Molotov var den de fleste antok ville overta etter Stalins død i 1953. Slik gikk det ikke.
Felix Tsjujev møtte Vjatsjeslav Mikhailovitsj Molotov regelmessig de 17 siste åra av Molotovs liv, fra 1969 til 1986. De hadde i alt rundt 140 langvarige samtaler, som ble nøye nedtegnet og som danner grunnlaget for boka vi bringer noen korte utdrag fra. Historikeren Shota Kvantaljani deltok i mange av samtalene i perioden 1970-77.
Molotovs livsløp var uløselig vevd sammen med Oktoberrevolusjonen og Sovjetunionens historie. Han samarbeidet med Lenin, var medlem av den militære revolusjonskomiteen som forberedte Oktoberoppstanden i Petrograd og var viseformann i statens forsvarskomité under den store fedrelandskrigen (Annen verdenskrig). Han innehadde høye verv i partiet og staten, var utenriksminister i mange år, og traff de aller fleste framstående skikkelsene i det tjuende århundret.
Molotov blir gjerne ansett som den som sto Stalin aller nærmest. Sjøl om han falt i en viss unåde hos Stalin først på femtitallet, forsvarte han Stalins linje helt til sin død. Samtidig var han blant de få som våget å motsi Stalin og kritisere enkelte av hans synspunkter når han fant det påkrevd.
Molotov ble kastet ut av partiet av Krustsjov, som han opponerte mot sammen med blant andre Malenkov og Kaganovitsj, i den såkalte «antipartigruppa». Han godtok aldri revisjonistenes teser om «fredelig sameksistens» og nektet å ta sjølkritikk for sin innsats i partiledelsen og sitt forsvar av Stalin.
Molotov kjempet imot revisjonistene og holdt fast ved mange marxist-leninistiske prinsipper. Men han var nok preget av et halvt liv i ledelsen av parti og stat og en mekanisk tro på at Sovjetsystemet var sjølkorrigerende. Enten forsto han ikke den moderne revisjonismens vesen, eller han ville helt enkelt ikke innse sannheten. Paradoksalt nok søkte han trassig år etter år om å få gjenopptatt partimedlemskapet. Molotov led av en overbevisning om at Sovjetunionens Kommunistiske Parti (SUKP) på et eller annet tidspunkt ville korrigere kursen og overvinne revisjonismen.
Vjatsjeslav Molotov døde 96 år gammel, den 8. november 1986. Det går tydelig fram av samtalene med Tsjujev at hukommelsen og den tankemessige klarheten til den aldrende Molotov var utmerket. Mange av hans utsagn og svar på historiske spørsmål er viktige korrektiver når det gjelder å forstå bolsjevikenes linje og Sovjetunionens historie – og også for å ane noen av årsakene til revisjonismens fredelige kontrarevolusjon etter Stalins død i 1953.
Dessverre er ikke samtalene med Molotov utgitt på norsk, og vi har bare mulighet til å gjengi noen korte utsnitt, oversatt av oss. De tre utdragene nedenfor er gjengitt i Revolusjon nr 28, 29 og 31.
Teksten gjengitt i kursiv er innspill og spørsmål fra bokas forfatter Tsjujev og historikeren Shota Kvantaljani.
DEL I (fra Revolusjon nr 28)
Om prosessene
De som påstår at prosessene var dårlig regissert, er i sin dumskap rett og slett allierte med hvitegardistene. Verken GPU eller noen annet sikkerhetsorgan kunne ha fabrikkert prosessene på den måten. Det ble gjennomført tre store prosesser: i 1936, 1937 og 1938, der mye materiale ble gjort offentlig. De tiltalte var fullstendig demoraliserte, og de avslørte atskillig omkring sine gjerninger. Jeg tror og går ut fra at de holdt tilbake informasjon under sine vitnemål og at de forsøkte å villede på visse områder.
Å si at folk som Krestinskij og Rosengolts, folk som Jagoda, som Bukharin og Pjatakov alle fulgte et slags manus er absurd!
