denne planen slo åpenbart feil, ettersom Frankrike og anglo-amerikanerne trykket på avtrekkeren først. Den arabiske støtten er i ferd med å svinne fra krigens første dag:

«Det som skjer er noe annet enn målet vi hadde om å innføre en flyforbudssone. Det vi ønsket var at sivile libyere skulle bli beskyttet, ikke bombet av Vesten», sier leder av Den arabiske liga, Amr Moussa.

Den afrikanske union (AU) har fra sitt møte i Mauretania krevd umiddelbar stans i angrepene på Libya. Allerede den 10. mars avviste freds- og sikkerhetsrådet i AU alle forslag om fremmed intervensjon mot landet. Men «de regionale aktører» er åpenbart uinteressante når de ikke danser etter imperialistmaktenes pipe.

Splittelse i NATO

Russland, Kina og en rekke land i Latin-Amerika har advart og uttrykt sterk uro over det som skjer. Heller ikke i NATO er det enighet. Tyskland nektet å støtte resolusjonen i Sikkerhetsrådet. Tyrkia og Bulgaria uttrykker seg stadig skarpere imot, og har foreløpig torpedert planene om å gjøre aggresjonen til en NATO-operasjon. Men det er bare et spørsmål om dager før tyrkerne bankes på plass.

– Tyrkia vil aldri rette våpen mot Libyas folk. Statsminister Erdogan.

– Det er utenkelig for oss at våre soldater skulle slippe bomber over libyere, sier statsminister Erdogan ifølge den tyrkiske avisen Hurriyet. – Tyrkia vil aldri rette våpen mot Libyas folk , sa han nylig på et møte i regjeringspartiet AKP. Bulgarias statsminister Boyko Borissov har klart sagt at målet for koalisjonens angrep er å få kontroll over Libyas oljeressurser. – Jeg vil ikke sende pilotene våre ut på et slikt eventyr, sa Borissov i et intervju med fjernsynsstasjonen TV7 mandag. – Interessene bak operasjonen i Libya dreier seg i stor grad om hvem som skal utnytte landets oljekilder, la han til.

Storbritannia og USA øker nå presset for å gjøre aggresjonen til en NATO-krig. USA prøver å nedtone sin rolle og har dessuten spent krigsmaskinen sin til bristepunktet. Det har imidlertid ingen betydning for kommandolinjene. En amerikansk admiral leder uansett operasjonen.

Norge snur kappa

I forrige uke kunne man la seg lure til å tro at den norske regjeringa var blitt mindre krigsgal etter erfaringene i Irak og Afghanistan. Utenriksstatsråd Jonas Gahr Støre manet til forsiktighet og advarte mot vestlig innblanding, mens statssekretær Espen Barth Eide sa at «det er viktig at libyerne må lage sin egen revolusjon». Usedvanlig klok tale til å komme fra norsk utenriksledelse. Derfor kunne det jo ikke vare.

Norge har ikke våget å følge Tysklands linje. Straks USA lot seg overtale av Frankrike og Storbritannia og kastet seg med på krigstoktet, har regjeringa løpt beina av seg for å stille med «bidrag». – Norge vil ta ansvar, sa statsminister Stoltenberg og ilte til sin kollega «lille Napoleon» Sarkozy i Paris for å tilby sine tjenester. I motsetning til Bulgaria, sender Norge «pilotene våre ut på et slikt eventyr» der verken endemål eller kommandoforhold er klarlagt.

Her er noe av hva statsminister Stoltenberg presterte å si på møtet hos den krigsgale franske president Sarkozy den 19. mars:

«For å seire kreves det vilje, utholdenhet og oppofrelse.
Vi gir vår udelte støtte til arbeidet som FNs generalsekretærs spesialutsending legger ned for å finne en bærekraftig og fredelig [sic] løsning på krisen.
Selv om makt alene ikke vil være tilstrekkelig, hender det at det internasjonale samfunnets kollektive vilje må tvinges igjennom med militære midler. Mens vi er samlet her, er Norge derfor i ferd med å klargjøre relevante kapasiteter fra Luftforsvaret for oppgaven, inklusive seks kampfly. […]
Dette er et sannhetens øyeblikk. Historien vil avsi sin dom over oss på grunnlag av våre handlinger nettopp i disse dagene».

