XIII. Streiker i land hvor det er fascisme og hvit terror.
I land med fascisme og hvit terror forløper streikene i det overveiende antall tilfeller nå for tiden med elementær kraft. Dette betyr at RFI-tilhengerne i disse landene ikke har forstått å trenge inn i bedriftene på en slik mate at de tross represalier kan øve innflytelse på streikens begynnelse, på de krav som blir stilt opp og på dens utgang. Herav følger at i disse landene er det umiddelbare arbeidet i bedriftene av særlig betydning, idet det bare er fra disse at det kan foretas økonomiske og politiske utfall. I land hvor allerede det å stille opp økonomiske krav blir behandlet som en forbrytelse, består
tross alt oppgaven i å trekke de størst mulige masser av arbeiderne med i utarbeidelsen av de økonomiske krav. Utarbeidelsen av kravene bør finne sted i fabrikkenes avdelinger, overrekkelsen av kravene av en stor representasjon bestående av 100-tall personer. Dette må på ingen måte oppfattes som en fast obligatorisk enhetlig regel for alle land. Etter forholdene i hvert enkelt av de land hvor den hvite terror og fascisme råder, må man foreta hensiktsmessige tilpasninger, hvor man under alle omstendigheter må sørge for å sammenfatte de valgte representasjoner slik at man ikke utsetter alle aktive for represalier og terror. Valg på delegerte kan og bør en foreta i forbindelse selv med de aller minste spørsmål som henger umiddelbart sammen med arbeidernes interesser. I disse landene er det av særlig betydning å velge en dyktig streikeledelse. Når valgene av streikeledelse foretas, må man ha for øye de mulige forhold og represalier, og samtidig velge ut en liten ledende gruppe blant medlemmene av den store streikeledelse som i tilfelle av forhandlinger og forfølgelser kan fortsette ledelsen av streiken. I disse landene blir informasjon og forbindelse av ganske stor betydning, men til dette trenges man et illegalt apparat. I disse land er den umiddelbare beskyttelse av de streikende mot fascistiske bander av stor betydning, og det må i den anledning særlig organiseres forsvarsorganisasjoner. Hovedsaken under enhver streik i disse land er hårdnakket å bestrebe seg på at en skal kunne gå åpent fram og benytte selv den minste anledning til i streikens forløp å tre fram fra sine underjordiske skjulesteder.
I betraktning av den stadig hyppigere omdannelse av fagbevegelsen i fascistisk retning i alle land med fascistisk diktatur, stiller enhver økonomisk kamp den revolusjonære fagbevegelsen og massene overfor nødvendigheten av å stille hele det fascistiske fagforeningssystem like overfor revolusjonære faglige organisasjoner. I Polen og Ungarn foreligger således den oppgave å skape revolusjonære fagforeninger, i Bulgaria og Romania å befeste dem og bygge dem ut til masseorganisasjoner, i Italia og Jugoslavia den oppgave å organisere arbeiderne i illegale revolusjonære fagforeninger, overalt i den nærmeste tilknytning til kampen for de proletariske klassemessige fagforeningenes åpne eksistens, mot regjeringen og dens agenters terror, mot det fascistiske diktaturet.