DEL II (fra Revolusjon nr 29)
Om kollektiviseringa
Hungersnød 1933
– Det er forfattere som sier at hungersnøden i 1933 ble organisert med overlegg av Stalin og hele ledelsen.Det er kommunismens fiender som sier det! De er fiender av kommunismen! Folk som ikke er politisk bevisste, som er politisk blinde.
Nei, når det gjelder kollektivisering, vær sikker, da kan man ikke skjelve på hendene, du må ikke ryste i støvlene, og hvis noen begynner å vakle ? vær på vakt! Vi blir skadd! Det er hele poenget. Nå forlanger alle ting ferdig servert! Dere er som barn. Det overveldende flertallet av kommunistene i dag kommer mot oss med utstrakte hender. De forlanger bare at alt som er bra skal serveres dem på sølvfat. De oppfører seg som om det er dette som er meninga med livet. Men det er det ikke.
Det finnes folk som forstår dette. Sånne folk vil vi få se. Kampen mot den småborgerlige arven må være nådeløs. Hvis livet ikke blir bedre, er det ikke sosialisme. Men sjøl om livet til folk bedrer seg år for år over en lengre periode uten at sosialismens grunnmur blir styrket, vil ting uunngåelig bryte sammen.
– Men innpå tolv millioner omkom av sult i 1933?
De tallene er ikke bekreftet.
– Ikke bekreftet?
Nei, nei, overhodet ikke. I disse åra var jeg ute på reiser i landet for å inndrive korn. Disse tingene kunne jeg ikke unngå å ha sett. Det var bare ikke mulig. To ganger reiste jeg til Ukraina. Jeg besøkte Sytsjevo i Ural og noen plasser i Sibir. Sjølsagt så jeg ikke noe av den slags på disse stedene. De påstandene er absurde! Absurde! Sant nok, jeg hadde ikke anledning til å besøke Volga-regionen. Det kan tenkes at folk der var verre stilt. Jeg ble naturligvis sendt dit der det var mulig å skaffe korn.
Nei, disse tallene er overdrivelser, skjønt det naturligvis var kommet rapporter om slike dødsfall enkelte steder. Det var et år med fryktelige prøvelser. [12-12-72, 15-8-75]
Vi kunne ikke vente lenger
– Du holdt en tale om bondespørsmålet på den 15. partikongressen.
Om kollektivisering.
– Ja, om kollektivisering. Du hadde et interessant synspunkt. Jeg vil gjerne vite hva du mente med en «kultivert herre over jorda»?
Jeg har glemt hva jeg sa den gangen, men en «kultivert herre over jorda» var en velstående mellombonde – vel, jamvel en kulakk. Vi hadde på den tida ikke helt brutt med kulakkene, fordi det ennå var for tidlig. På dette stadiet anviste de relevante partivedtakene å innskrenke kulakktendensen, ikke å likvidere kulakkene. Først to år seinere bestemte vi å likvidere kulakkene som samfunnsklasse.
– Dette var kanskje en forberedende periode?
Ja, det var det. Linja den gangen var ikke å skyve fra oss mellombøndene som klasse, men å sette press på de velstående mellombøndene.
– Den 11. desember 1927, på den 15. kongressen, sa du: «Den som nå foreslår at vi benytter oss av en politikk med tvangslån, av ekspropriering av 150 til 200 millioner puds med korn (en pud er omlag 18 kilo) fra omlag 10 prosent av bondehusholdningene – det vil si ikke bare fra kulakkene, men også fra deler av mellomsjiktet i landsbyene – er, uansett hvor velmenende han måtte være, en fiende av arbeiderne og bøndene, en fiende av forbundet mellom arbeidere og bønder (Stalin fra plassen sin: "Riktig!"), som legger opp til ei linje som vil føre til undergraving av Sovjetmakta.»
– Dette er dine ord i 1927. Men, jeg vil gjerne få oppklart hva som fulgte. Bare en måned seinere reiser Stalin til Sibir for å inndrive korn og sier at vi må likvidere?
Ikke en måned seinere.
– Når var det? Kongressen fant sted i desember 1927, og han la ut på reise i januar 1928.
Han dro etter det.
– Nei, det var ikke mer enn en måned etterpå. Stalin dro på en korninndrivingsreise til Sibir den 15. januar 1928.
Men vi hadde ikke ennå lansert slagordet om at kulakkene skulle likvideres som klasse.
– Og Stalin forlangte at kornet skulle inndrives uten forsinkelser og at straffelovens artikkel 107 skulle anvendes.
Han reiste til Sibir etter at jeg hadde vært i Ukraina for å fullføre kornleveransene..
– Stemmer. Men det som hendte rett etter kongressen samsvarer ikke med det som ble sagt på kongressen?
Hvorfor ikke? Å sette grenser for kulakken er en ting, likvidering av kulakken er noe annet. Den gang var holdningen vår å sette grenser for kulakken, ikke likvidering. Ikke før høsten 1929, i oktober eller november, satte Stalin fram parola om å likvidere kulakkene som klasse. To år var gått. En viss utsettelse var nødvendig for at forholdene skulle være riktige for kollektiviseringskampanja. Så slo vi til mens jernet var varmt. Uansett, med korninndrivinga ryddet vi veien for den neste fasen. Du forstår, vi ville si til bonden at vi trengte kornet, verken arbeiderklassen eller hæren kunne klare seg uten. Men kulakken ville ikke gi det fra seg. Hva skulle vi gjøre? Så gikk det ett år, og enda et, og i mellomtida var grunnen lagt for likvideringa av kulakkene som klasse. Det fantes ingen annen vei. [9. oktober 1975]
– Ville Lenin ha ventet litt med kollektiviseringsprosjektet? Ville han ha lansert kampanja seinere enn Stalin gjorde?
Nei. Det tror jeg ikke. Nei.
– Ble ikke kollektiviseringa satt i gang for tidlig?
Jeg tror ikke det.
– Det er noen som sier at Lenin ville ha gjennomført den på en annen måte.
De er opportunister. De forstår bare ikke. De er tungnemme. De evner ikke å komme til sakens kjerne.
– Noen skribenter påstår at Stalin og Molotov erklærte at de ikke ville forhaste seg med hensyn til kollektiviseringa, men faktisk gjorde de?
Vi kunne ikke ha utsatt det lenger. Fascismen var i framvekst. Snart ville det ha vært for seint. Krigen var allerede begynt å tegne seg i horisonten.
– Noen argumenterer også med at musjikene (bønder) ikke skulle blitt så brutalt behandlet, og at Lenin hadde andre oppfatninger på det feltet?
Lenin kunne også handle besluttsomt. Vår situasjon, særlig etter at Lenin var borte, ble ytterst farlig.
– Musjikene ble ruinert, lysten deres til å jobbe med jorda var ødelagt. I det store og hele var det hele dårlig forberedt? Dette er hva folk sier.
Sjølsagt ble det gjort visse feil den gangen – Det var en svært sammensatt oppgave. Revolusjonen gikk for seg i et land der småborgerskapet var framherskende. [3. februar 1972, 3. september 1981]