Så lenge imperialismen består vil sånt som dette gjenta seg gang på gang. Det vil være høyrefolk og venstrefolk. Så lenge imperialismen fins, slipper vi ikke av med dette.
«Om ikke dere hadde vunnet fram i 1937 ville Sovjetregjeringa kanskje ikke lenger ha fantes», sa Shota Ivanovitsj.– Nei, det er en ytterliggående antakelse. Det ville ha vært flere ofre. Vi ville ha vunnet fram uansett. Men det ville ha krevd milliontalls flere ofre. Vi ville ha måttet slå tilbake den tyske invasjonen og slåss mot den indre fienden på same tid. [16. juni 1977]
– Dere blir anklagd for at Stalin angivelig tok livet av de mest begavede folkene i landet.
Skulle de mest begavede være Trotskij, Sinovjev og den slags? Med den slags talenter ville vi ha blitt satt tilbake. Det fins begavelse og begavelse?
[28. desember 1977]
– Det er en hvitegardistversjon. Det er noe de har funnet på. Sånne påstander fantes tidligere også. Er de komplette tomskaller, eller hva? [28. april 1976]
«Det er folk som klandrer dere», sa Shota Ivanovitsj, «for at dere ikke gjorde jobben grundig i 1937. Det burde ha vært hardere undertrykking fordi mange skjulte fiender ble latt i fred. Du har vist i ditt memorandum at dobbeltspillere fikk adgang til partiet!»– Ja, både i de regionale partiorganisasjonene og i folkekommissariatene. I sjølveste politbyrået fantes det folk som ikke trodde på saken vår. Rykov, for eksempel. Og Sinovjev også. Rykov var overbevist om at det ville komme til en oppstand i Don-regionen.
– Hvordan kan vi nå forklare den bitre striden innad i partiet forut for krigen? Dette er et svært viktig spørsmål, en ytterst vesentlig ide som jeg først ikke fikk tak i.– Utbytterklassene var ikke ennå blitt avskaffet, og dette gjenspeilte seg i partiet.
– Man sier nå at utbytterklassene var eliminert på den tida. I 1937 fantes det ikke en eneste kulakk?– Man anså jobben som avsluttet dagen etter at kulakkene var blitt deportert! La meg nå vise til hva som ikke var sluttført. Kulakkene var slått, ja. Men det betydde ikke endelig seier. Kulakkmentaliteten kan en iaktta i dag også, og det i stort omfang. Partimedlemmer tar kulakkene i forsvar! «De er hardtarbeidende?» argumenterer enkelte. Mange skribenter sier slike ting. Fullstendige treskaller!
– Folk sier at Lenin aldri ville ha behandlet sine motstandere slik som Stalin gjorde. Stalin viste en despotisk personlighet. Lenin brukte en masse tid på en person som Trotskij!– Det var en annen æra, og det fantes ingen andre alternativer. Sånn var det. «Jeg forlater partiets sentralkomité. Jeg går ut av regjeringa», truet Lenin [dersom ikke opposisjonen mot Brest-avtalen gikk over til hans standpunkt]. Så langt var tingene kommet, forstår dere!
Sjølsagt viste Lenin seg mer fleksibel i visse tilfeller. Stalin var mindre tolerant. Men, på den andre sida forlangte Lenin at Sinovjev og Kamenev matte bli utstøtt fra partiet i tida for Oktoberrevolusjonen, mens Stalin forsvarte dem. Det kunne slå begge veier, avhengig av hva det gjaldt. Men en kan ikke si at Lenin var ettergivende. Han brukte ikke tid på å tørke snørr og tårer. Lenin bør ikke framstilles slik. [30. juni 1976]
Vi kunne ikke gjøre opphold [i 1930-åra] for å gå grundig igjennom en persons rulleblad og framskaffe objektive fakta om ham. Vi hadde verken tid eller ressurser til å vente med å handle. I noen tilfeller hang vår saks skjebne i en tråd. Jeg mener at vi handlet korrekt, selv om det innebar enkelte uunngåelige, også noen grove, overdrivelser. Men det fantes ingen annen vei i den perioden. Hvis opportunistene hadde seiret, ville de selvsagt ikke ha fulgt den kursen vi hadde. Men siden, under krigen ville det ha blitt mye intern splid som ville ha virket inn på alt arbeidet vårt, på selve Sovjetmaktas eksistens. Vi kan og må kritiseres, vi bør endog anklages for overdrivelser. Men jeg tror ikke vi hadde noe alternativ den gangen. Det var det beste av de alternativene som forelå.