Det siste har Stoltenberg rett i.

SV åpner for bakkestyrker

Norske F-16 fly deltar aktivt i angrepskrigen. Foto fra wikimedia.«Kapasitetene» består av en skvadron F-16 fly og en stab av 120 piloter, teknikere, sikkerhetspersonell og presseoffiserer. Norske kampfly har ikke deltatt i krigsoperasjoner siden de var stasjonert i Afghanistan i 2006. Men nå skal den norske regjeringa vise at den er like pro-aktivt aggressiv som den danske, som allerede har en flystyrke på plass på Sicilia. De norske flyene skal være mer teknisk avanserte, og kan derfor være førstevalg for operasjonsledelsen i gjennomføring av angrepsoppdrag. Allerede 24. mars var jagerbomberne i full aksjon over libysk luftrom. De står direkte under amerikansk kommando.

Hele Stortinget støtter denne aggressive angrepskrigen, fra FrP til SV.  Nestleder i SV, Bård Vegar Solhjell kaller FN-resolusjonen «positiv og nødvendig» og legger overfor NTB til at «eventuelle forslag om å sette inn bakkestyrker må vurderes svært nøye». Slik taler en sann imperialistisk håndlanger.

Hele FN-argumentasjonen har ramlet sammen fra første dag, noe reaksjonen fra Den arabiske liga viser. De krigførende statene, i hovedsak NATO-land, bidrar for hver bombe til å styrke og bygge opp om legitimiteten til Muammar Gaddafis regime. De «hjelper» ikke, men undergraver og kompromitterer de folkelige kreftene i Libya som vil ha et fritt, uavhengig og demokratisk Libya. Dét kan aldri oppnås i samspill med imperialismen og dens gamle kolonimakter.

I den grad Gaddafi-regimet oppfyller løftet om å dele ut våpen til hele folket, bør enhver patriotisk libyer først kjempe mot invasjonsstyrkene. Deretter kan våpnene vendes mot Gaddafi. Et oppsplittet Libya underlagt nykoloniale løpegutter for NATO-herrer, betyr alt annet enn frihet og demokrati. Skulle dette siste bli utfallet, er det en hån mot folkeopprøret og de mange ofrene for Gaddafis regime og imperialistenes terrorbombing.

  • Stopp bombekrigen mot Libya!
  • Støtt det libyske folkets kamp for demokrati og mot invasjonsstyrker!
  • Alle norske styrker ut! Hent soldatene hjem!

Les flere artikler på kpml.no

LO og NHO vil ha et nytt «solidaritetsalternativ» for å hjelpe kapitalen ut av krisa.

LO og NHODet var under årskonferansen til NHO at LO-leder Gerd Kristiansen og NHO-direktør Kristin Skogen Lund omdøpte moderasjonslinja til «et kollektivt løft».

Alle solemerker tyder på at tospannet legger opp til et nulloppgjør og et råttent pensjonsforlik allerede før forbundene i LO har vedtatt sine krav foran hovedoppgjøret. Også for bransjer der profitten øker.

Politisk streik den 18. januar: Det ble en mektig mønstring onsdag ettermiddag da tusenvis av fagorganiserte krevde at regjeringa legger ned veto mot at vikarbyrådirektivet til EU blir innført i Norge.

Den politiske streiken ble rundet av i Oslo med et entydig krav om veto fra den faglige mønstringa foran Stortinget 18. januar.I Oslo ble den politiske streiken mot vikar-byrådirektivet rundet av foran Stortinget.I Oslo trosset fire tusen fagorganiserte snøkavet på Youngstorget, i byparken i Stavanger demonstrerte to tusen til tross for regn og møkkavær, i Trondheim stilte 1600 på torget. Og så videre landet rundt.

Det samla tallet på streikende var langt, langt større enn dette. Det er en historisk sterk faglig protest mot EU-tilpasninga og trusselen mot faglige rettigheter som følger av denne politikken.

