Reformismen spiser opp restene av NKP

Jeg har ved flere anledninger skrevet i NKPs avis Friheten, at de må finne samarbeidspartnere til venstre. Dette har man nok ikke tatt til følge. I grunnen virker det som om de ikke ønsker å samarbeide med noen. Man skuer «innover» og «bakover» (det kan jo egentlig være lurt å gjøre begge deler, av og til, men å ha det som hovedbeskjeftigelse, fører ihvertfall ikke framover).

I takt med at den internasjonale klassekampen øker i styrke, og at imperialismens krigstruende galskap tiltar, vokser ikke den internasjonale venstresida i samme grad. Dette blei vist med all mulig skremmende tydelighet i det franske presidentvalget, der to trotskistpartier og «kommunistpartiet» bare fikk et par prosent, mot tidligere opp mot ti prosent til sammen.

Hva er det som skjer? Jo, det er det beklagelige faktum at den internasjonale venstresida er så full av reformisme (f.eks. NKP og deres søsterpartier), og prinsippløshet (f.eks. «Rødt» og lignende koalisjoner, som PT, president Lulas parti i Brasil), at de ikke er alternativer for arbeiderne og småbøndene, og de er hvertfall ikke i stand til (eller villige til) å lede revolusjoner.

De eneste som greier å skape noen nyheter av sin kamp, er de autonome/anarkistiske demonstrantene i København, Oslo og Rostock. Dette er på enkelte måter det samme som hendte, i større grad, riktignok, i Paris i 1968. Der var det marxist-leninister, sammen med trotskister, anarkister og «venstre»-kommunister, som greide å styre kampen. NKP´s søsterparti stod forvirrra og rådløst og så på...

Med visse unntak spiller «den internasjonale kommunistbevegelsen» en rolle som tilskuere til kampen.  I stedet for en «revolusjonering» av de offisielle kommunistpartiene, får vi en økende grad av reformisme (flere arbeidere i bedriftsstyrene!), og alle illusjonene som skapes av de sosialistiske presidentene rundt omkring i Latin-Amerika. Vi må ikke ha for store forventninger til disse, bare se på Brasils president Lula, han har allerede gått langt til høyre fra utgangspunktet...

Jeg har lenge holdt meg til NKP, og jeg har varme følelser for Friheten og for flere av medlemmene i partiet. Men partiet forsvinner nå hurtig, både organisatorisk, politisk, og særlig er de ikke tilstede som en kraft i klassekampen. Men mange av medlemmene virker som de er fornøyde med en stolt historie, et stolt navn, og man er fornøyd med å være en (krympende...) herreklubb for 50-åringer, og oppover.

Den «anti-monopolitiske» strategien, illusjonene om «demokrati» og «velferdsstat», manglende faglig politikk; alt dette knekker partiet som et kommunistisk kamp-parti. Det er ikke «dårlig» behandling av NRK, TV2 og overvåkingspolitiets forfølgelse, som har knekt partiet. Det er partiets farvel til den revolusjonære marxismen som har knekt partiet.