Opprop for internasjonal faglig konferanse i Tyrkia
Gönen, Balikesir – Tyrkia, 23.–25. mai 2008
Det er på tide at vi finner sammen igjen!
I et forsøk på å avstive det kapitalistiske utbyttersystemet, lanserte den internasjonale kapitalen og dens regjeringer for omtrent 20 år siden et verdensomspennende angrep med bruk av demagogien om «globalisering». Dette voldsomme framstøtet tok form av vidtrekkende sosiale og økonomiske angrep som spenner fra privatiseringer til fleksibel arbeidstid, fra forlengelse av arbeidsdagen til systemet med underentrepriser, og i den seinere tid med angrep på de demokratiske rettighetene.
Det er et ubehagelig faktum at dagens arbeiderbevegelse ennå ikke har organisert noen storstilt muskeloppvisning for å slå disse angrepene tilbake. Visst er det unntak og ulikheter mellom land, bransjer og fagforeninger. Ikke desto mindre er svakhet, ustabilitet, oppsplitting, mangel på styrke, oppløsningstendenser og mismot typisk for situasjonen i den internasjonale arbeider- og fagbevegelsen.
Angrepene fra den internasjonale kapitalen og dens respektive regjeringer har ikke bare ødelagt levevilkårene for arbeiderne; de har også skadet arbeidernes tiltro til hverandre og til sine faglige organisasjoner. Disse to sidene eller resultatene av kapitalens aggressive angrep har ført til at de båndene som arbeiderne har seg imellom og til sine fagforeninger, har slått knute på seg. Den nåværende periode har atter en gang bevist at det er umulig å løse opp denne knuta med den rådende mentaliteten for klassesamarbeid og råtne kompromisser.
Mens de årsakene som i sin tid ga opphav til og gjorde fagorganisering nødvendig (dvs nødvendigheten av å få slutt på konkurransen arbeiderne imellom for å opptre organisert i forhold til kapitalistene) er blitt enda mer påtrengende i dag, så fortsetter blodtappinga av en betydelig del av fagforeningene. Dette skyldes i hovedsak at fagforeninger fjerner seg fra praksisen og grunntanken med å være kampforeninger (trade unionismen).
På den andre sida: Når arbeiderne har gitt uttrykk for sin mistillit til denne typen «fagforeninger», har klassesamarbeidsfolkene i fagbyråkratiet misbrukt denne mistilliten som påskudd for ikke å føre kamp. Men det som ligger bak denne knuta og mistilliten, er ikke «arbeidernes uvilje». Igjen og igjen har det vist seg at arbeiderne deltar i kampen når fagforeninger opptrer med ei militant og troverdig holdning, linje og ansvarlighet. Fagforeninger som organiserer og fører kamp på denne måten, styrker seg. Uansett om de fører til seier eller ikke, så peker kampene og motstanden som arbeiderne fører imot kapitalens angrep og de nye byrdene som blir lagt på skuldrene til arbeidsfolk, i retning av at det slett ikke er arbeiderne (og de arbeidende) som flykter fra kampen.
Vi som har satt våre navn nedenfor, kjempende fagforeninger, faglige aktivister og fagforeningsmedlemmer, er folk som står ansikt til ansikt med kapitalens allsidige angrep, som opplever de skadelige virkningene og de vedvarende problemene i fagbevegelsen. Vi mener ikke at tilstanden i verdens arbeiderbevegelse er umulig å endre. Vi mener at det dilemmaet som den internasjonale fagbevegelsen gjennomlever, ikke er uløselig og at kapitalens angrep kan slås tilbake.
Både vår egen praksis og den rikholdige og retningsgivende internasjonale arbeider- og fagbevegelsens historie og tradisjon viser at det finnes en vei ut av dilemmaet med lammelse og inaktivitet, som er blitt verre som resultat av linja og praksisen med klassesamarbeid. Motstanden og kampen som arbeiderne over hele verden oppviser, forteller oss at disse problemene kan overvinnes.
Om vi bare ser på de 20 åra som ligger bak oss, ser vi at stadige innrømmelser overfor kapitalens aggresjon, utpresning og trusler, ikke har tilfredsstilt kapitalistklassen eller gjort det mulig å hindre forverring av arbeiderklassens leveforhold. Dessuten, igjen på bakgrunn av tjue års erfaringer, har det vist seg at alle borgerlige regjeringer, fra konservative til sosialdemokrater, som har kommet til makta ikke nøler med å sette det kapitalistiske angrepsprogrammet ut i livet.
For arbeiderne og deres fagforeninger er situasjonen blitt enda klarere: For å endre vilkåra til fordel for arbeidsfolk, for å nedkjempe kapitalens og dens regjeringers angrep på det sosiale og økonomiske området, for å forsvare de demokratiske rettighetene og for å stanse kriger ført og framprovosert av de imperialistiske statene med USA i spissen, så har vi ikke noe annet valg enn å trappe opp kampen i våre land og i våre faglige organisasjoner.