Likevel har det vært påfallende medietaust i NRK, TV2 og de store borgeravisene. Man skulle tro de alle hadde fått referatforbud.

Det var tett med fagforeningsfaner foran kontorene til Oslo Havn KF. Foto: CC-BY-NC JRSLO-ledelsen var invitert, men glimret med sitt fravær da et par hundre fagorganiserte og støttespillere fra inn- og utland viste sin solidaritet med de kjempende bryggearbeiderne.

Støttemarkeringa utenfor kontorene til det kommunale Oslo Havn fant sted etter at bryggesjauerne hadde aksjonert på Sjursøya tidligere på dagen. Etter en drøy halvtime dukket politiet opp på Sjursøyaterminalen – med våpen i beltet! Innsatslederen ga aksjonistene beskjed om å fjerne seg, etter å ha fått instruks fra høyere hold.

Bryggearbeiderne fortsatte marsjen bort til Vippetangen og kontorene til Oslo Havn KF.

13-timersdagen rykker nærmere.13-timersdagen rykker nærmere.Regjeringa har sikra politisk flertall for midlertidige ansettelser og søndagsarbeid. Den eneste endringa i forhold til det opprinnelige forslaget er at maksperioden for midlertidig ansettelse skal være tre år og ikke fire, samt at man «bare» skal kunne jobbe tre søndager på rad. I stedet for å massemobilisere medlemmene og feie lovforslaget av bordet, vil LO-ledelsen heller drive valgkamp de neste åra.

Nestleder i Oslo Bryggearbeideres Forening, Tommy Torgersen, talte for havnearbeiderne på Youngstorget 1. mai.

Torgersen konfronterte tausheten fra den sentrale LO-toppen: «LO har ved flere anledninger hevdet å støtte oss, men vi må se det. Et vedtak er ikke verdt papiret det er skrevet på lenger. Vi må se handling, vi må se støtte, vi må se LO. Nå!»

 

Teser om sosialismens økonomiske grunnlag og om sosialismen som overgangssamfunn.

Forfatteren utelukker ikke at disse tesene kan trenge til ytterligere presisering.

1. Et samfunns økonomiske grunnlag (basis) består av produktivkrefter  og produksjonsforhold.   Over dette grunnlaget reiser det seg en politisk, ideologisk, kulturell og juridisk overbygning.

2. Den samfunnsmessige overbygninga (lover, maktstrukturer, ideologi, moral) springer ut av og er tilpasset basis, men den virker også aktivt tilbake på og påvirker utviklinga i den økonomiske basis innafor rammene av de objektivt eksisterende økonomiske lovene.

3. Det eksisterer objektive økonomiske lover for alle kjente samfunnssystemer, mens noen økonomiske lover er spesifikke for bestemte samfunnssystemer.

En objektiv økonomisk lov for alle samfunnssystemer er at det må herske samsvar mellom produktivkrefter og produksjonsforhold. Når produktivkreftene ikke lenger kan utvikle seg uten å møte stengsler, krever det tilpasninger og endringer i produksjonsforholdene. Når stengslene blir uoverkommelige, må de gamle produksjonsforholdene omkastes fullstendig. Disse endringene i samfunnets økonomiske basis må ledsages av en omveltning i samfunnets overbygning.

4. Produktivkreftene er de mest bevegelige og dynamiske kreftene, mens produksjonsforholdene er bestemmende: det vil si at de enten hemmer eller fremmer produktivkreftenes utvikling. Bestemte produksjonsforhold svarer til et bestemt utviklingstrinn av produktivkreftene.

5. Produktivkreftene utvikler seg i det gamle samfunnets skjød, og kommer på et gitt tidspunkt i antagonistisk konflikt med de rådende produksjonsforholdene. Denne konflikten lar seg bare løse gjennom en samfunnsmessig revolusjon som kullkaster de gamle produksjonsforholdene og skaper en ny samfunnsmessig overbygning.

