Det gikk som det pleier – EU-saken ble nærmest usynlig i valgkampen. Nei til EU forsøkte jo så godt de kunne – men uten stort hell. EU-saken var bare oppe som en diskusjon rundt regjeringsalternativene. Senterpartiet forsøkte vel flere ganger å synliggjøre EU-saker, men heller ikke de med stor suksess. Men det går an å tolke valgresultatet slik at flertallet – om enn lite – var opptatt av saker som velferd, arbeidsliv, distriktspolitikk, bevaring av de nasjonale ressursene og miljøvern. Saker som også Nei til EU målbærer. Men som tidligere tider har vist: usynlighet i valgkampen, betyr ikke at EU blir et «usynlig» spørsmål i stortingsperioden.
Det ble altså en regjering av Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet. To partier med profilert nei-standpunkt. De to siste regjeringene har også bestått av EU-motstandere. Senterpartiet har sittet i regjering tidligere. Hva er vår erfaring med disse regjeringene? Ble det mindre EU-tilpassing, mer offensiv holdning til EØS? Med Senterpartiet i regjering fikk vi både veterinæravtalen og Schengentilslutning. KrF klarte ikke engang å arbeide ordentlig mot patent på liv-direktivet (men tok dissens). Sentrumsregjeringen fra 1997–2000 klarte ikke å synliggjøre noe handlingsrom i forhold til EU.
Noen illusjoner om den påtroppende regjeringen bør vi altså ikke ha.
Hva med EØS-kampen? Det er ikke flertall i Stortinget for å si den opp, de rødgrønne har bestemt at EØS blir en del av grunnlaget regjeringen bygger på. Hva kan så anti-EØS krefter gjøre i en slik situasjon? Det eneste en kan ha håp om, er å utfordre de rød-grønne på «kjerneverdiene» deres – som tjenestedirektivet, arbeidstidsdirektivet og sosial dumping. Og kanskje presse fram et utredningsarbeid om avtalen. Arbeiderpartiet som det ledende partiet er minst like EØS-servilt som KrF. En oppegående nei-side kan kanskje klare å få fram de ideologiske sidene ved EØS-avtalen i denne fireårsperioden og ikke bare enkeltstående direktiv.
Ved siden av EØS er tilslutningen til EUs militærvesen det viktigste punktet. Den militære utviklingen i EU er helt essensiell i utviklingen av en imperialistisk stormakt og har – i motsetning til grunnlovsarbeidet – ikke tatt noen pause. Den forrige regjeringen sa ja til deltakelse i EU-militærets nye kampgrupper. Altså enda en innlemmelse i EU-systemet som går på tvers av folkeavstemningen og er tvilsom i forhold til den norske grunnloven. SV og SP har gått mot at Norge skal delta i EUs militærapparat. AP er for. «Målet for Norge må hele tiden være å opprettholde rollen som fullverdig deltaker i det europeiske og transatlantiske samarbeidet», står det i partiprogrammet til Arbeiderpartiet.
EUs utvikling på det militære området er godt i gjenge. I desember 2004 overtok EU NATOs SFOR-operasjon i Bosnia – den styrken besto av rundt 7.000 soldater og er den største militære operasjonen for EU så langt. Den nye EU-styrken vil bestå av kampgrupper som skal være i kontinuerlig beredskap. De skal kunne rykke ut på fra 5 til 10 dager. Åtte nye kampgrupper skal være klare innen 2007. Hver kampgruppe vil bestå av 1500 mann.
Med litt godvilje kan en si at stortingsflertallet vil gå mot en ny EU-søknad. 75 representanter er mot å sende søknad. 25 er for og hele 69 er usikre. I følge Nei til EU-kontoret er 70 av 169 representanter EU-motstandere. AP og Høyre mangler en representant på å ha flertall sammen.
Men det er usikkerhetsmomenter her. Flesteparten av Arbeiderpartiets nei-folk kommer til å følge partiet og ikke egen overbevisning. Det er mange usikkerhetsmomenter med FrP-representantene også.
Så lenge den rødgrønne regjeringen sitter, blir det ikke sendt noen ny søknad. Men Jens Stoltenberg er iherdig tilhenger av at Norge skal bli med i EU. Det er ikke usannsynlig at utenriksministerposten vil bli brukt for å berede grunnen for en EU-avstemning – «vi sitter utenfor de viktigste beslutningene i Europa» osv. Høyre har allerede sagt at de vil forsøke å splitte regjeringen på EU-spørsmålet. Det er absolutt ikke sikkert at den kommende stortingsperioden er trygg for medlemskapsspøkelset.