– Dine motstandere hevder at «Dersom Bukharin hadde seiret, ville det ha vært mye bedre. Stalin og Molotov ville blitt avsatt og mindre blod ville ha blitt spilt.»– En ekte kommunist kan ikke snakke slik. Det er ikke bare det at vi overdrev undertrykkinga. Våre feil, inkludert de grove feilene, kan rettferdiggjøres. Alternativt ville høyrefolkene ha gjort opp med oss alle, og en ødeleggende kamp ville ha herjet i landet. Vi ville ikke ha lagt oss flate for Hitler, men han kunne ha vunnet mye på dette. Det ville naturligvis ha påført hele den framtidige kommunistiske bevegelsen i Europa et hardt slag. (I Kina hadde bevegelsen ennå ikke oppnådd solid fotfeste.)
Jeg mener at vi blir anklagd av folk som er ute av stand til å tenke og handle som bolsjeviker. Ja, vi er ansvarlige ettersom vi var ledelsen, men dette er et mer komplisert spørsmål. Personlighetens rolle og betydning – i særdeleshet den til Stalin, for ikke å nevne Lenin – var utvilsomt enorm.
– Ta eksemplet Chile. Allende la ikke hand på noen, men hva kom ut av det? For en blodig terror!– I den internasjonale situasjonen som rådde ville strid innad i sentralkomiteen og partiet naturligvis ha spilt i hendene på Hitler. Hitler ville ha fått en håndsrekning fra bolsjevikene. Den gangen kunne vi ikke vite hvordan det hele ville ende. Ingenting godt kunne komme ut av interne stridigheter. Iallfall jeg skjønte at visse folk som var overlatt oss fra Lenin ikke desto mindre var ikke-bolsjeviker. Folk som Sinovjev, Kamenev og Bukharin hadde en gang spilt en stor rolle i partiet, men var nå i motstrid med det. Vi hadde følgelig i det store og hele kommet fram til en riktig holdning i spørsmål av førsterangs betydning. [14. oktober 1983]
DEL II (fra Revolusjon nr 29)
Om kollektiviseringa
Hungersnød 1933
– Det er forfattere som sier at hungersnøden i 1933 ble organisert med overlegg av Stalin og hele ledelsen.Det er kommunismens fiender som sier det! De er fiender av kommunismen! Folk som ikke er politisk bevisste, som er politisk blinde.
Nei, når det gjelder kollektivisering, vær sikker, da kan man ikke skjelve på hendene, du må ikke ryste i støvlene, og hvis noen begynner å vakle ? vær på vakt! Vi blir skadd! Det er hele poenget. Nå forlanger alle ting ferdig servert! Dere er som barn. Det overveldende flertallet av kommunistene i dag kommer mot oss med utstrakte hender. De forlanger bare at alt som er bra skal serveres dem på sølvfat. De oppfører seg som om det er dette som er meninga med livet. Men det er det ikke.
Det finnes folk som forstår dette. Sånne folk vil vi få se. Kampen mot den småborgerlige arven må være nådeløs. Hvis livet ikke blir bedre, er det ikke sosialisme. Men sjøl om livet til folk bedrer seg år for år over en lengre periode uten at sosialismens grunnmur blir styrket, vil ting uunngåelig bryte sammen.
– Men innpå tolv millioner omkom av sult i 1933?
De tallene er ikke bekreftet.
– Ikke bekreftet?