6. Alle nye samfunnssystemer vil for en viss tid måtte dra med seg levninger fra de gamle produksjonsforholdene.

7. Mens de nye produksjonsforholdene i tidligere samfunnssystemer til et visst punkt vokste fram innafor det gamle samfunnets rammer, må sosialismen bygge sin egen økonomiske basis og etablere helt nye produksjonsforhold. Mens f.eks. den kapitalistiske overbygninga oppstår som en nødvendig refleks av endringene i basis, er den sosialistiske overbygninga en forutsetning for å drive igjennom en økonomisk basis av en ny type. Overbygninga - i praksis statsmakta - spiller dermed en avgjørende rolle i etableringa av de nye produksjonsforholdene.

8. Et absolutt og avgjørende ledd i bygginga av sosialismens økonomiske basis er ei sterk statsmakt som ligger i arbeiderklassens hender - proletariatets diktatur.

9. Den sosialistiske oppbygginga må foregå etter en sentralstyrt og overordna plan som omfatter og involverer hele samfunnet. Med dagens teknologi er dette en umåtelig mye lettere oppgave enn det var for tidligere sosialistiske oppbyggingsforsøk.

10. Sosialismen er et overgangssamfunn som fortsatt bærer merker fra foregående samfunnsystemer, som for eksempel verdiloven og den borgerlige rett som følger av den. Slik må sosialismen i den første fasen inngå en rekke kompromisser omkring alle spørsmål - unntatt når det gjelder arbeiderklassens ubeskårne kontroll over statsmakta og dens organer.

11. Sosialismen kan samtidig nyttiggjøre seg at en framskreden kapitalisme har gitt den overveiende del av økonomien en samfunnsmessig karakter. Den utvikla kapitalismen og aksjeselskapsformen har allerede til en viss grad «ekspropriert» kapitalistene og grunneierne som individer fra sin egen eiendom.

12. Sosialismen - eller kommunismens lavere fase - har som oppgave å avskaffe klassene. Den må raskt ta skritt for å etablere produksjonsforhold hvor den kapitalistiske privateiendommen blir avløst av samfunnsmessig eiendom, det vil si at den i løpet av kortest mulig tid avskaffer borgerskapet som klasse.

13. Småborgerskapet og tilhørende sjikt kan ikke avskaffes med ett slag. Det ville ødelegge samfunnsøkonomien og gjøre store deler av de småborgerlige lagene til fiender av det nye samfunnet. Staten må i første omgang aktivt tilrettelegge for at de småborgerlige laga ser seg tjent med overgang til ulike former for samvirke, kooperativer og kollektiv gruppeeiendom.  

14. Den viktigste og høyeste formen for samfunnsmessig eiendom er den sosialistiske statseiendommen, som virkeliggjøres ved overtakelse eller ekspropriasjon av alle jord- og landressurser, finanssystemer, all infrastruktur og store industrier. I jordbruket og fiskeriene og enkelte andre sektorer må den nye statsmakta gå mer gradvis fram, ved å utvikle former for kollektiv og kooperativ gruppeeiendom. På denne måten legger sosialismen grunnlaget for at det ikke lenger eksisterer antagonistiske klasser i samfunnet.

15. Dette betyr på ingen måte at klassekampen opphører, bare at de fiendtlige klassene har opphørt å eksistere som klasser i økonomisk forstand. Tvert om vil klassekampen skjerpes. Elementene fra de gamle utbytterklassene vil, i tett samarbeid med den imperialistiske omverdenen, bruke alle midler som står til rådighet for å gjenopprette utbyttersystemet, og de vil spille på småborgerlige, religiøse og andre tilbakeliggende former for bevissthet i massene. I særdeleshet vil de med krav om «demokrati» og «ytringsfrihet» oppfordre til opprør mot den nye «despotiske» statsmakta som har fratatt utbytterne deres privilegier.

16. I den første fasen av oppbygginga kan det bli nødvendig å ty til former for statskapitalisme og i særlige tilfeller også tillate begrensa privatkapitalistisk virksomhet. Denne fasen må imidlertid være svært begrensa og kortvarig, om ikke hele det nye samfunnet skal bli underminert.

