Sentralbanken i USA pøser desperat på med nye bankkreditter og rentesenkninger for å avverge totalt sammenbrudd.
Hvis det lykkes, blir det bare en midlertidig utsettelse som gir grunnlag for ei enda større krise rundt neste sving. Vi sier med Rosa Luxemburg: «Kreditten er [tvert imot] en særdeles mektig faktor til å skape kriser, og er langt fra å være et middel til å fjerne eller til å mildne krisene».
Oslo Børs har siden nyttår rast mer enn 22 prosent, og økonomenes krakkterskel er dermed overskredet. Aleine mandag 21. januar var kursfallet på over seks prosent.
De asiatiske børsene har hatt minst like dramatiske fall som de europeiske, og det har brutt ut full panikk. Tokyo-børsen gjorde nye stupdykk, mens den indiske børsen like godt stengte dørene da nedgangen passerte 9,5 prosent.
Dollaren har lenge vært i fritt fall på valutamarkedene, og blir nå ytterligere svekka. Sentralbanken Federal Reserve kuttet tirsdag 22. januar styringsrenta (funds-renten) med 0,75 prosentpoeng til 3,50 prosent. Det har ikke skjedd siden september 2001 at sentralbanken griper inn mellom to rentemøter, og rentekuttet har heller ikke vært så kraftig siden 1984 (0,75 prosent).
Effekten på New York-børsen var mindre enn forventa, til tross for sentralbankens inngripen og president Bush sin «skattepakke», som begge er desperate forsøk på å blåse nytt liv i USAs forbruksøkonomi.
Boligkrisa i USA som har satt millioner av mennesker på gata, er bare en indikasjon på at ei kapitalistisk overproduksjonskrise nok en gang er i ferd med å slå inn. Problemet er at kjøpekrafta (lønna) til vanlige folk reelt sett tvinges ned for å sikre profittene, mens «forbruksfesten» blir holdt kunstig ved like gjennom kredittvesenet. Smertegrensa ser nå ut til å være nådd.
Sjøl om USA er det mest ekstreme eksemplet, gjelder samme fenomen i Norge. Vår 'sosialistiske' finansminister Kristin Halvorsen beroliger med at «det går litt opp og ned», mens flere investorer i finansmarkedene har et mer realistisk syn på saken: «det blir nok verre før det blir bedre». Som energi- og råvareprodusent rammer krisesyklusen oftest litt seinere i Norge enn i typiske industriland. Men borgerøkonomenes påstander om at norsk økonomi er en slags krisefri kapitalisme, som i verste fall kan lene seg på oljefondet, er det rene sludder.
I stedet for å høre på alle de borgerlige og sosialdemokratiske økonomenes og politikernes «analyser» og forventninger, foreslår vi heller å høre på kloke ord fra Rosa Luxemburg i hennes polemikk mot reformisten Bernstein.
Som en vil se av utdraget gjengitt under, er kapitalismens vesen i bunn og grunn nøyaktig den samme i dag som for hundre år siden. Forskjellen består særlig i at kredittens omfang har sprengt alle tidligere rammer, og kan utløse kriser som verden aldri har sett maken til.