Nei, nei, overhodet ikke. I disse åra var jeg ute på reiser i landet for å inndrive korn. Disse tingene kunne jeg ikke unngå å ha sett. Det var bare ikke mulig. To ganger reiste jeg til Ukraina. Jeg besøkte Sytsjevo i Ural og noen plasser i Sibir. Sjølsagt så jeg ikke noe av den slags på disse stedene. De påstandene er absurde! Absurde! Sant nok, jeg hadde ikke anledning til å besøke Volga-regionen. Det kan tenkes at folk der var verre stilt. Jeg ble naturligvis sendt dit der det var mulig å skaffe korn.
Nei, disse tallene er overdrivelser, skjønt det naturligvis var kommet rapporter om slike dødsfall enkelte steder. Det var et år med fryktelige prøvelser. [12-12-72, 15-8-75]
Vi kunne ikke vente lenger
– Du holdt en tale om bondespørsmålet på den 15. partikongressen.
Om kollektivisering.
– Ja, om kollektivisering. Du hadde et interessant synspunkt. Jeg vil gjerne vite hva du mente med en «kultivert herre over jorda»?
Jeg har glemt hva jeg sa den gangen, men en «kultivert herre over jorda» var en velstående mellombonde – vel, jamvel en kulakk. Vi hadde på den tida ikke helt brutt med kulakkene, fordi det ennå var for tidlig. På dette stadiet anviste de relevante partivedtakene å innskrenke kulakktendensen, ikke å likvidere kulakkene. Først to år seinere bestemte vi å likvidere kulakkene som samfunnsklasse.
– Dette var kanskje en forberedende periode?
Ja, det var det. Linja den gangen var ikke å skyve fra oss mellombøndene som klasse, men å sette press på de velstående mellombøndene.
– Den 11. desember 1927, på den 15. kongressen, sa du: «Den som nå foreslår at vi benytter oss av en politikk med tvangslån, av ekspropriering av 150 til 200 millioner puds med korn (en pud er omlag 18 kilo) fra omlag 10 prosent av bondehusholdningene – det vil si ikke bare fra kulakkene, men også fra deler av mellomsjiktet i landsbyene – er, uansett hvor velmenende han måtte være, en fiende av arbeiderne og bøndene, en fiende av forbundet mellom arbeidere og bønder (Stalin fra plassen sin: "Riktig!"), som legger opp til ei linje som vil føre til undergraving av Sovjetmakta.»
– Dette er dine ord i 1927. Men, jeg vil gjerne få oppklart hva som fulgte. Bare en måned seinere reiser Stalin til Sibir for å inndrive korn og sier at vi må likvidere?
Ikke en måned seinere.
– Når var det? Kongressen fant sted i desember 1927, og han la ut på reise i januar 1928.
Han dro etter det.
– Nei, det var ikke mer enn en måned etterpå. Stalin dro på en korninndrivingsreise til Sibir den 15. januar 1928.
Men vi hadde ikke ennå lansert slagordet om at kulakkene skulle likvideres som klasse.
– Og Stalin forlangte at kornet skulle inndrives uten forsinkelser og at straffelovens artikkel 107 skulle anvendes.
Han reiste til Sibir etter at jeg hadde vært i Ukraina for å fullføre kornleveransene..
– Stemmer. Men det som hendte rett etter kongressen samsvarer ikke med det som ble sagt på kongressen?
Hvorfor ikke? Å sette grenser for kulakken er en ting, likvidering av kulakken er noe annet. Den gang var holdningen vår å sette grenser for kulakken, ikke likvidering. Ikke før høsten 1929, i oktober eller november, satte Stalin fram parola om å likvidere kulakkene som klasse. To år var gått. En viss utsettelse var nødvendig for at forholdene skulle være riktige for kollektiviseringskampanja. Så slo vi til mens jernet var varmt. Uansett, med korninndrivinga ryddet vi veien for den neste fasen. Du forstår, vi ville si til bonden at vi trengte kornet, verken arbeiderklassen eller hæren kunne klare seg uten. Men kulakken ville ikke gi det fra seg. Hva skulle vi gjøre? Så gikk det ett år, og enda et, og i mellomtida var grunnen lagt for likvideringa av kulakkene som klasse. Det fantes ingen annen vei. [9. oktober 1975]
– Ville Lenin ha ventet litt med kollektiviseringsprosjektet? Ville han ha lansert kampanja seinere enn Stalin gjorde?