17. Sosialismens økonomiske grunnlov er å tilfredsstille folkehusholdningens stadig voksende materielle og kulturelle behov på grunnlag av utnyttelse av den mest moderne teknologien. Men sosialismen må samtidig forholde seg til de objektivt virkende økonomiske lovene. Den må lære å utnytte dem, og samtidig gradvis innskrenke disse lovenes virkefelt.

18. For at sosialismen skal utvikle seg mot kommunismen, er det grunnleggende at produksjonen av produksjonsmidler (avdeling I) har forrang foran produksjonen av forbruksvarer (avdeling II), sjøl om de sistnevnte er mer etterspurte og på kort sikt gir større akkumulasjon. Produksjonsmidlene skal og må kontrolleres av staten, og kan ikke selges fritt, det vil si at de er unndratt verdilovens virkeområde.

19. Også under sosialismen vil produktivkreftene utvikle seg raskere enn produksjonsforholdene. Men under sosialismen kan den økonomiske politikken, idet den tar hensyn til de økonomiske lovene og de politiske mulighetene, sikre at motsetningene mellom produktivkrefter og produksjonsforhold ikke utvikler seg antagonistisk. Dette krever at de sosialistiske produksjonsforholdene stadig blir perfeksjonert og utvikla - i siste instans betyr dette at eiendomsformene blir stadig mer samfunnsmessige, at kollektive eiendomsformer gradvis blir statlige, at verdilovens virkeområde blir begrensa til å omfatte stadig færre (forbruks)varer, og at varebyttet mellom by og land gradvis blir avløst med produktbytte.

20. Den sosialistiske staten og arbeidermaktas oppgave er å avskaffe klassene og alle former for privat eiendom. Det innebærer også å innskrenke den borgerlige rett, gjennom systematisk å minske lønnsforskjellene. Først når alle samfunnets grupper er løfta opp på samme nivå og all eiendom er samfunnsmessiggjort i ytterste instans, vil klassene oppheves og staten dø bort.

21. Denne overgangen til kommunismens høyeste fase, betinger et overskudd av varer i forhold til samfunnets behov, et nytt menneske skapt av den kulturelle og politiske oppdragelsen, og folkets aktive deltakelse i styringa av samfunnet som er muliggjort gjennom fire eller fem timers arbeidsdag.

22. Mens sosialismen kan virkeliggjøres i ett land (forutsatt at landet har en viss størrelse og rår over de viktigste naturressursene), er kommunismen bare mulig i verdensmålestokk.

23. Mens kommunistenes endemål er kommunismens høyere fase, er sosialismen vårt umiddelbare strategiske mål.

LO i Trondheim mener virkningene av Vikarbyrådirektivet vil være negativt for norsk arbeidsliv og mener direktivet ikke må implementeres som norsk lov. Vi krever derfor at det må nedlegges veto mot dette direktivet.

FANEMARKERING 1. DES. KL. 11.00

Det blir overrekkelse av krav til Stortingets arbeids- og sosialkomite som skal behandle direktivet. Vi oppfordrer fagforeninger til å stille opp med faner.

Glimt fra markeringa for bryggesjauerne på Youngstorget i Oslo 5. april. Rundt 900 deltok på markeringa.

Klikk på bildene for å forstørre. Alle foto: Revolusjon. Se reportasje og flere bilder på sidene til Transportarbeiderforbundet.

Massiv fanemønstring på Youngstorget 5. april 2014.Diktopplesning ved Ola Bog.Salongorkesteret spiller for bryggearbeiderne.  

 

Arbeidsminister Bjarne Håkon Hanssen (Ap) kan mer enn å kaste ut asylsøkere.

Tomme minibanker – en trussel mot liv og helse? Foto: Revolusjon Han varsler at regjeringa griper inn med tvungen lønnsnemnd i finanskonflikten mandag. Det skjer på tross av forsikringer to dager tidligere fra ministeren om at det var opp til partene sjøl å ordne opp, og at regjeringa ville ligge unna.

