X. Fortsettelse av kampen etter at reformistene har avblåst den.
Erfaringene fra de siste streiker i Nord-Frankrike, i Ruhrområdet, i Lodz osv. har vist at hvis reformistene ikke klarer å kverke bevegelsen alt i begynnelsen, vil de i kampens forløp søke seg et beleilig tidspunkt for streikebryteri, for å falle de kjempende arbeiderne i ryggen. Reformistene benytter seg av sin innflytelse over visse lag av arbeiderne, for de mest passive elementer vil alltid låne øre til dem som foreslår å innstille kampen og som endog under sosialismens fane systematisk forsøker å underminere den ene massebevegelse etter den andre.
Det pleier da å gå slik at bevegelsen blir underminert gjennom forhandlinger bak kulissene uten arbeidernes vitende og vilje. Av denne grunn må RFI-tilhengerne føre konflikten og mens den pågår reise en forbitret kamp for at de streikende arbeiderne selv på sine møter skal fatte avgjørelsen om kampens avblåsning.
Under alle de siste streikene har reformistenes streikebrytertaktikk ført til at flertallet av arbeiderne gjenopptok arbeidet (med unntak for verftsarbeiderne i Hamburg), og for RFI-tilhengerne oppsto da i sin fulle bredde spørsmålet om man kunne og skulle fortsette kampen i de bedrifter og distrikter hvor RFI-tilhengerne ennå hadde avgjørende innflytelse. Fortsettelsen av kampen i Widsews bedrifter i Helluin etter at den alminnelige kampen var kvalt, i Lodz og i Nord-Frankrike, var både politisk og taktisk helt riktig. Naturligvis blir kampen under slike omstendigheter ytterst vanskelig. For arbeidernes krefter er allerede brutt og det tilbaketoget som er blitt framkalt gjennom sosialdemokratiets og amsterdammernes streikebrytertaktikk utøver en demoraliserende virkning på de streikende. Ikke desto mindre er en fortsettelse av kampen i visse tilfeller ubetinget nødvendig, ellers ville alle streiker også i framtida bli kvalt som følge av reformistenes systematiske streikebryterpolitikk.
En fortsettelse av kampen etter at flertallet av arbeiderne er falt fra, krever en uhyre utholdenhet, særlig høy grad av besluttsomhet, eksepsjonell solidaritet, en høyt utviklet klassebevissthet og en kolossal energi fra alle de arbeiderne som blir på sin post. For bare under disse betingelser kan en ikke bare holde stand, men også vinne denne delen av slaget.
Ut fra den omstendighet at flere slike streiker (f. eks. den hos Widsow) har lidd nederlag, kan en ikke trekke den slutning at denne kampmetode er feilaktig. Derimot må en slutte at RFI-tilhengerne i slike tilfeller må øke sine anstrengelser for å organisere og mobilisere massene i hele landet for å hjelpe de arbeiderne som kjemper på dette ene sosialistiske kampavsnittet.