Nei. Det tror jeg ikke. Nei.
– Ble ikke kollektiviseringa satt i gang for tidlig?
Jeg tror ikke det.
– Det er noen som sier at Lenin ville ha gjennomført den på en annen måte.
De er opportunister. De forstår bare ikke. De er tungnemme. De evner ikke å komme til sakens kjerne.
– Noen skribenter påstår at Stalin og Molotov erklærte at de ikke ville forhaste seg med hensyn til kollektiviseringa, men faktisk gjorde de?
Vi kunne ikke ha utsatt det lenger. Fascismen var i framvekst. Snart ville det ha vært for seint. Krigen var allerede begynt å tegne seg i horisonten.
– Noen argumenterer også med at musjikene (bønder) ikke skulle blitt så brutalt behandlet, og at Lenin hadde andre oppfatninger på det feltet?
Lenin kunne også handle besluttsomt. Vår situasjon, særlig etter at Lenin var borte, ble ytterst farlig.
– Musjikene ble ruinert, lysten deres til å jobbe med jorda var ødelagt. I det store og hele var det hele dårlig forberedt? Dette er hva folk sier.
Sjølsagt ble det gjort visse feil den gangen – Det var en svært sammensatt oppgave. Revolusjonen gikk for seg i et land der småborgerskapet var framherskende. [3. februar 1972, 3. september 1981]
Originalens tittel: Sto Sorok Besed s Molotovym
DEL III (fra Revolusjon nr 31)
Om Stalins siste år
– I januar 1953 holdt den polske underholdningsartisten Dombrowskaja-Turskaja en konsert her i forbindelse med turneen sin. Dagen etter meldte avisene at Stalin, Molotov og andre var til stede på konserten. Punktum. Jeg var nevnt som nummer to etter ham, som vanlig prosedyre var. Jeg leste sjøl disse avisene. Men i virkeligheten ble jeg ikke lenger invitert noen steder! Han hadde allerede sagt rett ut at jeg var en høyreavviker.
– Var ikke det på grunn av Polina Semenovna? (Molotovs kone – o.anm.)
– Hun måtte lide på grunn av meg.
– Var det ikke omvendt?
– De søkte etter en måte å ta meg på, og grillet henne. Så for å kompromittere meg måtte de ydmyke henne, med anklager om at hun var del i en eller annen sammensvergelse. De innkalte henne gang på gang og grillet henne, der de sa at jeg ikke var en ekte forsvarer av partilinja. Slik var den egentlige situasjonen.
– Vjatseslav Mikhailovitsj Molotov, sa hun, mannen som sammen med Josef Vissarionovitsj [Stalin, o.a.] var blitt ledende personligheter i staten lenge før dere?
– Siden 1912.
– Siden 1912! Dere satt begge i SK i kampenes mest kritiske og komplekse øyeblikk. Dere gikk begge gjennom den største prøven av dem alle, DEN STORE FEDRELANDSKRIGEN, der spørsmålet dreide seg om et være eller ikke være?
– Jeg gjorde ikke noe spesielt. Mine bidrag til seieren var få, i grunnen?
– Fløy du ikke til London?
– Jeg gjorde det, jo.
– Under krigen var det antakelig ingen politisk leder som tok på seg så risikofylte og farlige reiser som du gjorde.
– Vel, det måtte gjøres.
– Vjatseslav Mikhailovitsj var faktisk den neste høyest rangerte personen i staten i en årrekke. Og så med ett… Hvordan forklarer du dette? Stolte Stalin i det store og hele ikke på noen? Eller var han blitt påvirket? Hvordan var dette mulig?
– Han la seg til en sykelig mistenksomhet. Stalin hadde gjennomgått så mange år med prøvelser og hadde tatt så mye på sine egne skuldre at han på sine siste år led av sviktende dømmekraft. Sviktende i den forstand at en liten feil for ham kunne framstå som bevis for en lyssky sammensvergelse.