Finansnæringens Arbeidsgiverforening (FA) har åpenlyst spekulert i at en varsla lockout ville ende med tvungen lønnsnemnd. Og det var nettopp det som skjedde, sjøl om tomme minibanker knapt kan sies å være en alvorlig trussel mot liv og helse.

faglogo

Forslaget til en ny lov til erstatning for arbeidsmiljøloven skrur tida hundre år tilbake.

AML kom i 1977Den norske arbeidsmiljøloven har på mange måter vært unik for et kapitalistisk klassesamfunn. Nå skal bestemmelsene liberaliseres. For første gang på over hundre år kommer det et forslag som blant annet forverrer bestemmelser om arbeidstid, kollektive rettigheter og stillingsvern. Det kalles «modernisering» à la EU (som tidligere påpekt i Revolusjon nr 24).

LO legger opp til et usedvanlig slapt mellomoppgjør i valgåret 2013. Og hva skjedde med jobb nr. 1?

Arbeid til alle – ikke lenger jobb nummer en? Arkivfoto.Arbeid til alle – ikke lenger jobb nummer en? Arkivfoto. Moderasjonsargumentet er lav prisvekst og lav rente, og at det er «umulig» å fronte offensive krav i lys av krisa på det europeiske eksportmarkedet. Det er ikke store kronetillegg som skal til for å sikre kjøpekrafta i tråd med LO sitt krav. Men NHO vil ha nulloppgjør, og det er brudd i forhandlingene når dette skrives. Mekling foregår i påska.

At overproduksjonskrisa har slått inn i tradisjonell norsk industri, spesielt innen treforedling, er et faktum. Midt under forhandlingene kom meldinga om at Södra Cell på Tofte vil legge ned 300 arbeidsplasser. Omtrent samtidig melder Norske Skog at en papirmaskin ved anlegget i Skogn vil bli stanset til sommeren.

Men ved siden av disse realitetene for noen eksportbransjer dreier det seg fra LO sin side om knebøyninger for Kong kapital og Kronprins Stoltenberg, som ikke skal plages av en problematisk fagbevegelse i et valgår. I en situasjon der industribedrifter stenges ned, er det mer enn merkelig at LO velger å feie det gamle og rettferdige kravet om arbeid til alle under teppet.

Om LO-medlemmene har tenkt å slå seg til ro med denne systemlojale realismen, gjenstår å se.

Stoltenberg sa i valgkampen at han ønsket en aktiv stat, og ikke en passiv stat som bare så på at industri ble nedlagt.

Union Skien

Alle partilederne stilte opp i Skien med vakre løfter til Union-arbeiderne før valget. Torsdag 26.01.2006 kunne TV2 melde at Stoltenberg-regjeringen ikke kommer til å gripe inn for å redde Union.  - Vi har snudd hver en stein etter at vi overtok for å finne en måte vi kan bidra til en annen beslutning, sa næringsminister Odd Eriksen.

Pengene, særlig i form av kreditt, gir inntrykk av å ha overnaturlige, skapende egenskaper. Slik framtrer pengene som løsrevet fra sitt egentlige opphav – arbeidet. Menneskene har frambragt varer, penger, ting som underlegger menneskene disse tingenes herredømme. I denne tingliggjorte verden blir menneskene fremmedgjort.

Det kan se ut som om pengene, når de opptrer i form av kreditt, bryter med denne fremmedgjøringa. Hvis et menneske står uten materielle midler til produksjon eller forbruk, har det mulighet til å inngå et personlig forhold til et annet menneske, et kredittforhold, som dermed gjør det mulig for ham å forbruke eller produsere.

Slik oppstår den forestilling at det tingliggjorte forholdet i et samfunn som bygger på vareproduksjon blir forvandlet tilbake til et personlig forhold mennesker imellom.

