Interseksjonalisme – politisk metode eller småborgerlig identitetspolitikk?
De siste tiårene har venstresidens kvinnepolitiske teorier beveget seg vekk fra sitt marxistiske grunnlag og over til en postmodernistisk identitetspolitikk. Interseksjonalisme har blitt det nye moteordet i kvinnebevegelsen. Men hvor står teorien? Er det en måte å analysere og bekjempe undertrykkelse, eller et det enda en versjon av denne identitetspolitikken?
I 2019 er det tydeligere enn noen gang at makthaverne har stikk motsatt interesser av vanlige, arbeidende kvinner her til lands. Kvinnekamp er nemlig også klassekamp.
Erna Solberg, Siv Jensen og Hillary Clinton tjener kapitalens og imperialismens interesser, ikke kvinnenes.
8. mars 2016
Progressive krav som rett til hel fast stilling og likelønn står stadig sentralt på 8. mars.
Over 100 år er gått siden kvinnenes kampdag for sosialismen ble stiftet på den internasjonale sosialdemokratiske kvinnekongressen i København i 1910, etter forslag fra den tyske kommunisten Clara Zetkin. Kongressen vedtok at en skulle skille seg klart fra den borgerlige kvinnebevegelsen, som hadde liten interesse av at arbeiderklassens kvinner – og arbeiderklassen generelt – fikk det bedre. De ønsket frihet for seg selv og sine medsøstre i borgerskapet.
I dag ser vi tydelig at borgerskapet og dets «feminister» gjør sitt ytterste for å kuppe kvinnedagen og gjøre den til en «likestillingsdag» der menn har rett til å være med å bestemme over dagen. De vil også bortprioritere kollektive kampsaker som for eksempel rett til heltid og erstatte dem med individuell «frihet», der prostitusjon er et uttrykk for den individuelle livsutfoldelse.
Arbeiderkvinnenes internasjonale kampdag 8. mars er minst like aktuell som før.
I 2018 ser vi klarere enn noensinne hvor nødvendig kvinnekamp er. Massekulturen er gjennomsyret av kvinneforakt – og det påvirker selvsagt folks holdninger.
Side 3 av 4