– Men hør nå her, tidlig på 50-tallet var det ingen og kunne det ikke være noen som ville prøve å følge ei anti-stalinistisk linje.
– Et øyeblikk. Stalin døde i mars, men allerede i juni eller juli sto Krustsjov i spissen for den selvsamme sentralkomiteen. Hvordan kunne det utvikle seg slik? Krustsjov, Mikojan, høyrefolk, satt i politbyrået der de lot som om de var Stalins varmeste forsvarere. Se på hva Mikojan sa i anledning av syttiårsdagen til Stalin: «Stalin er Lenin av i dag.» Verken du eller jeg ville ha sagt det, men i sin artikkel i forbindelse med Stalins syttiårsdag skrev han: Se, vi hadde Lenin, nå har vi Stalin. Men noen måneder etter Stalins død snudde han trill rundt! Og Krustsjov? Han hadde tross alt bygd opp en fraksjon! … så mye for festninga vår, Nikita Sergejevitsj! Se så grundig utrenskningene var blitt gjennomført! Se hvordan vi hadde lagt høyreavviket bak oss! I virkeligheten hadde vi ikke lagt noe av det bak oss.
I 1960 skrev jeg en artikkel for å markere 90-årsjubileet for Lenins fødsel (jeg var da ambassadør til Mongolia), og sendte den til tidsskriftet Kommunist. Artikkelen ble refusert. Sjefsredaktør Konstantinov, en av de få redaktørene som i det hele tatt ga tilbakemelding på artikkelen, forklarte hvorfor den ikke kunne trykkes. For det første, skrev han, viser du ikke en eneste gang til dine feil. For det andre drøfter du februarrevolusjonen og sier at den var et slag mot imperialismen, som om det ikke hadde skjedd noen Oktoberrevolusjon. Og for det tredje skriver du som om Lenin i samtaler med deg skulle ha kritisert kommunister, at han skulle ha sagt at landet vårt var svakt og desslike, ting vi ikke kan sette på trykk.
Akkurat hva var det Lenin sa til meg i 1921? Samtalen var så konsentrert politisk at den betydde svært mye for meg. Lenin sa: «Jeg vil snakke med deg angående våre økonomiske saker». Preobrasjensjki, en fra opposisjonen, var den gang visefolkekommissær for finans. Selv om han ikke helt fulgte partiets standpunkter, hadde han ennå ikke vist fram sitt sanne jeg.
Lenin sa «Preobrasjensjki vil foreslå en pengereform, for å endre rubelens paritet, så å si iverksette en valutareform: Istedenfor en tusenrubelseddel, en enrubelseddel. Reform av den typen. Er det påkrevd? Tilstanden i staten vår er tross alt så skjør at et fingerknips ville være nok til å få hele verket til å styrte sammen!»
Det er hva jeg skrev. De svarte meg: Å skrive slikt ville uansett bli misforstått i utlandet, hvor det ville bidra til å spre frykt for revolusjonen.
Nesten førti år har gått siden Lenin sa dette til meg, så det er helt absurd at man ikke skal kunne snakke om dette nå. Dette viser hvordan tingene var. Det var under slike omstendigheter at staten overlevde, utelukkende på grunn av Lenins autoritet. Bare takket være dette! Og deretter, takket være Stalin. Mye er oppnådd og har utviklet seg bedre enn vi fortjente – tross alt var det mange av oss som savnet utdanning. Stalins autoritet var så stor at det ikke var nødvendig å innkalle plenumssesjoner i politbyrået eller sentralkomiteen for å behandle hvert eneste vanskelige problem. Noen ganger måtte et bestemt spørsmål løses på en mindre enn demokratisk måte, men seinere godkjente partiet som regel beslutningen som var gjort. Om vi skulle ha sammenkalt til møter for å fatte demokratiske vedtak for hvert problem som dukket opp, ville vi ha påført både staten og partiet skade, fordi dette ville ha utsatt en løsning av problemet. I noen tilfeller kunne saktens en mer utvida diskusjon omkring et spørsmål ha ført til en bedre avgjørelse, men i andre tilfeller ville selve forskyvninga av beslutningsprosessen ha ført til omfattende skade. Det er ikke alltid at formelt demokrati løser en sak under kompliserte forhold.