Marx kritiserte tilhengerne av den utopiske sosialisten Saint Simon for å ha latt seg narre av dette bedraget. «St. Simonistene […] ser på utviklinga av penger, veksler, gjeldspapirer, kreditt og bankvesen som en gradvis opphevelse av menneskenes atskillelse fra tingene, av kapitalen fra arbeidet, privateiendommen fra pengene og pengene fra menneskene, atskillelsen av mennesker fra mennesker. Det organiserte bankvesenet er dermed deres ideal.» (Marx, MEW Ergängzuband 1, s. 448 ty.utg., Marx’ uthevelser.)

Marx påviste med sin analyse i 1844 at kredittvesenet, i stedet for å oppheve fremmedgjøringa, snarere setter dette forholdet på spissen.

«Men denne opphevinga av fremmedgjøringa, denne tilbakevenden av mennesket til seg sjøl og dermed til andre mennesker er bare et bedrag, den er en enda mer infam og ekstrem sjølfremmedgjøring, avmenneskeliggjøring, ettersom dens element ikke lenger består av varer, metall, papir, men av et moralsk væren, den gjensidige tilværelse, det innerste i menneskets bryst; ved at det under skinn av tillit mennesker imellom, innebærer den høyeste grad av mistillit og den fullkomne fremmedgjøringa.»

Tro og kredittverdighet

Ordet kreditt kommer av det latinske credere – som betyr å tro. Den som yter kreditt til noen tror at han vil få kreditten tilbakebetalt, ellers ville han ikke ha gitt den.

Man kan sjølsagt tenke seg at en rik innvilger kreditt til en fattig, som han anser for å være flittig og ordentlig. Denne formen for kreditt hører til den romantiske, sentimentale del av nasjonaløkonomien, til dens ytterpunkter, som unntak, ikke som regelen. Långiveren vil dessuten ha sikret seg pant i denne personens evner og arbeid.

«Tenk hvilken nedvurdering», sier Marx, «som ligger i at et menneske blir verdsatt i penger. Det sier seg sjøl at kreditoren ut over den moralske garantien også har garantier i form av juridisk tvang og videre mer eller mindre reelle garantier (såkalt kredittsikkerhet – J.St.) for sin mann.»

«Kreditten er den nasjonaløkonomiske dommen over et menneskes moralitet. Gjennom kreditten er mennesket sjøl i stedet for metall eller papir blitt formidler av bytte(forholdet), ikke som menneske, men som tilstedeværelsen av kapital og renter av denne. Bytteforholdet er slik riktignok tilbakeført til mennesket fra sin materielle form, men bare fordi mennesket har pantsatt seg sjøl i materiell skikkelse. […] mennesket er sjøl blitt forvandlet til penger, eller pengene er inkorporert i ham (kroppsliggjort). Den menneskelige individualitet, den menneskelige moral (jfr. uttrykket betalingsmoral – J.St.) er sjøl blitt både en handelsartikkel og en gjenstand hvori penger eksisterer.»

I det moderne kapitalistiske samfunnet er praktisk talt enhver arbeider slave, ikke bare av produksjonen og lønnsarbeidet, men også av bankene – kredittyterne. Du blir ikke bare vurdert ut fra hva arbeidskrafta di er verd for bedriften, men også din egen livsførsel er en «handelsartikkel» som du er nødt til å selge for for eksempel å skaffe deg et husvære.

Slik er ikke bare din fysiske og intellektuelle arbeidskraft, men også din personlighet pantsatt til kapitalistene. Mens arbeidskrafta blir solgt for et begrensa antall timer av døgnet, løper kredittforholdet og overvåkinga av din betalingsmoral døgnet rundt. Når regningene hoper seg opp, og du må be banken om betalingsutsettelse, skapes et inntrykk av at banken etter en «personlig vurdering» av deg og din betalingsevne, innvilger deg dette på medmenneskelig grunnlag.

Dette og en rekke andre forhold tilslører kapitalismens egentlige vesen. Derfor må vi trenge inn under det falske sløret. For å forandre virkeligheten, må vi først forstå den.

Fra en artikkelserie kalt Lynkurs i noen sider ved marxismens politiske økonomi fra 1998-99.

Valgkampen og valget er overstått. Også de «rødgrønne» har i praksis gitt opp anstrengelsene for å bevare jobbene ved Union Skien. Arbeiderne må – som alltd – stole på seg sjøl og på klassesolidariteten.

