Situasjonen forverres for hver dag og hver time i de libyske byene Sirte og Bani Walid, som trosser angriperne fra NATO og deres libyske medløpere.
Strømmen av nyhetsmeldinger de siste månedene om at «opprørerne er i ferd med å innta de siste motstandslommene», har gang på gang måttet dementeres. Nå er en ny og angivelig avgjørende offensiv på gang mot Sirte, en by på størrelse med Kristiansand.
Video fra den 23.9. som viser den desperate situasjonen i Sirte.Befolkninga i de to byene har holdt heltemodig stand mot månedslang beleiring, artilleriild og bombing, til tross for at innbyggerne lider under kritisk mangel på strøm, vann og medisiner.
NATO deltar som aktivt flyvåpen til den ene parten i den pågående borgerkrigen, fullstendig i strid med FN-resolusjonen om å skulle «beskytte sivile» og også i strid med Genèvekonvensjonen. NATO bekrefter 4. oktober at 9240 angrepstokt er gjennomført siden den 31. mars, et tall som må multipliseres med antallet missiler og bomber som hvert fly er bestykket med.
Trusselen mot det libyske folket er det NATO som utgjør. Men så seint som den 6. oktober vedtok forsvarsministrene i NATO at Operasjon Unified Protector skal fortsette i Libya «så lenge trusselen består»(!).
Norske kampfly er trukket ut, men Norge deltar fortsatt med stabspersonell stasjonert i Napoli som blant annet er med på å plotte angrepsmål på bakken. Det vil i praksis si mål i byene Sirte og Bani Walid, som nødvendigvis er bebodd eller omkranset av sivile.
Forbrytelser mot menneskeheten
NATO og opprørerne skyter vilt mot sivile områder, dreper uskyldige mennesker og familier, ødelegger boliger, sykehus, skoler, hoteller og offentlige bygninger. Mye av dette er dokumentert (se video), men rapporteres knapt i vestlige medier.
Den humanitære situasjonen i Sirte er forferdelig. Syke og skadde mennesker, gravide kvinner og bombeofre kommer ikke til sykehus på grunn av mangel på drivstoff. Hvis de likevel når fram til sykehuset, møter de mangel på medisiner, medisinsk utstyr og oksygen. Sykehusene er overfylte. Drivstoffmangelen og flere ødelagte generatorer gjør at det mangler strøm som trengs for å operere maskiner og essensiellt medisinsk utstyr. Ifølge WTO hadde Libya det beste helsevesenet i Afrika. Det var før NATO – og Norge – la landet i grus.
Kjemper for livet
Når menneskene i Sirte og andre deler av landet nekter å overgi seg, men holder stand mot den umenneskelige overmakta som NATO-koalisjonen representerer, nytter det ikke å forklare dette med at de er hjernevasket eller truet av Gaddafi.
Det såkalte Nasjonale overgangsrådet har lovet bort oljekonsesjoner i fleng til de mest aktive krigførende imperialistmaktene, og opptrer som en ren femtekolonne. Innad i rådet er fraksjonskampen om makt og posisjoner i full gang. Opprørshæren har på kort tid klart å gjøre seg beryktet for sin framferd og utallige overgrep, spesielt overfor svarte og stammefolk som ikke er tilstrekkelig «troende».
I det stammebaserte Libya har utvilsomt noen områder blitt forfordelt under Gaddafi-regimet, mens andre stammer har fått privilegier som gjenytelse for utvist lojalitet. Men det er også sånn at det i Libya har eksistert universelle rettigheter og sosiale velferdsgoder som NATO i samarbeid med islamistene ikke vil vite av og ønsker å eliminere en gang for alle.
Av det libyske «oljefondet» på anslagsvis 150 milliarder dollar, er ca 100 milliarder investert i angriperstatene. Disse midlene er beleilig nok beslaglagt av europeiske NATO-land som gjennomlever tidenes gjelds- og kredittkrise, med akutt mangel på likvide midler.
Derfor fortsetter motstanden mot overløpere og imperialistiske inntrengere. Også i den «falne» hovedstaden Tripoli meldes det om at det grønne flagget stadig oftere blir heist og at motstanden mot det innsatte regimet tar seg opp. Den enerådige Gaddafi var i ferd med å miste grepet på eget folk, men NATO har trolig oppnådd å gjøre ham mer folkekjær enn han har vært på lenge.
Ført bak lyset
FN-resolusjonen mot Libya var basert på løgn og fordreininger, og den ensidige krigspropagandaen har siden blitt formidlet i alle kanaler for å dekke over den pågående NATO-terroren og massakrene. Sannheten er snudd totalt på hodet: Enhver NATO-bombe er et redskap for fred, enhver krigsforbrytelse blir forklart med at den er nødvendig «for å beskytte sivile». NATO påberoper seg når som helst Responsibility to Protect – R2P.
Foreløpig har et russisk og kinesisk veto forhindret at NATO innleder en ny R2P-krig mot Syria, med Iran som nestemann på hitlista. Men den eneste kraften som på sikt kan sette en stopper for NATO-statenes aggresjonspolitikk med menneskerettigheter som universalbegrunnelse, er den folkelige krigsmotstanden i de imperialistiske hovedkvarterene.
Denne motstanden halter, for å si det forsiktig. Humanitære og frivillige organisasjoner sluker og videreformidler i stor grad imperialistenes falske menneskerettsretorikk og «nødvendigheten av at verdenssamfunnet griper inn» med alle nødvendige midler…
Hvor lenge skal fredsbevegelsen, NGO-ene og det meste av venstresida fortsette med å spille på lag med de vestlige NATO-regjeringene og deres medianisser?