DEL III (fra Revolusjon nr 31)
Om Stalins siste år
– I januar 1953 holdt den polske underholdningsartisten Dombrowskaja-Turskaja en konsert her i forbindelse med turneen sin. Dagen etter meldte avisene at Stalin, Molotov og andre var til stede på konserten. Punktum. Jeg var nevnt som nummer to etter ham, som vanlig prosedyre var. Jeg leste sjøl disse avisene. Men i virkeligheten ble jeg ikke lenger invitert noen steder! Han hadde allerede sagt rett ut at jeg var en høyreavviker.
– Var ikke det på grunn av Polina Semenovna? (Molotovs kone – o.anm.)
– Hun måtte lide på grunn av meg.
– Var det ikke omvendt?
– De søkte etter en måte å ta meg på, og grillet henne. Så for å kompromittere meg måtte de ydmyke henne, med anklager om at hun var del i en eller annen sammensvergelse. De innkalte henne gang på gang og grillet henne, der de sa at jeg ikke var en ekte forsvarer av partilinja. Slik var den egentlige situasjonen.
– Vjatseslav Mikhailovitsj Molotov, sa hun, mannen som sammen med Josef Vissarionovitsj [Stalin, o.a.] var blitt ledende personligheter i staten lenge før dere?
– Siden 1912.
– Siden 1912! Dere satt begge i SK i kampenes mest kritiske og komplekse øyeblikk. Dere gikk begge gjennom den største prøven av dem alle, DEN STORE FEDRELANDSKRIGEN, der spørsmålet dreide seg om et være eller ikke være?
– Jeg gjorde ikke noe spesielt. Mine bidrag til seieren var få, i grunnen?
– Fløy du ikke til London?
– Jeg gjorde det, jo.
– Under krigen var det antakelig ingen politisk leder som tok på seg så risikofylte og farlige reiser som du gjorde.
– Vel, det måtte gjøres.
– Vjatseslav Mikhailovitsj var faktisk den neste høyest rangerte personen i staten i en årrekke. Og så med ett… Hvordan forklarer du dette? Stolte Stalin i det store og hele ikke på noen? Eller var han blitt påvirket? Hvordan var dette mulig?
– Han la seg til en sykelig mistenksomhet. Stalin hadde gjennomgått så mange år med prøvelser og hadde tatt så mye på sine egne skuldre at han på sine siste år led av sviktende dømmekraft. Sviktende i den forstand at en liten feil for ham kunne framstå som bevis for en lyssky sammensvergelse.
– Men hør nå her, tidlig på 50-tallet var det ingen og kunne det ikke være noen som ville prøve å følge ei anti-stalinistisk linje.
– Et øyeblikk. Stalin døde i mars, men allerede i juni eller juli sto Krustsjov i spissen for den selvsamme sentralkomiteen. Hvordan kunne det utvikle seg slik? Krustsjov, Mikojan, høyrefolk, satt i politbyrået der de lot som om de var Stalins varmeste forsvarere. Se på hva Mikojan sa i anledning av syttiårsdagen til Stalin: «Stalin er Lenin av i dag.» Verken du eller jeg ville ha sagt det, men i sin artikkel i forbindelse med Stalins syttiårsdag skrev han: Se, vi hadde Lenin, nå har vi Stalin. Men noen måneder etter Stalins død snudde han trill rundt! Og Krustsjov? Han hadde tross alt bygd opp en fraksjon! … så mye for festninga vår, Nikita Sergejevitsj! Se så grundig utrenskningene var blitt gjennomført! Se hvordan vi hadde lagt høyreavviket bak oss! I virkeligheten hadde vi ikke lagt noe av det bak oss.
I 1960 skrev jeg en artikkel for å markere 90-årsjubileet for Lenins fødsel (jeg var da ambassadør til Mongolia), og sendte den til tidsskriftet Kommunist. Artikkelen ble refusert. Sjefsredaktør Konstantinov, en av de få redaktørene som i det hele tatt ga tilbakemelding på artikkelen, forklarte hvorfor den ikke kunne trykkes. For det første, skrev han, viser du ikke en eneste gang til dine feil. For det andre drøfter du februarrevolusjonen og sier at den var et slag mot imperialismen, som om det ikke hadde skjedd noen Oktoberrevolusjon. Og for det tredje skriver du som om Lenin i samtaler med deg skulle ha kritisert kommunister, at han skulle ha sagt at landet vårt var svakt og desslike, ting vi ikke kan sette på trykk.
