16 juli 2024

Abonnér for kr 150,–

Vipps til 114366 eller bruk betalingskort

Redigert originalfoto av <a href="https://unsplash.com/@epan5?utm_content=creditCopyText&utm_medium=referral&utm_source=unsplash">Krzysztof  Niewolny</a> på <a href="https://unsplash.com/photos/aerial-photography-of-buildings-and-road-under-cloudy-skies-with-lightning-DxvSVu3h6i4?utm_content=creditCopyText&utm_medium=referral&utm_source=unsplash">Unsplash</a>   Illustrasjon av Krzysztof Niewolny på Unsplash (beskåret). Mange ga sin stemme til Senterpartiet ved valget i 2021 i den tro at partiet var en sikring mot nye energipakker fra EU. Den sikringen røyk mandag 17. juni.

«Stortinget ber regjeringen legge ned veto mot at EUs fjerde energimarkedspakke innlemmes i EØS-avtalen, og meddele dette i EØS-komiteen i tråd med EØS-avtalen artikkel 102.» Sånn lød forslaget fra Rødt som ble lagt fram for Stortinget 17. juni, med støtte fra SV og Frp. Forslaget ble nedstemt mot disse tre partienes stemmer, pluss en fra MDG (som sjølsagt hadde stemt feil).

Svikefull taktikk

Man skulle tro forslaget var rene lissepasninga til Senterpartiet, som bedyrer at partiet stadig er imot EUs fjerde energimarkedspakke. Men, nei. Senterpartiet hadde på forhånd slutta seg til flertallsinnstillinga fra utenriks- og forsvarskomiteen, der det bl.a. blir vist til Strømprisutvalgets rapport, ACER-dommen fra Høyesterett og Eldring-utvalgets omfavnelse av EØS-avtalen. «Flertallet viser til at konklusjonen i alle tre tilfeller har støttet opp om Norges samarbeid med Europa på energifeltet», oppsummerer flertallspartiene Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti. Komiteens tilråding, med støtte fra blant andre Senterpartiet, var derfor som følger: «Forslaget vedtas ikke».

I sine partimerknader sier Sp riktignok at de «anser fjerde energimarkedspakke som en videreføring og utvidelse av tredje energimarkedspakke». Og i fellesmerknaden med KrF sier Sp at disse partiene har «klargjort at fjerde energimarkedspakke ikke bør innlemmes i norsk rett».

Hvis du ikke synes dette henger på greip, så er du ikke aleine om det.

Reaksjonene har ikke uteblitt, og nå fossror partileder Trygve Slagsvold Vedum, parlamentarisk leder Marit Arnstad og Sigbjørn Gjelsvik, tidligere leder av Nei til EU, for å forklare at dette er «taktikk» fra Senterpartiets side. Marit Arnstad sier at Sp ville stemt imot hvis den fjerde pakka hadde ligget på bordet i Stortinget. Men partiet vil tydeligvis ikke ta forholdsregler for å unngå at pakka blir servert på et bord tilberedt av Høyre!

Senterpartiet bøyer av på ynkelig vis for å sikre taburettene

I en kommentar på flere sosiale medieplattformer skriver Gjelsvik blant annet: «Er Noreg tent med på noverande tidspunkt å setje i gang ein formell prosess etter artikkel 102 i EØS-avtalen og utløyse dei tidsfristar som følgjer av denne? Senterpartiet meiner nei.» Han følger opp med at det er «gode grunner» til at hele spørsmålet bør utsettes til etter stortingsvalget i 2025, slik at velgerne skal vite hva de ulike partiene mener. Akkurat dét burde de fleste velgerne nå ha fått med seg.

De gode grunnene handler om ikke å forsure regjeringssamarbeidet med Ap. Sannsynligvis setter Ap foten ned mot å innlede en EØS-prosess som setter makt bak norske krav. Men dersom Ap gjør det, ville partiet avsløre seg totalt, og Sp ville framstå som prinsippfaste EU-motstandere. For Senterpartiet ville det være vinn-vinn og gi et byks på meningsmålingene. Men allikevel bøyer partiet av på ynkelig vis for å sikre taburettene.

Veto er ikke nødvendigvis et veto

En utbredt misforståelse er at et norsk veto i EØS betyr et umiddelbart brudd med EU og EU-regelverket på det aktuelle politikkområdet. Hvis Norge i EØS-komiteen (der EU sitter sammen med de tre EFTA-statene) varsler en avvisning av EUs fjerde energimarkedspakke helt eller delvis, så er dette i realiteten innledninga på en forhandlingsprosess med EU de neste seks månedene hvor partene skal «bestrebe seg på å komme til enighet». Prosedyrene for hvordan uenigheten skal håndteres er den som beskrives i EØS-avtalens artikkel 102, og som forslaget fra Rødt viser til. Enighet kan innebære at EU godtar spesifikke unntak for en eller alle EFTA-stater, eller at EU godtar at nasjonal lovgivning på området skal være likeverdig med EU-retten. Altså uten at de nasjonale lovbestemmelsene viser til eller er påtvunget gjennom vedlegg til EØS-avtalen.