Hjelmer mot kupongklippereNorske Skog-ledelsen og selskapets styre står fast på sitt. Bedriftsforsamlinga fatter endelig vedtak den 4. oktober. De eneste som kan snu flertallet, er trolig skogeierne, som tilsammen sitter på rundt en femtedel av Norske Skog-aksjene. Men også et flertall av de «nasjonale» grunneierne, vil etter alt å dømme følge konsernledelsen.

Husk Viking Askim!
Under valgkampen utspilte det seg en «rørende» omsorg for arbeidsplassene ved Union. Samtlige partier sendte sine toppkandidater i flokk og følge til Skien, og alle skulle «kjempe for arbeidsplassene» og det lokale næringslivet. Så får vi se hva det betyr når den rødgrønne regjeringa skal følge opp sine løfter. LO-ledelsen har allerede krevd minst en plass i regjeringa, med næringsministeren som førstevalg.

Det kan være god grunn til å minne om hvordan det gikk da LO-sekretær Ole Knapp som industriminister i 1991 skulle redde de fem hundre arbeidsplassene ved Viking dekk i Askim fra nedlegging. Fabrikken ble nedlagt, og Knapp ble skarpt kritisert for ikke en gang å ha brukt ervervsloven aktivt.

Ervervsloven
Ervervsloven ble opphevet i 2002 av Bondevik-regjeringa. Det ble da satt sluttstrek for konsesjonsplikt og andre lovreguleringer i forbindelse med oppkjøp og investeringer i Norge. «Opphevelse av ervervsloven innebærer at det settes en sluttstrek for 110 års lovregulering på dette området», skrøt daværende næringsminister Ansgar Gabrielsen.

Konkurransetilsynet
Enkelte satte sin lit til det felleskapitalistiske kontrollorganet Konkurransetilsynet. RV ba tilsynet granske Norske Skog. 28. september forelå «dommen»: Tilsynet har kommet til at Norske Skog ikke opptrer i strid med konkurranselovens forbud mot misbruk av sin dominerende stilling. – Norske Skog må stå fritt til å restrukturere sin virksomhet for å sikre mer effektiv drift, sier Konkurransetilsynet. Det betyr at Norske Skog heller ikke kan pålegges å selge til Petter Stordalen eller andre 'interessenter'.

Kapitalistenes lovverk er lagd for at kapitalistene skal kunne gjøre hva de vil. For arbeidsfolk gjelder bare det som Rudolf Nilsen sa: Tvers igjennom lov til seier.

Etter fem timers mekling på overtid blei det enighet om ny bussoverenskomst natt til fredag. Det ble også oppnådd enighet om ny avtale for godstransport og miljøbedriftene. For alle områdene er det gitt et lønnstillegg på kr. 5,50 per time til alle.
Bussjåfører: Stort ansvar, lav lønn. Bussjåførene får mer. – Resultatet gir løfter om en betydelig lønnsøking i årene framover, sier forbundsleder Per Østvold til transportarbeider.no

Delt forhandlingsutvalg i buss

Forhandlingsutvalgene for miljøavtalen og godsavtalen anbefalte enstemmig meklingsforslaget, mens det i bussens forhandlingsutvalg var fem stemmer for anbefaling, mens to stemte nei til å anbefale forslaget.

Arbeidsproduktivitet i Norge og noen andre land. Tall og graf fra eurostat.
Norsk produktivitet sammenliknet med EU-snittet og noen andre land.
Graf fra Eurostat.
Nye tall fra Eurostat viser at norske arbeidsfolk er 46 prosent mer produksjonseffektive enn EU-gjennomsnittet.

Dette er også høyere enn tall for USA, for ikke å snakke om Japan, og rimer særdeles dårlig med jamringa fra NHO og stortingspolitikerne om at vi er for «late», at vi har «for mye» sjukefravær og at vi «belaster» Folketrygda så mye at vi må stå i jobb til vi er 80 hvis vi skal gjøre oss fortjent til en pensjon å leve av …