Vel, samtidig ga Stalin, som bar den tunge byrden, av og til etter for vekta og fulgte dårlige råd og svelget feilaktig informasjon. Han kjente meg som ei bok. Han var kjent med hele min biografi og hadde kjent meg siden 1912. Vi hadde arbeidet sammen i fire tiår og satt tøffe vedtak ut i livet. I det store og hele var jeg en aktiv deltaker i alle saker, aldri en passiv tilskuer. Ikke desto mindre begynte han å tvile på meg, fanden vet hvorfor! Kanskje hadde han en grunn. Det er mulig at jeg vaklet i en sak i 1940.
Jeg fryktet ikke for at jeg ville låte som en høyreavviker da jeg personlig foreslo: «La oss sette opp innkjøpsprisen på kornet. Bøndene i det sentrale Russland lever under harde forhold.»
Han svarte: «Hva er dette for noe? Hvordan kan du sette fram et sånt forslag? Hva om det blir krig?» Jeg svarte: «Blir det krig, sier vi åpent til folket: På grunn av krigen går vi tilbake til de tidligere kornprisene». «Vet du hva dette lukter av?»
Jeg sa: «Hvis det blir krig, vender vi tilbake til de gamle prisene. Bøndene vil forstå at vi da ikke kan betale den høyere prisen lenger». Jeg tror jeg gjorde en feil. Tålmodighet var påkrevd, så jeg begynte ikke å diskutere med ham. Jeg hadde rett og slett framsatt et forslag i en samtale ansikt til ansikt, med bare oss to til stede, i hans leilighet. Jeg skiftet samtaleemne og reiste ikke spørsmålet igjen. I 1952 minnet han meg på denne hendelsen. I andres nærvær erklærte han: «Hør bare hva Molotov foreslo – å høyne innkjøpsprisen på kornet, og han krevde at vi skulle innkalle til plenumsmøte i sentralkomiteen for å ta hand om spørsmålet!» [...]
Utdrag fra Inside Kremlin politics
Samtaler med Felix Tsjujev
Eng. utgave Ivan R. Dee, Chicago 1993
Originalens tittel:
Sto Sorok Besed s Molotovym
Fra Revolusjon nr 31, høsten 2005
DOKUMENTASJON
Revisjonistene om «antipartigruppa»
Som en direkte fortsettelse av fordømmelsen av Molotov og resten av «antiparti-gruppa», retter Koslov et massivt og truende angrep på Arbeidets Parti i Albania, Enver Hoxha og Mehmet Shehu. Red.Frol Koslov på den 22. partikongressen i 1961:
«Vi kjenner meget godt hvor bittert den partifiendtlige fraksjonsgruppen som besto av Molotov, Kaganovitsj, Malenkov, Vorosjilov, Bulganin, Pervukhin og Saburov, samt av Sjepilov, som senere sluttet seg til dem, motsatte seg den leninske kurs som ble trukket opp av den 20. partikongress. /…/ Fakta viser at organisatorene av antiparti-gruppen fremdeles prøver å hevde sine skadelige standpunkter. Molotov syner spesiell nidkjærhet i så måte. Han har gått så langt at han betegner SUKPs nye program som antirevolusjonært i sin tendens. /…/ Jeg er enig med de delegater som har hatt ordet her og uttalt at Molotov, Kaganovisj og Malenkov må bli krevd til strengt regnskap av partiet og folket for sine partifiendtlige, kriminelle handlinger.»
Frol Koslov, sekretær i SUKPs sentralkomité: Endringene i Sovjet-Unionens kommunistiske partis lover. Innledning på den 22. partikongressen i Moskva 28. oktober 1961. Her sitert fra norsk utgave av Sovjet-Nytt, Oslo 1961, sider 25–29.