EU har all interesse av å inngå kompromisser hvis Norge på denne måten setter makt bak sine krav. Nekter derimot EU å gi noen form for innrømmelser, vil energivedlegget i EØS-avtalen settes ut av kraft etter et halvt år. I så fall er Norge igjen fristilt i energipolitikken, i hvert fall inntil nye forhandlinger i EØS-komiteen gjenetablerer forpliktelsene helt eller delvis.

Hvis Arbeiderpartiet hadde ment alvor med sine floskler om «behovet for nasjonale tilpasninger til norske forhold på energiområdet, som skiller seg fra resten av Europa blant annet fordi vannkraften utgjør ryggraden i vårt fornybare energisystem», gjentatt i partiets merknader i komiteinnstillinga, burde også Ap være interessert i å innlede en prosess etter artikkel 102. Ikke minst burde partiet ha interesse overfor Fellesforbundet i å demonstrere vilje og evne til å sette makt bak frasene.

Alt dette kunne Sp ha brukt som brekkstang innad i regjeringa, dersom partiet hadde villet. Men Sp er nå så innvevd i mantraet om å «stå sammen med Europa» i den nye sikkerhetspolitiske situasjonen at partiet fortløpende inngår nye avtaler og avgir suverenitet til EU og USA over en lav sko.

Sånn som meningsmålingene i dag ser ut, med et halvert Senterparti siden stortingsvalget i 2021, er det fri fantasi å innbille seg at situasjonen ville være «gunstigere» etter stortingsvalget i 2025, der alle solemerker peker mot et brakvalg for de åpne høyrepartiene.

Stol ikke på partiene, bare på egne krefter!

Går det så an å stole på de andre partiene som hevder at de er motstandere EUs fjerde energimarkedspakke?

KrF toer sine hender sammen med Senterpartiet.

Fremskrittspartiet satt med energiministeren som tvang gjennom EUs tredje energimarkedspakke i 2018. Nå har partiet snudd – så lenge det varer. Frp vil gladelig snu nok en gang hvis det må til for å bli regjeringspartner med Høyre.

Hva så med SV og Rødt? Det er lov å håpe. Men det er grunn til å merke seg hva SV og Frp sier i en sjelden fellesmerknad: «Disse medlemmer vil fortsette å jobbe for at Norge har full suverenitet over egne naturressurser, og vil ikke støtte at Norge innlemmer EUs fjerde energimarkedspakke under de gitte forutsetninger og slik situasjonen er nå.» (Uthevet av forfatteren.)

«Slik situasjonen er nå», betyr at begge partiene holder døra på gløtt for energipakka på et seinere tidspunkt. Har Senterpartiet tatt høyde for det i sin «taktiske» uthalingsplan?

Rødt står igjen som det mest troverdige partiet i dette spørsmålet. Men heller ikke Rødt holder tunga rett i munnen. «Vi står fritt til å innføre nokre delar av dette lovverket dersom det er fornuftig, men vi bør ikkje gje frå oss sjølvråderett ved å innføre alt», sier Sofie Marhaug til Klassekampen 18/6. Formueringa er høyst uklar. Mener Marhaug at «fornuftige» deler av pakka kan innføres via EØS, eller mener hun at lignende lovformuleringer kan innføres i norsk rett helt uten referanser til EØS og EU-regelverket? Det er en svært vesentlig forskjell.

Bare formidabel opptrapping av det folkelige presset kan tvinge fram endringer bak murene på Løvebakken

Denne tvetydigheten er i tråd med merknadene fra partiets representant i utenriks- og forsvarskomiteen: «Dette medlem [fra Rødt] mener at direktivene om bygg og energieffektivisering kan styrke norsk strømpolitikk på flere punkter, men at resten av direktivene og forordningene vil avgi suverenitet eller endre norsk strømpolitikk til det verre.»

Her gir Rødt en lillefinger til EU og enkeltdirektiver i den fjerde energimarkedspakka, om ikke hele. Det er en svært risikabel kurs.

Oppsummert er det parlamentariske bildet nedslående, også på dette området. Det er bare formidabel opptrapping av det folkelige presset, aktiv oppfølging av vedtaka fra Fellesforbundets landsmøte i fjor og felles front med Motvind og Sametinget for demokratisk kontroll over vindkrafta, som kan tvinge fram endringer bak murene på Løvebakken.

Les mer:

 

Gjeldskrise i det kapitalistiske Kina
Storbyen Guangzhou. Illustrasjonsfoto: Huramaul fra Pixabay Et av verdens største...
Les videre
Strømopprøret: Et rop om planøkonomi
Industriaksjonen, Nei til EU, Motvind Norge og andre krefter står sentralt i folkeopprøret mot...
Les videre
Kontinuerlig monopolisering i bank og finans
I norsk målestokk er Den norske Bank (DnB) en finanskjempe. Bankens oppkjøp av en brysom utfordrer...
Les videre
Fiktiv pengekapital og kryptovaluta
For mange framstår kryptofenomenet som mystisk og nesten uvirkelig. Vi tar en nærmere titt bakom...
Les videre
Finanskapitalen setter den globale politiske...
Lenins definisjon av imperialisme blir bekreftet til overmål når man observerer størrelsen og...
Les videre