Akkurat hva var det Lenin sa til meg i 1921? Samtalen var så konsentrert politisk at den betydde svært mye for meg. Lenin sa: «Jeg vil snakke med deg angående våre økonomiske saker». Preobrasjensjki, en fra opposisjonen, var den gang visefolkekommissær for finans. Selv om han ikke helt fulgte partiets standpunkter, hadde han ennå ikke vist fram sitt sanne jeg.
Lenin sa «Preobrasjensjki vil foreslå en pengereform, for å endre rubelens paritet, så å si iverksette en valutareform: Istedenfor en tusenrubelseddel, en enrubelseddel. Reform av den typen. Er det påkrevd? Tilstanden i staten vår er tross alt så skjør at et fingerknips ville være nok til å få hele verket til å styrte sammen!»
Det er hva jeg skrev. De svarte meg: Å skrive slikt ville uansett bli misforstått i utlandet, hvor det ville bidra til å spre frykt for revolusjonen.
Nesten førti år har gått siden Lenin sa dette til meg, så det er helt absurd at man ikke skal kunne snakke om dette nå. Dette viser hvordan tingene var. Det var under slike omstendigheter at staten overlevde, utelukkende på grunn av Lenins autoritet. Bare takket være dette! Og deretter, takket være Stalin. Mye er oppnådd og har utviklet seg bedre enn vi fortjente – tross alt var det mange av oss som savnet utdanning. Stalins autoritet var så stor at det ikke var nødvendig å innkalle plenumssesjoner i politbyrået eller sentralkomiteen for å behandle hvert eneste vanskelige problem. Noen ganger måtte et bestemt spørsmål løses på en mindre enn demokratisk måte, men seinere godkjente partiet som regel beslutningen som var gjort. Om vi skulle ha sammenkalt til møter for å fatte demokratiske vedtak for hvert problem som dukket opp, ville vi ha påført både staten og partiet skade, fordi dette ville ha utsatt en løsning av problemet. I noen tilfeller kunne saktens en mer utvida diskusjon omkring et spørsmål ha ført til en bedre avgjørelse, men i andre tilfeller ville selve forskyvninga av beslutningsprosessen ha ført til omfattende skade. Det er ikke alltid at formelt demokrati løser en sak under kompliserte forhold.
Vel, samtidig ga Stalin, som bar den tunge byrden, av og til etter for vekta og fulgte dårlige råd og svelget feilaktig informasjon. Han kjente meg som ei bok. Han var kjent med hele min biografi og hadde kjent meg siden 1912. Vi hadde arbeidet sammen i fire tiår og satt tøffe vedtak ut i livet. I det store og hele var jeg en aktiv deltaker i alle saker, aldri en passiv tilskuer. Ikke desto mindre begynte han å tvile på meg, fanden vet hvorfor! Kanskje hadde han en grunn. Det er mulig at jeg vaklet i en sak i 1940.
Jeg fryktet ikke for at jeg ville låte som en høyreavviker da jeg personlig foreslo: «La oss sette opp innkjøpsprisen på kornet. Bøndene i det sentrale Russland lever under harde forhold.»
Han svarte: «Hva er dette for noe? Hvordan kan du sette fram et sånt forslag? Hva om det blir krig?» Jeg svarte: «Blir det krig, sier vi åpent til folket: På grunn av krigen går vi tilbake til de tidligere kornprisene». «Vet du hva dette lukter av?»
Jeg sa: «Hvis det blir krig, vender vi tilbake til de gamle prisene. Bøndene vil forstå at vi da ikke kan betale den høyere prisen lenger». Jeg tror jeg gjorde en feil. Tålmodighet var påkrevd, så jeg begynte ikke å diskutere med ham. Jeg hadde rett og slett framsatt et forslag i en samtale ansikt til ansikt, med bare oss to til stede, i hans leilighet. Jeg skiftet samtaleemne og reiste ikke spørsmålet igjen. I 1952 minnet han meg på denne hendelsen. I andres nærvær erklærte han: «Hør bare hva Molotov foreslo – å høyne innkjøpsprisen på kornet, og han krevde at vi skulle innkalle til plenumsmøte i sentralkomiteen for å ta hand om spørsmålet!» [...]
Utdrag fra Inside Kremlin politics
Samtaler med Felix Tsjujev
Eng. utgave Ivan R. Dee, Chicago 1993
Originalens tittel:
Sto Sorok Besed s Molotovym
Fra Revolusjon nr 31, høsten 2005