Denne internasjonale konferansen som vi prøver å kalle sammen til, er naturligvis verken et alternativ til det som finnes av faglige strukturer, plattformer eller konferanser i de enkelte bransjer og land. På den andre sida gjør disse strukturene ikke denne konferansen overflødig. Vår appell baserer seg på høyst konkrete nødvendigheter:
– Hvis det er sånn at den internasjonale kapitalen har muligheter til å oppnå maksimalt utbytte av de økonomiske, politiske, juridiske og kulturelle forskjeller imellom landa, og hvis den uforferdet utnytter disse muligheter til å oppildne til kappestrid arbeiderne imellom og også mellom fagforeningene;
– Hvis det er sånn at den internasjonale kapitalen er i stand til å gjøre bruk av internasjonale organisasjoner som EU, Det internasjonale pengefondet (IMF), Verdensbanken, Verdens handelsorganisasjon og G8 som midler til å manipulere og sette folkene opp mot hverandre, for å undertvinge og for å legitimere de samla og samordna tiltakene for innsnevring av økonomiske, politiske og demokratiske rettigheter eller hindre at de blir virkeliggjort;
– Hvis det er sånn at arbeiderne i alle land ikke er i stand til å hemme den internasjonale kapitalen i å utnytte disse mulighetene, dels på grunn av hjelpeløshet og manglende organisering, og dels på grunn av manglende samarbeid. Og hvis det er sånn at de pro-kapitalistiske faglige sentraene for klassesamarbeid, som hyller «internasjonal konkurranseevne» som en naturlov man bare må legge seg flat for, og som har redusert internasjonal solidaritet til symbolske erklæringer og besøk og har gjort enhet og solidaritet mellom arbeidere i alle land til ord uten innhold;
Da er det opplagt et påtrengende og brennende behov for at kampvillige og oppriktige fagforeningsfolk og framskredne arbeidere, som for det meste ikke engang vet om hverandre, organiserer til kamp i sine egne land, at de kommer sammen og lærer hverandre å kjenne og diskuterer problemene i kampen og sine erfaringer i kampene de fører imot angrepene fra kapitalen og dens regjeringer – sånn at de som resultat av utveksling av erfaringer med tanke på mulige former for kollektive aksjoner, kan samle seg om én felles kamplinje og forståelse.
Det er ingen tvil om at den internasjonale faglige konferansen er en konkret nødvendighet som ikke kan utsettes. Ved å samle kampene vi utkjemper alle i våre land imot de internasjonale monopolene, ved å bruke internasjonale erfaringer og forbindelser som kan legge grunnlag for en felles forståelse og linje i kampen mot angrepene vi utsettes for, kan vi diskutere hvordan sette en stopper for fagforeningenes blodtapping som ett av de grunnleggende spørsmålene for fagbevegelsen av i dag, samt de mangesidige problemene omkring hvordan fagforeningene kan utvikles som kamporganisasjoner og dermed atter inspirere og vinne tillit blant arbeiderne.
Av disse grunner sier vi at vi må «finne sammen!» igjen som kjempende fagforeninger og fagforeningsfolk, som representerer hundretusenvis av arbeidere og arbeidsfolk, for å ta opp følgende emner:
1. Hvordan og på hvilket grunnlag kan vi som fagforeninger reise kamp imot de mangesidige angrepene fra kapitalen og dens regjeringer på grunnlag av ei felles linje og i forståelse og samvirke med hverandre
2. Hvordan og med hva slags faglig politikk og linje kan vi komme ut av det dødvanne som fagforeningene befinner seg i, og overvinne den mangelen på kampkraft som størstedelen av fagforeningene lider under?
3. Hva kan vi gjøre for å utvikle internasjonale fagforeningsforbindelser og mer effektivt dele og dra nytte av våre samlede erfaringer?
I sammenligning med de år som er gått, så er både de livskraftige og dynamiske elementer i den internasjonale fagbevegelsen mer utbredte og sterkere i dag enn før. Samtidig er kampviljen og arbeidernes vrede blitt skjerpet. Det er nettopp av den grunn at vi i dag sier at «det er nettopp nå tida er inne for at vi møtes igjen»!
For ytterligere informasjon, vennligst kontakt oss på følgende e-postadresse:
Oppropet for den faglige konferansen har så langt fått tilslutning fra en lang rekke fagforeninger og faglige aktivister fra blant annet Storbritannia, Tyskiand, Hellas, Spania, Frankrike, Italia, Russland og Tunisia.
- For mer informasjon og løpende oppdatering av nye underskrivere, se www.i-tuc.net